Gjør spill oss til en grå masse?

[Gal_ape]

I dag tidlig, rundt kl 9 eller noe sånt, var jeg på jobb.

Som vanlig valgte jeg å høre på P2, da deres morgenprogram er svært underholdene. Der snakket de om at når man spiller, gjerne skytespill med mye action, eller generelt spill som gir deg en følelse av mestring, blir det utløst dopamin i hjernen. Dette stoffet kan og utløses gjennom narkotika, og det er derfor man ser at enkelte individer blir totalt avhengige av å spille tvspill (generelt konsoll, pc ect.)

Det ble fortalt at langvarig tilførelse av dopamin i hjernen sløver frontallappene (tror jeg det var), den biten som gjør at vi føler blant annet empati og medfølelse. Forskeren som hadde studert dette var urolig for at de som vokser opp med en "konstant" tilføring av dopamin ender opp som mye mer kalde, følelsesløse og generelt sett mindre individualistiske.

 

Man tenker gjerne ikke noe særlig på om den soldaten man er har en familie, om han kjemper for en spesiell sak, hva foreldrene hans syns om at han er i krig osv. Selv gjør jeg ikke det, med mindre jeg virkelig engasjerer meg i et rollespill ect. Men igjen er det nok heller ikke poenget med eks. MW2 at man skal tenke på hva slekta til opprørssoldaten syns om at han daglig tar livet av et par dusin amerikanere osv.

 

Hva mener så dere? Selv syns jeg dette var et ganske interessant og debattverdig tema.

 

Legger til link til den akutelle sendingen dersom jeg finner den

Endret 31. januar 2010 av Gal_ape

[AltF4]

Jeg tror dette stemmer godt, men som med mange teorier så gjelder det ikke utfallet alle. Derfor mener jeg også dette har tilknytning til at enkelte kan bli drapsmenn av å spille tv-spill.

 

Man blir rett og slett for sugd opp i spillet, mister grenser og til slutt går det galt for noen.

[JoanTheMan]

Jeg visste ikke at det var slikt det fungerte, men det stemmer nok, gøy at du deler det med oss andre

[Jikla]

Nja, det kommer vell også ann på den mentale styrken på den som spiller spillene også. Mentalt svake er vell de som bli litt skrudd i pappen etter å ha spillt for mye spill, og faktisk dreper andre. Husker og for litt siden at jeg las om en gutt som drap sin egen far bare fordi han gav sønnen tips i Fifa 09. Så tror nokk ikke det bare er skytespill dette gjelder.

 

Og I MW 2 klarte jeg ikke å drepe han som stod i kjøleskapet med brus i hånden på det ene oppdraget der du skal redde en person. Det virket feil å gjøre det, men noen på laget mitt rap han uansett :<

[Cloudemyx]

Hjernen min føles ut som en grå masse når jeg ikke spiller. Når jeg spiller våkner den til liv igjen og lyser i alle de farger som finnes, tilogmed de som ikke er oppfunnet enda.

[Gal_ape]

Jeg tror dette stemmer godt, men som med mange teorier så gjelder det ikke utfallet alle. Derfor mener jeg også dette har tilknytning til at enkelte kan bli drapsmenn av å spille tv-spill.

 

Absolutt sant!

Selv syns jeg den diskusjonen virkelig kunne trenge innskudd fra et par seriøse gamere.

[Cloudemyx]

Jeg tror dette stemmer godt, men som med mange teorier så gjelder det ikke utfallet alle. Derfor mener jeg også dette har tilknytning til at enkelte kan bli drapsmenn av å spille tv-spill.

 

Absolutt sant!

Selv syns jeg den diskusjonen virkelig kunne trenge innskudd fra et par seriøse gamere.

Jeg kunne sagt noe her, men lar være, så folk ikke tror jeg er helt sjuk i huet.

[Gal_ape]

Etter to intense timer med BC2 beta kan jeg godt skjønne hva de snakker om.. Men allikevel, tror det gjelder å holde seg sosial over nett type Skype fremfor å holde seg 100% til forumering, facebook, twitter og lignende. For min del syns jeg det er hyggelig å bli kjent med nye personer, og det er på mange måter som å hilse på en ukjent person i "virkeligheten" når man prater med et forummedlem for første gang.

 

Men om det hjelper på empatien og sånt noe, det kan jo forsåvidt diskuteres.

[Laland]

De er kanskje inne på noe der, men jeg tør å påstå at det er i ekstreme tilfeller slikt skjer, uten at jeg har noe å legge bak det. Jeg har vokst opp med spill, især skytespill, men vil ikke påstå at jeg føler mindre empati enn dem som har spilt mindre enn meg. Tvert imot, til en viss grad. Jeg skal ikke snakke på vegne av andre, men selv opplever jeg meg som en person som er bedre til å sette seg i andres sko enn dem i min vennekrets.

Det oppleves slik at de ser ting fra sin side og vil ha ting til sin fordel, punktum. Det er selvfølgelig aktuelt for de(n) motstridende parten(e) også. Om det er fordi de er sta eller plent nekter å se fordeler ved andre sine argumenter eller ulemper ved sine egne vet jeg ikke.

I slike tilfeller opplever jeg meg selv som en objektiv person som legger vekt på begge sider sine argumenter og konfronterer motparten med dem, som oftest til deres ergelse. Om det er på grunn av spill, en familie som har debattanter og politikere i alle ender eller noe helt annet vet jeg ikke. Folk blir lett trygge på meg, og jeg gir dem råd når og hvis jeg kan - noe som er stikk i strid med påstanden til P2. Interessant emne, men som vanlig tror jeg massemedia tar feil når de uttaler seg om spill.

I et spill er du ikke (i MP-spill) en person med en bakhistorie. Du er en generisk person som har universelle grynt som stemme. Du spiller en rolle, en statisk rolle som kan fylles av hvem som helst; enten det er lagkamerat, motstander eller overperson. Rollen din er i 99% av tilfellene ikke annet enn et tomt skall. Det reflekteres ikke i personene bak avataren i den ekte verden.

Endret 31. januar 2010 av Laland

[Sverre.]

Har spillt hele min barndom, kan tenke meg at daglig gjennomsnitt på timer spillt er 5-6 timer. Ser på meg selv som levende bevis på at denne undersøkelsen ikkje stemmer, ettersom er klarer meg heilt fint og ser ingen symptomer til avhengighet. Ser på det som ein hobby, ein fritidsaktivitet som er mykje meir stimulerende og lærerik enn for eksempel fotball. Spill krever meir tenking enn enkel fysisk aktivitet (om du ser vekk ifra simple, lineære spill).

Endret 3. februar 2010 av Sverre

[Rider of Reason]

Tja, vet ikke helt hva man skal mene om denne saken. Det stemmer i alle fall ikke for min egen del. De som kjenner meg kan bekrefte at jeg er en person som forstår andre bedre enn meg selv. Og kald og følelsesløs er jeg så absolutt ikke, heller motsatt. Dette til tross for at spill har vært en vedvarende faktor for meg gjennom hele oppveksten (i alle fall fra 6 år og opp).

 

Det er nok med denne saken som det alltid er når forskere skal prøve å forklare menneskelige følelser. De har et par gode og relevante poenger, men de forsvinner lett blandt mangfoldet av urelevante og tullete påstander.

[Spartapus]

Man må ikke være psykolog for å skjønne at hvis den daglige rutinen består av å spille spill der man blir premiert for å ta livet av flest mulig så vil det på sikt svekke empatien. På samme måte som hvis man jobber i et slakterhus, så bygger man gradvis opp et mentalt forsvar som gjør at man reagerer mindre og mindre på blod, involler, død og lidelse, dess mer man er vitne til det. Jeg tror ikke man blir mindre individualistisk selv, tvert imot tror jeg den slags opplevelser heller styrker egoet, men man blir kanskje dårligere i stand til å respektere andres individualitet iom man er så vant til å se ansiktsløse masser av mennesker bli slaktet ned.

 

Nå er det viktig å understeke at dette ikke er et spill-problem, men et spillsjanger-problem. Det finnes nok av spill der vold spiller en liten eller ingen rolle, og spill der volden er så abstrakt eller absurd at den ikke kan overføres til virkeligheten.

[Miles Teg]

Hjernen min føles ut som en grå masse når jeg ikke spiller. Når jeg spiller våkner den til liv igjen og lyser i alle de farger som finnes, tilogmed de som ikke er oppfunnet enda.

 

<snip>

Jeg kunne sagt noe her, men lar være, så folk ikke tror jeg er helt sjuk i huet.

Too late.

 

Tilbake til topic:

Nå må jeg først påpeke at jeg er en av de personene som kan bli litt for engasjert i spill, men det gjelder også spill IRL. Gi meg en kortstokk, så kan jeg sitte litt for lenge å bare legge kabal.

Men når det er sagt, så vet jeg ikke hvor mye det har for seg å forbinde dopaminkondisjonering med sviktende empati. For alt jeg vet, så er folk med lavere empati genetisk betinget til å bli mer avhengige av dopamin. Litt den samme som "røykere blir lettere deprimert" vs "depressive mennesker blir lettere avhengig av nikotin".

 

I tillegg så vet jeg med selv at de spillene som engasjerer mest (og som gir største raseriutbrudd) er repetitive ferdighetsspille (Tetris, Boobleshooter etc...). I skytespill (spesielt twitch-typen) er det et langt mer distansert i forhold til det som skjer på skjermen. Bannskapen sitter løst om jeg spiller mot kompiser, men mot fremmede online så er det totalt likegyldig. Selv om det er sweet å prikke inn en perfekt killstrike, så er dette så fjernt fra virkeligheten at det ikke "smitter over".

 

Til slutt; om teorien om desensitivisering skulle ha hatt noe for seg, så burde GTA-utgivelsene ha ført til statistisk signifikante økninger i antall trafikkulykker. Er det noen her som har brydd seg om trafikklysene i GTA? Og det er langt flere som kjører bil enn som har skytevåpen, så sammenhengen burde jo vises her først, eller hva?

Endret 3. februar 2010 av Miles Teg