Jeg har 1 barn fra før, nå har samboer erklært at han ikke vil ha egne barn. Hvordan tolker jeg dette?

[Ladyleo]

Jeg er spesielt ute etter meninger fra menn, fordi jeg spurt damer- og de sier "GÅ! Vil han ikke ha barn er han et monster". Ok.. kanskje jeg overdriver litt- meeeen, er ikke langt unna.

 

Uansett. Jeg elsker han, han elsker meg. Vi to har det fint sammen. Han er ikke såå komfertabel med barnet mitt som jeg hadde håpet, men jeg trodde kanskje det var fordi han trengte tid.

 

Men så sier han:

 

-" Jeg synes det holder med 1, at det er nok stress" (han har aldri kjørt/hentet i bhg, stått opp med, dusjet eller gjort noe annet med barnet. Dratt på fritidsaktivitet 1 gang)

- "Før, når jeg så hvor god mamma du var tenkte jeg tanken. Men nei.. nå vil jeg ikke"

- "Jeg vil bare gjøre minst mulig her i livet"

-" Jeg vil bare være med på de morsomme tingene"

- " Jeg har ikke lyst på et sånt ansvar"

- "En av grunnene til at jeg valgte dame med barn, er fordi jeg skulle slippet maset om barn"

 

Men hallo? Jeg har jo barn.. Betyr det at han bare GODTAR det fordi han elsker meg? Ikke fordi han liker det..

 

Min store drøm var familielivet.. føler at jeg har kastet bort 3 år av livet mitt.

 

Hadde jeg ikke hatt barn fra før tror jeg ganske sikkert at vi hadde hatt drømmeforholdet, og det at han får meg til å tenke at jeg ikke skulle hatt barn- DET er egentlig nok grunn for meg til å gå..

 

Vær så snill og kom med innspill for jeg sitter bare å gråter og vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

[anon12234]

Høres ut som en fyr som valgte dame som hadde barn fra før for å slippe få egne barn. Han er åpen og ærlig om det.

 

det er ikke noe å ha en mening om her såvidt jeg kan se, han sier han ikke vil ha barn, det er lov å ikke ville ha det. Ingen som skal mene enten positivt eller negativt om det.

 

hva slags mening er det du er ute etter egentlig?

 

kanskje du burde tenke litt på hva du vil ha ut av et forhold(familieliv) og hva han kan tilby deg(ikke familieliv) og vurdere hva du skal gjøre derfra selv? vil du ha bekreftelse på at du ikke vil få et familieliv med han? nei, det vil du ikke hvis han snakker sant.

Endret 9. januar 2015 av Henrik2k

[oscrue10]

Tror det går an å leve et familieliv hvor dere tre utgjør familien

[Ladyleo]

 

Høres ut som en fyr som valgte dame som hadde barn fra før for å slippe få egne barn. Han er åpen og ærlig om det.

 

det er ikke noe å ha en mening om her såvidt jeg kan se, han sier han ikke vil ha barn, det er lov å ikke ville ha det. Ingen som skal mene enten positivt eller negativt om det.

 

hva slags mening er det du er ute etter egentlig?

 

kanskje du burde tenke litt på hva du vil ha ut av et forhold(familieliv) og hva han kan tilby deg(ikke familieliv) og vurdere hva du skal gjøre derfra selv? vil du ha bekreftelse på at du ikke vil få et familieliv med han? nei, det vil du ikke hvis han snakker sant.

 

 

Men igjen da. Jeg HAR et barn. Familielivet lever jeg UANSETT. Selvom det ikke er 100%.. Skal han bare sitte å glede seg til barnet (som er det kjæreste jeg har) er ute av huset hver gang vi har det da? Glede seg til vi er alene igjen og kan leke at vi ikke har barn?

 

Jeg kunne klart meg uten et barn til, men jeg kan jo ikke si at det er greit for meg å ikke ville leve familielivet når jeg ikke har noe valg og han da i mine øyne bare vil være med på 50% av livet mitt.

 

 

Tror det går an å leve et familieliv hvor dere tre utgjør familien

 

Det tror jeg også. Og jeg kunne tenkt at det var helt fint! HVIS jeg hadde følt at han ønsker å leve familielivet i det hele tatt. Med eller uten eget barn i bildet. Men jeg føler ikke det når han sier sånt..

 

Håper egentlig at jeg tar feil.. HAN er det beste som har skjedd MEG, men kanskje noe av det vanskeligste som har skjedd meg som mamma

Edit: dobbelpost

Endret 6. februar 2015 av Tvillingsjel

[dabear]

Typisk kvinnfolklogikk?

 

Han har akseptert både deg og ungen, og vil ha med begge å gjøre. Hva om det er nok for ham å ha én unge, kanskje det er hans ideal av et familieliv? Hvorfor trenger dere flere unger for å få et familieliv? Er ikke en familie på 3 en familie??

Endret 9. januar 2015 av dabear

[Blixus]

Ta en skikkelig alvors prat med mannen. Oss menn i diskusjoner åpner ofte mange tanker.

Si at, du har barn, og du klarer ikke å fortsette om han kommer til å gi høyest F i barnet, og bare bry seg om deg.

Å leve med en mann i hus som "Missliker" om jeg kan si det slikt, barnet. Det er ikke bra for deg, og spesielt ikke for barnet i fremtid.

Forlat om han ikke forstår, menn som ikke forstår er menn uten verdighet.

 

 

En familie er en husholdning knyttet ved arv. Dere har ikke barn ilag som jeg vidt forstod.

[Ladyleo]

Ta en skikkelig alvors prat med mannen. Oss menn i diskusjoner åpner ofte mange tanker.

Si at, du har barn, og du klarer ikke å fortsette om han kommer til å gi høyest F i barnet, og bare bry seg om deg.

Å leve med en mann i hus som "Missliker" om jeg kan si det slikt, barnet. Det er ikke bra for deg, og spesielt ikke for barnet i fremtid.

Forlat om han ikke forstår, menn som ikke forstår er menn uten verdighet.

 

 

En familie er en husholdning knyttet ved arv. Dere har ikke barn ilag som jeg vidt forstod.

 

Nei, vi har ikke barn sammen. Men jeg trodde helt seriøst ikke at jeg skulle bli stående i denne situasjonen og er sååå frustrert!

 

Han visste at jeg hadde barn, han valgte oss- og allikevel blir det sånn.. Jeg har sagt det hele veien, hvis du velger oss så gir du oss begge 100% eller stikker. Men poof, sånn er det visst ikke interessant for han å ha det. Eller? Jeg skjønner ikke..

 

Jeg har hatt noen alvorsprater. Han sier også at jeg har verdens beste unge, og at han vil at vi skal være familie- men ha muligheten til å reise aleine f.eks og gjøre kjæresteting også.

 

Men når han blir skuffet over at vi skal ha ungen en uke mer i mnd, så blir jeg kjempelei meg... det er barnet mitt liksom. Ikke en bikkje.

[Andrull]

Tja, det er jo litt opp til deg om man vil ha en slik "jeg vil bare gjøre minst mulig her i livet" - type da. Høres i mine øyne vanvittig kjipt å være med en slik, og resten av det du beskriver som han mener/gjør, bekrefter egentlig bare dette.

 

Så her er det vel snakk om du ønsker en slik pakke-deal. Ja, for det er jo tydeligvis andre sider du elsker. Du kan altså ikke forvente at du skal kunne forme han slik at disse nedsidene forsvinner.

 

Må nesten velge selv hva du prioriterer mest. Men å satse på at du får forandret på (det som virker som) ganske dyptsittende meninger, ville jeg absolutt ikke gjort.

Endret 9. januar 2015 av Andrull

[cuadro]

På den ene siden karakteriserer du dette:

"Jeg har hatt noen alvorsprater. Han sier også at jeg har verdens beste unge, og at han vil at vi skal være familie- men ha muligheten til å reise aleine f.eks og gjøre kjæresteting også."

Og på den annen siden karakteriserer du dette:

"[Han sier:] Jeg vil bare gjøre minst mulig her i livet"

Altså, dette er to helt forskjellige mennesker. Jeg kjenner ikke fyren, men kan det være at du er såpass opptatt i dine egne bekymringer at du ikke helt klarer å høre etter? Den første karakteristikken er jo forsåvidt av en helt ålreit type.

Endret 9. januar 2015 av cuadro

[Blixus]

 

Ta en skikkelig alvors prat med mannen. Oss menn i diskusjoner åpner ofte mange tanker.

Si at, du har barn, og du klarer ikke å fortsette om han kommer til å gi høyest F i barnet, og bare bry seg om deg.

Å leve med en mann i hus som "Missliker" om jeg kan si det slikt, barnet. Det er ikke bra for deg, og spesielt ikke for barnet i fremtid.

Forlat om han ikke forstår, menn som ikke forstår er menn uten verdighet.

 

 

En familie er en husholdning knyttet ved arv. Dere har ikke barn ilag som jeg vidt forstod.

 

Nei, vi har ikke barn sammen. Men jeg trodde helt seriøst ikke at jeg skulle bli stående i denne situasjonen og er sååå frustrert!

 

Han visste at jeg hadde barn, han valgte oss- og allikevel blir det sånn.. Jeg har sagt det hele veien, hvis du velger oss så gir du oss begge 100% eller stikker. Men poof, sånn er det visst ikke interessant for han å ha det. Eller? Jeg skjønner ikke..

 

Jeg har hatt noen alvorsprater. Han sier også at jeg har verdens beste unge, og at han vil at vi skal være familie- men ha muligheten til å reise aleine f.eks og gjøre kjæresteting også.

 

Men når han blir skuffet over at vi skal ha ungen en uke mer i mnd, så blir jeg kjempelei meg... det er barnet mitt liksom. Ikke en bikkje.

 

Ok, så han aksepterer dere begge, men bryr seg ikke mye av barnet?

Altså, han må holde seg til realismen i dette stadiet, et ungt barn trenger mye oppmerksomhet, slik er det. I hvert forhold hvor barnet er ungt, så er Samliv, kjærlighets liv og romanse ute av synet i en god stund.

 

Slik som par vanligvis fikser slikt under samme forhold, er ofte å tre til med barnevakt inni blandt, gjør aktiviteter om kveldene (Mer enn hva dere tror kan gjøres!)

 

Ser jo at situasjonen din er drit... Du elsker han og barnet, og det går vise versa bare at barnet et satt lenger nede på lista? Fortell han, og utdyp deg nøye, barnet ditt er deg, det betyr like mye for deg som han gjør. Liker han slikt dere holder på, må han gjøre forandringer i livet sitt.

Du gjør ingenting galt her, han er vanskelig, du er fleksibel.

[Ladyleo]

På den ene siden karakteriserer du dette:

 

"Jeg har hatt noen alvorsprater. Han sier også at jeg har verdens beste unge, og at han vil at vi skal være familie- men ha muligheten til å reise aleine f.eks og gjøre kjæresteting også."

 

Og på den annen siden karakteriserer du dette:

 

"[Han sier:] Jeg vil bare gjøre minst mulig her i livet"

 

Altså, dette er to helt forskjellige mennesker. Jeg kjenner ikke fyren, men kan det være at du er såpass opptatt i dine egne bekymringer at du ikke helt klarer å høre etter? Den første karakteristikken er jo forsåvidt av en helt ålreit type.

 

 

Både og. Men det her er jo akkurat hvorfor jeg er forvirra! For han sier mye forskjellig. Jeg blir veldig forelska i de positive tingene han sier, men så sier han dumme ting som at han vil gjøre minst mulig- og det er såå turn-off for min del. Hater tafatte folk, men har liksom ikke sett på han som det før. Trodde bare det var usikkerhet..

 

Jeg lurer på om han er litt schizo.. for det har vært litt sånn hele veien. Som at han sa "jeg vet ikke om jeg kommer til å ha lyst på egne barn noen gang" når vi ble sammen. 1 mnd senere satt han å så på navn til guttetvillingene vi skulle få (tulla litt med det), sa at det hadde vært koselig hvis det var baby i magen 6 mnd inn i forholdet.. jeg trodde jeg var gravid en gang, og var kjempe stressa. Da sa han "For første gangen i mitt liv er jeg ikke redd, dette klarer vi sammen!". Så plutselig tulla han med at han skulle sterilisere seg, og sa at det ikke burde være en overraskelse siden han sa at han ikke visste om han ville ha barn når vi ble sammen.

 

Så nei.. jeg skjønner ingenting.. Så likte han barn, hadde vært stepappa før, jobbet i SFO og snakket om barnet mitt når det ikke var her. Så sier han til meg at han skal hjelpe til å inkludere seg selv i det her, men så hjelper han meg ikke med noen ansvarsoppgaver i det hele tatt. Dette må jeg visstnok spørre om for å få hjelp til, så det er min feil at jeg ikke har fått det.

 

Klikk.

[Blixus]

 

På den ene siden karakteriserer du dette:

 

"Jeg har hatt noen alvorsprater. Han sier også at jeg har verdens beste unge, og at han vil at vi skal være familie- men ha muligheten til å reise aleine f.eks og gjøre kjæresteting også."

 

Og på den annen siden karakteriserer du dette:

 

"[Han sier:] Jeg vil bare gjøre minst mulig her i livet"

 

Altså, dette er to helt forskjellige mennesker. Jeg kjenner ikke fyren, men kan det være at du er såpass opptatt i dine egne bekymringer at du ikke helt klarer å høre etter? Den første karakteristikken er jo forsåvidt av en helt ålreit type.

 

 

Både og. Men det her er jo akkurat hvorfor jeg er forvirra! For han sier mye forskjellig. Jeg blir veldig forelska i de positive tingene han sier, men så sier han dumme ting som at han vil gjøre minst mulig- og det er såå turn-off for min del. Hater tafatte folk, men har liksom ikke sett på han som det før. Trodde bare det var usikkerhet..

 

Jeg lurer på om han er litt schizo.. for det har vært litt sånn hele veien. Som at han sa "jeg vet ikke om jeg kommer til å ha lyst på egne barn noen gang" når vi ble sammen. 1 mnd senere satt han å så på navn til guttetvillingene vi skulle få (tulla litt med det), sa at det hadde vært koselig hvis det var baby i magen 6 mnd inn i forholdet.. jeg trodde jeg var gravid en gang, og var kjempe stressa. Da sa han "For første gangen i mitt liv er jeg ikke redd, dette klarer vi sammen!". Så plutselig tulla han med at han skulle sterilisere seg, og sa at det ikke burde være en overraskelse siden han sa at han ikke visste om han ville ha barn når vi ble sammen.

 

Så nei.. jeg skjønner ingenting.. Så likte han barn, hadde vært stepappa før, jobbet i SFO og snakket om barnet mitt når det ikke var her. Så sier han til meg at han skal hjelpe til å inkludere seg selv i det her, men så hjelper han meg ikke med noen ansvarsoppgaver i det hele tatt. Dette må jeg visstnok spørre om for å få hjelp til, så det er min feil at jeg ikke har fått det.

 

Klikk.

Som jeg mener, må han få sakene sine rette, og du trenger konkrete og endelige svar, og svar du kan holde på.

[Ladyleo]

 

Som jeg mener, må han få sakene sine rette, og du trenger konkrete og endelige svar, og svar du kan holde på.

 

 

Hvordan skal jeg få til det da? Jeg har prøvd å få han til å være mer med kompiser, foreslått en uke pause fra hverandre så han kan tenke på hva han egentlig vil.. foreslått at jeg sover borte en stund etc. etc. men det vil han ikke.. da sier han at han vil være med meg, og det er bare det han vil.

 

Jeg tror han må tenke litt.. Jeg tror at han hadde hatt det bedre i et forhold uten barn. Han mener det er feil og jeg kan ikke skjønne hvorfor.

 

If you love someone, set them free.. er det ikke sånn?

Endret 6. februar 2015 av Tvillingsjel
quotepyramide

[d1nosaur1984]

Sett barnet ditt først. Det høres ikke ut som han involverer seg nok med barnet ut ifra det jeg leser.

 

Hadde jeg møtt ei dame som interesserte seg så lite i mine barn hadde jeg kastet henne på dør.

[Blixus]

 

Hvordan skal jeg få til det da? Jeg har prøvd å få han til å være mer med kompiser, foreslått en uke pause fra hverandre så han kan tenke på hva han egentlig vil.. foreslått at jeg sover borte en stund etc. etc. men det vil han ikke.. da sier han at han vil være med meg, og det er bare det han vil.

 

Jeg tror han må tenke litt.. Jeg tror at han hadde hatt det bedre i et forhold uten barn. Han mener det er feil og jeg kan ikke skjønne hvorfor.

 

If you love someone, set them free.. er det ikke sånn?

 

Pausen må jeg slå ned må med en gang.. ikke tenk på det.

Kan hende jeg ha mista noe, men hvor lenge har dere hatt et forhold?

 

"If you love someone, set them free..."

Er sant i sin verden fult av stjerner.

"If you love someone, do everything to keep ehm tight"

Er sant i en verden fult med virkelighet.

 

Om det er slik at dere har vært ilag 1-2 år, snakk til han, og gi han tid til å adapte til forholdet. Noe lenger en 2 års forhold, er det enten klart at han har satt sine meninger, eller en relativt treg kar.

Kjærlighet er noe man ikke slipper unna på grunn av en sak som kan fikses, med mindre det er falskt.

 

Han hadde mest sannsynlig hatt det bedre i et forhold uten barn, men det betyr ikke at dere ikke kan ha der bra?

Endret 6. februar 2015 av Tvillingsjel
quotepyramide

[Ladyleo]

Sett barnet ditt først. Det høres ikke ut som han involverer seg nok med barnet ut ifra det jeg leser.

 

Hadde jeg møtt ei dame som interesserte seg så lite i mine barn hadde jeg kastet henne på dør.

 

Det er ikke så lett når jeg er forelska i han og har det bedre med han personlig enn jeg har hatt med noen andre menn før. Men som mamma og av hensyn til barnet mitt så tenker jeg selvfølgelig tanken. Han leker med barnet og barnet er veldig glad i han. Men han gjør ikke ansvarsoppgaver med det. Så det er MEG han ikke hjelper.. Barnet er han der for, til en viss grad hvertfall.

[Blixus]

 

Sett barnet ditt først. Det høres ikke ut som han involverer seg nok med barnet ut ifra det jeg leser.

 

Hadde jeg møtt ei dame som interesserte seg så lite i mine barn hadde jeg kastet henne på dør.

 

Det er ikke så lett når jeg er forelska i han og har det bedre med han personlig enn jeg har hatt med noen andre menn før. Men som mamma og av hensyn til barnet mitt så tenker jeg selvfølgelig tanken. Han leker med barnet og barnet er veldig glad i han. Men han gjør ikke ansvarsoppgaver med det. Så det er MEG han ikke hjelper.. Barnet er han der for, til en viss grad hvertfall.

 

Min stefar som jeg hadde gjor aldri ansvarsoppgaver ovenfor meg i tidligstadier. Og for å være ærlig, så ville jeg ikke at han skulle, han var 3 år inn i mitt liv, min mor var 8, hun skulle ta ansvar.

Etterhvert begynte stefaren min å bli vandt til meg rundt, han fullførte tjenester, tilba tilfeldig snillhet, etc. Alt tar tid, spør han rett ut om han i (nærmeste) fremtid, kunne tenke seg og tre til ved hjelp av barn.

[fotonisse]

Husk at han er sammen med deg fordi han elsker deg, at du har barn fra før av må han forholde seg til selvsagt, men det er ikke dermed sagt at han "elsker barn" av den grunn. Det er hva han må "akseptere" for å kunne leve sammen med deg, som han tydeligvis ønsker å gjøre.

At dette er tungt for deg å se at ditt barn og din samboer ikke går helt sammen slik du ønsker har jeg ingen problemer med å forstå, men det er tross alt deg han elsker og vil leve sammen med. At du har barn fra før av kan han som sagt ikke gjøre annet enn å akseptere om han ønsker et liv sammen med deg.

 

Å generalisere slik vennindene dine gjør ved å kalle en mann et "monster" fordi han ikke ønsker å ha egne barn blir i mine øyne feil, noen er den fødte familiemann/far, mens andre ikke er det. Så enkelt er det faktisk....

Ikke alle damer ønsker å få barn heller, hva skal en kalle dem?, uten at det hjelper din situasjon så mye da.

 

Er selv en gift mann som har to barn og det finnes ikke en ting i verden jeg ikke vil gjøre for våre barn, det er jo den naturligste ting i verden for meg, men hvordan det ville vært om det ikke var mine barn er det vanskelig å si noe om. Har flere arb.kollegaer som har gjort mye for sine "stebarn" og faktisk også nesten betraktet dem som sine egne av kjærlighet til dem. For i neste sekund få "dommen" av barna som sier rett ut, at det bestemmer ikke du, for du er ikke min pappa!!! Den skjærer langt inn i hjerterota, men det er det ikke så mange som klarer å forstå hvor vondt det gjør. Så at enkelte velger å holde en litt tilbaketrukket tilstedeverelse overfor "stebarn/bonusbarn" har jeg ingen problemer med å forstå, og det gjelder selvfølgelig både kvinner og menn. Daglige aktiviteter er det mest naturlig at barnets mor/far er med på i mine øyne, men det er selvfølgelig ikke en fasit for andre av den grunn.

Sier ikke at det er hva din samboer tenker/frykter, men derfor blir det også vanskelig å komme med noe helt konkret om hva du burde gjøre.

 

Synes egentlig han gjør ganske mye ved å være sammen med barnet allerede, og at han ikke gjør de største tingene med barnet er nok naturlig for han, siden det ikke er hans barn. At du ønsker en mer inkluderende samboer i din og barnets hverdag forstår jeg godt, men det kommer ikke helt av seg selv, det er jo nyttog anderledes for ham også. Har som sagt forståelse for at du ønsker mer enn hva han gir deg og barnet i dag, men om en ser litt på hva han har uttalt (at han egentlig ikke ønsker egne barn) så tror jeg det er en dårlig løsning å "dytte" han i retning han ikke ønsker.

 

Han kan også tenke mange år fremover når det er naturlig for barn å satse på utdanning og flytte hjemmefra, for da får han leve sammen med kun deg, og det kan jo egentlig ikke brukes mot ham synes jeg.

 

Vet ikke om dette hjalp deg noe som helst, men det kan i enkelte tilfeller så kan det kanskje lønne seg å se ting fra flere sider, for en ser seg fort blind når en bare ser ting fra sin egen side.......

[Gjest medlem-169651]

Hei, mann her med 3 barn selv. Høres ut som om han ikke gidder å gjøre noe som kan virke litt anstrengende. Og dersom det å få flere barn er viktig for deg, er du sammen med feil fyr.

 

Han mangler tydeligvis den kjærligheten et barn trenger fra en forelder. Ikke utsett deg og barnet ditt for dette.

[d1nosaur1984]

Helt enig med freddjoh. Godt sagt.