Vennskap som voksen?

[Gjest 1186d...01d]

Hei!

Er interessert i hva folk tenker om vennskap, vennegjenger og venner generelt i voksen alder.

Jeg er rundt 30 år, og personlig er jeg ca. midt på treet sosialt. Å møte kompiser er gøy, har verdi i seg selv, men opplever hverken savn eller ensomhet om jeg ikke har fast omgang med mine venner (ofte månedsvis). Setter heller pris på de gangene det skjer. Trives godt hjemme med kjæresten, og sliter med å relatere til den generelle avhengigheten folk har til sine vennskap. 

En annen ting som stadig verdsettes er å være del av "fellesskap" som foreninger, idrettslag eller andre organisasjoner. Ei kan dette behovet relateres til. "Fellesskap" som dette erfarer jeg å være stappfullt av folk som tror de er viktige, som bare lager hassle for stakkarer uten spisse albuer. 

Synest også det er rart denne formeningen om at venner aktivt skal brukes til støtte eller omsorg. Sliter med å forestille meg at dette er vanlig del av den typiske guttegjengen. Mulig jeg legger for mye i tolkningen av ordvalget, men er dette virkelig vanlig? 

Men er det en generasjonsting dette med vennskap? Mine foreldre og deres generasjon virker fullstendig avhengig av vennene sine. Det går sjeldent en uke uten at de har faste møter med venner. Bare se nå i corona-tiden; folk over 50 går fullstendig på veggene bare fordi de må sitte inne med sine egne tanker i mer enn 5 min. 

Hva mener du? Er det jeg som er unormal? Er hyppig omgang med venner viktig for deg? Skal gjennomsnittlige vennskap virkelig ha en støttende omsorgsfunksjon? Og er det virkelig så viktig som folk sier å være del av et "fellesskap"?

Diskuter!

Anonymous poster hash: 1186d...01d

[Taurean]

Personlig synes jeg det er et komplisert tema. Og det er veldig individuelt hva folk har behov for. Så å definére hva som er normalt og ikke her, synes jeg blir nesten irrelevant.

Personlig så er jeg en som liker å ha noen å stole på, ha noe å drive med, møte noen litt perifert og ha noen å prate konfidensielt med. Bare å sitte i byen og være rundt folk kan være nok for meg en dag. Men like viktig er det at jeg har min private sfære helt for meg selv når jeg trenger det.

Det er bare veldig vanskelig å svare på. Har begynt å prøve å få meg noen hobbyer nå, som involverer å treffe litt folk. Men jeg vil helst ha det perifért. Har blitt skuffa så mye av folk som liksom skal være venner, så jeg har nok gitt opp litt der. Dette er jo mye tilfeldig.

Dét jeg nok mener sterkest i det her, er at det er den underliggende psykologiske funksjonen som er viktigst. Med dét, mener jeg at, ved å ha et nettverk å være en del av, så får man en plattform å være en del av, å uttrykke seg, å "teste" seg litt. Uten dette kan livet fort bli sterilt og ensformig. Noen klarer kanskje å finne nok å interessére seg for på egen hånd til å ikke miste hodet. Det er jo gjerne sånn man får dét som kalles originaler.

Det er bare veldig nyansert og individuelt hva folk trenger. Men jeg tror nok at folk flest trenger én eller annen form for kontakt med enten ett individ eller en grruppe i perifér form.

[Gjest 5e546...162]

Jeg er ganske lik deg trådstarter rent situasjonsmessig. Samme alder omtrent. Jeg har en kompis og ei veninne. Er samboer og har kids.

Selv kutta jeg ut vennegjengen for noen år siden da jeg opplevde det som om jeg egentlig ikke var så god venn for dem. Jeg var ikke bedt til middag, men festen etterpå. Ingenting vondt fra dem, men slikt har jeg ikke behov for. Jeg vil ha gjensidig interesse. 

Jeg skulle gjerne hatt flere venner, men har siden videregående slitt med det sosiale. Jeg har alltid hatt mange venner, gode venner i barndom. Rart det der. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. men andre dager bryr jeg meg ikke. Nei jeg vet ikke lenger.

Anonymous poster hash: 5e546...162

[Kazuo]

Gjest 1186d...01d skrev (7 timer siden):

Trives godt hjemme med kjæresten, og sliter med å relatere til den generelle avhengigheten folk har til sine vennskap. 

 

Diskuter!

Anonymous poster hash: 1186d...01d

Du får se hvor godt det er ha venner når kjærsten dumper deg eller du dumper han/henne.

 

 

[Gjest 1186d...01d]

DaniNichi skrev (12 timer siden):

Du får se hvor godt det er ha venner når kjærsten dumper deg eller du dumper han/henne.

Har vel aldri sagt det ikke er godt å ha venner?

Antar etter kynismen her at dette er noe som har skjedd deg? Og forresten, tror du forveksler "når" med "om". Pessimisme + determinisme er en dårlig kombo for livskvalitet.

Har forresten opplevd samlivsbrudd tidligere, uten noe særlig omsorg fra hverken familie eller venner. Gikk bra det og gitt!

Anonymous poster hash: 1186d...01d

[Gjest 1186d...01d]

Gjest 5e546...162 skrev (12 timer siden):

Jeg er ganske lik deg trådstarter rent situasjonsmessig. Samme alder omtrent. Jeg har en kompis og ei veninne. Er samboer og har kids.

Selv kutta jeg ut vennegjengen for noen år siden da jeg opplevde det som om jeg egentlig ikke var så god venn for dem. Jeg var ikke bedt til middag, men festen etterpå. Ingenting vondt fra dem, men slikt har jeg ikke behov for. Jeg vil ha gjensidig interesse. 

Jeg skulle gjerne hatt flere venner, men har siden videregående slitt med det sosiale. Jeg har alltid hatt mange venner, gode venner i barndom. Rart det der. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. men andre dager bryr jeg meg ikke. Nei jeg vet ikke lenger.

Anonymous poster hash: 5e546...162

"Kutta" du de aktivt? Eller var det mer en prosess som gled ut i seg selv?

Har også en del vennepar i gjengen som møtes til middager og aktiviteter aktivt. Noen andre par i gjengen blir bitre av at de ikke blir invitert. Personlig er ikke dette noe tap for meg, for tenker bare det er naturlig at det danner seg mindre klynger i større gjenger da mange av disse f.eks. jobber sammen og lignende.

Hvorfor tror du du kjenner på at du skulle hatt flere venner?

Anonymous poster hash: 1186d...01d

[Kazuo]

Gjest 1186d...01d skrev (4 timer siden):

Har vel aldri sagt det ikke er godt å ha venner?

Antar etter kynismen her at dette er noe som har skjedd deg? Og forresten, tror du forveksler "når" med "om". Pessimisme + determinisme er en dårlig kombo for livskvalitet.

Har forresten opplevd samlivsbrudd tidligere, uten noe særlig omsorg fra hverken familie eller venner. Gikk bra det og gitt!

Anonymous poster hash: 1186d...01d

Nevnte det fordi er det en ting venner blir lei så er det de som får seg dame og blir borte.

Tenkte nevne det fordi et sterkt nettverk med venner hjelper i harde tider også andre ting en samlivsbrud.

 

 

[WarpX]

...

Endret 12. oktober 2020 av WarpX

[Gulrotsaft]

Jeg brukte å være hypersosial, noe som ble mye mer tydelig etter et par pils på byen. 

Fikk mange bekjente, venner og nære venner, men når jeg runda 30 og nærmet meg midten på 30 åra var det som om en bryter ble skrudd på / av og jeg ble mye mer selektiv til hvem jeg ville tilbringe tiden med (også etter noen pils). Ting folk gjorde slik at jeg ønsket kontakt for å bli bedre kjent tidligere virket bare teit og folk som kontaktet meg for å bli bedre kjent fordi jeg fortsatt var like utadvendt som før ble bare høfllig hilst på og sendt videre i stede for å bli automatisk innlemmet i "gruppen" jeg var ute med.
Nå går jeg sjeldnere ut i sosial sammenheng både med og uten alkohol og trives mye bedre hjemme. Tror det kalles å vokse opp på folkemunne og har formeninger om at det kanskje ligger noe i dette.

Nå har jeg og dama flyttet rundt i verden de siste 10+ åra så det er sjelden jeg har tid og råd til å møte alle de jeg er gode venner med så det føles ektra digg når man får til dette.

Når det kommer til foreninger osv har jeg ikke peiling, men spiller en del på internett og kommer derfor i kontakt med "grupper". Heldigvis ingen som tror de er viktige, men folk som tror de er bedre en andre er irriterende uansett sammenheng.

Om du er unormal? Alt som ikke er "normalt" for deg er vel teknisk sett "unormalt". Om du er annerledes? Selvfølgelig. Hadde vi alle vært like hadde verden vært utrolig trist.

[Gjest 6c37d...c5f]

Hadde mange gode venner i barne/ungdomsårene, hadde også veldig lett for å få nye venner. Så i 20 årene var jeg mye isolert pga sykdom, mange venner forsvant, hadde bare noen få gode venner igjen.

Idag har jeg bare ett par gode venner igjen som jeg møter av og til. Er mye alene, men føler meg sjeldent ensom. Føler ikke noe stort behov for å være sosial, trives så godt i eget selskap at jeg glemmer ta kontakt med folk. Prøver bli flinkere til det så jeg ikke mister kontakten helt, men syntes det er litt vanskelig å ta kontakt med folk.

Hvis man trives alene syntes jeg ikke man skal føle seg dårlig pga det. Tror det er en god egenskap. Mange er avhengig av å ha folk rundt seg, det må være utrolig slitsomt. Jeg elsker stillhet og roen av å være alene.

Anonymous poster hash: 6c37d...c5f

[Gjest 6c37d...c5f]

Viktig å være sin egen beste venn, altså være snill mot deg selv.

Anonymous poster hash: 6c37d...c5f

[Gjest c5d69...20e]

 

Gjest 5e546...162 skrev (På 18.8.2020 den 20.17):

Jeg er ganske lik deg trådstarter rent situasjonsmessig. Samme alder omtrent. Jeg har en kompis og ei veninne. Er samboer og har kids.

Selv kutta jeg ut vennegjengen for noen år siden da jeg opplevde det som om jeg egentlig ikke var så god venn for dem. Jeg var ikke bedt til middag, men festen etterpå. Ingenting vondt fra dem, men slikt har jeg ikke behov for. Jeg vil ha gjensidig interesse. 

....

Anonymous poster hash: 5e546...162

Kjenner meg igjen i dette. Har mange bekjente og ganske mange kompiser, men kun et veldig fåtall av hva jeg kaller venner. I det legger jeg folk du virkelig stoler på. Det er ikke noe bitterhet i det eller et verdenssyn om at alle er en potensiell sviker, bare at det fleste jeg kjenner og tar en øl med eller ser en fotballkamp med, ikke er folk jeg anser som gode venner. De er mer.. bare kompiser. Og det er for så vidt samme fra min side.

Med enkelte syns jeg det er litt leit vi har sklidd litt fra hverandre med tid og familiestiftelse, mens andre er det helt ok at jeg ikke har kontakt med. Fruen og jeg var en del av en større vennekrets for noen år tilbake. Da vi var på middager med ett eller to av disse parene, var det ikke måte på hvor mye som ble pratet om andre i denne gruppen, som disse igjen stadig var sammen med. Da tenkte vi vårt om hva som blir pratet om oss når ikke vi er der, så vi har valgt å droppe ut av den gjengen uten at det har vært noe konkret skjæringspunkt. Drama og baksnakking har jeg lite behov for, spesielt om andre "venner". For meg holdt det med at folk drev på med det på ungdomsskole, når man er på sitt mest usikre i livet. I trettiårene med egne barn blir det rett og slett for dumt og ikke folk jeg vil tilbringe tid med.. 

Anonymous poster hash: c5d69...20e