Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Når livet går mot slutten


AnnonymG

Anbefalte innlegg

Eldre endrer matvaner ja, helt klart.

 

Spørsmålet er om det er fælt at de gjør det.... Bestemor spiste mye risgrøt, hun var også honning gourmet, med spesielle honningslag.

 

Fisk spiste hun mye av før, men ikke på de siste dagene...

 

 

Men er ikke det også en del av livet?

 

Ting forandrer seg, og jeg som er midtlivs har klart forandret vaner og ting fra jeg var ung feks..

 

Er ikke like gøy å være på utesteder med høy musikk feks, og går ikke på nachspiel annet enn nyttår og midtsommer..

 

Den redd for å få barn å bli gift fobien hadde jeg ikke så sterkt, men var nok litt nervøs for det jeg også, men jeg husker mange kamerater som var redde for det..

 

Men dersom du skal leve evig ung, så tror jeg det å bli gammel og enslig er ille, dvs om du ikke lett får nye venner..

 

Da skjønner jeg Nederland biletten.

 

 

Man er blitt født, og deal with it. Liv med forandringer, skiftende helse humør og døden.

 

Det finnes såklart de som er evig ungkar og single, eller som ikke kan roe ned..

 

Men de er det oftest synd på, og da kan de spille Desperado låta om de har samme status som 40-50 år...

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Hva ville dere tenkt om deres besteforeldre, foreldre eller andre relasjoner som har hatt et langt og godt liv har kommet til den fasen i livet hvor fysikken skranter, hukommelsen reduseres og sykdommene hoper seg opp? Hvis de ikke lenger er selvstendige, og helt pleietrengende, hva ville vært en riktig følelse for dere?

 

Det er ikke så mye annet å gjøre enn å sette av tid til å besøke og gjøre det man får gjort. Selv synes jeg det er vanskelig å takle at de jeg har i livet en gang skal dø. Men det er en del av livet. Døden er for meg en ny reise, det blir spennende å finne ut hva som skjer. Men hvis det hadde blitt funnet opp livsforlengende medisiner, som jo er et stort forskningstema i disse dager, så ville jeg brukt det såfremt jeg hadde råd. Og ville oppfordret alle jeg brydde meg om til det samme.

 

En riktig følelse - Det er jo naturlig å bli trist og ha empati. Men det vel også naturlig å ville leve, det er vel ikke helt rettferdig å bruke 90% av tiden sin på å sitte i sykerommet deres hver eneste dag for å holde dem med selskap. Men så igjen, for noen kan det kanskje være givende. Det kommer ned til graden av samhold i en familie. I noen familier kommer man bedre overens med hverandre enn andre. Da blir det mer naturlig å ville bruke tiden på besøk selv om et familiemedlem blir dement og mister mye av sin identitet.

 

Et program som handlet om det var han Louis Theroux som besøkte et dement"hjem" i California. Der var det en sønn som besøkte sin mor ganske ofte, ho klarte ikke si annet enn ett ord om igjen og om igjen. Men det var av og til da han besøke ho, at ho kjente igjen ansiktet hans, og i de få sekundene det skjedde, så sa han at det var verdt all tiden å være der. Hans søsken synes det var for vanskelig å besøke mor i den tilstanden ho var i.

 

Det er mange nyanser. For min del vil jeg nok besøke dem av og til, hvis det skulle skje. Prøver å bruke litt ressurser på å forberede meg psykisk, men det er ikke så lett. Blir litt etisk dilemma. Er det riktig å bruke tiden sin på å forberede seg på slike ting, eller er det mest naturlig og riktig å ta det når det kommer? Så lenge det føles naturlig, så tenker jeg det er greit.

 

Som skrevet, i noen familier er samholdet sterkere enn andre. Noen kutter jo kontakt nesten for alltid. Så har man noen som overdramatiserer og manipulerer. Det er mange psykologiske faktorer og forhold som spiller inn. Det er vel veldig få familier hvor alt går knirkefritt hele tiden. Og alt henger jo sammen, våre foreldre har jo sine foreldre osv, holdninger og verdier videreføres ofte, drama kan gå i arv. Men jeg tror at de fleste ønsker å være fri fra slik drama og se hvordan ting -egentlig- er. Så i bunn og grunn, vil de fleste føle en viss tristhet når deres foreldre går mot en tilstand du beskriver, uansett hva de psykososiale forholdene måtte være.

 

Noen kjenner kanskje litt på lettelse samtidig. De vi har hatt psykososiale bånd med fra dag 1, vil vi ha så mange inntrykk forbundet med, at det vil bli veldig mange inntrykk som spiller inn på én gang, når sykdom og død setter inn. Viktig å ta seg tid til å prosessére, så det ikke blir underbevisste laster.

Lenke til kommentar

De aller fleste mennesker klarer fint å bli gamle, ha smerter og dø..

 

Som regel tar det fra dager til en uke å dø mot slutten...

 

For noen med andre sykdommer tar det lenger tid, men da har vi noe som heter morfin og lignende...

Sef har man smerter, når medisin avtar, eller må økes, men man har ikke smerter hele tiden.

 

 

Jeg har ikke noe mot at folk drar til Nederland, men da kommer ofte familie inn i bildet...

 

Tror de fleste dør som normalt, men om noen vil til Nederland og familien støtter det så skal jeg ikke si noe imot, nekte noen det.

Når en er fortsatt klar nok i hue til å innse at "hue går nedoverbakke" fort, så ønsker en kanskje ikke å bli en tomsing. Ikke av hensyn til en selv, jeg aner ikke hvordan det er å være tomsing - kanskje det til og med er morsomt, men av hensyn til mennesker en er glad i.

Lenke til kommentar

Når en er fortsatt klar nok i hue til å innse at "hue går nedoverbakke" fort, så ønsker en kanskje ikke å bli en tomsing. Ikke av hensyn til en selv, jeg aner ikke hvordan det er å være tomsing - kanskje det til og med er morsomt, men av hensyn til mennesker en er glad i.

Mennesker man er glad i skjønner godt at man blir gammel og glemsk og surrete du..

 

Sånn er livet det også, de fleste blir ikke helt borte da, men kan ikke kjøre bil, og blir mer glemsk..

Lenke til kommentar

Så, de bedriver altså aktiv dødshjelp allerede, bare en mer pinsom og smertefull måte, de bare slutter å gi dem mat. Hvordan kan det gå overens med alle legers og sykepleieres syn på at alle liv er verdifulle og må reddes? Hvordan er det bedre å la pasientene sulte ihjel istedenfor å gi dem en stor, god dose morfin?

 

Dette handler om menneskene som etterlates mer enn det det handler om de som må forlate oss. Metodene vi bruker er for de etterlatte, for å skåne dem så mye som mulig, når vi egentlig i realiteten påfører mye mer smerte.

 

Det er ikke av hensyn til de levende at personellet på sykehjemmet slutter å gi de eldre mat.  De fleste pårørende blir tvert i mot forskrekket over at det ikke blir gitt mat, og mange ønsker nesten tvangsforing av en som har sluttet å spise.  Dette er naturlig for oss levende friske, for vi forbinder mat med liv og lyst. 

 

Men for en person som er i ferd med å dø av alderdom, er det naturlig å ikke ønske å spise. Det er en del av dødsprosessen som starter mellom 1 til 3 måneder før døden intreffer.  Hvis det gis mat i denne fasen, vil det ikke gi vesentlig flere dager å leve, men det gir ekstra smerter og ubehag i en kropp som har mer en nok med sin egen dødsprosess. 

 

Dette vet de som jobber der. De kan prosedyrene, kjenner forskningen rundt dette, og har erfaring.  Deres jobb er å ivareta den døende ved å unngå den ekstrabelastningen det ville være å gi mat, og å opplyse de pårørende om vitenskapen rundt dette.  De fleste pleier å akseptere det når de får det forklart. 

 

Morfin får man.  Begge mine besteforeldre fikk all morfinen de ville ha mot slutten. Sykehjemmene er flinke til å gjøre de den siste levetiden så lite ubehagelig som det er mulig å gjøre den med dagens moderne medisiner og utstyr. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...