Venn som gir faen

[Pubé]

En god venn. Han ble bare borte fra skolen for tre uker siden. Han har kanskje skulket en dag nå og da gjennom det første halvåret, men ikke noe forferdelig. Han har vel vært to dager på skolen de siste tre ukene... Jeg og en annen stakk hjem til han i en fritime og dro han på skolen, og det var ikke det letteste jeg har gjort. Da vi brukte tjue minutter bare på å få han opp av senga. Faren jobber på en oljeplattform, og moren kan man si er ganske så fortvila, noe jeg også begynner å bli er.

 

Prøver jeg å snakke med han om det, blir han bare sur og sier jeg skal holde kjeft. Akkurat som på skype for noen minutter siden, jeg spurte hva han hadde tenkt til, og han sa at han ikke hadde noen planer om noenting, jeg spurte da om hva han akkurat mente med det og fikk et "fuck off" som svar og at han avslutta samtalen om jeg ikke holdt kjeft.

 

Han gidder ikke å prøve å få seg en jobb i stedet, han sitter bare inne og spiller/ser på videoer osv hele dagen/nattan. Og han sier selv at han ikke veit hva han vil. Hvis han ikke kommer tilbake etter vinterferien, kommer han ikke til å klare å fullføre VG1. Ingen lærere har gjort en dritt heller. Snakka med kontaktlæreren hans i dag, men tviler nå på at det gjør noen nytte på dette punktet.

 

Følelser er _ikke_ noe han snakker om, så er det f.eks. noen form for depresjon ute å går så er det ikke lett å få vite noe om det akkurat.

Han kommer til å ende opp med å bo hjemme hos mamma mens vi andre studerer andre steder, jobber, fester, har dataparty og det som følger med.

 

Hvis han hadde noen klare tanker om framtida hadde det jo vært en annen sak. F.eks. begynner igjen til høsten, evt. jobbe frem til det eller jobbe i et år før han begynner igjen. Men dette er jo noe han absolutt ikke har, bare sitter inne på rommet sitt, stenger seg ute fra realiteten og blir sure på alle som prøver å åpne den for ham.

 

Som sagt aner jeg ikke hva jeg kan gjøre på det punktet her...

[Notelitten]

Hadde en kompis med akkurat det samme problemet, han ble rett og slett skolelei, og droppet ut av skolen.

 

Det hele endte med at han fikk god tid til å gå i seg selv, jeg hadde jevnlig kontakt med han, men utad dette mistet han all form for sosialisering.

 

Ved begynnelsen av neste skoleår begynte han igjen på skolen, og fullfører i dag en god utdannelse innenfor IT.

 

 

Slik jeg tenker det, er det like greit å gi han sin fred; det er noe han selv må få finne ut av om han ønsker utdannelse eller om han ønsker å gå ut i arbeid. Folk blir til slutt lei av å gå rundt hjemme, og vil sannsynligvis til slutt møte veggen. - Vær der for han; men ikke tving han til å gjøre ting han er ukomfortabel med, da blir man til større byrde enn hjelp

[Pubé]

Jeg kjenner jo denne fyren ganske godt, og hvis jeg da kjenner han rett, vil ikke han ha noen stor lyst til å begynne på skolen på nytt neste år, da havner han jo sammen med "småunger". Det er ikke noen annen linje som passer bedre for ham enn den vi går på nå, som er Elektro med spesiell studiekompetanse. Det er liksom det at han er over halvveis gjennom dette skoleåret, og jeg er 100% sikker på at han kommer til å angre om han dropper ut.

 

Ser ikke for meg at han blir lei av å sitte inne hele dagen heller, det er jo nesten det eneste han gjør utenom å stå på longboard og windsurfing når været tillater det. Det var jo det eneste sommerferien hans gikk ut på.

[Nihilist1]

Depresjon. Typisk med sånn irritert humør. Aner ikke hva du skal gjøre. Tror han bare kommer til å deppe, ødelegge livet sitt, deppe litt til, folka rundt ham blir fortvilet, han gir faen, får sparken i et par møkkajobber og så er det på NAV og krangle med byråkrater. Sånn er livet.

Fortell ham på skype at han bør skaffe seg en psykolog slik at han kan få hjelp til å kaste bort livet sitt best mulig, det han gjør er så jævla middelmådig. Sier han fuck off, sier du bare skru ju med et smil.

[€uropa]

Det kan hende at han bare er skolelei eller opplever mye press på andre områder i livet og trenger en pause. Kanskje han er usikker på utdanningsvalget sitt og ikke vet hva han vil. Det kan jo også være en depresjon, men man vet ikke så lenge han ikke forteller noe frivillig.

 

Uansett tror jeg ikke at det er noe du kan gjøre. I verste fall kan du gjøre ting verre. Han må få tid til å tenke over ting selv, hvis det er det han ønsker. Han kan ende opp med å droppe ut av skolen og miste et par år på å gjøre unyttige ting, men det er bare småtteri av tid i lengden. Det finnes mange eksempler på folk som har gått lei, gjort det dårlig og sluttet på skolen for å gjøre andre ting en periode, for så å prøve igjen med glans. Det går bra med de fleste, så da er det ingen grunn til at ikke han også skal få en åpenbaring og ta tak i livet sitt en dag.

[BirgerCaC]

Du må prøve å muntre han opp og motivere han til å fortsette med skolearbeidet og fortell han om fordelene ved å fullføre skolen. Si til han at det bare er noen år igjen og etter utdanningen så kan han søke en god jobb som han trives med og tjene penger og kjøpe omtrent hva han vill. Si at han kommer til å angre på at han ikke fullfører utdanningen senere i livet. Si at han kan få så mye kunnskap og gjøre mye ut av livet sitt.

 

Hvis dette ikke fungerer og han bare sier at du skal holde kjeft og aviser dine forslag og meninger så må du ikke gi opp!

[Gjest Bruker-95147]

Noen indikasjoner på "misbruk"?

[mortenbr]

gi kompisen din tid. alt løser seg tilslutt bare man ønsker det sterkt nok. de fleste vil på ett eller annet tidspunkt føle for å ta litt fri fra utdannelse. tror bare det er sunt å reflektere litt over hva man egentlig vil her i livet. etterhvert som man blir eldre forandrer jo interesser seg.

 

kanskje det som driver han er langt i fra tanker om jobb og penger, å det får man bare respektere. folk må få leve de livene de selv vil, uansett hvor "tåpelig" andre synes det er. det er ikke noe fasit på hva som gjør en lykkelig. hele livet er prøve/feile

 

dessuten gjør du ikke lurt av å prøve å bære disse bekymringene på toppen av alt du ellers bedriver dagene med. du vil så klart være en god venn, men til syvende å sist er det ikke du som skal bære ansvaret. ei ønsker han nok heller at du skal gjøre det. gi han spillerom til å finne ut ting selv. står han på sitt vil du bare stange i veggen uansett

[Pubé]

Noen indikasjoner på "misbruk"?

Hva legger du i "misbruk"?

 

Rus?

[Gjest Bruker-95147]

Noen indikasjoner på "misbruk"?

Hva legger du i "misbruk"?

 

Rus?

 

Ja.

[Pubé]

Nei

[Misamisa]

En god venn. Han ble bare borte fra skolen for tre uker siden. Han har kanskje skulket en dag nå og da gjennom det første halvåret, men ikke noe forferdelig. Han har vel vært to dager på skolen de siste tre ukene... Jeg og en annen stakk hjem til han i en fritime og dro han på skolen, og det var ikke det letteste jeg har gjort. Da vi brukte tjue minutter bare på å få han opp av senga. Faren jobber på en oljeplattform, og moren kan man si er ganske så fortvila, noe jeg også begynner å bli er.

 

Prøver jeg å snakke med han om det, blir han bare sur og sier jeg skal holde kjeft. Akkurat som på skype for noen minutter siden, jeg spurte hva han hadde tenkt til, og han sa at han ikke hadde noen planer om noenting, jeg spurte da om hva han akkurat mente med det og fikk et "fuck off" som svar og at han avslutta samtalen om jeg ikke holdt kjeft.

 

Han gidder ikke å prøve å få seg en jobb i stedet, han sitter bare inne og spiller/ser på videoer osv hele dagen/nattan. Og han sier selv at han ikke veit hva han vil. Hvis han ikke kommer tilbake etter vinterferien, kommer han ikke til å klare å fullføre VG1. Ingen lærere har gjort en dritt heller. Snakka med kontaktlæreren hans i dag, men tviler nå på at det gjør noen nytte på dette punktet.

 

Følelser er _ikke_ noe han snakker om, så er det f.eks. noen form for depresjon ute å går så er det ikke lett å få vite noe om det akkurat.

Han kommer til å ende opp med å bo hjemme hos mamma mens vi andre studerer andre steder, jobber, fester, har dataparty og det som følger med.

 

Hvis han hadde noen klare tanker om framtida hadde det jo vært en annen sak. F.eks. begynner igjen til høsten, evt. jobbe frem til det eller jobbe i et år før han begynner igjen. Men dette er jo noe han absolutt ikke har, bare sitter inne på rommet sitt, stenger seg ute fra realiteten og blir sure på alle som prøver å åpne den for ham.

 

Som sagt aner jeg ikke hva jeg kan gjøre på det punktet her...

 

Kanskje han sliter med depresjon eller andre psykiske problemer?

[AnonymDiskusjon]

Holdt på sånn en periode selv. Ble borte fra skolen i uker, satt hjemme 24/7. Jeg var deprimert og slet med mild sosial angst, men begrunnet fraværet når lærerne spurte med at jeg var skolelei, årsaken var jo en helt annen, men det var ikke noe jeg snakket med noen om . Nå hadde ikke jeg noen venner, så det var ingen som la merke til at jeg var mye borte før det hadde gått en ganske lang stund.

 

Lettere å si at man ikke vet hva man vil eller at man er skolelei enn at man har psykiske problemer.

 

Postet av anonym: f6c8bc67b40ea14748c6abf8a0ab6c75

 

Postet av anonym: f6c8bc67b40ea14748c6abf8a0ab6c75

[Pubé]

Umulig å si hvorfor egentlig. Han sier ikke engang at han er skolelei. Han har i det minste innsett at han burde få seg en jobb

[mafsa]

Var selv i samme situasjon et par år siden. Siste året på vgs og bam. Tror litt jobbing vil gjøre vennen din bra. Kommer seg vekk fra skolen og gjøre noe annet og heller prøve igjen neste skoleår.

[warneck]

Framfor å være ute etter å forstå årsaken bak, foreslår jeg at du burde forsøke å være der som den vennen du alltid har vært. Det er ingenting som er verre enn at man blir ute av stand til å ta vare på seg selv, og samtidig sakte, men sikkert ser sine venner fordufte. Det er ufrivillig hjelpesløshet.

 

Din venn er et unikt individ som har en unik historie. Alle trenger noen som lytter om vi ønsker det, men også noen som bare er der. Det er når vi er langt nede at vi trenger noen som gidder å prøve selv om vi sier nei.

 

Jeg er helt enig med deg. Det er ingenting som er verre enn å bare sitte å se på dette. Du vet at han aller helst vil, ønsker og kommer til å trives innen det yrkesvalget dere har sammen. Like fullt må du ta innover deg at han kanskje ikke lengre er i stand til å se det samme, dessverre. :-)

 

Mitt råd: Vær en venn. Det er alt man ønsker når man er nede. Da forteller du han: "Kompis, vet du hva: Jeg ser at du har det tungt, men jeg gir deg ikke opp. Du synes kanskje livet er kjipt, men du er fortsatt den kule fyren jeg ble kjent med! Du er nemlig verdt å kjempe for!"

[TheNarsissist]

Hei, jeg var i samme situasjon, pga ting hjemme og noen helseproblemer droppet jeg ut av Vg1 i fjord. Vet av erfaring at det er viktig med venner, jeg mistet kontakten med mange venner den perioden, men har heldigvis fått opp kontakten igjen. Vær en god venn, dra han med ut på ting, ikke forvent at han tar iniativ og hvis han rett og slett ikke orker respekter det.

[Pubé]

Han stenger seg ganske bra inne for tia. Blir sjeldnere med på skype samtaler med venner, mye vanskeligere å få tak i, blir mindre med ut.

Han legger jeg jo rundt 9-12, sover hele dagen og er våken på natten igjen.