Introvert

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Har i den siste tiden begynt å forstå at jeg er introvert. Ikke den ekstreme typen som ikke takler sosiale sammenhenger i noen særlig grad. Jeg er mer den typen som ikke har noe mot å være sosial i små grupper, der jeg kjenner alle mer eller mindre. Men gitt valget mellom å være sosial eller roe ned hjemme i stua med samboeren vinner stuen og samboeren i nesten alle tilfeller.

 

Når jeg først er i sosiale sammenhenger takler jeg "small talk" særdeles dårlig, og føler dette er rimelig meningsløs bruk av tid. Ofte ender jeg opp med å "fase ut" og stirre "tomt" ut i luften. Men inni hodet mitt er det stor aktivitet, og jeg tenker over ting og funderer. Jeg elsker derimot å snakke med mennesker som er reflekterete og liker å ta opp tyngre tema. Nesten uansett hva som diskuteres, gitt at det har meningsfylt innhold, gjør meg veldig engasjert og deltakende. Jeg kan snakke med folk i timesvis, der vi flyter naturlig fra tema til tema avhengig av hva som tas opp. Religion, Teknologi, Helse, Politikk, Filosofi, Barneoppdragelse, Reise osv osv osv. Har nesten ingen grense for hva jeg kan interessere meg om hvis jeg snakker med de riktige personene.

 

Har i noen tilfeller fått litt kjeft for å endre tema under en diskusjon. Dette skjer når jeg faser ut og den indre tankeprossesen kommer til et punkt, der det hadde vært gøy å høre hva andre tenker om dette. Dette fører ofte til en clash med dem som sitter å fjaser, når jeg ønsker å styre diskusjonen over på mere meningsfylte ting. Det hele koker ned til at det er vanskelig å etablere gode vennskap, siden jeg veldig skjelden møter andre som er like engasjert om alt og ingenting som jeg er. Har mange bekjente, men ingen gode venner. Mest sannsynlig pga. at jeg alltid styrer diskusjonen inn på tyngre temaer når de kun ønsker å fjase.

 

Noen som kjenner seg igjen?

 

Anonymous poster hash: fb3da...603

[Korporal Kranium]

Kjenner meg godt igjen, unntatt den samboer delen. lol.

[AnonymDiskusjon]

Ja, utenom at jeg er for lat til å lese meg opp på "tyngre tema", slik at jeg faktisk kan diskutere det i stedet for å synse om det.

Anonymous poster hash: f10b0...62c

[AnonymDiskusjon]

 

Ja, utenom at jeg er for lat til å lese meg opp på "tyngre tema", slik at jeg faktisk kan diskutere det i stedet for å synse om det.

 

Anonymous poster hash: f10b0...62c

 

 

Om jeg ikke kan så mye om temet som diskuteres, fokuserer jeg på å lytte og lære samt at jeg stiller spørsmål og kommer med innspill.

 

Anonymous poster hash: fb3da...603

[odderling]

Kjenner meg veldig igjen i det du sier, men jeg har heldig vis et par gode venner som også er innadvendt og har samme interesser som meg. Jeg mener også small talk er vanskelig, kjedelig og uinteressant så jeg blir ofte oppfattet som beskjeden og arrogant, om det derimot er snakk om et tema jeg kan noe om og liker kan jeg snakke i timevis

[logaritmemannen]

Det er ikke noe galt å være innadvendt. Selv er jeg det og kjenner meg en del igjen i det du skriver.

 

Hvor mye jeg føler for å snakke kommer også an på dagsformen. Noen ganger har jeg lyst til å snakke mye, andre ganger vil jeg bare sitte og høre på musikk på hodetelefonene.

 

Jeg foretrekker dog å være ute på byen i helgene enn å sitte hjemme (alene), men jeg merker også at jeg fort kan bli litt sosialt sliten. En typisk situasjon er når en forholdvis utadvendt kompis snakker mye. Da faller jeg fort av og svarer bare "ja", "mhm", "ja, akkurat", "jaha" på det han sier

Endret 3. september 2013 av logaritmemannen

[€uropa]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg blir lett utmattet av å sosialisere, mer med noen mennesker enn med andre. Jeg hadde nylig en kompis på besøk i 11 netter. Han er jo en grei kar, men det føles likevel som jeg akkurat har løpt maraton. Nå har jeg behov for å være mye alene i noen dager og lade batteriene.

[AnonymDiskusjon]

11 dager var ganske drøyt lenge ass.

Anonymous poster hash: f10b0...62c

[Pettersenper]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg blir lett utmattet av å sosialisere, mer med noen mennesker enn med andre. Jeg hadde nylig en kompis på besøk i 11 netter. Han er jo en grei kar, men det føles likevel som jeg akkurat har løpt maraton. Nå har jeg behov for å være mye alene i noen dager og lade batteriene.

Hvem som helst ville jo blitt sliten av kamerat i 11 dager?

[€uropa]

Ja, det var kanskje et dårlig eksempel. Men jeg ble tilsynelatende mer sliten av ham enn han ble av meg. Som regel blir jeg utmattet av et annet menneske i alt fra et par timer til et par dager, avhengig av hvor godt vi går sammen og hvor mange pauser jeg får underveis. Ekstroverte mennesker får energi av å sosialisere mens introverte mennesker får energi av å være alene.

[Krokanrull]

Kjenner meg veldig igjen. Føles bra å vite at man ikke er alene om dette. Har heldigvis blitt bedre på dette enn tidligere. Blir det for mye kan det bli feil også. Før kunne jeg av og til prioritere å sitte hjemme å slappe av enn en invitert fest hvor en kompis til og med kunne fikse drikke. Angrer litt når jeg ser tilbake nå.

Merker også at behovet for alenetid er viktig. Sikkert for alle, men kanskje litt ekstra for oss som ikke er super utadvendte. Jeg ser på meg selv som sosial, men litt sjenert. Den kan være litt kinkig iblant.

Kjenner meg også veldig igjen med logaritmemannen i forhold til dagsform og snakking. Noen dager er jeg keen på å gjøre et inntrykk på folk og vise meg selv aktivt. Andre ganger vil jeg bare slappe av på tbanen med musikk på ørene og tenke + slappe av.

Endret 3. september 2013 av Krokanrull

[blinc]

Jeg er også introvert. Søstra mi som er ekstrovert mener hun "lader batteriene" ved å være med folk. For meg er det motsatt.

Endret 4. september 2013 av blinc

[johanf]

Langt bilde er langt...