Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

http://www.youtube.com/watch?v=W7QursPpz-s

 

Har blødd ut av eit tomrom i snart eit halvår.

Blir påminna av å registrere at det er kjærastar i synsområdet. Som er lukkelege med sine partnarar.

Blir minna på kva eg ikkje har sjølv. Er snart på tur til å runde 20, og er like forbanna upult.

Men joda, eg har fått mine to sjansar.

 

På ungdomsskulen: Var ein av avvikarane. Fekk god fysisk kontakt med ei også avvikande jente. Eit friminutt sat eg på ein benk i ein gang, og fekk ei lita eske tilkasta frå ei veninne av henne. Inni eska var det skreve nokre velvalde ord som de kan tenkje de, og ein kondom. Velkomen, mr. Asperger. :wallbash:

Denne situasjonen hadde eg aldri vore borti før, og visste ikkje korleis eg skulle takle han. Eg "hengde meg opp" mentalt i nokre sekund, før eg diskret sette eska frå meg på benken, og rusla frå. Ti minutt seinare vart ein ballong sparka fram og attende gjennom gangen.

 

Andre gong: Gjekk mitt fjerde år på vidaregåande på ein ny skule med internat frå hausten 2011 til våren 2012. Det gjekk seg til med ei frå ei anna klasse. Då hadde eg fløtt ut frå internatet til ei lita leilegheit, for å få eige kjøken. (Hadde eg ikkje slengt på denne setningsdelen, så hadde de trudd at eg vart kasta ut frå internatet. Det var langt i frå tilfelle.) Ho budde på internatet.

Ein kveld i desember eg vart invitert til henne, var ho plutseleg klar for kyssing. Det vart kyssing, før mr. Asperger nok ein gong stakk hovudet fram. :wallbash: :wallbash:

Det kunne skjedd så mykje meir den kvelden enn det altså gjorde.

Det vart aldri noko sidan.

 

Etter jula vart kjenslene hennar for meg borte, og "førehaldet" opphøyrde i starten av februar. Ei gladperiode på 5 månadar var over. Back to start. Velkomen attende, mitt gamle humør. Berre meir frustrert og bitter. Har aldri tenkt positivt om meg sjølv. Har heller ikkje pussa tenner regelmessig sidan februar. :sleep:

Der har de meg.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Om dette er en felles ting for oss med Aspergers vet jeg ikke, men jeg reagerer frustrerende nok, akkurat slik som du gjør når en jente blir for intim. Her forleden var jeg på en fest, hadde fått en god del å drikke og var skikkelig god i formen. Jeg kom etter hvert i dialog med en veldig søt jente, vi pratet masse skit og jeg fikk hun til å le. Plutselig tok hun hånda si på skrittet mitt og ga meg et "jeg-vil-pule" blikk. Fullstendig idiot som jeg var dyttet jeg henne vekk og gikk min vei.

 

Senere den kvelden hørte jeg stønning og dunking fra ett av soverommene, nå hadde hun funnet seg en annen fyr. Og den fyren skulle vært meg. Men neida!

Har jeg ikke reproduksjons instinkter som andre normale mennesker? Er det på grunn at jeg har Aspergers? Det spiller ingen rolle. Jeg vil aldri få en slik sjanse igjen uansett, og desto eldre jeg blir desto mindre attraktiv blir jeg ettersom jeg er jomfru. Anonym poster: 871fa93a89d927676a0a47e414b96bbf

Lenke til kommentar

For det første: det å være jomfru er ikke noe som blir sett ned på av alle jenter, tvert imot er det nok mange jenter som liker en gutt som ikke har hoppet på første og beste. Uansett er det bedre sent enn aldri ^^

 

For det andre: Hvorfor vil du aldri få en slik sjanse igjen? Er det så utrolig spesielt å møte en jente på en fest? Dette kan skje gang på gang på gang.

 

Det at du trakk deg unna trenger ikke bety at noe er galt med deg. Du har sikkert helt normale reproduksjonsdrifter. Nå vet ikke jeg mye om Aspergers, men ikke vær så rask med å skylde på det. Sannsynligvis var du bare litt nervøs, kanskje du fikk litt prestasjonsangst, redd for hvordan hele sex-situasjonen ville utfolde seg. Du er tross alt jomfru, og sex med en annen person krever jo litt av en.

 

Synes du skal se på det litt lysere, gå på fest igjen, og ta ting som de kommer :) Om det er NOE _jeg_ har lært er det at det alltid kommer nye sjanser - og jenter. Dette kan jeg si til deg selv om jeg akkurat nå lider mer eller mindre av kjærlighetssorg. Dry your eyes mate..

  • Liker 5
Lenke til kommentar

Du har kanskje rett. (Før øvrig vet jeg hva det ER, men jeg vet ikke mye om det, jf. innlegget mitt). Men om vi skulle vært redd for å komme med litt oppmuntrende ord til alle som (kanskje) lider av noe, kunne vi jo like godt holdt kjeft alle sammen. Tror ikke han tok skade av at jeg oppfordrer han til å gå på fest igjen, det er tross alt noe han har gjort før. Om du vil diskutere, send meg en pm :)

Endret av Sitronsaft
Lenke til kommentar

Det er helt ok å oppmuntre. Men i avsnitt tre avfeier du jo bare hele tilstanden. Det var mest det jeg reagerte på. Forøvrig har du min medfølelse, Anonym bruker. Jeg har aldri fått påvist noen tilstand (da jeg aldri taklet å være hos psykolog lenge nok til at de kom så langt), men jeg har en stygg tendens til å reagere lignende.

 

Jeg har forresten en god venninne som har Aspergers. Selv om symptomene kan være forskjellig fra person til person, og sammenligningsgrunnlaget således ikke nødvendigvis er så bra, så kan jeg kanskje og prøve å oppmuntre deg litt. Etter virkelig å ha jobbet med seg selv og møtt en fyr som er tålmodig og forstår problemene hennes har hun nå kjæreste. Det tok sin tid, men det går an. (Og før noen rekker å tenke at dette sikkert er en desperat taper e.l. så ser han bra ut, er sosialt oppegående, nyutdannet med jobb og har hatt flere tidligere forhold bak seg).

Lenke til kommentar

Håp for alle :) Det er deilig å høre. Og greit, jeg skal ta kritikk for tredje avsnitt.

 

Jeg tror faktisk mange par hvor en eller begge har "ekstra bagasje" i form av noe spesielt de sliter med, vil oppleve at de blir enda sterkere knyttet sammen, nettopp pga det kanskje krever ekstra tålmodighet, kommunikasjon og forståelse = innsats. Virker for meg som at veldig mange par i dag gjør det slutt når det kommer humper i veien, istedenfor å jobbe seg gjennom ullkhetene.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg er så forbanna.

 

Tidligere i sommer så kom jeg i god kontakt med en jente. Vi snakket lenge, før vi avtalte å reise på fest sammen. Et lite mini-vors hos meg. Ble sittende nesten hele kvelden og snakket, uten å reise ut på byen. Hadde sex, og det virket på hun at hun var interessert - noe hun gav uttrykk for også. Laget middag til meg dagen etterpå, og vi var sammen nesten resten av dagen.

 

Så begynte hun å si at vi hadde gått litt for raskt, og at vi burde bli bedre kjent før det ble noe mer alvorlig. Greit det, enig i den. Men så begynner hun å slutte å svare meg på meldinger og lignende, jeg spør et par ganger om det er noe gale - "Nei :)".

 

Etter hvert blir jeg lei av korte, tomme meldinger - og spør rett ut om hun ser for seg "oss" i fremtiden. Noe hun DA sa at hun egentlig ikke gjorde det.

 

Fy faen jeg føler meg som en dritt, jeg var begynt å få følelser for hun. Men hva faen gjør hun? Ignorerer meg. Blir det feil for meg å si at jeg kan føle meg brukt? Jeg ser jo det at hun føler vi har gått for fort, tror hun slo opp med sin tidligere kjæreste for ikke så utrolig lenge siden. Men hun tok det steget og kom på besøk til meg (hun sa at hun hadde en anelse hva som kom til å skje), inviterte meg på middag i etterkant - for så å "snu på tiøringen".... Anonym poster: 5e582a16b872a1fc730396f489024f7e

Lenke til kommentar
Gjest Harley Quinn

Det er bare så rart å savne noen man ikke kan få kontakt med! Man vet de er borte, men man ønsker alikevel for alt i verden at de skal være der! Når man vet man ikke kan gjøre noe for å få de tilbake, men man alikevel håper! Når man kommer på avtaler, om at ingen skulle forlate den andre, og det som gjør det så vondt er at avtalen var ment for å sikre min overlevelse! For man gjør ikke seg selv vondt, når man vet at en person man ville ofret livet for vil gjøre det samme! Man vil ikke påføre andre smerte pga egen dumhet! Det er derfor det gjør så vondt, når ting skjer, og det er helt uforberedet! Men hva skal man gjøre? vente til det går over, gjøre noe dumt selv, eller bare leve med det?

 

Å leve med det går, det er jeg bevis på, men fy hvor vondt det gjør innimellom! Når man er vokst opp, blitt formet til å være en ufølsom person, en person som skjuler følelser og undetrykker de, en person som bare ikke føler. Da er det rart, rart når følelsen tar over, følelsen av savn, følelsen av sorg, følelsen av desperasjon! Når man bare gråter, når det snører seg i halsen og man ikke vet hvordan man skal den modigheten som må til for å gi slipp!

 

Det er vondt, ufattelig vondt når man har slike følelser på innsiden! Vonde følelser, følelser som bare vil deg vondt! Og enda litt verre er når du har en person, som ville gjort alt for deg, som ville ofret alt for deg, men som alikevel ikke hjelper noe. Personen er der! Gir trøst, kos, og roer meg ned når ting er som verst. Ifølge han. For han vet ikke at når det er som verst, da er han borte! Kanskje ikke borte fra fra stedet, men ute av rommet, et annet sted!

 

Hva gjør man, når det man gjør ikke gir noen mening? Går videre? Glemmer det? Lar ting være som det er? Eller gjør man noe med det? Jeg vet de fleste jeg kjenner ville sagt det siste! Men det er ikke lett! Uansett hvor mye jeg vil gå videre, uansett hvor mye jeg vil la ting fare, la de ligge der bak, la de være en del av fortiden, så greier jeg ikke! Det følger meg, hele tiden! Jeg tenker stadig støtt på hva om atte! Hva hvis han ikke døde? Ville jeg bodd der nå? Ville jeg ha flyttet hjem? Ville jeg vært like lykkelig? Ville jeg være like deprimert?

 

Hva enn jeg tenker, hva enn jeg ender opp med som løsning vet jeg en ting! Ingen vil forstå meg slik som han! Ingen vil få meg til å føle meg som med han! Det vil kanskje forandre seg, men slik det er nå, så tviholder jeg på fortiden for alt det er verdt! For alt det kunne ha blitt!

 

 

 

 

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Hva enn jeg tenker, hva enn jeg ender opp med som løsning vet jeg en ting! Ingen vil forstå meg slik som han! Ingen vil få meg til å føle meg som med han! Det vil kanskje forandre seg, men slik det er nå, så tviholder jeg på fortiden for alt det er verdt! For alt det kunne ha blitt!

Word. Og det begynner å bli på tide å flytte på tankene.

 

Jeg har opplevd det samme. Vi var perfekte sammen. Men vi var for unge, det var sterkere følelser enn hva vi kunne kontrollere, og frustrasjonen av avstanden mellom oss rev oss i stykker. Og når hun ble syk (kyssesyka), og ikke kunne bidra lenger verken fysisk eller emosjonelt, bare rakna alt sammen. Vet jeg skulle ha vært sterkere, men jeg var bare 16. Skulle tro jeg forsto bedre, og innså at alt bare var en tenåringsfling. Men det var ikke det, og jeg kommer aldri til å møte noen som får meg til å føle meg på samme måte igjen. Nå er det bare påminnelse om at jeg aldri kan få et lykkelig forhold.

 

Jeg er lei av å ligge rundt, det eneste jeg vil ha av livet er den følelsen tilbake, til noen som gjengjelder den.

Lenke til kommentar
Gjest Harley Quinn

Og jeg skulle ønske at det kun bare var et forhold som tok slutt, for da kunne man alltids vært venner. Men det er vanskelig å være venner med noen som er døde :(

Lenke til kommentar

Og jeg skulle ønske at det kun bare var et forhold som tok slutt, for da kunne man alltids vært venner. Men det er vanskelig å være venner med noen som er døde :(

Pest eller kolera. Jeg må leve i skammen av å se henne gå videre, mens jeg står igjen. Og det gjør mer vondt når jeg vet at det var jeg som ga oss opp. Hun er så lykkelig, jeg er så ensom. Jeg er ødelagt.

Du får ta vare på de gode minnene, og bare de.

 

Kondolerer så veldig, forøvrig.

Lenke til kommentar

Jeg sliter også med å få tankene til å gå. Gleder meg til høsten, da jeg bare kan gå ut i skogen på jakt. Mange kilometer fra nærmeste person. Kun meg og naturen, det er da jeg faktisk klarer å slappe av. Anonym poster: 5e582a16b872a1fc730396f489024f7e

 

Hei.

Veit egentlig ikke helt åssn jeg skal starte så.. skriver det bare ned som det kommer..

 

Føler meg helt mislykket som menneske, at den tia som er livet mitt bare er waste of time på en måte.. Runder snart 30 å har hatt lønna arbeid i ca 5 mnd sammenhengende.. Ikke har jeg lappen, har bare et fåtall venner og kjente(sett bort fra familien) og isolerer meg mer og mer fra dem og..

 

Plages i sterk grad av sosial angst, hatt det hele livet grunna mobbing på skole/vgs. Har null selvtillit, tror/vet jeg ikke duger til noe, stygg som juling.. Føler at alle peker på å ler av meg, selv om de ikke nødvendigvis gjør det, føler at alle glaner og på en eller annen måte vil meg vondt, stoler ikke på noen, ikke engang min egen familie...

Sterkt deprimert.. Har mest lyst til å bare hoppe av toget..

 

Flere som har det sånn?

 

Har ordna det sånn at jeg skal inn på psyk i mårra, får håpe det hjelper..

Måtte bare lufte hue litt så man kanskje får sovet ei lita stund..

 

 

Anonym poster: d0504fe80cebfa8d09595b438d487dab

Lenke til kommentar

Eitt eller anna slags instinkt eller kjensle har gjennom heile sumaren fortald meg at eg ikkje kjem til å overleve seinsumaren.

Eg veit ikkje kva, kor eller korleis, men det er enten prat om drap, arbeidsulukke, hjartesvikt, eller så blir eg ein del av dødsstatistikken til ein av dei norske vegane mellom Skjåk og Fjell. Og dette er ikkje sjølvmordstankar eg tenkjer sjølv. :shrug:

Lenke til kommentar

Min ringte nettopp og brukte 20 minutter på å fortelle at hun kanskje skal til Bergen i høst, at (den perfekte) stedattera hennes har fått seg jobb i Bergen og skal kjøpe leilighet her (noe hun ikke har sagt til meg, så jeg ser ikke helt hvorfor min mor snakker til meg om min stesøster som jeg aldri har hatt kontakt med) og at hennes nåværende samboer har fått seg megajobb i utlandet og at de skal bo som konger på Statoils regning de neste 3 årene. Si det du vil og legg på. Det hadde tatt deg 3 minutter. Det er en grunn til at jeg aldri ringer deg.

 

Ja, din samboer har masse penger og jævla bra jobb og skal til utlandet. Det hadde min far, din tidligere ektemann, også hatt om ikke du hadde vær ei jævla psykokjerring som tvang min far til å ofre karriere og unger for å prøve å få deg til å overleve i 7 år før du når du er frisk kaster ham på dør og blir sammen med en fyr som er prikk lik min far på alle måter i stedet. Bare at han ikke har fått karrieren sin hindra av deg. Og ikke har fått økonomien sin herpa av deg når du dro som takk for at han sto ved din side gjennom 10 års sykdom.

 

Jeg synes det er kjempegøy at du og din stesønn nå skal bo i luksus og privat badebasseng i hagen, noe jeg ikke fikk oppleve på grunn av deg. Så fint at du snakker opp og i mente om det! Så fint at du snakker om hvor synd det er at du får dårlige karakterene på de studiene du nå tar som jeg aldri fikk tatt fordi jeg var opptatt med å prøve å komme meg ut av det psykologiske helvete oppveksten min med deg fikk meg til å havne i.

 

Av og til skulle jeg ønske du klarte å ta livet ditt i de utallige forsøkene dine. Faen ta deg.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...