Skal ha sex for første gang med ny mann og jeg er så nervøs at jeg tror ikke jeg klarer det

[Gjest 78389...3d8]

Har ikke hatt sex på 5+ år. Møtte en ny mann for en stund siden som jeg har falt pladask for. Han er helt fantastisk. Litt utenfor min liga, altfor kjekk, men jeg må vel bare tro på han når han sier at han liker meg. 

Ting har gått sakte. Han har vært ganske tålmodig, for jeg har sagt at jeg trenger litt tid. Jeg har hatt store problemer med selvbilde og det å stole på mennesker, og har gått i terapi lenge. Har vært alvorlig psykisk syk i en del år, og har blitt friskere nå det siste året (merkelig nok til tross for corona). Har nå følt meg klar for å involvere meg med menn igjen. Jeg har også gått ned mye i vekt, nærmere bestemt ca. 20 kg. Dette er han klar over. Jeg har også da nevnt i farten at jeg har litt løshud på mage og lår. Det er ikke så ille som jeg hadde forventet, men det er jo der. Puppene mine ser heller ikke ut, men det har jeg ikke sagt til han. De var store og fyldige før, nå henger de mer og er ikke så fyldige lenger. Jeg skal operere de, men må spare penger, og det tar tid. 

Han har ikke sett meg naken. Jeg er så utrolig nervøs. Han har kun sett meg i klær jeg vanligvis bruker. Bruker tettsittende klær, men aldri avslørende plagg som viser for eksempel mage og lår. Han har også sett meg i treningsklær, men treningsklærne viser jo ikke f.eks cellulitter på lårene. 

Jeg er så redd for at jeg ikke skal stå til forventningene. Jeg trener tung styrke og har gjort det i over ett år, og jeg er redd han forventer en stram og sexy kropp. Men den er jo ikke stram, jeg har jo tross alt vært relativt tykk, jeg gikk fra 95 kg til 75 kg på ca. ett år. Hadde nok veid mindre om jeg ikke hadde trent styrketrening. Det er som sagt ikke ekstreme mengder løshud men som sagt, man kan se det og kjenne det. 

Jeg er på nippet til å feige ut. Han skal komme til meg på fredag og være hos meg i helgen, sove her, og det ligger i kortene at vi skal ha sex. Jeg gråter og gråter fordi jeg er så redd. Ser for meg scenarioer hvor han ikke får ereksjon fordi han blir avtent av puppene mine. At han reiser hjem lørdagen fordi han ikke likte kroppen min. 

Jeg er rådvill og kjempe fortvilet. Jeg liker han så utrolig godt og vil mer enn noe annet ha sex med han og at ting skal fungere oss mellom, men jeg er så redd for at han ikke skal like hvordan jeg ser ut naken. Med klær på ser jeg ikke så ille ut fordi jeg har brede hofter og brede skuldre, men ganske smal midje. Så jeg har en feminin figur med klær på. 

Bør jeg si til han at kroppen min ikke ser bra ut? Ha sex med t-skjorte og bh på? Men da er jeg redd han beholder klær på også og det vil jeg jo ikke, jeg vil se han naken. Hva skal jeg gjøre for å ikke rote til dette? Jeg er flau og lei meg for at jeg tenker slik også, og jeg tør ikke snakke med han om tankene mine rundt dette heller. 

Anonymous poster hash: 78389...3d8

[Milhouse85]

Kjære deg.... Jeg er selv mann og i midten av 30-åra. Jeg har nok vært i overkant aktiv på damefronten i en årrekke, og mitt inntrykk er at veldig mange damer gir utrykk for akkurat det du skriver. Et utrolig stort misnøye med egen kropp. Og jeg kan på hånden med hjerte si at seriøse menn bryr seg ikke om hengepupper, valkefett, strekkmerker og løs hud osv - og alt av slike skavanker som gjør folk til folk.

Det som kan ødelegge opplevelsen for deg er ikke fasongen på kroppen din. Men holdningen du har til eget selvbilde. Jeg foreslår at du tar "den gode samtalen" rundt dette med vedkommende. Du skal heller ikke føle noe press til å ha sex hvis du ikke er klar for det. Små steg kan være godt nok til å begynne med. Kanskje det å bare sove sammen er nok, til du føler deg trygg nok på personen du liker. 

Menn liker klare, tydelige og direkte meldinger uten at man går rundt grøten. En enkel SMS med: "Jeg er ikke helt klar for sex ennå. Jeg vil bare du skal vite det, så jeg ikke føler noe press ovenfor helga som kommer." Er nok. Da er det du som velger tempoet. 

Så må du tenke slik: "Worst case" - så blir du avvist. Men slik er livet. Men dersom en mann avviser deg kun på grunn av appelsinhud og utsendte. Så sier det mer om den personen enn deg. Du skal ha en person som liker deg for den du er - ikke bare for kroppen din. Så dersom vedkommende forsvinner ut av livet ditt, så "sparte" du deg for mye styr, unødvendig emosjonell uro og drama i lang tid. Ser man slik på det, så er det en "win win" - på alle måter. Selv ved en potensiell avvisning. Men slik er livet. Å bli avvist er noe selv de beste av oss kan oppleve. Noe de fleste av oss også har erfart. Man trenger ikke føle seg noe mer mindreverdig av den grunn. 

Personlig hadde jeg "tatt den helt ut" - dersom jeg var der. Tatt meg et godt glass vin, tatt en tur på badet - strippet av meg alle klærne, og kjørt et lite show i stua der du VIRKELIG spiller på appelsinhud, leker med overflødig hud og "flapp flapp flapp". Bruk litt humor på det. Sjekk reaksjonen til vedkommende. Blir han skuffa, så kast han på hue og ræva ut.... enkelt og greit. 😜 (satt på spissen)

Endret 20. mai 2021 av Kris85

[Gjest 76d3f...fb0]

Du skal bare kose deg, ikke tenk på alt det andre.. jo mer du tenker jo verre blir det vettu.. til slutt så havner man jo på tanker som ikke stemmer som man tror selv er ekte! jeg er rimelig sikker på at han vil ha sex med deg også for å si det slik... etter dere er ferdige kan du jo bare... hvis du føler for det selvsagt "jeg er ikke helt perfekt jeg vet det, men jeg jobber med saken".. og hvem er altså uansett helt perfekt i dag? ingen! Jeg tror du skal bare senke skuldrene og kose deg så går dette helt fint. Hvis du er nervøs, slapp enda mer av og la han ta styringen litt da vel.. Han er jo interessert i deg også og vil ha deg, så jeg ser ingen problemer.. Just my 2 cents

Anonymous poster hash: 76d3f...fb0

[Gjest 78389...3d8]

Jeg valgte å avlyse helgen og kommer sannsynligvis til å ende relasjonen vår. Det jeg har kjent på nå de siste dagene har vært helt grusomt, og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har grått så mye at jeg sikkert kunne drukna i mitt eget snørr på et tidspunkt. Det er ikke holdbart og jeg tror kanskje jeg aldri kommer til å klare å være med noen igjen. Jeg føler meg kjempe dum og teit, og jeg har beklagd meg til han flere ganger, jeg har jo kastet bort tiden hans, han kunne vært med en dame som ville ha sex med han for lenge siden, men i stedet brukte han tid på meg. Har kjempe dårlig samvittighet for at jeg involverte meg med han, jeg burde tenkt litt mer og ikke tatt vann over hodet. 

Takk for svarene deres uansett, de var veldig fine. 

Anonymous poster hash: 78389...3d8

[Milhouse85]

Hvis det er et så stort problem for deg - bør du søke profesjonell veiledning og hjelp. Jeg ville hørt med fastlegen din om hvilken muligheter du har. Psykolog er en mulighet. Jeg er ganske sikker på at du har store vrangforestillinger som ikke stemmer overens med realiteten. For noen blir disse vrangforestillingene så dominerende at det skaper et stort og tilsynelatende uoverkommelig hinder til et samliv. Det å bare trekke seg ut av slike ubehagelige situasjoner; kan på lengre sikt trigge depresjon og angst - og er å anse som et sterkt varselsignal. Jo tidligere du tar tak i dette - jo bedre.

Nå skriver ikke du hvor gammel du er - men jeg antar du er i 20-åra. All forskning peker på at det er frem til da man er mest usikker på egen kropp, mens man stadig blir mer komfortabel med kroppen sin jo eldre man blir (som er litt ironisk, for alle "forfaller" jo litt med åra). Når stadig flere "pakker seg inn", vegrer seg til å gå på stranda og ikke viser seg offentlig - og det kun er de som passer i datidens skjønnhetsideal som er mest synlig - både på nett, offentlig og i media. Så er det ikke så rart at man får en urealistisk målestokk. 

Ikke alle menn liker syltynne glatte og prikkfrie jenter med struttepupper. Personlig så syns jeg slike jenter (som er helt innenfor "idealet" ser svake ut, og i forhold til sex får man jo knokler og bein over alt. Det å se konturen av ribbein er ikke et sunnhetstegn for min del. Men nå snakker jeg om egne preferanser. Gi meg heller ei dame som er litt lubben med pupper som beveger seg litt. Poenget mitt er at smaken er som baken. Noen liker store og kraftige, noen små og spinkle. Og alt der i midten. 😜 

[Gjest 78389...3d8]

Kris85 skrev (På 21.5.2021 den 19.42):

Hvis det er et så stort problem for deg - bør du søke profesjonell veiledning og hjelp. Jeg ville hørt med fastlegen din om hvilken muligheter du har. Psykolog er en mulighet. Jeg er ganske sikker på at du har store vrangforestillinger som ikke stemmer overens med realiteten. For noen blir disse vrangforestillingene så dominerende at det skaper et stort og tilsynelatende uoverkommelig hinder til et samliv. Det å bare trekke seg ut av slike ubehagelige situasjoner; kan på lengre sikt trigge depresjon og angst - og er å anse som et sterkt varselsignal. Jo tidligere du tar tak i dette - jo bedre.

Nå skriver ikke du hvor gammel du er - men jeg antar du er i 20-åra. All forskning peker på at det er frem til da man er mest usikker på egen kropp, mens man stadig blir mer komfortabel med kroppen sin jo eldre man blir (som er litt ironisk, for alle "forfaller" jo litt med åra). Når stadig flere "pakker seg inn", vegrer seg til å gå på stranda og ikke viser seg offentlig - og det kun er de som passer i datidens skjønnhetsideal som er mest synlig - både på nett, offentlig og i media. Så er det ikke så rart at man får en urealistisk målestokk. 

Ikke alle menn liker syltynne glatte og prikkfrie jenter med struttepupper. Personlig så syns jeg slike jenter (som er helt innenfor "idealet" ser svake ut, og i forhold til sex får man jo knokler og bein over alt. Det å se konturen av ribbein er ikke et sunnhetstegn for min del. Men nå snakker jeg om egne preferanser. Gi meg heller ei dame som er litt lubben med pupper som beveger seg litt. Poenget mitt er at smaken er som baken. Noen liker store og kraftige, noen små og spinkle. Og alt der i midten. 😜 

Jeg har fått profesjonell hjelp i mange år. Helt siden tidlig tenårene. Denne hendelsen og situasjonen har sendt meg inn i en ganske dyp depresjon dessverre. Jeg har innsett at jeg kanskje aldri kan ha sex igjen, og heller aldri ha en kjæreste igjen. Ja, jeg er i 20-årene, slutten, og jeg hører jo stadig vekk hvor uattraktive vi kvinner er jo eldre vi blir, så tiden renner jo fra meg også. 

Jeg hater også litt at dette plager meg. Jeg burde jo slå meg til ro med det, men i stedet er jeg kjempe lei meg og fortvila. Det er nok fordi jeg i det store og det hele ønsker en partner, men det går ikke på grunn av hvordan jeg ser ut og at jeg er syk. Hvordan metter man denne typen lengsel? 

Anonymous poster hash: 78389...3d8

[Kikert]

Hvis du har en lengsel etter en partner så kan du vel egentlig ikke mette det med noe annet enn en partner. Veldig trist å høre at selvfølelsen din hindrer deg såppas mye.

Menn er ganske enkle og i motsetning til hva diverse dameblader skal ha det til er vi ofte mye mer interresert i personlighet og et personlig forhold enn utseende. Vi har jo ikke sex og går rundt nakne hele tiden gjør vi vel? At han kanskje "bare godtar kroppen din" er ikke noe galt, mange damer som gjør det samme og det er en naturlig del av de fleste forhold. Kan ikke ha supermodell pornopartner og være sjelevenner, det vet da alle menn og damer, hvertfall innerst inne.

Du kan selvfølgelig prøve å mette det med gode relasjoner med familie og venner og heller masturbere nå og da, men jeg vil jo si at da risikominimerer du fremfor å prøve å bli lykkeligere.

Mange, kanskje de fleste, forhold går dårlig og ender, men det er jo sjansen alle tar og jeg synes du også bør ta den sjansen. Det er ofte verdt det og ikke verdt det, men å bare eksistere så bra som mulig er jo kjedelig i lengden.

[Gjest 78389...3d8]

Melonskall skrev (4 minutter siden):

Hvis du har en lengsel etter en partner så kan du vel egentlig ikke mette det med noe annet enn en partner. Veldig trist å høre at selvfølelsen din hindrer deg såppas mye.

Menn er ganske enkle og i motsetning til hva diverse dameblader skal ha det til er vi ofte mye mer interresert i personlighet og et personlig forhold enn utseende. Vi har jo ikke sex og går rundt nakne hele tiden gjør vi vel? At han kanskje "bare godtar kroppen din" er ikke noe galt, mange damer som gjør det samme og det er en naturlig del av de fleste forhold. Kan ikke ha supermodell pornopartner og være sjelevenner, det vet da alle menn og damer, hvertfall innerst inne.

Du kan selvfølgelig prøve å mette det med gode relasjoner med familie og venner og heller masturbere nå og da, men jeg vil jo si at da risikominimerer du fremfor å prøve å bli lykkeligere.

Mange, kanskje de fleste, forhold går dårlig og ender, men det er jo sjansen alle tar og jeg synes du også bør ta den sjansen. Det er ofte verdt det og ikke verdt det, men å bare eksistere så bra som mulig er jo kjedelig i lengden.

Nå har jeg ikke venner heller, og et dårlig forhold til familien, så det blir litt vanskelig. Kanskje jeg bare må prøve å få meg noen venninner i stedet. Jeg vil heller drive med skadekontroll enn å utsette meg selv for å bli såret, for jeg tror ikke jeg tåler å bli såret. Jeg klarer ikke forestille meg hvor ille det kan gå, med tanke på hvor sterkt jeg reagerer i dette tilfellet hvor jeg endte en relasjon med en mann jeg har følelser for, fordi jeg selv føler at alt med meg er et hinder og at jeg er for uattraktiv. Alt dette er bare så vondt, jeg klarer ikke sette ord på det.  

Takk for at du tok deg tid til å lese og svare. 

Anonymous poster hash: 78389...3d8

[Kikert]

Jeg skjønner eksakt hva du mener. Jeg er på mange måter i samme situasjon selv, men ikke pga. selvfølelse, bare de andre problemene. Jeg har alltid likt å være alene da og bruker forum som dette og diverse andre tekstbaserte ting for å mette det jeg trenger av personlig interaksjon.

Det er ikke nødvendigvis dårlig å være alene resten av livet og slå seg til ro med det heller, men det kan være veldig hardt å vite at man ikke takler normale forhold som andre gjør. Og hvis man ikke engang tør prøve så kan det svi også. Snakker av personlig erfaring her. Men igjen, hvis du tror du klarer det så er det ikke noe galt i det. Jeg har det helt greit nå alene og trives brukbart bra og det er bedre enn hvordan ting var før så jeg ser det som en litt rar seier

Jeg vil selvfølgelig oppfordre deg til å prøve å presse deg selv, men det er jo fordi man liksom skal det. Støtte folk og slike ting. Høres ut som du tar et valg basert på at du kjenner deg selv og det er viktigere enn å presse seg til noe basert på råd fra andre.

[Gjest 78389...3d8]

Melonskall skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner eksakt hva du mener. Jeg er på mange måter i samme situasjon selv, men ikke pga. selvfølelse, bare de andre problemene. Jeg har alltid likt å være alene da og bruker forum som dette og diverse andre tekstbaserte ting for å mette det jeg trenger av personlig interaksjon.

Det er ikke nødvendigvis dårlig å være alene resten av livet og slå seg til ro med det heller, men det kan være veldig hardt å vite at man ikke takler normale forhold som andre gjør. Og hvis man ikke engang tør prøve så kan det svi også. Snakker av personlig erfaring her. Men igjen, hvis du tror du klarer det så er det ikke noe galt i det. Jeg har det helt greit nå alene og trives brukbart bra og det er bedre enn hvordan ting var før så jeg ser det som en litt rar seier

Jeg vil selvfølgelig oppfordre deg til å prøve å presse deg selv, men det er jo fordi man liksom skal det. Støtte folk og slike ting. Høres ut som du tar et valg basert på at du kjenner deg selv og det er viktigere enn å presse seg til noe basert på råd fra andre.

Jeg trives jo alene egentlig, men jeg kjenner på savnet etter noen å være med i blant, og jeg savner jo sex, er glad i sex. Brukte å være det iallfall. Nå klarer jeg nok sikkert ikke å nyte det fordi kroppskompleksene mine er så store. Jeg tar meg selv i å tenke at om jeg hadde vært pen og hatt en fin kropp hadde jeg ikke hatt disse problemene i det hele tatt. Da kunne jeg valgt og vraket i menn og jeg hadde nok hatt mange menn etter meg. Trenger ikke være "perfekt", bare slank og ha et pent smil for eksempel. Ser jo at helt normalt pene kvinner får kjempe mye oppmerksomhet. 

Anonymous poster hash: 78389...3d8

[Kikert]

Husk at de ofte får "falsk" oppmerksomhet. Gjennomsnittlig kvinne er ikke det du ser av modeller og flotte oppsminkende bilder av folk på forsiden av Se & Hør.

Jeg tar heller ei jente med litt ekstra flesk og hengepupper som er snill og grei en alle de falske smilene på Instagram.

[Gjest 78389...3d8]

Melonskall skrev (3 minutter siden):

Husk at de ofte får "falsk" oppmerksomhet. Gjennomsnittlig kvinne er ikke det du ser av modeller og flotte oppsminkende bilder av folk på forsiden av Se & Hør.

Jeg tar heller ei jente med litt ekstra flesk og hengepupper som er snill og grei en alle de falske smilene på Instagram.

Joda, men nå er det jo slik at de fleste kvinner er normale og greie, og fåtallet er som de på instagram. Jeg er snill men jeg er også "psycho", og ingen menn vil ha ei som er det. 😛 

Det jeg har uthevet... Føler det der bare er "trøstende ord" uten faktisk sannhet... Om han jeg datet nå hadde fått valget mellom meg og ei som var mye penere, så hadde han naturligvis gått for hun pene. Men han valgte nok meg fordi jeg var rask å svare på Tinder og fordi vi hadde et par felles interesser. Rett og slett bare tilgjengelighet som avgjorde. Kjenner jeg blir kvalm egentlig, jeg skulle ønske det ikke var sånn. 

Anonymous poster hash: 78389...3d8

[Henrik.H]

Sikkert et veldig dumt spørsmål, men er det ikke verre å avlyse helgen/møtet med denne mannen, enn å gjennomføre og i verste fall ende opp med at det ikke ble noe mer? Jeg mener; velger du alternativ én så blir det jo uansett ikke noe mer. Alternativ to kan jo faktisk ende med lykke.

Er det selve frykten for avvisningen som er større enn alt annet?

 

[Gjest 78389...3d8]

Henrik.H skrev (Akkurat nå):

Sikkert et veldig dumt spørsmål, men er det ikke verre å avlyse helgen/møtet med denne mannen, enn å gjennomføre og i verste fall ende opp med at det ikke ble noe mer? Jeg mener; velger du alternativ én så blir det jo uansett ikke noe mer. Alternativ to kan jo faktisk ende med lykke.

Er det selve frykten for avvisningen som er større enn alt annet?

 

Nå ble det jo avlyst og jeg har ikke lenger kontakt med han. Jeg sa at det ikke fungerte. 

Jeg vet at det ikke ender med lykke. Det ville vært slik mine andre forhold har vært. Vi flørter, har sex, han overøser meg med komplimenter, jeg tror på dem og vi blir sammen. Så roer forelskelsen seg og han søker lykken andre steder. Vips så ender jeg opp såret. Det har skjedd alle de andre gangene, jeg forstår ikke hvorfor det skal bli annerledes nå. 

Frykten for avvisning er så klart kjempe stor, og om vi hadde endt opp med sex og han ikke ønsket å være med meg etter sexen, så hadde det nok såret meg så dypt at jeg ikke tør tenke på hvordan det hadde gått. Jeg hadde frykt for at han skulle avvise meg når vi møttes, men da ville jeg skjønt det litt mer for jeg vet jo at jeg ikke er pen, men han visste hvordan jeg så ut på grunn av bildene, så jeg var mer avslappet. Kroppen min har han kun sett med klær på, og det eneste han kan se da er fasongen og størrelsen min, men alt annet ser han ikke. 

Det største problemet her er nok at jeg genuint føler at jeg ikke kan elskes og at mannen ikke kan finne meg attraktiv. Det er en veldig, veldig vond følelse når jeg er en heterofil kvinne. Jeg vet ikke om dette er noe ufrivillig barnløse menn for eksempel kan relatere til. Jeg er den kvinnen som mannen egentlig ikke vil ha men som han tar fordi hun er tilgjengelig, om du skjønner.

Anonymous poster hash: 78389...3d8

[Kikert]

Edit; Dette var svar til svaret du ga meg et par hakk opp her. Ser at første setningen min kan være litt lite sensitiv i relasjon til innlegget rett over.

Jeg tror du undervurderer virkeligheten her. Det du skriver har selvfølgelig en viss sannhet og stemmer, men jeg tror faktisk ikke det er den dominerende sannheten. Kanskje 10-20% og er desverre det som synes mest.

Men, det har nok lite å si hva som er sant og ikke når det kommer til det for det er jo ikke det som hovedsakelig er saken her. Bortsett fra at du virker å innbille deg at du ikke er bra nok for en fyr pga. utseende. Pluss det at du er "psycho" da

Hvis du har jobbet i mange år nå og ting går bedre så går det uansett i riktig retning. Partner kan vente, mange som finner seg ny helt opp i 50, 60 og 70 årene 👍

Endret 26. mai 2021 av Melonskall

[Henrik.H]

Poenget mitt er at du aldri vil finne ut av om det kunne blitt noe mer, om du ikke prøver. Og det mener jeg betyr at det uansett er verdt det.

Sånn tenker jeg om mye forskjellig. Jeg kan for eksempel se for meg meg selv om 20-30 år. Ville jeg ikke angret veldig om jeg ikke i det minste prøvde?

Ja vel, så endte det ikke sånn jeg hadde håpet. Men jeg prøvde i i hvert fall! Og ikke minst er jeg en livserfaring rikere!

Dessuten, i ditt tilfelle - man blir jo ikke noe mindre trist av å bli værende alene uten å ha prøvd, enn å ha prøvd. Eller?

Og dette med frykt for avvisning. Alle har kjent på dette i løpet av et liv. Men avvisningen i seg selv er nok for det første ikke så sannsynlig som mange skal ha det til. Og skadepotensialet av det tror jeg heller ikke er så ille — i hvert fall ikke sett opp mot det å isolere seg å bli værene alene nettopp i frykt for avvisning. For DET tror jeg så absolutt er skadelig, på mange måter.

Ikke ta ting så høytidelig. Vi er bare mennesker alle sammen! Livet er alt for kort til å kvie og gruble. Kos deg! Og nyt heller det at du faktisk har de behovene du har.

 

[Takk for meg]

Gjest 78389...3d8 skrev (18 minutter siden):

Nå ble det jo avlyst og jeg har ikke lenger kontakt med han. Jeg sa at det ikke fungerte. 

Synd, men det høres ut som du jo egentlig vil ha kontakt med menn, men selvbildet på kropp ødelegger. Det høres jo ut som dere hadde det bra sammen, så da foreslår jeg at du møter menn der du tidlig setter deg i situasjon(er) der du viser fram kroppen. Som på stranden, soler dere, i svømmehall osv. Da har man sett hverandres kropper og da er den terskelen overstått. Så får du/dere ta det videre fra der ...

[Kikert]

På den andre siden så må vi ta hensyn til det TS skriver. Hun vet at hvis ting ender som tidligere så vil det antagelig få katastrofale konsekvenser og oddsen for det er ikke akkurat lave.

Jeg er også generellt sett på siden som sier at det er bedre å angre på et utfall enn å angre på at du ikke hvertfall ga noe et forsøk, men i denne situasjonen får jeg inntrykk av at TS er rimelig sikker på hva hun gjør og at det ikke bare handler om hva man eventuellt kan angre på. Det blir rett og slett for dumt av TS å agere basert på råd som i beste fall er godt ment og jeg synes det er ganske sterkt å klare å avslutte noe på den måten hun har gjort. En seier bare det.

Jeg tror at TS kommer til å klare å komme til et punkt der risikoen er verdt det.