Gå til innhold

Oktoberfest 2010 - Euklid - 50/1.4


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Takk for kommentarer. Enig i at steinene på høyre side ikke gjør seg særlig godt på gårsdagens, men de var nå engang der – og det ville neppe blitt bedre om jeg hadde forsøkt å klone de bort i redigeringen.

 

Øst Tyskland. DDR. Da jeg gikk på videregående skole måtte jeg lære meg masse om det landet. Og holde foredrag om det for klassen. Snakker om bortkastet kunnskap, et halvt år etterpå falt muren..

Fabelaktig, men det er jo formodentlig enklere å skjønne hva som skjer i Tyskland i dag om man vet hvordan det var i øst tidligere. Har et lite hefte utgitt noen måneder før muren falt, en slags propaganda-FAQ til amerikanere som lurer på hva slags land DDR er. Spesielt kreative er begrunnelsen for at øst-tyske idrettsutøvere gjorde det så bra ...

Lenke til kommentar

6. – Towns and countries woo together

5057361841_9447c3e775.jpg

 

Praha er velfortjent kjent som en vakker, polert og ryddig by. Noen grå bygg her og der i sentrum viser at det også her var en sovjetisk fortid, for det aller meste er det farverike, gamle bygg som dominerer. Et par timers gange rundt i noen forsteder viser en mer komplisert virkelighet. Kjøpesenteret er ikke like fancy som i sentrum, prisene ganske annerledes og vareutvalget for min del langt mer eksotisk.

 

Det er trist å se rekker med grå blokker, slitne sjeler og et lokalsamfunn som åpenbart sliter med alkoholisme. Samtidig er det noe beroligende ved at menyene i restauranter hverken er oversatt til engelsk eller har bilder av maten. Det er behagelig å få virkeligheten tilrettelagt og forenklet, men langt mer interessant å få den ufiltrert.

Endret av Euklid
Lenke til kommentar

Bildet ut fra jernbanestasjonen gjør seg svært bra, og det er mye pga god komposisjon. Sort/hvitt var dessuten et godt valg her.

 

Gårsdagens har sentralperspektiv med forsvinningspunkt midt i bildet. Det gjør at man blir dratt innover, inn til de to flanerende personene, og videre innover. Ganske suggererende det med perspektiver.

 

Men et ekstra element er igjen anekdotene, som gjør det dobbelt interessant å følge tråden din...

Lenke til kommentar

Takk for kommentarer! Bildet fra jernbanestasjonen i Dresden var nok blant de som virkelig gjorde seg bra i sort-hvitt og fine farver; langt mindre tydelig med sporene som deler seg (therein lies the point ...) om det ikke hadde vært kjørt en rimelig høykontrast sorthvittkonvertering.

 

I dag klarte jeg å gjøre en skikkelig blemme – glemte rent at dette faktisk skal være en fastoptikkutfordring, og la i ren mangel på tankevirksomhet ut et bilde tatt med 55-300. Det er nå erstattet. Bruker 50mm-objektivet nærmest usunt mye; skal mye til før jeg setter på noe annet, og tilsvarende mye til for at jeg tenker på at det ikke er det som er brukt.

 

Ved et uhell har jeg hatt svært liten størrelse på noen av bildene som har blitt lastet opp (eksportinnstillinger som aldri ble justert etter at jeg trengte et lite bilde ...), har nå erstattet disse med større bilder. [Edit: og nå har jeg til og med oppdatert URLene til disse nye versjonene, så det faktisk kommer bilder. Hurra!]

Endret av Euklid
Lenke til kommentar

7. – (Nearly lethal) comforts

5059971619_0abaf255ba.jpg

 

Det er en egen sekt av reisende som er manisk opptatt av komfort og luksus. Alle detaljer rundt flymaten blir behørig notert, fotografert og arkivert; to minutters venting på hotellets bil i ankomsthallen er et tidlig teng på et etablissement i siste stadie av forfall; en kan umulig reise uten målebånd – hvordan skal en ellers rapportere med en viss presisjon hvor god plass det er mellom dusjen og vaskeservanten, og hvor mange minutter tok det egentlig før vi fikk bagasjen opp på rommet?

 

Jeg leste nettopp David Foster Wallaces essay «Shipping Out: On the (nearly lethal) comforts of a luxury cruise» (PDF, 9MB) nok en gang. Foster Wallace var en magiker med språk, men også en sylskarp observatør:

«I have heard upscale adult U.S. citizens ask the ship's Guest Relations Desk whether snorkeling necessitates getting wet, whether the trapshooting will be held outside, whether the crew sleeps on board, and what time the Midnight Buffet is. [...] I am putting this guy, who barely speaks English, in a terrible kind of sedulous-service double bind, a paradox of pampering: The Passenger's Always Right versus Never Let a Passenger Carry His Own Bag.»

 

Jeg tilhører for å si det forsiktig ikke de som bruker all energi på å maksimere komfort, det må være trist om høydepunktet på en lang reise er at taxien til hotellet var behagelig; sofaen hjemme er antageligvis langt bedre – og jeg har blitt kjørt seriøst mye i BMW 7, Mercedes S, Bentley og Maybach. Ett aspekt ved hotellrom setter jeg imidlertid umåtelig stor pris på: en god, dyp vinduskarm. Der jeg bor nå er jeg oppsatt med to stykker av ulik bredde, så en kan vurdere om en vil strekke beina eller få støtte. Et av målene med turen er å få noen ord hamret ned i et par tekstfiler, denne pinefullt trege, angstfremmende prosessen går litt mindre hakkete når omgivelsene innbyr både til å lese og skrive, selv om jeg stadig vekk ender opp med å fjerne flere ord enn jeg legger til.

Endret av Euklid
Lenke til kommentar

Flotte bilder - men må ærlig innrømme at jeg nesten skrolla over bildene for å lese hva du har skrevet istedet. Virkelig bra. :)

Ingen skam å prioritere de bitene man liker – ei heller noe sjokk at nivået på bildene oppfattes som litt variabelt. Jeg er medvindsfotograf av ypperste middelmådighet; når det klaffer kan det bli fint, men det er neppe min skyld at det klaffer. ;)

 

... 5. med en perfekt komposisjon og herlig dybde i motivet.

Var litt usikker på komposisjon her, egentlig; bildet er delt i 4 på midten, ikke akkurat i tråd med standardreglene – uten at det alltid trenger å være fasit, selvsagt.

Lenke til kommentar

Jeg er også en som lett glemmer å se på bildene fordi tekstene er så bra. Men det er jo å gjøre seg selv en bjørnetjeneste da bildene hører sammen med teksten.

 

Som en som er glad å reise og oppleve ting, så undres jeg over om du kun er ute å reiser for reisens skyld. Eller om det er en grunn til dette flakkende livet i høst?

 

Herlig essay du linket til.

Endret av tomsi42
Lenke til kommentar

Igjen et bilde som i seg selv er bra og blir løftet enda mer på grunn av teksten. Begynner vi å forstå at reisen ikke er for å komme frem til målet og heller ikke målet i seg selv, men et verktøy for å realisere et mål?

 

Det er interessant å få ta del i dine tanker gjennom bilder og tekst i denne tråden.

Lenke til kommentar

8. – When I was one-and-twenty

5062734181_b6e13b0905.jpg

 

«When I was one-and-twenty

I heard a wise man say,

'Give crowns and pounds and guineas

But not your heart away;

Give pearls away and rubies

But keep your fancy free.'

But I was one-and-twenty,

No use to talk to me.»

Fra Housman – When I was one-and-twenty i A shropshire lad

 

I formiddag løp jeg gjennom skogen rundt parkanlegget her. Store, tunge trær i god avstand fra hverandre slapp sola gjennom, høstløv på skogbunn merkes knapt under føttene. Det blåste lett, og på denne tiden av året har det en hyggelig bieffekt: man ender opp med å løpe gjennom en foss av blader som faller.

 

Midt i dette – med Warren Zevons «Lawyers, guns and money» på øret, «now I'm hiding in Honduras; I'm a desperate man» – fikk jeg en slags åpenbaring: jeg løper mot disse bladene, ikke fra de. Jogging fikk jeg først for meg at var en god idé for å unngå kollaps av overarbeid og stress (det holdt ikke, for øvrig). I tillegg til Zevons «How was I to know she was with the russians too?» inneholder joggespillelistene blant annet Jonathan Coultons «Code Monkey», der helten spør seg selv «This job, fulfilling in creative way? What a load of crap.» Er det stadig mer energi advarer Creedence om «rain a sunny day».

 

Dette er spillelister skapt for å løpe fra noe, flukt i vill panikk. Frykt for å bli voksen, forhold som kollapser, jobb jeg hater, ubetalte regninger, vanskelige spørsmål – you name it. Løper jeg fort nok klarer jeg kanskje til og med å lure meg unna høstens ubønnhørlige anmarsj.

 

Men i dag løp jeg altså inn i høsten. Nå holder jeg på å koke sammen en ny spilleliste til morgendagens joggetur, Dylan er headliner:

«Yes, my guard stood hard when abstract threats

Too noble to neglect

Deceived me into thinking

I had something to protect

Good and bad, I define these terms

Quite clear, no doubt, somehow

Ah, but I was so much older then

I’m younger than that now»

Lenke til kommentar

Tusen takk for mange og hyggelige tilbakemeldinger. Selv om disse utfordringene er noe en gjør for seg selv og egen glede er det fint å vite at noe av det gir en slags mening også for andre.

 

Som en som er glad å reise og oppleve ting, så undres jeg over om du kun er ute å reiser for reisens skyld. Eller om det er en grunn til dette flakkende livet i høst?

 

Herlig essay du linket til.

I utgangspunktet er jeg forsøksvis «in the fine old tradition of purposeless travel for fun and adventure», som Graham Greene en gang uttalte det. Grunnen til at jeg gjør det er primært at jeg er i en posisjon til å gjøre det, og ikke har kommet opp med noe bedre å ta meg til med. Foster Wallace er herlig, hans siste (i ordets rette forstand – manuskriptet var ikke ferdig ta han begikk selvmord) ble forresten nettopp tilgjengelig som preorder på Amazon.

 

Begynner vi å forstå at reisen ikke er for å komme frem til målet og heller ikke målet i seg selv, men et verktøy for å realisere et mål?

Å komme frem er ikke noe stort mål, i alle fall, men reisen i seg selv er ett av flere mål – de andre kommer jeg formodentlig tilbake til. :)

 

Jeg trodde at noe av poenget med å sitte i vinduskarmen var å kunne se på livet utenfor?

De ytterste gardinene er flortynne og er nok mer gjennomsiktige enn det ser ut til på bildet. I dag har jeg for eksempel vært vitne til at gresset har blitt klipt tre ganger. Høyst merkelig. En sentral del av gleden ved vinduskarmene er at de har radiatorer av typen fylt med varmtvann under; vanskelig å ikke ha det ålreit når en freser på litt varme der.

Endret av Euklid
Lenke til kommentar

9. – The Call

5065717232_0fd30a752c.jpg

 

«Out of the nothingness of sleep,

The slow dreams of Eternity,

There was a thunder on the deep:

I came, because you called to me.»

Fra Rupert Brooke (1887-1915) – The Call

 

Jeg har alltid likt å ha noe å strekke meg etter. En periode førte det til at jeg var ute etter de jobbene som var vanskeligst å få og best betalt – plutselig satt jeg med den som hadde både tilnærmet uoverkommelige krav og passe absurd utbetaling; etter min enkle skala hadde jeg verdens beste jobb.

 

Det tar sjelden lang tid fra man oppfølger en drøm til spørsmålet «hva nå?» dukker opp. I mitt tilfellet ble svaret vill panikk – riktignok hadde jeg fått en utfordring, men det var ikke en jeg trivdes med resultatet av. Noen kroner, en del par dyre sko og et par erfaringer rikere var jeg ute av den situasjonen, men uten noen ny plan, langt mindre noen drøm.

 

Formålet med å reise var da jeg planla dette først og fremst å se om jeg klarte å finne konturene av en drøm. Faste konklusjoner har jeg ikke, men jeg har fått noen nye perspektiver, og en del ideer.

 

Et par av disse ideene har ført til et bokprosjekt, etter planen har jeg et førsteutkast klart i løpet av våren. Dette er ikke litteratur av typen som egentlig krever at jeg flytter stort på meg, men å ha tid og mulighet til å møte mennesker jeg ellers aldri ville kommet over er langt mer stimulerende enn noe norsk bibliotek. En samtale jeg hadde senest i går kommer til å føre til at jeg skriver om store deler.

 

Vet sannelig ikke hva det blir av det, langt mindre hvorfor dette er lurt å strekke seg etter. Liker utfordringen det gir og tar det derfra – én setning om gangen.

Lenke til kommentar

Vanvittig inspirerende. Det at du brukte Housmanns «Reveille» har etterlatt meg i en åpen og reflekterende men optimistisk sinnstemning det siste døgnet jeg ikke klarer å beskrive. Du er dyktig til å bruke ord og beskrive, og bildene er absolutt ikke verst de heller. Synes de akkompagnerer tekstene veldig godt. Beskrivelsene dine gjør meg nysgjerrig - hva for type person snakket du med i går, ettersom denne tydeligvis gjorde inntrykk?

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...