Skal gå fra samboer - har dere tips/råd?

[AnonymDiskusjon]

Jeg er en kvinne på 21 som har vært i forhold siden jeg var 16. Har lenge vært usikker på forholdet, men forelskelsen har holdt meg igjen i starten. I tillegg har han vært god til å manipulere. Har vært usikker i to år, der jeg har tenkt mye over dette - om han er rett for meg eller ikke. Det er først nå jeg er helt sikker.

 

Kommer hjem fra juleferie snart og ønsker ikke å vente for lenge med å snakke med han. Føler meg så kjip som har vært borte i flere uker og det første jeg gjør er å slå opp med han når jeg kommer hjem... Men kan jo ikke gå for lenge og late som - det synes ikke jeg er rettferdig. Og så er det jo først nå jeg har blitt sikker på det, og det kan jeg ikke noe for.

 

Noen tips om hvordan jeg bør gjøre dette? Når? Hvordan bør jeg oppføre meg? Jeg vil jo ikke gi noen håp om at det kan fungere igjen, for det vil jeg ikke. Jeg vil ut, jeg trenger det. Er redd for at han kommer til å manipulere meg til å bli, men må bare holde hodet kaldt og huske grunnene til at jeg drar.

 

Kom gjerne med tips og råd om hele prosessen dersom dere har...

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[Dragavon]

Bare vær ærlig og rett på sak, ikkje si noe slik at det kan misforståes.

[Kikert]

Si så lite som mulig. "Det er slutt, jeg flytter, du vet hvorfor", ferdig

[AnonymDiskusjon]

Jeg tror ikke jeg kan si det så raskt, haha! Og jeg vet ikke en gang om han vet hvorfor. Tror han har lagt merke til at jeg har oppført meg annerledes, men bør jo forklare litt. Vil i alle fall si det at jeg ønsker å flytte! Jeg er mest redd for reaksjonen hans der og da... Kanskje han blir sint og forbanna, enn om han klikker... Det er sånt jeg er redd for. Men tror jeg bare må hoppe i det egentlig!

 

TS

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[Kikert]

Riktig innstilling. Å vente gjør ting bare verre. Fra det lille du skriver så høres det ikke ut som noen spesiellt bra fyr. Lykke til

[AnonymDiskusjon]

Ja, tror jeg bare må tenke sånn! Har vært redd for denne samtalen alt for lenge så tror jeg er ganske klar nå. Håper jeg tør å bare si det rett ut! Men har ekstremt med nerver nå som det nærmer seg. 

 

Har vært så mye negativt at det veier over det positive nå. Det nytter ikke å endre holdningen sin et par ganger i året for å fikse det han har sagt og gjort. For meg er det ikke sånn et forhold skal være. Kan ikke kaste bort flere år på dette! Er verken bra for meg eller han.

 

TS

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[AnonymDiskusjon]

Nok et hjerte skal knuses

Håper han har gjort noe ordentlig ille så han i hvertfall fortjener det.

 

Anonymous poster hash: fab20...f6f

[AnonymDiskusjon]

Det handler ikke bare om hva han har gjort, men hva jeg føler også. Synes han fortjener noen som faktisk elsker han. Kan ikke bli i et ulykkelig forhold fordi jeg er redd for å knuse hjertet hans. Hvis jeg blir kun for å unngå å såre han så blir det et trasig liv for oss begge. Jeg må holde ut med en mann som manipulerer og er respektløs, og han må holde ut med en som ikke elsker han. Det er ikke noe særlig forhold.  

 

Men det er sånn jeg har tenkt før - at jeg bare blir litt lenger fordi jeg ikke vil såre han. Men kan ikke tenke på det nå. Må tenke på fremtiden, for oss begge. Vil jo at han skal finne seg en ny dame som er perfekt for han! 

 

TS

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[AnonymDiskusjon]

Ser vel egentlig det og forstår. Ikke lenge siden jeg fikk knust hjerte og måtte gjennom en nesten uutholdelig kjærlighetssorg selv så det treffer meg bare veldig hardt når noen snakker om å slå opp. Noe av det verste man kan oppleve vil jeg tro. Å bli dumpet av en mann elsker.

 

Anonymous poster hash: fab20...f6f

[AnonymDiskusjon]

Jeg skjønner! Det er nok utrolig tungt. Dette er min første kjæreste, så har aldri opplevd ordentlig kjærlighetssorg før, å bli dumpet/dumpet noen. Men jeg tenker det blir mye "lettere" nå enn det hadde vært om enda flere år... Så jeg gjør det heller nå før det blir enda tyngre. 

 

Er bare så nervøs for reaksjonen hans, og hva jeg skal gjøre etterpå. Jeg kjenner ingen i området vi bor i, familien min bor helt oppe i landet, jeg har ingen der vi bor. Vi har ikke sofa, så vi MÅ ligge i samme seng etterpå. Det blir nok vanskelig... Jeg gruer meg så mye. Huff! Er vel sånn det er.

 

TS

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[AnonymDiskusjon]

Som mange andre opplevde jeg også å bli dumpa for noen år siden.

 

Vi hadde tidligere i forholdet snakket om hvor viktig det var å kunne snakke om alt og å ta opp problemer underveis.  Derfor var det ekstra tungt å oppleve at hun slo opp på dagen.  Hun hadde gått å vurdert det i over et halvt år uten å nevne et ord om det.  

 

Det eneste jeg kan sammenligne det med, er som om den du er gladest i plutselig skulle dø. Det var UTROLIG tungt, og det er fortsatt tungt å tenke på dette, selv om det nå er over 7 år siden.  

 

Mitt råd er å IKKE ta det for rått og brutalt, selv om det for deg kanskje er det enkleste.  Du har tross alt gått å tenkt på dette en stund, men det har ikke samboeren din, og for han kan det komme som et sjokk.

Anonymous poster hash: 2e292...886

[AnonymDiskusjon]

Han er klar over at forholdet ikke er så bra, men han aner nok ikke at jeg vil dra. Jeg har prøvd å hinte til at jeg vil flytte bort fra området også, så han vet at jeg ikke trives.

 

Hvordan bør jeg ta det? Jeg har lyst til å være forståelsesfull og vise at jeg bryr meg om følelsene hans, men vil ikke virke usikker heller sånn at det gir han håp... Det er vanskelig, dette.

 

TS

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[johanf]

Jeg vil si, sørg for å ha et sted å dra ganske kjapt. Det kan fort bli ekstra kleint og sårt om dere skal bo sammen, kanskje sove i samme seng også, når dere ikke lengre er et par.

[AnonymDiskusjon]

Det er akkurat det som er problemet... Har ingen jeg kan dra til! Er eneste han som kanskje kan dra til en kompis, men det vet jeg ikke sikkert. Det får jeg ikke vite før jeg snakker med han. Det gruer jeg meg mest til. Kan se for meg at det fort blir veldig ukomfortabelt!

TS

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[G27]

IKKE gi han noe håp om at dette kan fikses. Vær 100% tydelig i at dere er ferdige! Jeg vet det er mange som opprettholder ganske "nær" kontakt i ettertid av bruddet også, men det er ikke lurt for personen som ønsker å fikse forholdet. Kom deg ut av boligen så snart som overhodet mulig. Vær tydelig på at du ønsker så lite kontakt som mulig for å gjøre bruddet lettere for dere begge. Hvis du ikke gråter eller viser følelser, si gjerne at du har gjort det før siden du har tenkt så lenge på dette. Kanskje blir det lettere å forstå for han da. Vær brutalt ærlig.

 

Skjønner at dette er skikkelig tøft for deg også. Håper det går bra.

[AnonymDiskusjon]

Tusen takk for råd! Jeg setter pris på det. Selv om jeg har tenkt mye på det og forberedt meg så kommer jeg nok til å være veldig emosjonell, men jeg klarer ikke holde meg. Er en så stor endring som skal skje og mye bekymringer. I tillegg er jeg lei meg på hans vegne. Så blir nok en del tårer, men må være klar på det jeg vil.

 

Vurderer å si det tidligere på dagen så jeg kan dra ut til sentrum f.eks. litt senere hvis han ønsker litt tid alene. Eller hvis det går litt dårlig, så har jeg en plass å dra.

 

Hva skal jeg gjøre når jeg kommer hjem etter reisen om kvelden og han vil ha sex? Jeg vil jo ikke det, men hva bør jeg si? Det blir kanskje litt dumt å ta samtalen ti minutter etter jeg er kommet inn døra...

 

TS

 

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[Gjest Bruker-239845]

Er det et alternativ å gjøre det på en halvoffentlig plass når du gruer deg så mye som du gjør?

 

Skjønner at det ikke er lett, men når du er så sikker, så er det det eneste rette. 

 

Lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Det går ikke den dagen, for jeg kommer hjem så sent på kvelden at alt er stengt og han orker aldri hente meg. Så det blir rett hjem i leiligheta kl 11 om kvelden, og jeg vet akkurat hvordan han tenker... Som regel vil han ha kos og sex med en gang jeg kommer inn. Kanskje jeg kan si at jeg har mensen, det bruker å være turn off. 

 

Har snakket med foreldrene mine nå. Så de vet alt og det gjør det på en måte lettere for meg. Det motiverer meg mer til å få det overstått i stedet for å utsette og utsette. De støtter meg 100 prosent og ønsker å være der hele tiden. Synd de bor så langt unna... Nå som det er gjort føler jeg det ikke er noen vei tilbake. Tror ikke de vil at jeg skal være sammen med en mann som han heller - det ble en del følelser da jeg fortalte de om ting han har sagt og gjort. 

 

Uansett. Vi har planlagt litt og de har kommet med forslag og råd. De har jo gått igjennom det samme selv... Pappa nevnte noe om å ringe han på forhånd og snakke om det, for å høre reaksjonen hans og i tillegg la det synke inn til jeg kommer. Han har en tendens til å bli sint og det gjør foreldrene mine litt urolig. Men jeg vet ikke... 

 

Er det ekstremt dumt å ta det over telefon først? Og så ta en ordentlig samtale når jeg kommer hjem? Eller best å bare ta det face to face først? Huff. Det skal ikke være lett dette!

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[AnonymDiskusjon]

Men ja, det er mulighet for å dra til en offentlig plass dagen etter. Greia er at han aldri drar ut - han sitter bare i leiligheta og hater å dra ut på kafe eller sånt. Så vet ikke om jeg får han med meg! 

TS

Anonymous poster hash: c6f92...e05

[johanf]

Synes forslaget om å ringe på forhånd og forberede han på det kanskje er en god idé. Hvis du har den minste frykt for at han kanskje skal bli voldelig må du sørge for å ikke sette deg i en situasjon hvor han får muligheten til å angripe deg.