Vil snart ikke mer

[dreamofanewlife]

Det gjorde vondt å lese dette innlegget. Ingen fortjener å ha det slik, likevel er det sånn virkeligheten ser ut for ganske mange, spesielt i denne perioden av livet. Noen ukvalifiserte tanker:

(i) Det er mange som ikke akkurat har sine lykkeligste øyeblikk i alderen 15-19 år. Man kan finne på å stå opp en dag, kikke seg i speilet og oppdage at man er en helt annen en den man har vært vant til å være, det som var gode venner kan være usikre skrotnisser som går inn for å såre deg om det gir mulighet til et øyeblikks egoboost. Selv om det kanskje ligger en ørliten trøst også i å vite at dette er en fase som går over for de fleste synes jeg du skal trekke ut en litt mer konstruktiv konklusjon: dette er noe man kan jobbe seg bort fra. Hvis du absolutt skal tenke på at du har sosial angst, husk alltid å ta med i tanken at dette er noe du har nå. Det kommer en annen tid.

 

(ii) Det står ikke stemplet utenpå alle de andre i kantinen, men de fleste som er der er også redde, forvirrede sjeler på leting etter noe de ikke vet hva er. Det er langt fra alle som sitter med den angsten du har. Men mange andre er også misfornøyde med kroppen, mange andre lurer på hvor de har vennene sine, hva de gjør om noen år.

 

For din del (og andre i samme situasjon, vi er mange som har vært der) er frykten mer konkret, smertefull og fysisk tilstede. Dette føles tvers gjennom jævlig, men det har én fordel: du legger grunnlaget for å kjempe tilbake. Når angsten er håndgripelig, når du tvinges til å bli kjent med alle dens sider hvert våkne øyeblikk lærer du dine egne reaksjonsmønstre, lærer hva som trigger angsten, vet å sette pris på gleden de gangene du har døyvet smertene.

 

Det er aldri bra å lide, sosial angst er ikke positivt, du fortjener så absolutt en bedre situasjon her og nå. Men når du en gang har klart å kjempe deg til en bedre tilstand vet du med deg selv at det er du som har tråkket opp den stien, du som har svart de vanskelige spørsmålene, du som har knekt nakken på de indre demonene. Når du ligger nede kan det bare gå oppover.

 

(iii) Glem den der med å skulle ha dårlig samvittighet for å ikke ha det bra selv om du har det bra målt etter noen objektive kriterier. Fører ikke til noe godt. Du skal ha det så bra som du er klar for å ha det, så gjelder det å legge opp livet, tankene og drømmene så du er klar for å ha det knallbra. «Du er mett, varm og rik så smil!» er tøv fra ende til annen. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha et dårlig selvbilde.

 

(iv) På ett eller annet nivå må du lære å akseptere deg selv som den du er, inkludert alle dine usikkerheter, all angsten, alle spøkelsene i skapet. Det betyr ikke at du skal akseptere dette som en blivende tilstand, langt mindre at du skal slå deg til ro. Men det er ille nok i seg selv å ha sosial angst om du ikke skal være sint og frustrert på deg selv i tillegg.

 

Et dagsaktuelt eksempel fra eget liv: det hjelper meg lite om jeg er fly forbannet på en som har behandlet meg dårlig, uansett hvor fortjent min harme måtte være; elendigheten har allerede skjedd, sårene er der, glasskårene ligger strødd. Like lite produktivt er det å være forbannet på meg selv for ikke å være en utadvendt og fryktløs sjel uten bekymringer. Bare når jeg har akseptert virkeligheten har jeg en mulighet til å sette i gang en endring.

 

(v) Det blir ikke lettere å finne en kjæreste om man aldri tør snakke med en annen sjel og bor for seg selv i en hytte i skogen. Det er klart. Men dette her går seg til. Livet er langt, du er ung, mye kommer til å skje i løpet av noen få år.

 

Det kommer ikke nødvendigvis noen magisk løsning i det du runder 20, det er ikke alltid endringer man gjør ender som planlagt (på vei til en planlagt megatransformasjon på andre siden av jorden oppdaget jeg for noen år siden det ubeleilige faktum at jeg selv hadde blitt med på turen, med alle mine komplekser og bekymringer; hvordan skal jeg da være lat og lykkelig hippie?).

 

(vi) Du skulle bare visst hvor mange som lar seg sjarmere av rødming.

 

(vii) Praktiske endringer. Finnes det noen sosiale aktiviteter i nærheten av deg du kunne tenke deg å begynne med? Trening eller idrett i en eller annen form? (Min personlige anbefaling: yoga er magiske greier.) Foto eller en filmklubb som ser på rare filmer på enda rarere språk? Å gå opp til et tilfeldig bord i kantinen og forlange plass på sekundet er kanskje ikke realistisk, men prøv å ta noen små skritt. Et lite smil til en fremmed på kafé, noen små gester på trening, samarbeid med en klassekamerat på en skoleoppgave; tusen mikroskopiske handlinger som alle skyver angsten litt lengre bort og trekker lyset ørlite granne nærmere.

 

Det tragiske er at kilden til smerten ligger i deg selv, så det nytter ikke å løpe. Trøsten er at du selv kan løse det, litt etter litt. Tror jeg, da. Håper jeg. For din, min og mange andres del. Lykke til.

 

tusen tusen takk. Jeg er så takknemlig for at du skrev dette. Jeg håper du har rett i det med rødmingen og tusen takk for tips og støtte. Kan ikke beskrive hvor mye mer lettet jeg blir av å lese sånne svar.

takk.<3

[dreamofanewlife]

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn ei jente som rødmer. Trodde vel at de var en utdødd rase. En mann vil dumpe hvilken som helst kone (om så selge huset) for en jente som rødmer (= hun må være ærlig, ellers rødmer hun). Det blir en helt annen verden enn dagens jenter, dem går det 20 på dusinet av. (mulig TS ikke har skjønt det enda - hvor populær hun egentlig er, hun tror menn er på jakt etter jenter med "erfaring" Jo mere "erfaring" jo billigere blir de)

 

ååå jeg håper virkelig at du har rett. tusen takk!

[Hexafix]

Det du trenger er først en god venn også får du flere venner. Du skal ikke gå ut i kantina dersom det plager deg. Men dersom du har en god venn å gå dit sammen med så har du noen å snakke med og du tenker mindre på de andre.

 

Du er kanskje ei som har høy observasjonsevne eller så tenker du kanskje litt negativt om andre folk selv og da har du jo lett for å tro at folk ser på deg på akkurat samme måte. Det kan være en ting til at du føler sosial angst. Noe annet er at det som gjør at du føler deg flau er ting som forsterker angsten.

 

Det som skaper angst hos meg er når folk ser rart på meg. Når folk ser rart på meg så vet jeg at det er tanker bak og jeg ser jo forskjell på både blikk, smil og kroppspråket og jeg leser tanker som ligger bak dette igjen. Når jeg selv har så lett for å lese andre folk så blir det slik at jeg er også er mer redd for at andre leser meg og da blir jeg redd for hva folk tenker. Det er veldig ofte ondskapsfulle tanker hos folk og det at folk smiler er ikke alltid positivt.

 

Prøv å tenk at folk ser ikke deg like godt som du ser andre folk. Det at du har sosial angst kan også være fordi har vært mobba uten grunn.

 

Det viktigste er at du er deg selv. Du må sette pris på dine egenskaper og jo mer sikker du er jo bedre sosialt vil du få det.

 

Jeg ble jo mobba gjennom hele barnskolen... deler av ungdomskolen og hele vgs... Det finnes også flere typer angst. Jeg tviler på at du er redd for folk direkte men du er mest redd for hva folk tenker. Det er det som er sosial angst. Du kan også prøve å se minst mulig på folk og late som at du er alene akkurat der og da. Humøret er viktig og jeg mener at det er viktig å irritere seg skikkelig over det som er til irritasjon og da blir det også litt lettere å bare spasere rett inn i kantina.

 

Jeg vet det er vanskelig alene men jeg vet at det blir mye lettere når du får deg en god venn.

 

Når du sier at du ikke tørr å fortelle alt til psykologen så bør du få deg ny psykolog. Det betyr at du ikke stoler helt på han. Du må tørre å si absolutt alt. Du må være ærlig for å få hjelp og jeg opplever det selv at det er vanskelig og det er ikke alle som jeg klarer å prate like godt med selv. Noen er bedre enn andre.

 

Det beste for deg er venner og du bør få deg alle de sosiale erfaringene du kan klare å få.

 

Det er ikke å gå til psykologen.. Du må ha skikkelige venner som du kan stole på og prate med alt mulig med. Du trenger nødvendigvis ikke mange venner men 1. 2 eller kanskje 3 venner som du stoler 100% på og som er godhjertelige.

 

Folk sier at det bare er å gå til familien og jeg vet vet at det ikke er så lett. Det kan være vanskelig. Jeg vet hvordan det er.

 

Håper du får det bra. Lykke til!! ^^

[Hexafix]

ååå jeg håper virkelig at du har rett. tusen takk!

Det er ikke noe å håpe på... Han har faktisk rett. Men det er ikke akkurat noen mann som jeg anbefaler og det kan jeg vise til MOHAHAHA