Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Sliter med selvfølelse, føler meg mislykket


Gjest 7dacf...03c

Anbefalte innlegg

Gjest 7dacf...03c

hei.

 

Mann i slutten av 20årene her.  Kan kort fortelle om meg selv. Jeg har et stort nettverk, er godt likt på ulike arenaer. Har noe annerledes barndom, oppvokst i fosterhjem, men vil si barndommen har vært god.

Jeg føler meg sjeldent god nok. Jeg er godt likt sosialt, og tar meg stadig i å lure på hvorfor jeg i allverden er godt likt, hvorfor noen vil bli venn med meg, selv om jeg vet hva hva jeg gjør riktig i samspill med andre. Jeg er ikke sjenert og glad i å prate med mennesker, men fortsatt så er disse tankene tilstede.

På universitetet kan jeg bli uvel om jeg føler noen andre er smartere eller flinkere enn meg. Jeg blir ekstremt usikker på meg selv og min egen komptanse. Begynner å analysere meg selv og grubler bare. Kan være dager jeg føler formidlingsevenen min er god når jeg skriver akademiske tekster, andre dager går jeg igjennom tenker at alt jeg har skrevet kunne vært bedre, med andre ord er jeg ekstremt kritisk til meg selv og mine produkter.

Jeg blir stresset av krav andre stiller til meg,  og føler sjeldent jeg lever opp til de og til kravene jeg setter meg selv. Kravene jeg setter meg selv er ikke veldig konkrete, men jeg sitter ofte med en følelse av å være mislykket. Det plager meg at andre virker som at de lever med en ro jeg ikke har overhodet. I dag hadde vi en test for å teste oss i pensum, noen få fikk det godt til, jeg lå helt middels, men noe av det var flaks. Jeg ble stresset over å ikke kunne viktige begreper og definisjoner, og slet også med å forstå noen av spørsmålene på testen. Jeg har jobbet mye i det siste, så kan være at jeg er sliten og, men følte meg veldig mislykket. Jeg var stresset over dette, de rundt meg brydde seg ikke selv om de fikk dårligere score enn meg. Jeg blir usikker på alle arenaer. Kan sitte på lese en avisartikkel, stusse over noen ord journalisten har brukt, og kritisere meg selv for å ikke forstå ordet eller å bruke deg selv i dagligtalen. Føler meg komplett idiot til tider!

Jeg har hatt det sånn i over 13 år, føler ikke det blir bedre selv om jeg har pratet med folk om dette.

Anonymous poster hash: 7dacf...03c

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Dette er helt vanlige følelser å bære på. Veldig mange har det slikt; uten at de snakker høyt om det. Også de som tilsynelatende har "avslapper og fine liv". De fleste av oss lærer seg å leve med det; da rasjonalitet stort sett vinner over følelsene. Men i perioder med stress, overarbeid og mye kaos i livet; blir nok det du beskriver forsterket. Mitt inntrykk er at dette ofte er en epoke i livet; som gradvis forsvinner med alderen - da man vil bli tryggere på seg selv og derav også bli mindre usikker ved årene. 
Noen er mer sensitive enn andre. 

For de fleste av oss fremgår dette i håndterbare moderate mengder. Mens andre knapt kjenner på dette; kan andre igjen - som deg - oppleve det som svært sterkt. Litt som høysensitive personer kan oppleve følelsesregisteret sitt. 

Du er nok mer "normal" enn du selv tror. Kanskje må du bare bli litt bedre kjent med "det indre deg" - og heller forsøke å håndtere disse følelsene bedre enn det du gjør nå. Ved å la seg irritere å plage - blir ting ikke bedre. Det du trenger; er nok å akseptere at dette er en del av din personlighet. Meditasjon, det å skrive ned tankene sine, koble av og ikke la seg bli stimulert av inntrykk hele tiden. Det har nesten blitt en klisje å si det; men det enkle er ofte det beste. Lange gåturer uten musikk/mobil/impulser - gjerne utenfor bykjernen slik at du får "sortert litt i toppen" - er kanskje den beste medisinen enhver person kan ha. 

Tross alt - det du skriver; betyr ikke all verden rent isolert sett. I det store bildet er det - for å si det rett ut - bagateller. Men; jeg forstår mer enn du tror hvor irriterende det at slike småting skal påvirke hele deg som person. Det oppleves nok ganske urettferdig. 

Kanskje har du en mild vedvarende dysthymi (google det). 

Lenke til kommentar
Gjest 7dacf...03c
Milhouse85 skrev (21 timer siden):

Dette er helt vanlige følelser å bære på. Veldig mange har det slikt; uten at de snakker høyt om det. Også de som tilsynelatende har "avslapper og fine liv". De fleste av oss lærer seg å leve med det; da rasjonalitet stort sett vinner over følelsene. Men i perioder med stress, overarbeid og mye kaos i livet; blir nok det du beskriver forsterket. Mitt inntrykk er at dette ofte er en epoke i livet; som gradvis forsvinner med alderen - da man vil bli tryggere på seg selv og derav også bli mindre usikker ved årene. 
Noen er mer sensitive enn andre. 

For de fleste av oss fremgår dette i håndterbare moderate mengder. Mens andre knapt kjenner på dette; kan andre igjen - som deg - oppleve det som svært sterkt. Litt som høysensitive personer kan oppleve følelsesregisteret sitt. 

Du er nok mer "normal" enn du selv tror. Kanskje må du bare bli litt bedre kjent med "det indre deg" - og heller forsøke å håndtere disse følelsene bedre enn det du gjør nå. Ved å la seg irritere å plage - blir ting ikke bedre. Det du trenger; er nok å akseptere at dette er en del av din personlighet. Meditasjon, det å skrive ned tankene sine, koble av og ikke la seg bli stimulert av inntrykk hele tiden. Det har nesten blitt en klisje å si det; men det enkle er ofte det beste. Lange gåturer uten musikk/mobil/impulser - gjerne utenfor bykjernen slik at du får "sortert litt i toppen" - er kanskje den beste medisinen enhver person kan ha. 

Tross alt - det du skriver; betyr ikke all verden rent isolert sett. I det store bildet er det - for å si det rett ut - bagateller. Men; jeg forstår mer enn du tror hvor irriterende det at slike småting skal påvirke hele deg som person. Det oppleves nok ganske urettferdig. 

Kanskje har du en mild vedvarende dysthymi (google det). 

Ts her.

Takk for svar. Jeg tenker egentlig at jeg må snu tankemønstre ved å bli mer glad i meg selv, men aner ikke hvordan.  Disse plagene kommer som lyn fra klar himmel, de kan være borte lenge, også plutselig er det der og sliter på psyken min.

Men det er noe beroligene med at mange opplever dette, gjør det mer normalt.

Meditasjon har jeg vurdert,  men det er ikke for meg. Jeg går mye tur i skogen og finner noe trøst og hjelp ved det.

Jeg tror også det vil bli noe bedre med aldern, er og enig i at det er bagateller i det lange løp, må kanskje prøve å tenke på det.

 

Anonymous poster hash: 7dacf...03c

Lenke til kommentar
Gjest 7dacf...03c
nacario skrev (17 timer siden):

Fikk du god omsorg og oppfølging fra fosterforeldrene, en god barndom med trygghet og stabilitet?

Ts her.

Trygghet og stabilitet har jeg fått, men jeg kunne kanskje fått mer bekreftelse at jeg var en bra person, blitt mer bevisst på mine positive sider og at det jeg gjør er godt nok. Tror jeg har utviklet et jag på perfeksjonisme for det er det eneste gjør at jeg er føler meg god, når jeg er bedre enn andre eller får de resultatene jeg selv ønsker

Anonymous poster hash: 7dacf...03c

Lenke til kommentar
Gjest 7dacf...03c skrev (12 timer siden):

Ts her.

Trygghet og stabilitet har jeg fått, men jeg kunne kanskje fått mer bekreftelse at jeg var en bra person, blitt mer bevisst på mine positive sider og at det jeg gjør er godt nok. Tror jeg har utviklet et jag på perfeksjonisme for det er det eneste gjør at jeg er føler meg god, når jeg er bedre enn andre eller får de resultatene jeg selv ønsker

Anonymous poster hash: 7dacf...03c

Det kan være noe i det ja. Mennesket, og særlig barn som er mer sårbare, har det grunnleggende behovet å bli sett og forstått på våre følelser. Det innebærer anerkjennelse og bekreftelse av vår opplevelsesverden, ting man står i. Når det behovet ikke blir dekket kan det være årsak til din usikkerhet lengsel. Samtidig r du fortsatt "ung" og når du bikker 30 og opp vil du også bli mer komfortabel og fortrolig med valg og opplevelser.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest 7dacf...03c
nacario skrev (5 timer siden):

Det kan være noe i det ja. Mennesket, og særlig barn som er mer sårbare, har det grunnleggende behovet å bli sett og forstått på våre følelser. Det innebærer anerkjennelse og bekreftelse av vår opplevelsesverden, ting man står i. Når det behovet ikke blir dekket kan det være årsak til din usikkerhet lengsel. Samtidig r du fortsatt "ung" og når du bikker 30 og opp vil du også bli mer komfortabel og fortrolig med valg og opplevelser.

Ts her.  jeg kan en del psykologi, har bachelrograd som har psykologiske fag i seg, så har og tenkt på teorien du nevner her.  Jeg tror og at det stemmer, det at jeg burde fått mer bekreftelser da jeg var liten, og at det påvirker meg i varienrede grad nå.

Ja, håper det blir bedre når jeg passerer 30. Eller at det blir bedre nå snart. Går veldig i bølger disse følelsene. Kravene er de jeg sliter mest med. Jeg blir sjeldent fornøyd med arbeidet og resultatet av prosjekter. Ting blir sjeldent godt nok, det varierer selvfølglig på om det er om jeg har malt eller om det er en tekst jeg skriver.  Jeg er ekstremt kritisk mot meg selv, vil si at jeg ikke har møtt en eneste person som er så kritisk mot meg ,som meg.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre, for å takle disse følesene. Har prøvd det meste, også annerkjente metoder. Tror kanskje nøklen er å bli glad i seg selv, og å gi litt "faen" som Per Fuggeli mener vi bør gjøre, men hvordan jeg starter med det , vet jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 7dacf...03c

Lenke til kommentar
Gjest 7dacf...03c skrev (1 time siden):

Ts her.  jeg kan en del psykologi, har bachelrograd som har psykologiske fag i seg, så har og tenkt på teorien du nevner her.  Jeg tror og at det stemmer, det at jeg burde fått mer bekreftelser da jeg var liten, og at det påvirker meg i varienrede grad nå.

Ja, håper det blir bedre når jeg passerer 30. Eller at det blir bedre nå snart. Går veldig i bølger disse følelsene. Kravene er de jeg sliter mest med. Jeg blir sjeldent fornøyd med arbeidet og resultatet av prosjekter. Ting blir sjeldent godt nok, det varierer selvfølglig på om det er om jeg har malt eller om det er en tekst jeg skriver.  Jeg er ekstremt kritisk mot meg selv, vil si at jeg ikke har møtt en eneste person som er så kritisk mot meg ,som meg.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre, for å takle disse følesene. Har prøvd det meste, også annerkjente metoder. Tror kanskje nøklen er å bli glad i seg selv, og å gi litt "faen" som Per Fuggeli mener vi bør gjøre, men hvordan jeg starter med det , vet jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 7dacf...03c

Du får fortsette ha fokus på det som gir deg vekst, og gradvis ettersom du utfordrer komfortsonen og utvider horisonten, så vil nok brikkene falle på plass. Er selv 32 år, og husker tilbake da jeg var 25-28, var en del usikker og tenkte ofte hva andre tenkte om mine vurderinger på jobb. Fortsatte å ha fokuset på å utfordre meg selv litt, etterutdanninger, eksponere og lære håndtere situasjoner på jobb som nå er blitt hverdagskost. 

En god venn eller kjæreste man kan åpne seg litt for og få støtte/bekreftelse er aldri feil heller. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest 7dacf...03c skrev (På 5.11.2021 den 11.55):

Ts her.  jeg kan en del psykologi, har bachelrograd som har psykologiske fag i seg, så har og tenkt på teorien du nevner her.  Jeg tror og at det stemmer, det at jeg burde fått mer bekreftelser da jeg var liten, og at det påvirker meg i varienrede grad nå.

Ja, håper det blir bedre når jeg passerer 30. Eller at det blir bedre nå snart. Går veldig i bølger disse følelsene. Kravene er de jeg sliter mest med. Jeg blir sjeldent fornøyd med arbeidet og resultatet av prosjekter. Ting blir sjeldent godt nok, det varierer selvfølglig på om det er om jeg har malt eller om det er en tekst jeg skriver.  Jeg er ekstremt kritisk mot meg selv, vil si at jeg ikke har møtt en eneste person som er så kritisk mot meg ,som meg.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre, for å takle disse følesene. Har prøvd det meste, også annerkjente metoder. Tror kanskje nøklen er å bli glad i seg selv, og å gi litt "faen" som Per Fuggeli mener vi bør gjøre, men hvordan jeg starter med det , vet jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 7dacf...03c

For meg så virker det som om du mangler en grunnleggende bekreftelse på at du er noe verdt, og det kan det være mange grunner til. Jeg ville nok ha sett på barndommen min i et kritisk lys, for svarene på de vanskelighetene du opplever ligger nok der. Se kritisk på omsorgspersonene du har hatt. Kanskje går du å bærer på et ansvar som ikke er ditt som egentlig skal legges på andre (omsorgspersonene)? 

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

En enkel øvelse er å bare si "hva så?" til alle tanker som måtte oppstå

"De andre er smartere og flinkere enn meg" - Hva så?
"Jeg lever ikke opp til de forventningene" - Hva så?
"Jeg er dum som et brød" - Hva så?
"Alle hater meg!" - Hva så?

etc.

Mao. bare si "hva så?" til alt drama du måtte føle deg trukket inn i, både innvendig og utvendig. Det frigjører deg fra det. Og selvsagt, denne indre holdningen hindrer deg ikke fra å gjøre det som er sosialt anstendig. Du blir bare ikke sugd inn i det.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...