Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Føler meg ukomfortbel sammen med andre mennesker


Anbefalte innlegg

Hei,

Sliter med at jeg ofte føler meg ukomfortabel sammen med andre mennesker - det er en følelse og ikke noe jeg klare å komme meg ut av ved å tenke "fornuftig". Lurer på om det er et slags "mindreverdighetskompleks" - at jeg (ubevisst) går ut ifra at jeg er i veien for andre.

 

Det er ikke ting som vanligvis hindrer meg fra å være sammen med andre mennesker, men snarere det å få kontakt med folk og hevde meg selv i sosiale situasjoner som å ta ordet i en gruppe.

 

Det å ta kontakt med andre mennesker er noe som virker som en høy terskel for meg, i hvertfall dersom jeg ikke har noen konkret grunn.(F.eks. det å ta kontakt med noen på en fest, konferanse, utested. Mens om noen glemmer noe på bussen eller det er i forbindelse med jobben så pleier det ikke å kjennes som noen stor utfordring.) Jeg tror det er når det blir personlig - jeg er i fokus - og når utfallet er usikkert at det blir vanskelig.

 

Så jeg lurer på om noen har noen tips til hva jeg kan gjøre for at det ikke skal kjennes så vanskelig å være sammen med andre folk og ta kontakt med folk utenom det selvfølgelige og kjedelige "øvelse gjør mester" og "hopp i det"?

 

Bøker, bortsett fra selvhjelpsbøker da jeg har lest så mange og det ikke har vært til noen særlig hjelp - orker ikke å lese flere, å anbefale f.eks.? Noe som kan være til inspirasjon snarere enn noe som forteller konkret hva jeg skal gjøre?

 

Personlige erfaringer?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Faktisk kjenner jeg meg godt igjen i dette, og hadde det på samme måte for ett års tid tilbake. Dog har jeg lite lyst å brette ut om privatlivet mitt offentlig, men hvis du ønsker det kan vi utveksle erfaringer på Pm eller skype.

(Derfor en kan velge å poste som anonym, slik det også kommer andre til nytte)

 

Til TS:

Slet selv med dette for noen år siden, og det som funket for meg, var såpass banalt som å tvinge meg selv ut av komfortsonen og gradvis utsette meg for situasjoner jeg følte meg utilpass i.

Eks. bestemte jeg meg på forhånd for å hilse på minst en ny person når jeg skulle i sosiale sammenhenger. Eller tørre å ta ordet, etterhvert holde en presentasjon på jobben osv. Etterhvert som barriærene var brutt, var det enklere/føltes det komfortabelt å ta neste skritt, utvide horisonten.

(Trenger ikke være store skritt, må det være i en mengde en føler at en mestrer)

 

Nå er jeg kvitt mesteparten av sosial angst, og andre karakteriserer meg som veldig utadvendt, enkel å snakke med, og flink i sosiale sammenkomster, noe jeg selv ville trodd var utenkelig bare for et par år siden.

 

 

Anonymous poster hash: bb1b3...25e

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Du er ikke den eneste. Jeg har selv følt meg ganske fastlåst de siste årene, og selv om jeg har utviklet meg til det bedre personlig har jeg fortsatt litt trøbbel med å skaffe venner. Spesielt dette her med å ta kontakt synes jeg er vanskelig, slik har det vært hele livet, men det går mye bedre nå og jeg har stiftet en del nye bekjentskap.

 

Jeg tror egentlig det meste dreier seg om selvsikkerhet, og dette får man kun ved hjelp av erfaring. Det er vanskelig å skaffe seg noe erfaring når det er akkurat dette som er så vanskelig, men det handler om å ta det i det små. Jeg vet det er et kjedelig tips, men det er ingen vidunderkur på en dyp indre konflikt som dette her.

Står du for eksempel ved siden av noen under et arrangement, trenger det ikke å være mer enn en kort kommentar, og denne personen vil ofte få et nytt og interessert syn på deg. Kanskje leder personen videre til en samtale, og kanskje tar personen selv initiativ neste gang.

 

Det var alt jeg rakk å skrive nå i farten.

 

Anonymous poster hash: 0d9da...0e1

Lenke til kommentar

Har det samme her.

For meg er det en blanding av sosial angst og depresjon, og at jeg er et veldig følelsesmenneske. Det jeg pleier å gjøre er å snakke om saker og ting, gjerne utdype ting en del for å skape interesse. Og da blir barrieren og terskelen for å snakke om andre ting mindre. Som oftest bryr folk seg om seg selv, og om folk spør hvordan du har det, så vil de ikke grave så dypt, oftest. Er litt redd selv for å vise følelser overfor andre, derfor vil jeg holde meg unna såre temaer. Jeg greier heller ikke alltid å holde en samtale gående, noe som går ut over selvfølelsen også.



Anonymous poster hash: 0a1e5...da2
Lenke til kommentar

Har samme problem her.

Eller, jeg har det litt mer innvikla:

Jeg har lyst til å være med folk, dra på fester og møte folk, men også så liker/klarer jeg ikke helt å være med dem når jeg først er på fest/besøk. Føler det er veldig ukomfortabelt å være blant andre folk, og tildels litt familie. Føler det er mer komfortabelt å sitte hjemme alene å heller skype med folk slik at jeg ikke er i nærheten av dem.

Ble invitert til fest hos en i går for å fylle nyåret, og ville dra, men også ikke pga jeg ikke liker å være med mange på en gang.

Så jeg vil, men også ikke vil pga tanken på hvor ukomfortabelt det vil bli.
Plus at jeg er ganske stille av meg når jeg er med mange. Har ikke store interessen utenom spill og data/gadgets, noe de jeg kjenner ikke har like stor interesse av. Så blir veldig vanskelig for meg å starte eller joine samtaler som jeg har null interesse/ingen med kommentar om.



Anonymous poster hash: e6f59...7e4
Lenke til kommentar

Du virker jo ganske innsiktsfull TS, og det er bra. Som du skriver selv, virker det for meg som at du sliter med å være midtpunktet, å tiltrekke deg oppmerksomhet og å være "i fokus". Men du har mindre problemer med å være en "bystander" eller en statist i en sosial setting.

Du synes det er kjedelig råd, men jeg tror faktisk løsningen her blir å oppsøke rampelyset og "hoppe i det". Du mistenker at du har et mindreverdighetskompleks, og du vil ikke trenge deg på. Dette føler jeg også veldig, men her er kanskje problemet ditt at du trenger å føle at du faktisk har noe å tilby andre i en sosial setting, at du ikke trenger deg på eller kjeder noen.

 

Jeg skal ikke si at du ikke kommer til å trenge deg på, men er det så ille om du gjør det? Man lærer som man går, og om du ikke er det nå vil du etter hvert bli bedre til å lese folk og skjønne når de setter pris på at du setter deg i fokus - og motsatt. Om du føler at selvtilliten ikke er på topp, prøv å fortell deg selv at du er superinteressant og at folk faktisk ønsker at du skal snakke og ta kontakt med dem. Fake it until you make it. Et forslag, i alle fall.

Lenke til kommentar

Du må finne de riktige personene å vanke sammen med. 80% er ikke-kompatible for meg.

Du skaper din egen verden og da vil du føle det helt annerledes. De riktige menneskene vil se kvalitetene dine og du vil føle deg verdsatt for hvem du faktisk er. Det blir som å komme HJEM.

 

Dette er min erfaring også. Jeg trodde jeg var asosial, det var før jeg fant folk jeg likte å være sammen med. Og det går godt an å være introvert og fortsatt sosial, så lenge man er med folk som liker alt det rare man kommer med :)

Lenke til kommentar

Hei,

Sliter med at jeg ofte føler meg ukomfortabel sammen med andre mennesker - det er en følelse og ikke noe jeg klare å komme meg ut av ved å tenke "fornuftig". Lurer på om det er et slags "mindreverdighetskompleks" - at jeg (ubevisst) går ut ifra at jeg er i veien for andre.

 

Det er ikke ting som vanligvis hindrer meg fra å være sammen med andre mennesker, men snarere det å få kontakt med folk og hevde meg selv i sosiale situasjoner som å ta ordet i en gruppe.

 

Det å ta kontakt med andre mennesker er noe som virker som en høy terskel for meg, i hvertfall dersom jeg ikke har noen konkret grunn.(F.eks. det å ta kontakt med noen på en fest, konferanse, utested. Mens om noen glemmer noe på bussen eller det er i forbindelse med jobben så pleier det ikke å kjennes som noen stor utfordring.) Jeg tror det er når det blir personlig - jeg er i fokus - og når utfallet er usikkert at det blir vanskelig.

 

Så jeg lurer på om noen har noen tips til hva jeg kan gjøre for at det ikke skal kjennes så vanskelig å være sammen med andre folk og ta kontakt med folk utenom det selvfølgelige og kjedelige "øvelse gjør mester" og "hopp i det"?

 

Bøker, bortsett fra selvhjelpsbøker da jeg har lest så mange og det ikke har vært til noen særlig hjelp - orker ikke å lese flere, å anbefale f.eks.? Noe som kan være til inspirasjon snarere enn noe som forteller konkret hva jeg skal gjøre?

 

Personlige erfaringer?

kjenner meg igjen, vært i dine sko,

men du må klarere noe for deg selv aller først:

 

eier du skam ovenfor noe eller ønsker du bare ikke å søke oppmerksomhet fra andre til tider?

(du skal huske på at mennesker er ulike og trenger ulik oppmerksomhets behov,

og du må derfor ikke tvinge på deg noe som du ikke ER ergo du må ikke undertrykker din egentlige natur)

 

jeg er slik at jeg kan gjerne være den mest utadvende vis jeg vil ha oppmerksomhet,

men vis en situasjon tvinger meg til å være sosial så vil jeg ikke ha oppmerksomheten ergo jeg trekker meg unna av forsvars mekanismer i form av isolering.

 

jeg har selv opplevd følelsen av å være redd for å forstyrre andre,-som om jeg er mindre verdt enn andre sin oppmerksomhet,

men jeg har funnet ut at det er noe galt med min balanse i aggresjon(drivkraften til å handle):

 

jeg har nemlig funnet ut at mennesker er aggressiv av drivkraft,-og denne aggressive kraft er det som gjør mennesker selvstendige,

og jeg har da merket meg at vis jeg ikke får en slags avløsning av aggresjon så blir jeg innadvendt sjenert og nervøs urolig,

(husk at aggresjon er barnets vilje til å gå for eksempel eller det begripe noe intellektuelt),

mens vis jeg får altfor mye aggresjon utløst blir jeg uten filter ergo ingen impuls kontroll.

jeg har derfor måtte finne balansen mellom å observere min aggresjons kraft og samtidig slippe ut den aggresjon som gjør meg nervøs og urolig,-slik en perfekt dampmaskin må utlade sin varme på et kaldt stempel eller en bil må slippe ut unødvendig varme via eksos røret.

 

men egentlig snakker vi om begrepet "selvtillit",

fordi vis du vet hva du vil og hvordan du skal gjøre det samtidig som du har tillit til at du selv klarer det,

ja da er det svært lite som hindrer deg,

dog du må lære deg å bruke din aggressive kraft til å nå dine mål,

og vis du holder altfor mye aggresjon inni deg så blir du selvsagt ineffektiv.

du må derfor først

- vite hva du vil og ikke vil.

- ha tillit til at du kan klare dine mål.

- bruke din aggresjon til å gå ønske sin retning.

 

men for å vite hva du vil og ikke vil,

så må du finne tilbake til den du ærlig med deg selv ER,

og først da kan du finne ut hvem du ER uten å bli diktert av kunstige høflige regler som ofte bare undertrykker mennesker sin egentlige temperament personlighet.

 

jeg har selv gått gjennom hva du selv føler,

og jeg vet smertelig hvordan det føles å alltid føle seg utilpass,

og derfor vet jeg også hver eneste prosess som ligger i å komme seg ut av en slik situasjon.

angst er en del av denne prosess.

 

til slutt vil jeg si at du må være ærlig til deg selv,-DVs du må kunne si "nå føler jeg meg ubehagelig" og ikke lyver for deg selv,

fordi kun med å være ærlig til deg selv så vil du løse opp de knuter som undertrykkelse ofte bærer i seg av hindringer samtidig som du lærer å akseptere situasjonen ergo gjør deg til herre over omstendighetene.

Lenke til kommentar

*snip*

 

Dette synes jeg ver ufattelig interessant lesing. Har tenkt og følt på mange av disse tingene selv i senere tid. Jeg er 100% enig med det du sier om at man må finne seg selv, vite hva man vil og ikke vil, ikke nekte sin egen natur og prøve å samle selvtilliten til å gjøre det man egentlig faktisk vil, og ikke vil. Mener ikke å hijacke tråden, men det er vel tross alt on topic, så jeg har noen spørsmål til deg.

 

Dette med aggresjon. Det høres nesten litt freudiansk ut. Er dette kun basert på egne erfaringer eller har du dette fra noe sted? Og hva mener du egentlig med "mennesker sin egentlige temperament personlighet" og å få ut egen aggresjon? Hva kan være et eksempel på at du får utløp for aggresjon? Jeg har på følelsen at du ikke snakker om et klassisk "sinne", men at du mener vi må la ting skje, "go with the flow" istedenfor å underrykke egne følelser for å passe inn blant andre, normer og regler og samfunnet?

Endret av Sitronsaft
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Sitronsaft, den 04 Jan 2015 - 17:20, sa:

 

t_o_m_m_y, den 01 Jan 2015 - 22:59, sa:

*snip*

 

Dette synes jeg ver ufattelig interessant lesing. Har tenkt og følt på mange av disse tingene selv i senere tid. Jeg er 100% enig med det du sier om at man må finne seg selv, vite hva man vil og ikke vil, ikke nekte sin egen natur og prøve å samle selvtilliten til å gjøre det man egentlig faktisk vil, og ikke vil. Mener ikke å hijacke tråden, men det er vel tross alt on topic, så jeg har noen spørsmål til deg.

 

Dette med aggresjon. Det høres nesten litt freudiansk ut. Er dette kun basert på egne erfaringer eller har du dette fra noe sted? Og hva mener du egentlig med "mennesker sin egentlige temperament personlighet" og å få ut egen aggresjon? Hva kan være et eksempel på at du får utløp for aggresjon? Jeg har på følelsen at du ikke snakker om et klassisk "sinne", men at du mener vi må la ting skje, "go with the flow" istedenfor å underrykke egne følelser for å passe inn blant andre, normer og regler og samfunnet?

 

Freud koblet opp "aggresjon" til "undertrykt seksualitet",

mens adler og jung mente mer ca at aggresjon var en drivkraft som setter hjulet i bevegelse.(min definisjon)

jeg snakker om adler og jung sin betydning av aggresjon.

det er en feil å skulle kun koble aggresjon til frustrasjon, fordi barn kan tydelig eie en aggresjon som liten med den funksjon å mestre sine omgivelser og ikke bli slave av sine foreldre.

man fikk i ca 1968 den teori at "barn er aggressive fordi dem opplever frustrasjon",

så derfor sa man "vi gir ikke ungene våre grenser fordi da blir de ikke frustrerte = unger blir snille",

men faktum er at mennesker sin aggressive instinkt er der uansett om man vil eller ikke.

 

jeg baserer meg på egne erfaringer,

men fått god hjelp av for eksempel boken "konrad lorenz-det såkalte ondskap",

og så har jeg kunne bekrefte teoriene på meg selv,-og uansett om jeg vil fornekte teoriene så klarer jeg ikke fordi naturen bekrefter seg selv,-slik naturvitenskap er bygd opp på samme prinsipp.

og som enhver god filosof og logisk person så bekrefter jeg ikke teorien før jeg kan utelukke all selvmotsigelse.

 

"menneskets temperament" er de ulike former for personligheter som uttrykker seg annerledes i form av egenskapene ild,vann,jord og luft.

psykologene har vel delt inn noen som melankolikere osv,-og i realiteten er det bare ulike kjemiske blandinger av de 4 natur elementer sin kraft.(med eter som skaper)

hver personlighet er definert av hvordan man bruker sin aggressive drivkraft.

men aggresjon mener jeg ikke "frustrasjon som forårsaker sinne pga frustrasjon",

men jeg mener "en drivkraft som får hjulet til å bevege seg og selvstendiggjøre seg".

såklart kan vold forekomme men det er bare en usunn form for aggresjon.

like logisk er det å si at et mennesker er aggressivt når man vil erobre en tanke eller fysisk kropp osv.

 

utløsing av aggresjon er for eksempel når du konstant må røre på hender og bein under en samtale fordi du må lufte ut unødvendig varme som kan forårsake en nervøsitet eller eksplosjon.

(jeg ble massert en gang, og massasjen var unødvendig vondt, men jeg undertrykket smerten for å være høflig inntil jeg eksploderte løpende ut derfra i aggresjon fordi jeg klarte ikke å holde inne mer).

egentlig er aggresjonen en spontant konflikt der man blir tvunget til å handle selv om man kanskje ikke vil.

ADHD personer har så mye aggresjon i seg at dem er ekstreme på slike bevegelser.

men bare det at du søker et svar eller er sosial er resultat av at du har overskudds aggresjon som du må lufte ut vis du vil unngå å bli sinnsyk og paranoid,-og vis du ikke er sosial med andre så er snakker du med deg selv:)

 

jeg snakker om hvordan mennesker er avhengig av en aggresjons drivkraft for å utføre en handling,

og de som mangler aggresjon er for eksempel depressive og mistet kilden til vitalitet.

(det er en grunn til at de unge oftest er mest vital fordi dem er mest aggressive og er derfor egnet til å ha barn).

man må ha en viss grad av aggressiv spenning for å kunne erobre noe eller forstå noe,-analogi til elektrisk spenning i menneskets kropp.

 

enhver form for fortrengning er da dødsdømt til å få samme effekt som en altfor varm trykk koker:

varmen lagres i så stor opphopning samtidig som luftingen slipper ut altfor lite varme ergo en stor eksplosjon som tilsvarer menneskets "mangel på impuls kontroll" som reaksjon på at man undertrykket sine egne instinkter i høfligheten og moral sitt navn.

(legg merke til at demokratiet er basert på ikke'hierarki likhet men må ha en politisk opposisjon system vis man vil unngå å drepe hverandre pga aggresjonen må ut et eller annet sted.)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...