NOSTALGI: MiniDisc (Ekstra)

[simonstrumse]

"Denne teknologien het ATRAC, et system som lot sangene krympes ned til en femtedel av den opprinnelige størrelsen, uten at det gikk nevneverdig utover lydkvaliteten."

 

Spennende artikkel og god oppsummering. Må likevel si meg uenig i sitatet over. Hadde minidisc i mange år, og det som til slutt konverterte meg tilbake til en gammel discman var at lydkvaliteten var mye dårligere enn på CD. Du kunne tydelig høre komprimeringen. Men det er vel sikkert en smaks og hørselssak.

[Snowleopard]

Er endel i denne artikkelen som jeg mener er feil.

 

Først og fremst var minidisc dyrt, og mange sverget fremdeles til walkman, enten de var fra Sony eller ei,

 

Før de kom ned i pris begynte nedlasting av MP3 å ta av, og bedre ble det ikke for Sony når man kunne laste ned ferdige programmer for å gjøre musikkfiler i MP3-format.

 

Når så andre produsenter kom med billige MP3-spillere som var langt mindre og lettere enn walkmans, portable CD-spillere og minidiscspillere, og Sony tviholdt på å gjøre filformatet sitt proprietært medfølgende en horribel programvare man måtte installere, så sa egentlig Sony farvel til markedet. De hadde sannsynligvis de beste MP3-spillerne, men programvaren gav hatstemning til Sony.

 

Oppi dette rotet så Apple sitt snitt og lanserte en pen avspiller, dog fremdeles påtvunget å bruke iTunes og måtte decode filene til det som da var Apples format. Spillerne var nok bra, men iTunes på Windows som kom etterhvert, var "nesten" like ille som Sonys programvare.

 

Da var andre MP3-spillere langt foretrukket, blant annet pga at det bare var å flytte over filer til mapper. Liten lagringskapasitet, stadig litt tull med irriterende feil som hvor mange mapper, og hvor mange filer man fikk lov å ha i mappene, var irritasjonsmomenter for endel.

 

Creative bygde seg opp som en produsent med billige avspillere som gav god lyd om man byttet ut de medfølgende avspillerne. Vil påstå at det var de som egentlig knekte minidiscen og Sonys hegemoni på bærbar lyd.

 

Dog begynte flere å gå over til iPods fordi Creative sine spillere tålte ikke tidens tann. Mange ble solgt, men svært mange kom og i retur. Apple kom inn som en dyr men kvalitativt bedre spiller, og den var hot fashion, som Walkman var før det. dette førte i sin tur til at mange ville ha "iPod", men ikke nødvendigvis Apples dyre avspillere.

 

Til slutt kom mobiler med innebygd avspiller, og da tok den etterhvert over som defacto bærbar lydspiller, uavhengig av om det var iPhone, Android smarttelefon eller en Windowsvariant.

 

Kort oppsummert, minidisc døde lenge før Apples iPod tok av, og Sony skal ha størsteparten av skylden selv.

[Newton]

Oppi dette rotet så Apple sitt snitt og lanserte en pen avspiller, dog fremdeles påtvunget å bruke iTunes og måtte decode filene til det som da var Apples format. Spillerne var nok bra, men iTunes på Windows som kom etterhvert, var "nesten" like ille som Sonys programvare.

 

iPod støttet bl.a. MP3 og MP3 VBR allerede fra første versjon som kom i 2001, samme år som Apple lanserte iTunes for Mac under slagordet "Rip. Mix. Burn".

http://youtu.be/CbU-qoWoB0Q

 

 

Fra 3. generasjon som kom 2003 kom også støtte for AAC - ingen av disse vanlige standardene var eller er "Apples format".

 

Den første Windows-kompatible iPod-modellen, som kom i 2002, brukte Windows-programmet Musicmatch Jukebox til synkronisering, før det ble erstattet av iTunes for Windows i 2003 - som slett ikke var så ille som enkelte vil ha det til, det ble flittig brukt av både meg selv og mange andre på jobben de neste årene.

[ATWindsor]

Man kan vel argumentere for at AAC-implmentasjonen apple hadde var "apples format" i den forstand at det var en egen variant.

 

AtW

[Olavxxx]

Det var ikke Apple som kom å ødela Minidisc, det var Sony som ødela den.

Nå har jeg ikke lest artikkelen, men jeg vokste opp på denne tiden. Var med på overgangen fra walkman til minidisc / discman til mp3.

 

Hvordan skjedde det i realiteten?
Sony hadde MiniDisc, som var en god konkurrent til discman. Discman slet med vibrasjoner og riper i plater, uansett om de etter hvert fikk en lang anti-shock (buffer). Problemet når man syklet, gikk elelr jogget, var jo at platen gjerne slo borti og ble bremset ned.

Minidiscen hadde det bra, men plutselig kom Diamond med sin RIO PMP300 MP3 spiller.
Den var på mange måter særs lite kompleks, du hadde veldig lite lagringplass og den var dyr.

Sony hadde da en MZN (minidisc network eller hva de het), med USB-kontakt.

Du kunne da sende musikken over USB. Før dette, måtte du ta opp i 1:1 (du måtte ta play på kilden og record på målet). Nå skal det sies at Minidisc kunne dele opp sangene automatisk.

MZN-serien fra Sony var altså i teorien genialt. Den gav deg minst samme kvaliteten som Minidisc, eller du kunne velge LP (long play). LP gav deg reduksjon i kvalitet, men plass til mer musikk.
Problemet var ikke kapasiteten, det var nemmelig ikke noe bedre plass på MP3 spilleren som var tilgjengelig på markedet.

De første MP3 spillerne hadde heller ei USB, de brukte printerporten og en spesiell overgangskabel.

De hadde også elendig byggkvalitet og man måtte bruke VBR (variable bit rate), eller lav bitrate for å få plass til noen få sanger.

 

Hvorfor døde minidiscen? Jo, den døde som en ovenfor sier: på grunn av DRM.
Du MÅTTE konvertere sangene gjennom Sony sitt program, music et eller annet. Det tok ca 3-5 minutter per sang, som var veldig kjedelig. Derfor døde den!

Minidiscen hadde en utrolig lang batterilevetid i forhold til mp3spilleren og discman. Du fikk også en utrolig byggkvalitet med metall, bakgrunnsbelyst display i enheten og på fjernkontrollen.

Å si at discman døde på grunn av ipod, er nok feil.. Den døde lenge før det, den døde på grunn av DRM.
Minidiscen kunne nok levd en del år videre, men da måtte man fjernet dette ATRAC-kravet.

[Frobe]

Uten DRM ville nok Sony kunne holdt liv i MD litt lenger, og ATRAC ennå lenger. men fremtiden var spillere med minne uten bevegelige deler.

Uten DRM ville muligens Sony vært større og viktigere elektronikkprodusent enn de er i dag.

[Snowleopard]

 

Oppi dette rotet så Apple sitt snitt og lanserte en pen avspiller, dog fremdeles påtvunget å bruke iTunes og måtte decode filene til det som da var Apples format. Spillerne var nok bra, men iTunes på Windows som kom etterhvert, var "nesten" like ille som Sonys programvare.

 

iPod støttet bl.a. MP3 og MP3 VBR allerede fra første versjon som kom i 2001, samme år som Apple lanserte iTunes for Mac under slagordet "Rip. Mix. Burn".

http://youtu.be/CbU-qoWoB0Q

 

 

Fra 3. generasjon som kom 2003 kom også støtte for AAC - ingen av disse vanlige standardene var eller er "Apples format".

 

Den første Windows-kompatible iPod-modellen, som kom i 2002, brukte Windows-programmet Musicmatch Jukebox til synkronisering, før det ble erstattet av iTunes for Windows i 2003 - som slett ikke var så ille som enkelte vil ha det til, det ble flittig brukt av både meg selv og mange andre på jobben de neste årene.

 

 

Godt mulig jeg husket feil og blandet med at låter kjøpt gjennom iTunes var i AAC-formatet, og med DRM, slik at man ikke fikk brukt filene på andre spillere med mindre man lot iTunes dekode dem under overføring til godkjent spiller...

 

;-)

[Newton]

Man kan vel argumentere for at AAC-implmentasjonen apple hadde var "apples format" i den forstand at det var en egen variant.

 

"Noen" kan argumentere om hva som helst...

 

iPod støttet helt standard AAC, i tillegg til en variant med Apples DRM (AAC-standarden åpner for tredjeparts DRM). Følgelig var det ingen som "måtte decode filene til det som da var Apples format", man kunne bruke helt standard, DRM-fri mp3 og AAC, enten man rippet selv eller skaffet DRM-fri musikk på andre måter.

[rawky]

Jeg elsket og elsker fortsatt minidiscen. Selv om jeg ikke bruker teknologien lenger, har jeg fortsatt et par spillere liggende og mimrer fortsatt varmt om de forskjellige mixene jeg hadde. :-)