Jump to content
AnonymDiskusjon

Nær venn som er deprimert, hva bør en gjøre?

Recommended Posts

Hei.
 
Jeg har en nær og snart livslang venn jeg lenge har sett tegn til depresjon på ved at h*n har sluttet å gjøre de tingene h*n tidligere har likt og virker til å droppe hobbyer jeg vet h*n tidligere har elsker,  har isolert seg nesten fullstendig hjemme og virker generelt sett nedstemt og lei hver gang jeg har fått muligheten å snakke med h*n dette året. 
 
Jeg har ikke fått noen bekreftelse på at vennen min faktisk sliter med depresjon men den atferdsendring jeg  og andre venner av h*n har observert samt den konteksten vi har i form av at vi vet om av div familietrøbbel, penge trøbbel og generell oppgitthet over seg selv klarer jeg ikke å komme til noen annen konklusjon. 

 

Jeg ønsker så inderlig å hjelpe men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem, det jeg gjør nå er å invitere til div kinoer, sammenkomster/fester med felles venner, tilbud å komme på besøk til h*n eller at h*n kommer på besøk til meg, invitering til å spille sammen online på div PC spill osv. Men jeg kommer liksom ingen vei med det og jeg er nå redd for at jeg er for masette og gjør tinga bare verre... 

 

Dette har vært en prosess jeg har sett utfolde seg i et par år nå og prøvd å være så åpen og inkluderende som mulig overfor vennen min men nå dette året har det virkelig utviklet seg i en svært skummel retning. Spør nå derfor etter hjelp og erfaringer rundt hva jeg bør gjøre for å prøve å hjelpe så godt jeg kan, kanskje noen som har slitt med lignende eller har erfaringer fra nære venner og familie som har slitt med det kan gi meg noen pekepinner. 



Anonymous poster hash: edaa5...12e

Share this post


Link to post

Etter personlig erfaring, er det vanskelig å gjøre noe med. Det er et vanskelig etisk dilemma, for hvis man involverer seg for mye, så er man med på å ta kontroll over den personens skjebne, og det bør være opp til individet selv å bestemme.

 

Jeg har kommet frem til, igjen basert på egen erfaring, at det aller beste er å sørge for å ha en temmelig solid livsstil selv, sånn at man i det minste ikke fører til mer bekymringslast på personens psyke som det er. Du er en trygg havn, en psykologisk og sosial støtte, så langt det lar seg gjøre. Dét i seg selv er en stor fordel. Du er indirekte med på å forhindre at personen roter seg borti mer bråk. Så det skal du være stolt av.

 

Hver persons psykologiske livskart, kan være ekstremt komplisert. Å tilby seg å sette seg inn i dette, og være en dypgående støtte over lang tid, kan jeg skrive under på er en oppgave som fort kan kreve mer enn man trodde til å begynne med. Derfor kan det være vanskelig å forholde seg til når man ser en bekjent endre adferdsmønster til det som virker negativ retning, fordi man vet hva det vil kreve å finne ut av, og man har kanskje ikke tid eller ressurser til å gjøre det.

 

Så ut fra det her, har jeg kommet frem til at en balanse mellom å ta vare på seg selv og sin livsretning, og å virkelig sette seg inn i og hjelpe andre som ber om hjelp, er det mest etisk riktige. Tilby det man har av overskudd, så må det være bra nok. Og det kan høres kynisk ut, men man må være forberedt på ikke å få takknemlighet, for personen kan være i en situasjon hvor h*n ikke har nok overskudd til å engang vise takknemlighet, at det -kun- dreier seg om overlevelse, fordi det har blitt kollaps på for mange områder enn personen kan takle.

 

Utover dette, er det ofte riktigst å anbefale å ta en prat med psykolog. Kanskje finne ut av om det finnes ordninger som passer for personen så det ikke blir for dyrt, og så videre. Forskjellige kommuner har forskjellige ordninger, og det finnes vanligvis gratis hjelp også.

 

Å tilby personen å lytte, og skrive ned dét personen forteller kan være veldig nyttig. Å be personen skrive tanker ned selv, bli sin egen psykolog, kan være hjelpsomt.

 

Hvis du tilbyr å hjelpe personen med hva enn det måtte være, så må du love å være 100% tillitsfull og taus, og holde dette løftet, med mindre personen vil noe annet i fremtiden. Da må man lytte og få hele bildet på plass før man sier noe eller gir retning. Én liten detalj kan endre hele bildet.

Share this post


Link to post

Med depresjon så kommer ofte (men ikke alltid) antisosiale tendenser. Kino er ganske nice, men fester er ikke så good.

Selv om personen oftest sier nei til å joine på ting så hjelper det stort å bare gi innbydelsen. 

Har ikke så mange andre råd en å ta med vennen med på lite krevende aktiviteter. Kino, fjelltur, kaffi hjemme hos deg eller personen.

Det kan faktisk hjelpe å spør den venne om hjelp. Om det er å flytte en soffa eller kjøre deg til flyplassen.

 

Har erfaring fra en bestevenn.

Share this post


Link to post

 

Hei.

 

Jeg har en nær og snart livslang venn jeg lenge har sett tegn til depresjon på ved at h*n har sluttet å gjøre de tingene h*n tidligere har likt og virker til å droppe hobbyer jeg vet h*n tidligere har elsker,  har isolert seg nesten fullstendig hjemme og virker generelt sett nedstemt og lei hver gang jeg har fått muligheten å snakke med h*n dette året. 

 

Jeg har ikke fått noen bekreftelse på at vennen min faktisk sliter med depresjon men den atferdsendring jeg  og andre venner av h*n har observert samt den konteksten vi har i form av at vi vet om av div familietrøbbel, penge trøbbel og generell oppgitthet over seg selv klarer jeg ikke å komme til noen annen konklusjon. 

 

Jeg ønsker så inderlig å hjelpe men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem, det jeg gjør nå er å invitere til div kinoer, sammenkomster/fester med felles venner, tilbud å komme på besøk til h*n eller at h*n kommer på besøk til meg, invitering til å spille sammen online på div PC spill osv. Men jeg kommer liksom ingen vei med det og jeg er nå redd for at jeg er for masette og gjør tinga bare verre... 

 

Dette har vært en prosess jeg har sett utfolde seg i et par år nå og prøvd å være så åpen og inkluderende som mulig overfor vennen min men nå dette året har det virkelig utviklet seg i en svært skummel retning. Spør nå derfor etter hjelp og erfaringer rundt hva jeg bør gjøre for å prøve å hjelpe så godt jeg kan, kanskje noen som har slitt med lignende eller har erfaringer fra nære venner og familie som har slitt med det kan gi meg noen pekepinner. 

 

Anonymous poster hash: edaa5...12e

 

 

Jeg er en person som stort sett holder meg inne og det kan sikkert virke på andre at jeg ikke har lyst til å gå ut siden jeg takker nei til det meste, men jeg er bare der akkurat nå at det jeg blir spurt om enten orker jeg ikke eller kanskje jeg ikke ser poenget med det. Det med poenget er jeg litt usikker på, litt vanskelig å forklare.

 

Kanskje slutte å mase hvis det er det du føler du holder på med? Hva med å forsøke en annen strategi ved å kanskje si: Du nå er det lenge siden vi har gjort noe sammen, hvilken dag passer det for deg og hva kunne du tenkt deg vi kunne funnet på?

Da åpner du opp for at h*n kan komme med forslag selv som kanskje h*n makter eller har lyst til å bli med på. Er ikke det bedre enn at du skal gjette helt til du treffer det riktige? En føler seg heller ikke så veldig høy i hatten av å takke nei til alle forslagene som kommer.

 

Kommer det ingen forslag eller interesse i det hele tatt ville jeg satt meg ned ved siden av denne personen og fortalt akkurat hva du føler skjer, samme som du akkurat gjorde i denne tråden. 

 

Det er bare to ting som egentlig er ganske lett å gjøre bare en tar steget. Dette er ikke mas i det hele tatt og du viser rett frem at du bryr deg om denne personen og har lyst til å bidra med noe som kan hjelpe, hvis denne personen tillater det selvfølgelig.

 

Dette var det jeg følte jeg kunne komme med her 

 

Anonymous poster hash: 80fc5...0ab

Share this post


Link to post

OP her. 

 

Tror oppriktigtalt at jeg snart gir opp, posten på dette forumet var et siste desperat forsøk for å få inn noen tips på hvordan jeg skulle angripe dette, og jeg takker for de tips jeg har fått inn. De siste dagene har jeg foreslått at jeg bare kunne komme å ta en kaffe å bare snakke litt, da sluttet h*n å svare meg, da dette ble sendt på messenger ser jeg jo at det har blitt sett, prøvde å skrive noe annet bare for å se om det var noen respons, men ingenting og meldingen ble ikke sett.Neste dag sendte jeg en SMS , ingen svar, prøvde å ringe, ingen svar, sendte melding til faren for å høre om han hadde hørt noe fra han, men nei det hadde han ikke, tok da kontakt med noen felles venner/bekjente om de ville være med å sjekke opp på han for forstårlig nok var jeg livredd for h*n hadde eller holdt på å skulle gjøre noe veldig dumt og veldig endelig. 

 

Det det hele brente ned til var at ingen gadd da de trodde h*n bare kastet et dramashow, så jeg kastet meg selv i bilen og kjørte 1,5 time alene for å sjekke opp på h*n på lørdags kvelden i går etter jeg febrilsk prøvde men ikke fant livstegn på noen av online tjenestene h*n bruker. 

 

Når jeg kom frem ringte jeg på en 3-4 ganger uten å få noe svar eller at noen kom til døren, da sendte jeg en melding om at jeg sto på døren å dersom han ikke åpnet eller viste noe form for livstegn kom jeg til å ringe nødnummeret og få noen dit som potensielt kunne komme seg inn da jeg var livredd for at h*n hadde gjort  noe dumt. Fikk da bare svar tilbake på melding at "Jeg har det fint, stikk, slutt å plag meg, og gi faen i å bekymre foreldrene mine igjen".

 

Så da vet jeg ikke mer lenger, jeg føler meg bare slått i bakken og håpløs, at jeg nå sikkert har rotetet dette så fælt til at jeg har mistet en av mine beste venner er vel et faktum jeg bare må innse. For å bevare min egen mentale helse tror jeg at jeg på dette stadiet bare må stoppe å la dette gå sin gang. 

 

Om du ser dette innlegget og kjenner deg igjen da jeg vet du henger litt på forumet her, vit at alt jeg gjorde var ut av kjærlighet og ikke for å lage trøbbel for deg når du sluttet å svare og ikke viste livstegn ble jeg bare så redd at jeg følte noe måtte gjøres, og da gjorde jeg det eneste jeg trodde var riktig. 

 



Anonymous poster hash: edaa5...12e

Share this post


Link to post

Kan jo hende han bare trenger litt tid alene for å tenke litt, at det er litt mye på en gang. Er iallefall sånn jeg er når jeg er nede i en bølgedal. Ta en pause på en uke eller noe sånt og prøv igjen, tviler på at han vil avslutte vennskapet egentlig.

  • Like 1

Share this post


Link to post

Uff, jeg føler med deg. I min verden har du i alle fall gjort alt rett, og du skal vite at det fins få mennesker som er like omsorgsfulle som du fremstår i dette innlegget (av egen erfaring). Har faktisk vært borti noe liknende selv for ikke så lenge siden, da en kamerat plutselig kuttet kontakt og forsvant fra alle kommunikasjonsplattformer. Gjorde da som deg, tok kontakt med venner og familie og ba dem om å be han gi lyd fra seg, uten at det hjalp. Hadde jeg ikke vært så travelt opptatt på den tiden hadde jeg nok gjort som deg og oppsøkt kompisen min IRL. Siden jeg gikk tom for tålmodighet etter utallige forsøk på å nå gjennom, endte det med at jeg stilte han et ultimatum, enten så svarer du meg når jeg ringer deg, ellers kan vi ikke fortsette å være venner. Det hjalp, for neste dag tok han kontakt med meg. Jeg vet ikke om jeg ville anbefalt andre å gjøre noe liknende, men for meg var det hvertfall helt uaktuelt å skulle fortsette et vennskap med en som plutselig vender en i ryggen. Man skal bry seg om andre, men man må også tenke på sin egen helse. 



Anonymous poster hash: 773c5...0af

Share this post


Link to post

Ja, det er nok bare som det der ut, personen vil bare ha tid for seg selv.

 

Det kan virke egoistisk og urettferdig for deg, og på en måte er det jo det. Det er respektløst å ikke gi deg en viss oppdatering og vennlighet.

 

Men du får ikke gjort noe med det. Det eneste du kan gjøre nå er å skrive det siste du skrev i den siste posten din her, at du bare til kontakt fordi du var bekymra, ikke mente noe negativt, og du alltid er mottagelig for en melding. Personen er inne i en periode hvor fokuset er på seg selv.

 

Det er antageligvis en voksen person som vil bli respektert, og det er jo lov. Du har gjort det du skal som er forventet av en medborger og venn, du får ikke gjort så mye mer enn det nå.

 

For å skrive ett lite punkt til personens forsvar, så har jeg opplevd noe av det samme. Særlig med foreldre som maser og skal vite aaalt som foregår i livet mitt, fordi de er "bekymret". Det kan være direkte skadelig. Vis respekt, tid og romslighet, så kan dét være alt som trengs.

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...