Selvskading

[felicity]

Det er vel mellom tre og fire år siden jeg begynte å angripe meg selv med kniv. Jeg var tolv. Deretter fulgte et helt utall andre metoder for selvskading. Nå har gått nesten to hele måneder uten å skade meg, og jeg er fast bestemt på å legge dette fra meg for godt, men trangen til å gjøre det er fremdeles så intenst tilstede hver eneste dag. Så spørsmålet mitt er altså følgende: Kommer denne trangen noen gang til å forsvinne? Blir jeg noen gang helt og absolutt ferdig med ønsket om å ødelegge kroppen min eller er dette en lidelse som har rukket å feste seg for godt? Mangler jeg bare viljestyrke? Ordner det seg noen gang?

 

Vær så snill, hjelp meg.

[fenele]

http://www.selvskading.info/

 

Jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp, ta opp dette med en voksen som mor/far eller legen din.

[felicity]

Jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp, ta opp dette med en voksen som mor/far eller legen din.

Jeg vil ikke blandes inn i psykiatrien eller kobles opp med hjelpeapparatet igjen. Jeg vil hjelpe meg selv, jeg trenger bare å vite om det i det hele tatt et mulig.

 

Tusen takk for link, forresten.

[fenele]

Du kan snakke med helsesøster på skolen din eller på helsestasjon uten å kobles opp mot hjelpeapparatet. Det er også telefonnummer til hjelpetelefonen Kirkens SOS på siden. Alle disse har som du sikkert vet taushetsplikt. Se også filmene under "videoblogg". Du har allerde klart å ikke skade deg på 2mnd så det er bare å prøve å tenke på noe annet når du kjenner at trangen er der.

[vaarblomst]

-Innhold fjernet av bruker-

Endret 16. august 2012 av vaarblomst

[BuffyAnneSummers]

Nei. Jeg vil si at du aldri blir kvitt trangen helt, men det blir bedre jo lenger du holder deg unna det. Det blir enklere å takle, men aldri helt borte.

[AnonymDiskusjon]

Jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp, ta opp dette med en voksen som mor/far eller legen din.

Du tror ikke selvskadingen skyldes problemer med kommunikasjon med mor/far i utgangspunktet? Det tror jeg. Selvskading oppstår når normale uttrykksmåter for s.k. "vanskelige" følelser blir undertrykt.

 

 

 

 

 

Vida, ta en titt på denne siden: http://eqi.org/invalid.htm

Er det noen du står i et avhengighetsforhold til (mor/far/lærer/onkel/prest/annet) som har invalidert deg over tid?

 

 

One factor common to most people who self-injure, whether they were abused or not, is invalidation. They were taught at an early age that their interpretations of and feelings about the things around them were bad and wrong. They learned that certain feelings weren't allowed. In abusive homes, they may have been severely punished for expressing certain thoughts and feelings.

 

 

 

 

 

 

 

Anonym poster: cd5dd0db13e01c40ee0c00765b16fd0d

Endret 16. september 2012 av r2d290 waits for Obi-Wan

[Caissa]

Det blir bedre, og du kan bli kvitt trangen helt.

[bonkytonk]

Ja, trangen kan bli helt borte. Det er en myte at man ikke kan bli frisk fra psykiske plager og sykdommer.

[felicity]

Ja, trangen kan bli helt borte. Det er en myte at man ikke kan bli frisk fra psykiske plager og sykdommer.

Og dette skal være mulig uten tiltak fra psykiatrisk hjelp?

[bonkytonk]

Ja, trangen kan bli helt borte. Det er en myte at man ikke kan bli frisk fra psykiske plager og sykdommer.

Og dette skal være mulig uten tiltak fra psykiatrisk hjelp?

Hjelp fra noen eller noe bør man nok ha. Jeg husker hvor utrolig lett det var å slutte å røyke. Hele verden hadde fortalt meg i årevis at det er helt forferdelig vanskelig og at du vil slite med røyksuget i årevis etterpå, men det er bare tull. Jeg leste "Endelig ikke-røyker" og sluttet på dagen og har aldri hatt lyst på røyk igjen. Det var hjelpen jeg trengte. Andre har sluttet ved å trappe ned, bruke nikotinplaster og basically lide seg gjennom hver dag. Poenget er at det er 100% tillært. Alt man er blitt hekta på kan man også bli fri fra, og man må ikke nødvendigvis gjøre det vha. viljestyrke. Jo mer du hører på samfunnet rundt deg fortelle deg at du ikke KAN slutte, dess mer tror du på det.

 

I motsetning til hva mange tror kan man også bli frisk av f.eks schizofreni. De fleste som får den diagnosen i dag blir friske.

[Oda1982]

Så spørsmålet mitt er altså følgende: Kommer denne trangen noen gang til å forsvinne? Blir jeg noen gang helt og absolutt ferdig med ønsket om å ødelegge kroppen min eller er dette en lidelse som har rukket å feste seg for godt? Mangler jeg bare viljestyrke? Ordner det seg noen gang?

Først litt om mine egne erfaringer: Jeg har drevet med selvskading i ti år, og jeg selvskader mye sjeldnere nå enn for 8 år siden, men nå når jeg først selvskader, blir det svært alvorlig og det trengs sykehusinnleggelse på somatisk sykehus i flere uker i etterkant.

Jeg tror at så lenge årsaken til at du selvskader er der, vil behovet alltid melde seg og det vil være vanskelig å slutte. Hvis det f.eks. er mor eller far som er årsaken, kan det hjelpe for deg å få litt avstand til denne eller dersom det er en treumatisk opplevelse, kan det hjelpe å få snakket ut om denne.

Så ja, jeg tror det er mulig å bli kvitt selvskading, men det kan ta mange år. Det kan kanskje sammenlignes med en rusmisbruker? At trangen til rus vil fra tid til annen dukke opp, men bli svakere og svakere og dukke opp mer og mer sjeldent. Lykke til med å slutte!

Tips: Sofia Åkerman har skrevet bøkene "Sebrapiken" og "For å overleve". Anbefaler deg å lese de bøkene. De kan gi mer innsikt og motivasjon og råd til hvordan slutte med selvskading.

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Og dette skal være mulig uten tiltak fra psykiatrisk hjelp?

 

Jeg har fått hjelp nå i flere år, og det hjelper utrolig mye bare å snakke, om du har en veldig god venn eller noen her på forumet som bare kan snakke med deg så kan det hjelpe deg igjennom denne onde perioden. Om du ikke vil gå igjennom psykiatrien så kan du alltid gå til en psykolog, du blir ikke hevet inn på psykiatrisk sykehus med en gang, det er bare dersom du absolutt ikke kan ta vare på deg selv, eller er psykotisk.

 

Søk enkelt og greit bare om hjelp!

Endret 15. september 2012 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Jason P. C.]

Jeg er på 10. året uten skading, og jeg klarte å slutte helt uten hjelp fra andre. Vet ikke helt hvordan jeg klarte det, men jeg vet at miljøskifte hjalp veldig.

[r2d290]

Ønsker å reklamere for tråden Trenger du noen å snakke med?

 

Mange brukere som har meldt seg frivillig til å bare snakke. Brukere med ulik bakgrunn som du kan ta kontakt med helt anonymt.

 

Jeg tror forøvrig det ligger mye i det Odis sier om at trangen din for å skade seg selv vil være vanskelig å motarbeide helt uten videre. Du er nok "nødt til" å jobbe med årsaken til at du synker så dypt at du føler dette behovet. Angrip årsaken, ikke resultatet/konsekvensen.