Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Hvorfor vil han meg vondt?


Anbefalte innlegg

Advarer: langt innlegg.

 

Det er ganske mange detaljer, beklager..men det får frem litt av dynamikken og helheten. Takk til deg som orker å lese.

 

For 1 år siden traff jeg en mann fra Tinder. Han var noen år eldre og hadde et barn fra tidligere ekteskap. Jeg har ingen barn, aldri vært gift før men hadde et seriøst forhold fra starten/-til midten av 20 årene.

 

Da jeg traff Tinder-mannen (kommer til å kalle han for F fra nå av) hadde jeg vært singel i to år, F hadde vært singel i ett år. - Sa han på den tiden...(forklarer senere).

Jeg hadde ikke fokus på å møte "drømmemannen" med det første men gikk på noen dates innimellom. Må nevnte at jeg selvfølgelig har litt tilknytningsproblematikk på grunn av "trist og fæl opplevelse og erfaring fra tidlig forhold", pluss at jeg har fått kunnskap om hva det dreier seg om når noen snakker om "singel litt for lenge". Men jeg sier ikke nei til kjærlighet om det skulle dukke opp og derfor ble jeg veldig positivt overrasket når jeg gikk på date med F og ting utviklet seg til å bli kjærlighet.

 

- Første date gikk strålende. Vi avtalte å møtes igjen allerede dagen etter. Jeg skulle prøve ut en ny strategi; kaste meg litt ut i ting, ikke snegle så mye, og jeg likte F såpass godt at det var noe jeg ville prøve, for å gi oss en bedre start.

 

- Daten dagen etterpå gikk strålende, vi gikk lang tur, pratet mens vi lå på operahuset under stjerneklar himmel. Planla å møtes igjen, men ungen hans var hos han de neste dagene så det måtte bli uka etter.

 

- Litt senere på kvelden sendte han meg en sms hvor han skrev at han ikke hadde lyst til å vente en hel uke og ville møtes på lørdagen (to dager etter) på en fotballkamp med han og ungen (hadde blitt introdusert som en vanlig venn som kom forbi, selvsagt) - eller om jeg ville komme hjem til han når ungen hadde lagt seg; spise middag, prate, drikke vin, se en film etc. - Jeg sa ja takk til det siste og ringte på døra hans to dager etter.

 

- God mat, fin samtale, god vin, stearinlys, romantikk, ungen sov godt på soverommet og filmen snurra mens jeg selvfølgelig endte opp i armkrok. Tok trikken hjem helt overdosa på kos og romantikk senere på kvelden. (ikke sex). Var betatt av han, la meg under dyna med et smil og fikk en fin god natt melding fra han med en romantisk låt. Ingen av oss liker kliss, men jeg har god erfaring med at kliss er litt fint når man er forelsket og gjør rare ting. Så jeg ble jo selvsagt kjempe rørt og følte meg litt beæra når han sendte meg noe kliss så tidlig. (Skulle nok kanskje ikke ha blitt det).

 

Jeg gikk litt i ambivalensen; skal jeg være forsiktig (?) skal jeg kjøre litt på (?). Jeg ville finne balansen mellom å føle meg revet med av følelser slik at jeg kunne få oppleve følelsene vs. beholde roen, ta det chill og ha et sunt nivå på ting samtidig. Jeg ville føle meg trygg på dette... Derfor ville jeg bli ordentlig kjent med han før jeg kunne la meg rive helt med. Det gikk ikke etter planen. Tre uker senere var jeg forelsket, bodde hos han når ungen ikke var der, hadde egen tannbørste og egen plass i skapet og han ville at vi skulle hoppe ut i det og bli kjærester offisielt. Vi handlet på REMA sammen hånd i hånd og så sikkert ut som et par som hadde vært sammen i 7 år.

Det var litt for fort frem for meg; han sa at han elsket meg, jeg sa at det var litt for fort men at jeg var veldig forelsket.

 

Det var konstant et jag etter å komme oss så fort som mulig inn i et forhold, ha en status over oss, henge så mye som mulig sammen hele tiden, skrive til hverandre hele tiden etc. Håper ikke noen blir fornærmet av denne sammenligningen; men det var ADHD mot PTSD hele veien, alt sammen gikk altfor fort for den ene (meg) eller altfor tregt for den andre. Har senere skjønt at dette er et vanlig mønster for han, noe han hele tiden tydeligvis gjør med alle (og mange)..

 

Uansett. Jeg skulle hjelpe foreldrene mine med oppussing etterhvert og det betydde at vi fikk litt mindre tid til hverandre innimellom. Det betydde også at jeg ikke hadde tid til å chatte mye på messenger. I tillegg ble faren min syk og mamma trengte litt hjelp. Dårlig timing, men sånt kan ikke times. Dette gikk greit for meg selv om jeg savnet han og tenkte mye på han, men han hadde jo ungen sin annenhver uke og jeg tenkte at vi skulle klare dette. Men nå dukket problemene opp:

 

"Savner du meg ikke (?) hvorfor svarer du meg ikke på messenger (?) trekker du deg unna, kan jeg være trygg (?) liker du meg og er du forelsket i meg (?) savner deg så fælt og tenker på deg hele tiden, tenker du på meg (?) jeg føler ikke at du savner meg og tenker like mye på meg som jeg gjør...er det en ubalanse i interessen (?) du er pålogget på messenger men skrev ikke et svar (?) "

 

Jeg forsøkte å berolige; det var jo ingen problemer fra min side. Men jeg var ikke flink til å vise han det tydelig.. Jeg henger litt etter når det kommer til hvordan man blir sammen med noen, sist jeg gikk inn i et forhold var jeg tenåring, det forholdet varte i mange år. Jeg visste faktisk ikke den store viktigheten av god morgen meldinger osv.

 

Og dette traff alle mulige usikre nerver hos han, som man hører om (når kjæresten ikke er flink til å ta like mye kontakt ).

 

Men det var også her jeg syntes at det var noe merkelig, det var en intuisjon som dukket opp. En magefølelse som jeg ikke kunne plassere. Det var så mange store ord?

 

Jeg var så fantastisk - det beste, noensinne... Peneste og vakreste... Ingen kunne måle seg. Han hadde aldri møtt noen som meg, hadde aldri elsket noen som meg og jeg var kvinnen i hans liv.

Jeg gjorde han lykkelig vs. det jeg skrev i sta, og alt var litt pompøst. Ting han skrev og sa virket overdrevne, men han hadde en veldig fin personlighet som jeg likte og han var flink til å få meg til å føle meg spesiell.

 

Jeg gjorde fine ting tilbake. Jeg ville virkelig alt godt for han.. ville at han skulle føle at noen satt pris på han..elsket han.

 

Når vi var sammen så var alt sammen bra, når vi var borte fra hverandre var alt sammen dårlig. Og vi var mye borte fra hverandre for plutselig trengte alle folk rundt meg all mulig hjelp. Pappa ble som sagt syk, mamma trengte hjelp til oppussing, pappa ble enda sykere og havnet på sykehus, ble frisk igjen og alt roet seg - så opplevde søstra mi utroskap og trengte hjelp mtp ungene hennes og barnevakt. Altså - det var ett kjør rundt meg og mine nærmeste. Og midt i det hele forsøkte jeg å starte et nytt forhold, og endte opp med en kjæreste som følte seg nedprioritert.

 

Det skulle jo være meg som følte meg nedprioritert siden han måtte være borte fra meg annenhver uke, men jeg rakk aldri å tenke i de banene. Jeg hadde full kalender uke etter uke og gikk konstant rundt med dårlig samvittighet og følte at jeg ikke strakk til noen steder. Fikk liksom ikke tid og ro til å pleie kjæreste og fokusere. I tillegg dukket det opp en annen privatsak som krevde fokus. Ingen av disse tingene kunne jeg la være å stille opp på.. Selvsagt gikk det til helvete.

 

... Men vi pratet sammen. Jeg trodde vi forsto hverandre. Vi var enige om de store tingene i livet, planla en fremtid sammen, at ting ville roe seg ned en dag og vi kunne være oss. Når vi var sammen i mange dager i strekk så var alt perfekt. Men jeg hadde en rar magefølelse som jeg ikke helt skjønner hvor kom fra.

 

Etter noen måneder så hadde han stress på jobb. Han var sliten og sov dårlig. Han sa at han ikke fikk sove når jeg ikke var der. Når jeg var der var han lykkelig, fikk sove, spiste osv. Når jeg ikke var der var livet hans kaotisk eller kjedelig/stressende. Usikre følelser dukket opp i han hver gang jeg ikke var der. Han sa at han følte seg needy.

 

Jeg ville strekke til. Men han var sur og rar i to måneder, hadde et litt sånn "oppgitt" og slitent preg over seg.. Jeg var også stressa men jeg er en "pleaser". Prøvde å oppmuntre han, ble mye flinkere på å skrive til han, skrev god morgen og god natt meldinger, men han var tafatt på responsen. Han sa at jeg var blitt flinkere på å skrive og at han satt pris på det. Alt sammen var perfekt og såå fint (når vi pratet eller så hverandre). Han holdt godt rundt meg, viste meg masse følelser.. Men magefølelsen min var fortsatt merkelig og jeg visste ikke hvorfor.

 

Etter at vi hadde vært sammen i noen måneder, mens han sov og jeg slet litt med å sove, tikket det inn en rar melding på min messenger fra en vilt fremmed person. Jeg husker bare fornavnet og enten har personen blokkert meg eller slettet seg fra FB, så jeg finner ikke profilen, har bare meldingen i innboksen.

 

- Han hadde spurt en fra jobben på date og han var visstnok en stor-flørter som hadde flørtet rundt i hytt og pine. "Han kunne ikke stoles på og jeg burde være varsom." Jeg ble rett og slett advart, han var en "lystløgner" og fikk beskjed om at jeg ikke burde stole på ting han sier, hvis jeg var usikker så kunne jeg forsøke å grave litt selv hvis jeg ville. Fikk beskjed om betalingsproblematikk, men dette visste jeg om fra før så jeg sa at han ikke løy til meg om det og holdt på å rydde opp i det.. Men dette med å invitere en annen ut på date, mens vi var kjærester, DET visste jeg ikke noe om og det var jo ikke en del av dealen våres. Jeg fikk også bevis  :( Det var rett og slett ikke noe spørsmål om det var sant eller ikke; det var sant, og det hadde foregått i flere dager selv om det aldri ble en date (han ble avvist).

 

Kom senere frem at noen av kameratene hans visste dette og synes det var "tøft", kollega visste det og F holdt det hemmelig for meg og lata som ingenting. Snakket huden min full i flere uker om flotte fremtidsplaner, om at han ville ha barn med meg, at jeg skulle møte ungen hans, at vi skulle få det så fint, han elsket meg og ville gjøre alt for meg. Han nevnte til og med at han ville gifte seg med meg, noe jeg selvsagt synes var for tidlig.. Jeg visste rett og slett ingenting om disse dårlige egenskapene som dukket frem, og kunne ikke forestille meg det heller.

 

Senere har jeg fått informasjon om at han har vært forlovet 2 ganger, gift 1 gang og vært i flere forhold. Da jeg traff han så hadde han akkurat vært i et forhold, men til meg sa han at han hadde vært singel siden han ble skilt (1 år). Eksen hans (som han var gift med) var utro mot han i mange måneder før det tok slutt. Uansett.. Jeg husker at jeg synes det var rart at han ville at vi skulle gå offisielt ut på Facebook så fort, og når det ble gjort så var forholdet først synlig for EN person.

 

Da jeg nevnte det for han så sa han at det var en eldgammel klassevenninne som han ikke hadde sett eller snakket med siden barneskolen, han skjønte ikke hvorfor bare hun så det, så ble det endret.

 

Tilbake til kvelden det tikket inn melding: Jeg gjorde det slutt på flekken. Uten diskusjon pakket jeg sammen sakene mine og dro. Jeg ville ikke diskutere det frem og tilbake, ville bare ha space og komme meg bort. Fikk triste meldinger på sms, messenger, noen mailer. Etter ca. 1 måned skrev vi litt frem og tilbake, men det endte bare opp med tull og løgner, så jeg sa at det ikke førte noen vei og kontakten ble avsluttet. Jeg tok han bort fra sosiale medier, ut av livet mitt og forsøkte å gå videre. Hadde kjærlighetssorg og alt det som medfører, var utrolig skuffet. Og egentlig litt sint på meg selv? Hvordan kunne jeg ende opp i det lureriet?

 

Jeg gjorde så godt jeg kunne og sto oppreist igjen etter en stund. Men fem måneder senere hørte jeg fra han igjen; han savnet meg, hadde ikke kommet over meg og jeg hadde fortsatt følelser for han og savnet han så vi prøvde å treffes.. Men det gikk dårlig, vi rakk å se hverandre i to dager før det tok slutt.

 

Jeg ville gå slow, jeg ville ha oversikt, ville at ting skulle gå ryddig for seg og ga klar beskjed om at hvis det blir mer løgn så blir det slutt og ingen vei tilbake. Han måtte være ærlig om hva slags problemstillinger vi satt i, kunne ikke vurdere et forhold uten å forstå noe av det eller være ærlige, klar over hva slags utfordringer man hadde osv. Han sa at han ville gjøre hva som helst, aldri mer lyve til meg, ingenting var løgn mer og han ville aldri ha det så tungt igjen som han hadde hatt. Han hadde angret dag ut og inn på det han gjorde, som medførte at han mistet "sin livs kjærlighet". Det var nok engang mange store ord.. Ting hang ikke på greip.

 

Han begynte å snakke om hva han hadde gjort de siste månedene... Han hadde ikke hatt sex med noen, han hadde ikke klart å runke engang. - Han hadde heller ikke møtt noen andre (løgn). Jeg gikk automatisk ut i fra at han hadde hatt sex med noen, eller prøvd å møte noen. Var ikke jeg som tok opp tema. Men noe var merkelig og jeg skjønte tegninga; og jeg snoket (første gangen jeg gjør det)..

 

Fant selvsagt masse bullshit når jeg snoka, orket ikke å snoke mye engang; så bare bevis, det var egentlig nok, og la det bort. Det var selvsagt masse forskjellige jenter der, alle sammen fikk like pompøse meldinger som jeg fikk osv.

 

Jeg ba han om å sette seg ned, så spurte jeg rett ut om jeg kunne se på telefonen hans her og nå. (han hadde tidligere sagt til meg at han ville at jeg skulle ha tilgang til ALT). Da ble han blek i hele fjeset, selvfølgelig, og begynte å komme med unnskyldninger på at jeg ikke kunne det. Jeg sa bare rett ut at jeg dessverre hadde snoka og at jeg hadde sett. Så gikk vi hver vår vei.

 

... Jeg er forvirra over alt som har foregått. Er dette normalt? Han er en voksen mann i midten av 30-årene. Dette er det sjukeste jeg noensinne har vært med på (nesten). Lystløgner? Hvorfor?

Hvordan kan man egentlig føre noen bak lyset på denne måten, det var jo i tillegg helt unødvendig? Jeg sitter bare igjen som et spørsmålstegn og lurer på hva dette var. Har aldri skrevet et innlegg på KG og spurt om noe slikt før, jeg er faktisk helt sjokka over at det går an å være sånn. Har personen sympatiproblemer? Hva er grunnen til at noen manipulerer mennesker på denne måten?

Noen som har opplevd lignende?

 

Har skrevet om det her også, men setter pris på all tilbakemelding.

 

 



Anonymous poster hash: cd18f...666
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det er desverre altfor vanlig med slike ting, uttallige tråder på forumet om liknende ting. Hvorfor? Hvem vet, "avhengighet", enormt bekreftelsesbehov? Det er veldig ofte ikke noe personlig hvertfall bare så du vet det.

 

Bra skrevet. Du virker reflektert nok til å la dette gå i boka som en erfaring uten å ta alt på din kappe og synke for mye. Ikke overtenk ting TS, det fører stort sett ingenting bra med seg.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

For en tulling.. 

 

Vet at det er grusomt å bli ført bak lyset da jeg ganske nylig fikk vite at kona (eks kona) har vært utro mot meg i 1 år, har fire barn og står midt i en skilsmisse. Det er så utrolig sårende når man oppdager at ting ikke er som man håpet og mennesket man skal stole på ikke er til å stole på. Man må bare komme seg og huske på at det ikke er vår feil.

 

Han der blir nok fort glemt når det kommer inn en ordentlig og kjekk kar inn i livet ditt, og jeg sier bastant at dette er ene og alene hans tap. 

 

Lykke til!



Anonymous poster hash: bc172...37c
  • Liker 2
Lenke til kommentar

På meg virker det som fyren har et stort bekreftelsebehov. Når du ikke var tilstede for å gi han "fiksen hans" gikk han til noen andre. Ut ifra det du skriver synes jeg du skal kutte all kontakt med han og blokkere han slik at han ikke klarer å hanke deg inn igjen på et senere tidspunkt. 

 

En kan nesten lure litt på hvordan det går med ungen hans i dette. Hvis han blir introdusert for nye "bekjente" hele tiden vil han etterhvert bli påvirket enten den ene eller andre veien. Barn har det jo best med mest mulig stabile omgivelser.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Det du skriver om, må jeg si er noe jeg føler meg litt igjen i. For meg personlig har livet mitt vært innihelvette jævla drit. Jeg har flyttet utallige ganger løpet av livet, jeg har byttet vennekrets veldig mange ganger. Jeg har blitt mobbet ut fra skolen utallige ganger, og jeg har hatt en svært liten familie kontakt flate.

 

Det dette har gjort med meg er at når jeg har blitt mobbet ut av et skole miljø, og jeg har byttet skole, eller byttet skole fordi jeg har flyttet. Siden jeg ikke har hatt en sterke familie bånd, har jeg kunne skiftet personlighet vær gang jeg flyttet.

 

Den ene skolen ble jeg mobbet fordi jeg var finnmarking og var veldig grov i ordbruken min. En skole ble jeg mobbet fordi jeg var så fin i ordmålet mitt, og en annen skole ble jeg mobbet fordi jeg var pysete og redd. Et annet sted ble jeg også mobbet fordi jeg var en mobber og en gangster type. Jeg har blitt mobbet for å få elendige karakterer og eg har blitt mobbet for å få veldig gode karakterer.

 

Jeg tror det at jeg har prøvd å skifte personlighet så mange ganger har gjort meg blind til hvem jeg egentlig er. Men de siste årene har det virkelig kommet seg. Men jeg kunne lyge om slike ting som du sier: "perfekt forhold" fordi jeg trodde på mine egne løgner. Alt skulle være så perfekt osv osv osv. Gjorde det at jeg ble svært virkelighets fjern.

 

For meg har sannheten vært det jeg kaller for sant, og ikke nødvendigvis hva som faktisk er sant. Jeg har levd i en drøm, en illusjon. Hvor dypt den stikker vet jeg ikke. Men jeg ser jo nå at jeg faktisk holder på å si at jeg elsker og alt det der tøvet igjen med ei jeg er glad i nå. Jeg er langt mildere enn det jeg har vært tidligere. Men fortsatt.

 

Jeg må takke trådstarter for å ha skrevet denne posten. Den har vært til stor personlig hjelp.

 

Heldigvis har jeg ikke vært så helt av skaftet og køddet med å date flere omgangen, giftet meg og forlovet meg i hytt og pine osv. Som det du har vært borti TS ^^ hmmm... Ønsker støtte eller utdypnings spørsmål. Takk! Jeg er også interessert i å lese flere eksempler TS. Om du har fler? :) det her var egentlig litt absurd at jeg gjenkjente meg i for å være ærlig... Da har jeg noe å reflektere over.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Tviler på at han vil deg noe vondt, men gjør det ubevist.. I de første setningene du skriver og hvordan han tok det ekstremt kjapt virker det som han var forelsket i deg, men lever kanskje litt mye i den rusen.. Han blir vel forelsket over og over og over igjen, og har vel kanskje et utsenende som gjør at han får det han vil ha gang på gang...

 

Mr loverboy er kjører på med urinnstinktene og tar den beste og første dama han ser uten å tenke på hva han allerede har..

 

Forplantningsdyktig og sunne barn kan han nok gi deg.. Kjærlighet og omsorg blir det heller mangel av..

 

Merkelig hvor mye det er av de gutta der, mens noen gutter tar seg til takke med en klem før de legger seg og ville snudd jorden opp ned for dama om hun hadde så mye som gitt ham ett kyss på kinnet...

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...