Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Ung, velstående og sukessfull - er dette livet?


Gjest syklus

Anbefalte innlegg

Må si jeg ble interessert i eksakt hva slags stilling dette er, hvor23-åringer tjener syvsifret beløp? Dersom du kan opplyse om det, skal jeg straks utdanne meg til i samme retning....

jeg lurer på det samme. 23år, da er du nyutdannnet. har personlig aldri hørt om noen som har hatt en så saftig startlønn. håper jeg også kan få en tilsvarende stilling etter endt studium hvor jeg bryter millionen allerede etter mitt første arbeidsår.

Endret av SLIguy
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg har akkurat samme greien selv. Nå tjener ikke jeg like bra men jeg tjener forholdsvis bra mtp alder. Jeg er nå 25år, har leilighet, motorsykkel, bil og god jobb men hva er neste? Jeg får angst av å tenke på unger og dame nå. Jeg klarer ikke tanken på å slå meg til allerede nå så tidlig.

 

Er det virkelig ikke mer til livet enn dette? Og vil jeg angre dersom jeg ikke slår meg til ro nå? Familien maser på at jeg burde finne meg en kjæreste osv men tanken på å reise rundt i noen år, leve livet litt alternativt enn vanligvis frister mye mye mer. Jeg dumpa damen for et halvt år siden pga jeg ikke klarte å oppriktig si til henne at jeg kom til å klare å slå meg til ro.

 

Såå, hvor går jeg fra her? A4 liv frister absolutt ikke men jeg vil ikke ende som 40år gammel boms som lever på strender rundt i verden og må tigge penger ^^

Lenke til kommentar

Må si dette var godt skrevet av TS, og et interessant synspunkt. Jeg mener at meningen med livet er å opnå de målene man setter seg. Opnå det man skulle ønske man hadde.

 

Mange sier at man skal finne lykken, men slik jeg ser det; Det er ikke mulig å skape mer og sterkere lykkefølelse i seg selv? Følelsene man har vil alltid være der, trist, glad, når man kjeder seg, sint. Jeg tror ikke på at det er noe som heter evig lykke for denne følelsen vil jo også dabbe av etter hvert, eller komme i små perioder.

 

Jeg tror det er de små lykkene i hverdagen som er meningen med livet, samtidig som man strever etter målene sine i et større perspektiv.

Lenke til kommentar

Kjenner meg igjen i endel av det som blir diskutert her, spesielt meningen med livet. Jeg tenkte og funderte på det så mye at jeg gravde meg ned i et hjørne og ikke kom noen vei.

Etter mye jobbing med meg selv har jeg klart å gå bort ifra "meningen med livet", og over til "meningen i livet mitt".

Helt klart, for noen, så er status, velstand og andre materialistiske ting meningen i livet deres, ikke at det er noe for meg, men sålenge de er lykkelige med det, så gidder ikke jeg si noe på det.

Jeg har nå fått den filosofien at jeg skal være meg selv, drite loddrett i hva som er status eller hva som blir sett på som vellykket i sammfunnet, hvis noen synes jeg er en taper fordi jeg tjener mindre penger enn dem, så er det rett og slett ikke en person jeg orker å bruke tid på.

Så... Ung, velstående og suksessfull, er dette svaret? For noen kanskje, andre igjen ikke.

Lenke til kommentar
Gjest hmmmz
Meg =

 

En 23 år gammel mann.

Har en høystående arbeidstilling i et aksjeselskap.

Tjener et syvsifret beløp i året.

Har 'alt'.

 

Ah, lukter skryt? Nå vil jeg automatisk bli fiendtliggjort. En naturlig reaksjon på det uvanlige.

 

Er dette alt? Er dette livet - selve LIVET mitt? Har ikke livet et større formål? Jeg har oppnådd alt dette, men føler fortsatt at jeg ikke har utrettet noe. Jeg snakker ikke om å kunne bidra til 'systemet' som massene, disse trekk-opp-dukkene som er programert til å utføre det samme, monotone vrøvle igjen og igjen slik at syklusen kan fungere. Et evigvarende, søvndyssende system satt i gang for å holde styr på disse zombiene Snakke om det samme, gjøre det samme og bare være tilstede. Puste. Er ikke det mere?

 

Bruke livet på å fostre opp et barn, stifte familie, leve som en ungkar, omgåes med andre 'zombier', sløse penger, hoppe i tau. Er det alt? Finnes det ikke en større 'betydning'? Det føles som om min eksistens er undøvendig. Jeg lever bare fordi jeg er født - Det er enda værre med 'massene' - de setter ikke en gang spørsmålstegn til det hele. De lar seg styre. Uten mål eller drivkraft. Tar til takket med hva 'systemet' tilbyr. Trist, men samtidig gir det meg en følelse av å være unik og heldig. Ignoranse er virkelig en velsignelse.

 

livet er å leve med du kaller trekk-opp-dukker, ser du virkelig så mye ned på andre mennesker og tror at du er så unik kun fordi du får en sum inn på konto som er litt høyere enn det folk flest har?

personlig er jeg også 23 år, tjener fett, har ett pent 6-sifret beløp på bruks-kontoen min til enhver tid, men ser ikke på andre folk som zombier eller trekk-opp-dukker.

jeg forsøker heller å holde kjeft om både inntekt og konto`r til folk jeg kjenner enn å "skryte" slik jeg har en misstanke om at du gjør.

før du gjør noe med verdiene og målene du har bør du kanskje endre på ditt negative syn på andre mennesker...

 

Koker det virkelig ned til å bare føre menneskelivet videre. Er det så primitivt? Så meningsløst? Vi lever bare fordi vi må. Ingen virkelig formål....eller?

Foreløpig er det nok dette alt ender opp i for deg, om du i det hele tatt klarer å føre dine gener videre...

forhåpentligvis klarer du å plante ihvertfall en halv fot ned på jorda og få ett normalt syn på dine medmennesker igjen, og ikke se på deg selv som bedre og viktigere enn alle andre.

du setter deg og dine penger alt for høyt, virker som du er passe fornøyd med tallet du har på konto og setter det tallet litt høyere enn det faktisk er...

 

skulle gjerne gått mer inn psykologisk hvorfor du har det slik nå, men det er slikt du uansett ikke vil ha noe nytte av før du finner ut av hva som er viktig og hva som ikke er fullt så viktig.

 

CoolBeer: du er ca 2-3 hakk høyere psykologisk enn trådstarter, derfor blir penger mindre viktig og andre ting enda viktigere.

alle går gjennom de samme psykologiske fasene, de laveste er går gjerne på "meg", status og penger.

Lenke til kommentar

Jeg kan rett og slett ikke dy meg. Det her kommer sånn ca. rett fra levra, og du får tolke det som du selv vil. Det kan vel regnes som "et skudd i natta". Jeg regner med å bli stemplet som litt av hvert, men det får så være. Jeg er ærlig talt ikke helt sikker på hvor seriøs jeg er. Drømmespinning er på mange måter "greia mi". Derfor er vel dette innlegget så "far fetched" som man ka få det. Tolk det som du vil.

 

Vi to har tydeligvis valgt to helt forskjellige tilnærminger til livet. Du har tilsynelatende stupt inn i det livet som sies å føre til lykke. Jeg har antakeligvis vært så skeptisk til den livsstilen at jeg ikke engang har en jobb. Du har tjent gode penger, jeg har levd fra dag til dag. Du ser ut til å ha vært hyperaktiv, mens jeg har vært paralysert. Jeg er en "taper", du er en "vinner". Du har funnet ut at din vei fører ingensteder. Det har jeg også. Dog sitter vi med de samme tankene... sett fra totalt ulike synspunkter. Du har livsgrunnlag, men ser ikke de små gleder. Jeg ser noen av de små gleder, men har ikke livsgrunnlag nok til å leve kun på det. Jeg tviler på at det er til å komme utenom at, til syvende og sist, så er nok begges eksistens av relativt liten betydning. Det er vel som man ser det.

 

Selv om det neppe ville ført til en løsning på problemene til noen av oss, har jeg en glimrende løsning! Du med den fete lønna di kan slå deg sammen med meg med det fete filosofiske fundamentet mitt (selvironi påpekes). Jeg er nemlig av den naive tro at man ved å rett og slett ikke ha et hjem en periode, vil føle seg mer som en verdensborger enn som "hvit, svart, norsk, indonesisk, etc". Det i seg selv tror jeg er en viktig erkjennelse å gjøre seg... iallefall fra et medmenneskelig standpunkt. Men det er vel ingen enighet om at medmenneskelighet er veien til lykke. Selv tror jeg det, dog.

 

"Brent barn skyr ilden".

Jeg er av den tro at selv små erkjennelser er verdt tusen visdomsord. Det ligger vel i visdomsords natur at man kan ha de surrende i bakhodet i årevis, men plutselig en dag så opplever man noe som gjør at man endelig virkelig forstår hva de betyr. Og man lurer på hvorfor man ikke skjønte det før. Man må bli litt svidd innimellom. Men man behøver slettes ikke å svi andre i samme slengen :)

 

Såh... Et helt annet liv en periode. Reisen er målet, som det sies. Kope litt ut av et togvindu. Sitte på dekk på en elvebåt. Ta en pils med tilfeldig valgt lokalbefolkning. Sitte på et gatehjørne og observere. Sove i ei hengekøye. Se hvordan andre løser problemet med eksistens. Høre hva andre virkelig grubler på. "Se hvor godt vi har det", som det heter seg. God terapi for sjelen. Tror jeg.

 

Hadde jeg vært i din økonomiske situasjon, hadde jeg pakket en lett ryggsekk med et par kleskift og en tannbørste, putta Visa'n i lomma og satt meg på første transportmiddel ut av landet. Hvordan jeg skal overtale deg til å ta med meg på turen, har jeg ingen anelse om. Du måtte stå for reise og bo-utgifter, men livsopphold skulle jeg klart å tatt meg av. Det eneste jeg kan tilby "til gjengeld", er en reisepartner litt utenom det vanlige. Jeg er langt fra den mest sosiale typen. Jeg liker samtaler av den virkelig trege sorten. Litt hopping fra tema til tema, så får man heller komme tilbake til de temaene som festet seg i hjernebarken.

 

Såh... pell deg av gårde!! Men...!!! Dersom du vil ha med en villt fremmed person som kan gi villt fremmede perspektiver, til villt fremmede lokasjoner, og møte villt fremmede mennesker... Send meg en PM eller slikt :) De vennskapene jeg setter mest pris på i dag, er de som har startet med krangler. Jo mer uenige vi er, jo bedre er det, imo. Så lenge vi klarer å gå overens, altså. Men vi kjenner jo ikke hverandre, så vi har lite å leve opp til :)

 

Det er altså ikke snakk om å reise til et sted for å ha "ferie", eller "se elendighet". Det handler stort sett om, hvor enn patetisk det enn måtte høres... å kunne se opp mot tilfeldig valgt stjernehimmel og si "I walk this earth". Dêt er frihet det. Kanskje nok frihet til at man kan spre glede på veien også :) I den økonomiske situasjonen du beskriver, har du faktisk en frihet de færreste tenker over som en mulighet. Du har friheten til å ikke eie noe som helst. Du kan bare leve. Gjøre hva du vil. Men gjør det med samvittighet og medmenneskelighet, er du snill. :)

 

Ps. Er ikke ute etter et romantisk mann-til-mann forhold. Man svinger mot det mer elegante kjønn :)

 

Pps. Stikk mann, stikk! Do it!! Selv er jeg 1-2 år unna å gjøre akkurat dette selv. Du ser ut til å være i en situasjon hvor du bare kan "gjøre det". Pakk en lett sekk, stapp visa'n i lomma og stikk!!! Det er ingen generasjoner før oss som har hatt samme mulighet. Stikk!!!! Og ta med meg!!! Jeg skal holde kjeft når du vil sove!!! ;)

 

Edit: 7-sifra og 23 år? Du trenger perspektiv før du fucker kloden :)

Endret av Grubl
Lenke til kommentar

Gjest, skjønner du ikke hva trådstarter mener? Tror på ingen måte at han ser sånn ned på folk, men han kaller dem zombier fordi de går gjennom livet uten å sette spørsmål med systemet. Vel, mange har sikkert gjort det, men de aller fleste lever uansett i den boblen som dagens samfunn har skapt. Folk bare lever, og jeg tror svært mange har en følelse av at de har mistet noe, mangler noe. "most people walk through life in a walking days".

 

Hadde jeg vært trådstarter hadde jeg prøvd noe helt nytt. Å bygge et hus på egen hånd for eksempel. Det må være dritfett :D jeg hadde digget det.

Endret av AzureDragon
Lenke til kommentar

Har trådstarter vurdert hvor mye "zombie" man er, når man er hjernevasket av samfunnet til å tro at utdannelse/jobb er hva som fører til lykke?

 

Du, trådstarter, har tydeligvis vært en såkalt "zombie" helt til du nådde målet ditt om materiell fullkommenhet, og er først nå kommet ut av "zombie-tilværelsen" (hva nå enn dette er)...

 

Du, enten du tror det eller ei, er også en zombie av slaget du karakteriserer, selv om du ikke opplever det slik grunnet ditt subjektive perspektiv.

Lenke til kommentar

Jeg tror det største problemet til trådstarteren er at han ikke har noen mål og ambisjoner. Har du ingenting du jobber for å oppnå og tenke på vil du også føle at du lever et poengløst liv.

 

Det viktigste trådstarter kan gjøre er å starte med noe nytt og få noen nye ambisjoner og mål. Her må man velge og vrake litt selv etter hva man har lyst til å gjøre, men det verste man kan gjøre er å få et liv hvor du har ingenting å oppnå.

Lenke til kommentar
Jeg tror det største problemet til trådstarteren er at han ikke har noen mål og ambisjoner. Har du ingenting du jobber for å oppnå og tenke på vil du også føle at du lever et poengløst liv.

 

Det viktigste trådstarter kan gjøre er å starte med noe nytt og få noen nye ambisjoner og mål. Her må man velge og vrake litt selv etter hva man har lyst til å gjøre, men det verste man kan gjøre er å få et liv hvor du har ingenting å oppnå.

Skriver under paa dette. Den mest vanlige ambisjonen er enkelt og greit materielle goder (naar jeg blir rik osv.). De fleste vil ikke realisere dette maalet, og er lykkelig med tanken paa at det er mulig aa faa det bedre enn det man har.

 

Det ser ut som traadstarter ikke har tenkt lengre selv, og plutselig har han hva mange droemmer om. Maalet er naadd og man sitter igjen med tanken "hva naa?". Som Camlon sier, det er paa tide aa sette deg nye maal; finne nye interesser. Er du bosatt og jobber i Norge? Hva med aa proeve deg paa et arbeidsmarked utenfor Norges grenser? Opplev andre spraak og kulturer, gjerne de mer eksotiske for mer utfordringer (kina er hot for tiden, og det tar evigheter til man behersker skriftspraaket). Hva med aa starte ditt eget firma? Synes du yrke ditt er blitt kjedelig? Du kan alltids finne andre yrker. Proev en annen utdanning!

Endret av Patton
Lenke til kommentar
Meg =

 

En 23 år gammel mann.

Har en høystående arbeidstilling i et aksjeselskap.

Tjener et syvsifret beløp i året.

Har 'alt'.

 

Men har du fritid?

Hobbyer?

Ordentlige venner?

 

Jeg gjetter at du har jobbet altfor mye.

De aller fleste blir ikke lykkelig av å jobbe mye, sannsynligvis blir de deprimert.

Kanskje du har en depresjon?

 

Grunnen til at "massene" eller "zombiene" ofte ikke setter spørsmålstegn ved livene sine er kanskje fordi de generelt har det bra? Selv har jeg lite penger, men ganske mye moro. :)

Lenke til kommentar
Gjest Guest_Oil_*

Å prøve å finne meningen med livet er min mening med livet. Søk hele tiden det du har lyst til, det du liker, det du verdsetter. Ikke det andre mener du skal. Da vil du bli lykkelig.

Dette er en oppskrift på å være lykkelig. Så enkelt er det. Hvis TS føler at jobben gjør han deprimert og ulykkelig bør han finne seg noe annet å gjøre. Hele veien søk etter det ditt "innerste jeg" ønsker. Nå snakker jeg selvfølgelig om veivalg i livet, ikke en oppfordring til å bli mer selvsentrert. Grubl har noen interessante synspunkter på dette her med veivalg.

Anbefaler folk å se filmen Into the wild. Jeg føler filmen gir en fordypning i hvordan det er å føle seg "fengslet" av samfunnet og påvirket av "massene". Når dere ser filmen forstår dere hva jeg mener.

Lenke til kommentar

Man er sin egne lykkes smed!

 

Er enig med mange over her om at du må dra ut å utforske/oppleve verden eller skifte til en mer spennende jobb.

 

Hvis jeg hadde vært i samme situasjon hadde jeg tatt å pakket de mest nødvendige tingene og dratt ut av Norge med de aller nærmeste vennenene mine, å hatt "the time of my life" som jeg aldri hadde kommet til å glemme. Eks: en kjøretur gjennom europa i en superbil.

 

Man har jo også de små gledene i livet, som gjør det lettere å komme igjennom den så ellers grå hverdagen. Ta en pills sammen med kolleger eller venner .osv

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...