Medisin - i Norge eller i utlandet?

[Maria Therese]

Hei!

Jeg har gått med en drøm om å studere medisin og bli lege, og nå begynner jeg for alvor å vurdere å gjøre den til virkelighet. Da er spørsmålet mitt, hvilken vei skal jeg gå? Jeg er født i 1994, og er nå halvveis i et studie jeg ikke ser for meg å fortsette på.

Alternativ 1: gjøre ferdig det første året med dette studiet, så ta opp fag i ett år, og i år nr to ta opp evnt flere fag og kanskje ta et årsstudium innen biologi/kjemi. For så å komme inn i Norge i høsten 2016.

Alternativ 2: komme inn i utlandet, da typisk Riga, Polen osv, høsten 2014.

Jeg kvier meg kanskje litt for å bruke to år til på å klare å komme inn i Norge, samtidig som jeg synes tanken på å bo i Latvia i 6 år er litt skremmende. Uansett trenger jeg litt mer kvalifiserte vurderinger! Hva er egentlig pro's and con's med Norge vs. det store utland? Er Norge så mye bedre? Er NTNU best? Er det så mye vanskeligere å få jobb i Norge hvis man har studert utenlands?

Setter stor pris på saklige svar og hjelp! Har tidligere sett håpløst usaklige debatter om dette, og det får jeg så lite ut av da argumentene for min del mister all troverdighet.

[Tunky]

Tror ikke det er vanskelig å få jobb selv om du har vært i utlandet.

 

Jeg har en kamerat som studerer i Krakow. Han trives såvidt jeg vet kjempebra. Når man studerer i utlandet så får man automatisk (virker det som) mer penger av Lånekassen. Han leier en svææær penthouse helt alene, med boblebad både inne og på takterassen. 80 kvm med luksus, og hva betaler han? 2000/mnd eller noe. Det gjør jo at man, om man er flink, kan spare opp en del penger og betale tilbake studielånet med en gang man er ferdig. Det er også flere norske studenter i mange av disse byene, så det er mulig å få seg en grei omgangskrets i utlandet. Det han trakk frem som forskjellene ut fra det han har hørt om norske studier, er at han sitt er mer praktisk. De begynte rett på å se på døde mennesker i løpet av andre semester, og har hatt ganske mye praktiske oppgaver allerede (han er vel på 2. eller 3. året nå). Det han savner er selvfølgelig sine venner fra Norge, som nå er enda fjernere enn om han hadde vært i en annen norsk by. Når det er sagt, så er det ikke nødvendigvis dyrere å fly Krakow - Oslo enn f.eks. Tromsø - Oslo. Det er nok også populært for venner å komme på besøk og ta en heftig langhelg i Polen, så billig som alt er der. Dette er noen ting å tenke på i forhold til f.eks. Polen.

 

EDIT: Ta tallene jeg presenterte på både studielån og leie med en klype salt. Ville tro han har overdrevet litt da han fortalte om sine opplevelser.

Endret 19. desember 2013 av Knewt

[Akselev]

Riga er ikke så skremmende som du skal ha det til. Finnes et stort, internasjonalt studiemiljø der hvor du nok ville trives. Et godt stikkord er nok nettverk. Det er få praksisplasser i Norge. Ihvertfall for få til å mette behovet som finnes allerede. Derfor er det en fordel å ta studiet i Norge.

 

Derimot ser jeg problemstillingen med å "vente" to år før du kan begynne. Medisinstudiene i øst-Europa er ettertraktet. Om det var noen som kunne medisin så var det Sovjeterne.

[ahpadt]

Når man studerer i utlandet så får man automatisk (virker det som) mer penger av Lånekassen.

 

Det stemmer nok ikke. Sitter igjen med så og si like mye som en norsk student. Det er prisnivået i landet som bestemmer hvor fett man lever. Jeg betaler selv £375/mnd i leie for min 2-roms leilighet som jeg leier med en annen, som ikke er ræva men den er ikke spesielt lukseriøs heller.

[Diafragma]

Legestudenter er så kjipe og konkurranseorienterte at de, på alle forumer, kommer til å si: "Ikke studér medisin. Det er såå kjipt. Og det er LEGEOVERSUDD altså.." . Ikke hør på dem. Kjør på. Utland, Norge, samma. GLHF

[Stereotypisk bergenser]

Det er en viss sannhet i det, ja, men jeg tror nok det i større grad gjelder dem som har et ganske ambivalent forhold til medisinstudiet.

 

Det er forskjell på spørsmålet "Skal jeg bli lege eller ingeniør?"

 

og

 

"Jeg vil bli lege. Hvordan går jeg frem?"

[BannanMannen]

Hei!

 

Jeg har gått med en drøm om å studere medisin og bli lege, og nå begynner jeg for alvor å vurdere å gjøre den til virkelighet. Da er spørsmålet mitt, hvilken vei skal jeg gå? Jeg er født i 1994, og er nå halvveis i et studie jeg ikke ser for meg å fortsette på.

 

Alternativ 1: gjøre ferdig det første året med dette studiet, så ta opp fag i ett år, og i år nr to ta opp evnt flere fag og kanskje ta et årsstudium innen biologi/kjemi. For så å komme inn i Norge i høsten 2016.

 

Alternativ 2: komme inn i utlandet, da typisk Riga, Polen osv, høsten 2014.

 

Jeg kvier meg kanskje litt for å bruke to år til på å klare å komme inn i Norge, samtidig som jeg synes tanken på å bo i Latvia i 6 år er litt skremmende. Uansett trenger jeg litt mer kvalifiserte vurderinger! Hva er egentlig pro's and con's med Norge vs. det store utland? Er Norge så mye bedre? Er NTNU best? Er det så mye vanskeligere å få jobb i Norge hvis man har studert utenlands?

 

Setter stor pris på saklige svar og hjelp! Har tidligere sett håpløst usaklige debatter om dette, og det får jeg så lite ut av da argumentene for min del mister all troverdighet.

Utlandet

Pro's

-Du får begynne på studiet tidligere, kan være bra for motivasjonen.

-Pengene fra lånekassen strekker til, og vel så det.

-Hvis studiemiljøet i klassen er godt, er dere en gjeng som kjenner hverandre godt.

Con's

-De første 2-3 årene er gjerne vanskeligere enn i Norden. Mer fokus på detaljer, uten at denne kunnskapen nødvendigvis sitter i det lange løp, eller gir en økt forståelse. Pugge basert.

-Kvaliteten på den kliniske/praktiske delen av studiet er dårligere. Medisin er klinisk, disse manglene må du gjerne kompensere for selv om du skal bli en god lege.

-Er studiemiljøet dårlig, da er du stuck, har ikke andre vennegjenger/interesser tilgjengelig. (Dette gjelder også Norge da medisin er krevende og man gjerne er stuck med sine medstudenter, men da man i utlandet ikke kan språket er man fysisk stuck, og ikke bare i en tidsklemme)

-Nesten ingen nordmenn behersker språket godt nok til å ha en ordentlig samtale med en pasient, dette er et problem.

 

Hjemme

Her får du nesten lete etter en ærlig student fra UiO/Bergen/NTNU/Tromsø. Kvaliteten på den kliniske delen er markant bedre. Det negative er at man gjerne må ta opp fag som ikke er direkte relevante til studiet. Gjerne for å presse seg fra 5 til 6. Hvordan studiemiljøet oppleves ved de enkelte fakultet, er noe jeg ikke kan uttale meg om, da jeg er utenlandsstudent. For å være ærlig ville jeg nesten anbefalt Norge.

 

Lykke til!

Endret 21. desember 2013 av BannanMannen

[Maria Therese]

Takk for gode svar!

Når det gjelder å studere i utlandet synes jeg det er et eneste stort kaos av skoler, men har da sett spesielt på en i Latvia bare på grunn av at jeg kjenner noen som går der nå. Hvilke skoler i utlandet (Europa) er å regne som gode?

Det jeg altså tenker nå er at fordelen med å være hjemme i Norge er rett og slett en større trygghet i kvaliteten på utdanningen (faglig kompetanse, klinisk/praktisk erfaring og kvalitet), og åpenbare fordeler med tanke på språk, eksisterende vennekretser og så videre. Ulempen er at jeg må vente til 2016.
Fordelen med å dra til utlandet er at jeg kan gjøre det allerede neste høst, mens ulempene er potensielt kvaliteten på utdanningen (faglig kompetanse, klinisk/praktisk erfaring og kvalitet), vanskeligere å få seg jobb i Norge etter endt utdanning (?), og noe utrygghet med tanke på det sosiale livet.

Altså, det som er fordelene med det ene er ulempene med det andre, og vice versa. Og så er det bare å vektlegge disse fordelene og ulempene da.