Gå til innhold

Romferd til nærmeste stjerne


Simen1

Anbefalte innlegg

Alpha Centauri er vårt nærmeste stjernesystem, 4,35 lysår unna. Et snedig system med hele 3 stjerner, der 2 ligner på vår sol og den siste er en liten "kald" stjerne som roterer sakte rundt svært langt unna de to sollignende stjernene. De to sollignende ligger omtrent like nært hverandre som Saturn ligger unna vår sol og har hver sine "beboelige soner" markert med grønn ring på bildet under.

 

planets.gif

 

I går kom NASA med en pressemelding der det sto at de hadde funnet en jord-størrelse planet rundt Alpha Centauri B. Planeten har fått navnet Alpha Centauri Bb. Den ligger dessverre langt innenfor den beboelige sonen og er mye varmere enn vår merkur.

 

original.jpg

 

Hadde det ikke vært vanvittig kult å sendt ut en romsonde til Alpha Centauri A og B? Hvorfor gjør vi ikke det? Eller er det planer om det?

 

Det er riktignok et godt stykke dit. Voyager 1 er det menneskeskapte objektet som hittil er sendt lengst unna oss. Den har vært i farta i 35 år og er bare 14 lystimer unna oss. Alpha Centauri-systemet ligger ca 2720 ganger lengre unna oss enn Voyager 1 er nå.

 

Likevel må vi vel kunne regne med at teknologien har utviklet seg en god del de siste 35 årene. Med ny teknologi mener jeg lavere vekt på instrumenter, motorer og drivstoff, bedre energieffektivitet i framdriften og langt høyere eksoshastighet (Xenon-ionemotor).

 

Det vil fortsatt ta generasjoner å nå frem, men i mellomtiden vil vi i hvert fall vite at noe er på vei. Selvsagt er det nok surt å ikke se noe resultat i vår levetid, men vi må heller se det som en gave til generasjonene etter oss.

 

Kanskje teknologien utvikler seg så mye at man om 50 år sender av gårde noe som kjører forbi denne sonden. Eller kanskje ikke. Hvis ikke, så er det utrolig surt å sitte om 50 år og vite at vi kunne sendt av gårde noe for 50 år siden. Dvs. vi må gjerne sende en ny sonde om 50 år, som kanskje er raskere og har andre instrumenter om bord. Det vil i så fall bli et supplement.

Endret av Simen1
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det viktigste argumentet er nok prisen holdt opp mot hva man får igjen for prosjektet. Voyager-sondene var innom en rekke planeter på veien utover, så der var det gode muligheter for å få mye interessant informasjon tilbake - og det fikk vi også. En sonde som skal til Alpha Centauri systemet vil neppe kunne gjøre noe særlig interessant underveis. Og når sonden kommer frem, hva vil den kunne fortelle oss da? Litt mer om Alpha Centauri systemet, men neppe veldig mye mer enn det vi uansett kan observere fra jorden. Med begrensede ressurser er det derfor godt forståelig at NASA, ESA osv prioriterer utforsking av vårt eget solsystem.

 

Teknisk sett er det selvfølgelig også store utfordringer. Du nevner selv fremdriftssystemet. De må kunne gi tilstrekkelig stor akselerasjon på begynnelsen av ferden, og samtidig være i stand til å bremse opp tilstrekkelig på slutten av ferden (med mindre du bare satser på en rask forbiflyging). Elektronikken ombord må også ha energi. Solceller fungerer ikke siden sonden stort sett er langt unna en stjerne. Standardløsningen for sonder som skal langt ut i solsystemeter er en RTG. Men så lang tid som denne reisen vil ta, vil nok være på grensen selv for denne løsningen. Dessuten vil farkosten trenge en ganske kraftig sender for at signalene den sender faktisk skal være mulig å fange opp fra jorden. Det betyr at den trenger en ganske kraftig energikilde. Et annet problem er å få elektronikken til å overleve lenge nok i et strålingshardt miljø. Elektronikk er generelt lite glad i ioniserende stråling, og det vil sonden få en ganske betydelig eksponering av på veien.

 

Så min oppsummering er at selv om det kanskje er teknisk mulig vil prisen være høy, sannsynligheten for at prosjektet lykkes være liten, og det vil være svært begrenset vi får igjen om sonden lever en liten stund men ikke hele veien til Alpha Centauri.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
En sonde som skal til Alpha Centauri systemet vil neppe kunne gjøre noe særlig interessant underveis.

Hmm, kanskje det er nettopp her det ligger en viss mulighet for virkeliggjøring av et sånt prosjekt som dette?

 

Man kunne undersøke Oortskyen på vei utover, for å se om den virkelig eksisterer, og dessuten foreta interessante målinger i det interstellare rommet (rommet mellom stjernene). Slike målinger kan nok være vitenskaplig interessante, ikke minst hvis man ser for seg mulighetene for å sende flere interstellare sonder i framtiden. Med sånne underveisoppgaver kan man kanskje nøye seg med en rask fly-by på ferdens slutt. Et solcelleanlegg, som kanskje blir laget ombord underveis, kan kanskje sørge for nok kraft til at man kan sende noen måledata også.

 

Hvis en sånn rask fly-by ved målet blir løsningen, så kan man bruke en ionemotor for å oppnå en hastighet som korter ned reisetiden til langt færre menneskegenerasjoner, enn en sonde som skal bremses ned.

 

Men sannsynligvis blir selv en slik "lavkostløsning" med innlagte underveisoppgaver svinaktig dyr, og derfor neppe realistisk.

Endret av SeaLion
Lenke til kommentar

Jeg er enig i at Oortskyen vil være interessant å lete etter, men det forutsetter at elektronikken er operasjonell underveis. Det krever mer energi enn om den legges i dvale. På den annen side - hvis det er en RTG som blir energikilden, så vil jo den uansett produsere mest elektrisitet i begynnelsen, så det er kanskje greit. Jeg mener å ha lest at dvaletilstanden gjør elektronikken litt mindre sårbar for stråling, så det taler i mot operasjon underveis.

 

Solcelleanlegg tror jeg ikke er en realistisk løsning for en rask forbiflygning. Sonden må være relativt nærmt solen for å klare seg med noe mindre enn et gigantisk solcellepanel. Når de skal til Jupiter og lengre ut i solsystemet velges typisk RTG fordi det er for svakt sollys til at solceller er egnet. På den annen side har jeg ikke gjort noen forsøk på å regne på dette, så det kan hende at sonden vil være lenge nok tilstrekkelig nær en av stjernen i Alpha Centauri-systemet til at det faktisk fungerer.

Lenke til kommentar

Solcellerer nok ganske bortkastet på en slik ferd. Også ved ferdens start og mål. RTG er den mest sannsynlige energikilden til drift av både instrumenter og framdrift (elektrisitet til ionemotoren). RTG til jordlige formål har vært designet for levetider på 10-100 år. De har tidligere vært brukt til drift av fjerntliggende fyrlykter, men er så vidt jeg vet helt faset ut nå grunnet fare for tyveri/utslipp av radioaktivt materiale. Levetiden var designet for svært langvarig drift, men ikke lengre enn at det er fult mulig å bytte de ut med noen tiårs mellomrom. Slik jeg har forstått RTG så er de enkle å redesigne for lengre drift ved å endre sammensetningen og mengden radioaktive materialer.

 

Oortskyen og målinger av insterstallart rom er interessante mål under veis. Observasjoner av vårt eget solsystem utenfra kan nok også være interessant.

 

Kommunikasjon har tradisjonelt vært gjort med radiobølger. Det er urealistisk for interstellare reiser. En kraftig laser med en bølgelengde som er i et bunnpunkt av spekteret til Alpha Centauri-stjernene vil nok være en mer aktuell teknologi. Eventuelt røntgen/gamma om vi får det til. Fordelene med korte bølgelengder er at man kan retningsstyre energien mye bedre enn med lange bølgelengder. Dermed trenger man mindre energi til senderen.

 

Aksellerasjonen trenger ikke være stor. Dette er snakk om lange ferder så et år fra eller til spiller liten rolle. Det er viktigere at aksellerasjonen gjøres mest mulig energieffektivt. Såkalt spesifikk impuls er en ofte brukt faktor til å bedømme energieffektiviteten til raketter og romsonder. Ionemotorer er i en soleklar toppklasse der. Ionemotorer har lav kraft og aksellerasjon, men bruker fantastisk lite drivstoff i forhold til den kraften den gir.

 

Det store ankepunktet er selvsagt prisen. Men jeg tror prisen kan presses ganske mye ved å redusere størrelse og vekt i forhold til tidligere foreslåtte teknologier fast drivstoff og forholdsvis digre farkoster. Prisen drives kraftig ned av at man velger flyby fremfor nedbremsing og eventuelt sette sonden i bane rundt stjernene. Stjernesystemet vil sikkert passeres i løpet av noen få dager og båndbredden vil være svært lav, men til gjengjeld har sonden god tid på seg til å sende data etter passering. Det kan den fortsette med i årevis, kanskje tiår etter passering.

Endret av Simen1
Lenke til kommentar
Og når sonden kommer frem, hva vil den kunne fortelle oss da? Litt mer om Alpha Centauri systemet, men neppe veldig mye mer enn det vi uansett kan observere fra jorden.

Der er jeg veldig uenig. Se bare på bildene vi har av Pluto og dens "måner" og sammenlign med Neptun som Voyager 2 fløy forbi og fotograferte. Teleskopene vi har i dag er ikke i nærheten av å kunne gi detaljerte bilder selv av pluto som ligger så vanvittig mye nærmere oss enn Alpha Centauri. Detaljgraden begrenses av to ting: bølgelengde og spekteret til planeten. Kortere bølgelengder gir bedre detaljnivå, men spekteret begrenser hvor korte bølgelengder som sendes ut. Generelt er det lite å finne noe særlig opp i UV-spekteret. Det er foreslått et fremtidig giganteleskop (OWL) med 100 meter diameter som antagelig vil koste flere milliarder dollar. Selv om vi hadde fjernet atmosfæren (UV-filteret vårt) så ville denne diameteren vært alt for liten til å kunne se selv jupiter-størrelse planeter rundt Alpha Centauri. Kort fortalt, vi har ikke muligheter til å få bilder av eksoplaneter fra Jorda (eller månen for den saks skyld) selv om vi bygger teleskoper som er store som ullevoll stadion, slipt ned til nanometer presisjon. Vi nærmere for å kunne observere noe mer enn dipp i lysintensiteten.

Lenke til kommentar

Alpha Centauri er vårt nærmeste stjernesystem, 4,35 lysår unna. Et snedig system med hele 3 stjerner, der 2 ligner på vår sol og den siste er en liten "kald" stjerne som roterer sakte rundt svært langt unna de to sollignende stjernene. De to sollignende ligger omtrent like nært hverandre som Saturn ligger unna vår sol og har hver sine "beboelige soner" markert med grønn ring på bildet under.

 

planets.gif

 

I går kom NASA med en pressemelding der det sto at de hadde funnet en jord-størrelse planet rundt Alpha Centauri B. Planeten har fått navnet Alpha Centauri Bb. Den ligger dessverre langt innenfor den beboelige sonen og er mye varmere enn vår merkur.

 

original.jpg

 

Hadde det ikke vært vanvittig kult å sendt ut en romsonde til Alpha Centauri A og B? Hvorfor gjør vi ikke det? Eller er det planer om det?

 

Det er riktignok et godt stykke dit. Voyager 1 er det menneskeskapte objektet som hittil er sendt lengst unna oss. Den har vært i farta i 35 år og er bare 14 lystimer unna oss. Alpha Centauri-systemet ligger ca 2720 ganger lengre unna oss enn Voyager 1 er nå.

 

Likevel må vi vel kunne regne med at teknologien har utviklet seg en god del de siste 35 årene. Med ny teknologi mener jeg lavere vekt på instrumenter, motorer og drivstoff, bedre energieffektivitet i framdriften og langt høyere eksoshastighet (Xenon-ionemotor).

 

Det vil fortsatt ta generasjoner å nå frem, men i mellomtiden vil vi i hvert fall vite at noe er på vei. Selvsagt er det nok surt å ikke se noe resultat i vår levetid, men vi må heller se det som en gave til generasjonene etter oss.

 

Kanskje teknologien utvikler seg så mye at man om 50 år sender av gårde noe som kjører forbi denne sonden. Eller kanskje ikke. Hvis ikke, så er det utrolig surt å sitte om 50 år og vite at vi kunne sendt av gårde noe for 50 år siden. Dvs. vi må gjerne sende en ny sonde om 50 år, som kanskje er raskere og har andre instrumenter om bord. Det vil i så fall bli et supplement.

Jeg elsker ideen, men det er EN stor ulempe og det er at sender vi idag ut en ultra-avansert sonde så reiser den til proxima og tilbake (for å sende informasjon 4 lysår er ikke mulig med dagens teknologi) så ser vi den om kanskje 150 år. Etter alt jeg har lest om horisont-teknologi, og hva man forventer ila de neste 50 årene er det mye mulig at man vil ha eb "Alcubierre-drive" som kan jukse seg langt forbi lyshastigheten. og da vil romsonden være meningsløs.

 

-frank

Lenke til kommentar

Vi trenger ikke returnere hele sonden. Bare sende observasjonsdataene tilbake. Med andre ord sparer vi to oppbremsinger og en aksellerasjon sammenlignet med tur-retur scenariet ditt. Men 150 år kan det godt hende det tar.

 

Kanskje vi ikke finner opp noen warp-drive? Den muligheten er helt klart til stede og i mine øyne ganske sannsynlig. Da er det ganske surt å måtte vente 50 år ekstra bare fordi vi var alt for optimistiske angående fremtidige framdriftsystemer. Hvis vi mot formodning skulle finne opp warp drive så kan vi sende den til Barnard's stjerne i stedet for Alpha Centauri. Warp drive blir neppe gratis det heller.

Lenke til kommentar

Kommunikasjon har tradisjonelt vært gjort med radiobølger. Det er urealistisk for interstellare reiser. En kraftig laser med en bølgelengde som er i et bunnpunkt av spekteret til Alpha Centauri-stjernene vil nok være en mer aktuell teknologi. Eventuelt røntgen/gamma om vi får det til. Fordelene med korte bølgelengder er at man kan retningsstyre energien mye bedre enn med lange bølgelengder. Dermed trenger man mindre energi til senderen.

Gamma kan du nok glemme pga problemer på sendersiden. Røntgen er litt enklere, men vil by på utfordringer å detektere. Vi må utenfor atmosfæren, og en satelitt vil nødvendigvis måtte ha et lite detektorareal. Antakelig er en stor mottaker på månen det mest realistiske. Men jeg tror egentlig mer på laseren - eller kanskje heller en maser. Men det blir en stor utfordring å få til stor nok effekt.

Der er jeg veldig uenig. [...] Vi nærmere for å kunne observere noe mer enn dipp i lysintensiteten.

Jeg har ingen forhåpning om nok oppløsning til å se planeten. Men med spektroskopi kan man lære mye, f.eks. atmosfærekjemi. Men selvfølgelig må vi nærmere hvis vi vil studere geografien på planeten.

 

forventer ila de neste 50 årene er det mye mulig at man vil ha eb "Alcubierre-drive" som kan jukse seg langt forbi lyshastigheten.

Skeptisk! Foreløpig er det bare tankespinn, og det er langt fra klart om det i det hele tatt er realiserbart. Du kan gjerne håpe, men jeg vil råde deg til å ikke forvente.

Lenke til kommentar
Røntgen er litt enklere, men vil by på utfordringer å detektere. Vi må utenfor atmosfæren, og en satelitt vil nødvendigvis måtte ha et lite detektorareal. Antakelig er en stor mottaker på månen det mest realistiske. Men jeg tror egentlig mer på laseren - eller kanskje heller en maser. Men det blir en stor utfordring å få til stor nok effekt.

Maseren har stor bølgelengde og dermed spredning, som igjen krever enorm sendereffekt. Laseren er mye mer retningsvirkende. Røntgen er ennå mer retningsvirkende så det burde i teorien vært bedre, hvis det er mulig å ha en senderstyrke på nivå med laseren og mulig å fokusere. Jeg er usikker på om det er mulig, men bølgelengden er i hvert fall på røntgen sin side. Om det er lett å maskere fra nærliggende frekvenser og fra Alpha Centauri-stjernenes egen utstråling vet jeg ikke.

 

Der er jeg veldig uenig. [...] Vi nærmere for å kunne observere noe mer enn dipp i lysintensiteten.

Jeg har ingen forhåpning om nok oppløsning til å se planeten. Men med spektroskopi kan man lære mye, f.eks. atmosfærekjemi. Men selvfølgelig må vi nærmere hvis vi vil studere geografien på planeten.

Nettopp. Spektroskopi vil gi oss ganske begrenset informasjon og slik informasjon kan vi hente inn fra en rekke andre stjerner og planeter. Det spesielle med Alpha Centauri er at den ligger nærmest oss og er den tidligste muligheten vi får til å undersøke et annet solsystem på en helt annen måte enn det spektroskopi kan by på. Alpha Centauri er et svært interessant mål. Det er hele to sollignende stjerner der. På topplisten over nærmeste stjerner er tynt i toppen med sollignende stjerner. Neste sollignende ligger over dobbelt så langt unna.

 

Steven Hawking prater forresten her om behovet for en interstellar reise.

Endret av Simen1
Lenke til kommentar

De er ikke raske i forhold til romskip. Så vidt jeg vet kjører romskipene i titusenvis av km/h mens jetflyene flyr i "bare" noen tusen. Fly er jo ikke bygget for å være i verdensrommet heller.

 

Hvordan kommer de romskipene som feks curiosity opp i fart? Brukes "slyinge" metoden? Og evt hvor stor hastighet er det realistisk å oppnå ved bruk av denne?

Lenke til kommentar

Det rasleste objektet vi noen gang har lagd, Voyager 1, går i 241 350km/t.

Etter 35 år er den på vei ut av solsystemet, 18 362 000 km unna.

Selv om man muligens kunne gått raskere i dag, ville det antagelig ikke vært raskt nok.

 

Selv om man riktignok har kommet lengre de siste 35 årene, så går Voyager 1 i over 241 000km/t, selv en 10-dobling av hastigheten vil tilsvare 9520 år til nærmeste stjerne.

Sånn jeg ser det vil en 1000-dobling av hastigeten være "akseptabelt", det vil da ta 95,2 år,

 

Tipper en romferd dit om 100 år vil være billigere og komme frem betydelig raskere enn om vi gjør vårt beste nå, selv med ubegrenset budsjett.

Endret av aklla waits for alice
Lenke til kommentar
Tipper en romferd dit om 100 år vil være billigere og komme frem betydelig raskere enn om vi gjør vårt beste nå, selv med ubegrenset budsjett.

Man tar en risiko uansett hva man velger.

 

A. Man venter på bedre motorer og risikerer å tape mange års ferd hvis man ikke finner opp bedre motorer.

B. Man sender ut noe nå og risikerer å bli forbikjørt.

 

Jeg er er for en helgardering, altså alternativ B, fordi A er det eneste alternativet der vi risikerer å få data om nabostjernene mye senere enn nødvendig. Ser man litt på romsondene i vårt eget solsystem så er det nok "marked" for et en hel serie av sonder til Alpha Centauri de neste århundrene som kan sendes som perler på en snor.

 

Enig i at 100 år er en akseptabel reisetid. 200 år er litt drøyt, men fortsatt ikke uaktuelt. 1000 år for drøyt etter min mening. 50 år hadde vært helmaks siden det da er sjanser for at jeg får sett resultatet selv, men det er nok for mye å håpe på.

 

Når det kommer til fremdrift, husk at Voyager 1 ble sendt av gårde med tradisjonell fast og flytende rakettdrivstoff. De nye Xenon ionemotorene er i størrelseorden 10-100 ganger mer energieffektive (alt etter optimaliseringsmåte) og kan dermed i teorien tilbakelegge strekningen på under 1000 år. Med nok "blodtrimming" av vekt, drivstofforhold osv tror jeg det kan bli mulig å presse reisetiden ennå mer ned. Kanskje ned mot 100-200 år i løpet av et tiår med utvikling, planlegging og bygging. Smartere bruk av planeter som slynger enn Voyager 1 hadde vil også gi en verdifull ekstra dytt. Supportsystemer som veier mye fordi de er designet for å tåle påkjenningene ved oppskytning fra jorda kan også strippes bort etter at påkjenningene er overstått. Xenon ionemotorer gir veldig svak g-krefter på farkosten så den behøver ikke ha tykt gods etter at den har forlatt jorda eller fått dytten sin fra slyngeeffekten. Den kan også ha flere ionemotorer for økt aksellerasjon i starten og mulighet for å strippe vekt under veis. En slags interstellar flertrinnsrakett.

Endret av Simen1
Lenke til kommentar

Hovedproblemet med dette, som det meste annet i rommet er å komme seg ut av gravitasjonsfeltet til jorden med tilstrekkelig mye drivstoff. Jeg tror et fornuftig første steg for dette er å lage en rom-heis for å få ned kostnaden på dette betraktelig.

 

Jeg er dog ikke så sikker på om alpha centauri er stedet vi burde besøke først. Gitt de relativt begrensede rom-ressursene er det kanskje mer fornuftig å kikke litt mer på eget solsystem.

Lenke til kommentar

Vi har utforsket vårt eget solsystem med hundrevis av farkoster i massevis av år. Det får være grenser for hvor mye vi skal rote i egen bakhage før vi kaster det første blikket over hekken.

 

Det kan umulig bli noen tung farkost på grunn av aksellerasjonen. Derfor tror jeg heller ikke kneika opp til bane rundt jorda blir særlig stor sammenlignet med resten av ferden.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Vi har utforsket vårt eget solsystem med hundrevis av farkoster i massevis av år. Det får være grenser for hvor mye vi skal rote i egen bakhage før vi kaster det første blikket over hekken.

 

Det kan umulig bli noen tung farkost på grunn av aksellerasjonen. Derfor tror jeg heller ikke kneika opp til bane rundt jorda blir særlig stor sammenlignet med resten av ferden.

Boring gjennom isen på europa, bemannet tur til mars, fast base på månen, fast base på mars og nye ferder til Titan er ale mål jeg personlig ser på som mye mer spennende enn en liten sonde i et annet solsystem, selv om det tok like lang tid. Vi har egentlig ikke begynt å grave i vår egen bakhage enda. Vi har bare tatt noen bilder.

 

Hvis sonden skal klare å oppnå en akseptabel hastighet er det veldig sannsynlig at det vil bli den største sonden som vi noen gang har laget fordi vi må frakte med oss mye drivstoff. Vi må heller satse på at den skal bli lettere underveis. Husk at vi aldri har send opp noe som faktisk har brent drivstoff over lengre perioder. De har egentlig bare opparbeidet seg en "stor nok" hastighet, for så å flyte på den.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Boring gjennom isen på europa, bemannet tur til mars, fast base på månen, fast base på mars og nye ferder til Titan er ale mål jeg personlig ser på som mye mer spennende enn en liten sonde i et annet solsystem, selv om det tok like lang tid. Vi har egentlig ikke begynt å grave i vår egen bakhage enda. Vi har bare tatt noen bilder.

Enig! For å illustrere at utforskingen av nabolaget ikke er så omfattende som man lett kan tro: Det var først med Messenger de siste 2-3 årene at vi har fått bilder av hele overflaten til Merkur. Om du ser i en bok som kun er få år gammel har Merkur store områder helt uten detaljer. For fremtidig utforsking av solsystemet er det kanskje månene til Jupiter og Saturn som er aller mest spennende, men det er nok annet å ta av også.

Husk at vi aldri har send opp noe som faktisk har brent drivstoff over lengre perioder. De har egentlig bare opparbeidet seg en "stor nok" hastighet, for så å flyte på den.

Det er faktisk ikke riktig lenger. Dawn-sonden som nettopp har forlatt Vestas med kurs for Ceres bruker en ionemotor for å flytte seg.

Lenke til kommentar
Boring gjennom isen på europa, bemannet tur til mars, fast base på månen, fast base på mars og nye ferder til Titan er ale mål jeg personlig ser på som mye mer spennende enn en liten sonde i et annet solsystem, selv om det tok like lang tid. Vi har egentlig ikke begynt å grave i vår egen bakhage enda. Vi har bare tatt noen bilder.

Nå utelukker ikke det ene det andre. Det er snakk om prioriteringsrekkefølge. På grunn av reisetiden synes jeg vi bør prioritere en annen stjerne tidlig.

Lenke til kommentar
Boring gjennom isen på europa, bemannet tur til mars, fast base på månen, fast base på mars og nye ferder til Titan er ale mål jeg personlig ser på som mye mer spennende enn en liten sonde i et annet solsystem, selv om det tok like lang tid. Vi har egentlig ikke begynt å grave i vår egen bakhage enda. Vi har bare tatt noen bilder.

Nå utelukker ikke det ene det andre. Det er snakk om prioriteringsrekkefølge. På grunn av reisetiden synes jeg vi bør prioritere en annen stjerne tidlig.

Jeg synes dette er en irrasjonell bruk av penger både utifra hva vi kan forvente å finne og det faktum at det er relativt sannsynlig at vår første langturssonde blir gjort irrelevant av en senere utsendt sonde som passerer den. Det er heller ikke umulig at våre teknikker for langdistanseobservasjon blir betydelig bedre slik at vi med avanserte teleskop kan finne ut mye av det vi ville brukt en slik sonde til. I tillegg er antagelig kostnaden for en slik tur så stor at vi kan gjøre alle de tingene jeg skrev for den samme prisen.

 

Jeg er åpen for å endre mening rundt prioritetene dersom vi finner en planet i dette (eller andre nærtliggende) solsystemet som ligner svært mye på jorden. Per i dag vet vi ikke om noe slikt eksisterer, og vi risikerer å finne en stor versjon av merkur, noe som neppe kommer til å utvide vår forståelse for universet.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...