Satan666

Ja, ut fra det du skriver så kan det virke som hovedproblemet ditt med hele situasjonen er at denne kontrollen har tråkket på selvbildet ditt. Du synes jo det er vanskelig å forstå hvordan du som ser sånn og slik ut og som er så så gammel osv. kan bli mistenkt for å være en tyv. Og da sier jeg til deg at det ikke er noen grunn til at du skal la en butikkansatt definere deg som person. For det virker som det er det du gjør ved å gruble masse på dette og poste om dette på forum osv. Spør du meg er hele greia en bagatell, det skjer hver dag, og bare folk med skyhøyt ego kan henge seg opp i noe sånt. Som sagt, ydmykhet er nøkkelen.

Du har mange gode poenger, og du har ikke gjort noe galt. Tvert imot er det den butikkansatte som sitter igjen med svarteper her. Men egoet ditt spiser deg, og det er det ingen grunn til. Hvis du får til å gjøre deg selv ydmyk her, så hever du deg automatisk 1000 hakk over hele situasjonen. Ta det med et smil og ikke tenk så mye på at dette går på din karisma/utstråling. For din personlige karakter defineres ikke av en butikkansatt sine nykker, men du lar ham likevel gjøre det, og det er hva jeg mener med at egoet ditt spiser deg opp.

Ja, når man blir utsatt for slikt, er det bare å smile og si selvfølgelig. Den butikkansatte vil garantert føle seg liten i ettertid når han skjønner at han har tatt feil.

Dette handler om hvordan man definerer "demokrati" og "demokratisk", så at du går så til de grader på personangrep er bare usaklig. Vi har åpenbart forskjellige synspunkter på hva de nevnte begrepene inneholder. Her er en tekst fra det store internett som jeg synes forklarer mye av EU som en antidemokratisk organisasjon: Det demokratiske underskuddet i EU EU presenteres ofte som en «demokratisk union med folkevalgte politikere», men dette er langt fra virkeligheten. Faktisk er det ren og skjær løgn. Ingen av EU-kommisjonens medlemmer, som har monopol på å foreslå lover, er valgt direkte av vanlige europeere. I stedet utpekes Kommisjonens medlemmer gjennom lukkede forhandlinger mellom medlemslandenes regjeringer, og ofte skjer dette på bakrommet. Europaparlamentet, den eneste folkevalgte institusjonen, er i praksis redusert til et sandpåstrøingsorgan som bare kan godkjenne, avvise eller endre Kommisjonens lovforslag, men Parlamentet har ikke rett til selv å foreslå lover. Denne maktfordelingen gir Kommisjonen enorm innflytelse og betydelig makt. Likevel har Kommisjonen ingen direkte demokratisk legitimitet, da det ikke er folket som stemmer over hvem som skal lage og utforme lover. Korridorene i Brussel domineres av en hær av lobbyister. Ifølge enkelte anslag utgjør lobbyistene nærmere 30 000. Selskaper og finansinstitusjoner har eksklusiv tilgang til EUs beslutningsprosesser gjennom uformelle nettverk og lukkede møter. Mens vanlige innbyggere knapt får innblikk i hvordan beslutninger tas, har altså næringslivsrepresentanter direkte linjer inn til maktens korridorer. Særlig oppsiktsvekkende er «svingdørspraksisen» der høytstående EU-byråkrater går rett over i høyt betalte stillinger i næringslivet de selv har regulert. Dette gjelder blant annet tidligere kommisjonspresident José Manuel Barroso, som gikk til investeringsbanken Goldman Sachs, og eks-kommissær Neelie Kroes, som ble hentet inn av Uber. Krisemaksimering er blitt EUs foretrukne strategi for å utvide sin makt. Under koronapandemien tok Kommisjonen kontroll over vaksineinnkjøp og presset fram vaksinepass som i realiteten begrenset borgernes bevegelsesfrihet hvis de ikke fulgte påleggene. På tross av at hundrevis av milliarder av skattebetalernes penger ble brukt, nektet Kommisjonen å offentliggjøre vaksinekontraktene, selv da folkevalgte europaparlamentarikere krevde innsyn. Etter sterkt press ble kontraktene til slutt offentliggjort, men betydelige deler ble sensurert, særlig informasjonen om prisopplysninger og ansvarsbestemmelser. I skyggene av pandemien har EU også trappet opp arbeidet med digital kontroll gjennom en felles europeisk digital ID. Denne skal koble sammen helseopplysninger, transaksjonsdata og biometrisk identifikasjon i ett system. Parallelt med dette systemet, og i regi av Den europeiske sentralbanken (ESB), utvikles i disse dager den digitale euroen, som vil gi myndighetene mulighet til å overvåke og spore hver eneste transaksjon og potensielt blokkere betalinger fra personer som myndighetene mener bryter regler eller sprer «feil» meninger. I kombinasjon med digital ID og vidtfavnende overvåkingssystemer for «desinformasjon» etableres det altså et totalitært teknologisk rammeverk, og det er vanskelig å se dette rammeverket som noe annet enn et sjumilssteg i retning av et kinesisk-inspirert sosialt kredittsystem, der myndighetenes godkjenning i praksis kan avgjøre hvem som får tilgang til å delta i samfunnet. EUs utenrikspolitikk er skremmende ensrettet og fungerer i praksis som en forlengelse av USAs og NATOs interesser. Dette har vært tydelig i Ukraina-konflikten, der EU har blokkert russiske medier under påskudd av å «bekjempe desinformasjon». Sensuren har også rammet uavhengige analytikere og forskere som stiller kritiske spørsmål ved offisielle narrativ. På denne måten undergraver EU ytringsfriheten og den offentlige debatten innsnevres til et hakk i plata, og dette skjer i et Europa som stadig skryter høylytt av sine demokratiske verdier. Enda mer skremmende er det at EUs sensur av nyhetskanaler setter en farlig presedens. Når EU først har åpnet døren for å blokkere medier de definerer som «desinformasjon», finnes det i praksis ingen prinsipiell grense for hva EU-byråkratene i Brussel kan tillate seg å sensurere i fremtiden. Allerede nå arbeider EU med nye lover som «Digital Services Act» som gir dem vidtgående fullmakter til å overvåke og fjerne innhold på sosiale medier som X, Facebook og Youtube. Under dekke av å «beskytte demokratiet» mot «farlig feilinformasjon» bygger EU i realiteten et omfattende system for informasjonskontroll. Det som i dag rammer russiske medier, kan i morgen like gjerne ramme EU-kritiske stemmer, islamkritiske ytringer eller enhver annen ytring som ikke passer inn i Brussels godkjente narrativ. Europas bønder er en yrkesgruppe som har fått kjenne konsekvensene av EUs byråkratiske overformynderi på kroppen. Den såkalte «Farm to Fork»-strategien og «Green Deal» pålegger landbruket voldsomme begrensninger: 50% kutt i plantevernmidler, 20% reduksjon i gjødselbruk og dramatiske kutt i husdyrproduksjonen innen 2030. For mindre familiegårder betyr dette ofte kroken på døra. De mange og massive demonstrasjonene som har feid over Europa siden 2023 vitner om desperasjonen dette har skapt. Samtidig favoriserer EU konsekvent store industrielle selskaper som kan tåle kostnadene knyttet til overgangen til EUs nye regelverk, og lokalprodusert mat tvinges dermed til å måtte vike for industriell produksjon. Energipolitikken er kanskje det mest avslørende eksempelet på EUs virkelighetsfornektelse. Ved å tvinge fram «grønn omstilling» og samtidig innføre sanksjoner mot russisk energi, har unionen påført sine egne borgere rekordhøye strømpriser. Mens industrien tvinges til å flytte ut og vanlige familier sliter med å betale regningene, insisterer EU på å fase ut kjernekraft og naturgass (stabile og relativt rimelige energikilder) til fordel for væravhengige alternativer som sol og vind. Resultatet er økende fattigdom i et av verdens rikeste områder. Når folket faktisk får lov til å uttrykke sin mening gjennom folkeavstemninger, viser EU en total forakt for resultatet dersom folket går imot unionens planer. Da Irland stemte nei til Nice-traktaten i 2001 og Lisboatraktaten i 2008, ble irlenderne tvunget til å stemme på nytt til resultatet ble «riktig». Nederlandske og franske velgere avviste EU-grunnloven i 2005, men fikk den likevel tredd ned over hodet i form av Lisboatraktaten. Og da grekerne stemte mot troikaen (bestående av Den europeiske sentralbanken (ESB), Det internasjonale pengefondet (IMF), og EU-kommisjonen) sin innstrammingspakke i 2015, ble resultatet blankt ignorert. Mønsteret er tydelig: folkelig motstand mot EU møtes med tvang, manipulasjon eller ren og skjær ignorering. Det mest urovekkende er kanskje hvordan EU systematisk flytter makt fra demokratisk valgte nasjonalforsamlinger til ikke-valgte teknokrater i Brussel. Områder og anliggender som tidligere var underlagt nasjonal suverenitet – fra pengepolitikk og grensekontroll til energi og matsikkerhet – ligger nå under Kommisjonens kontroll. Gjennom mekanismer som «kvalifisert flertall» kan land tvinges til å implementere og innføre politikk som et flertall av landenes befolkning er imot. Dette representerer en total undergraving av demokratisk selvbestemmelse. I sitt vesen har EU utviklet seg til et teknokratisk-byråkratisk system der eksperter og lobbyister utformer politikk uten reell folkelig forankring og kontroll. Bak fasaden av tilsynelatende demokratiske prosesser og høytsvevende retorikk om «europeiske verdier» skjuler det seg en voksende avstand mellom makthaverne og vanlige europeere, nordmenn inkludert. Avstanden vokser for hver eneste dag. Det såkalte «fredsprosjektet EU» fremstår i økende grad som et totalitært prosjekt på kollisjonskurs med alt som er menneskelig og naturlig: Det som på papiret fremstår som et felles europeisk prosjekt, fungerer i praksis som et altomfattende styringsverktøy for en liten krets av teknokrater og lobbyister – langt unna offentligheten, og enda lenger unna vanlige folks kontroll.

EU er vel verdens mest antidemokratiske organisasjon. Det blir derfor smått ironisk når du bekymrer deg for fremtiden til vestlige, europeiske demokratier, som om disse står og faller med noe så totalitært, inngripende og overstyrende som EU. Tvert imot er det EU som har ødelagt Europa. Demokrati har blitt en illusjon, ren fantasi på pairet, de jure, mens de facto er Europa sentralstyrt fra et ikke-folkevalgt byråkrati med en helt særegen agenda. Og EU har ingen planer om å stoppe, men strammer grepet hele tiden. Snart kan du ikke engang gjøre ditt fornødne uten å betale en pålagt en avgift innført av EU.

Du blander kanskje litt begrepene? Konservativ: – Kommer fra latin conservare, som betyr «å bevare». – En konservativ person ønsker å ta vare på eksisterende verdier, institusjoner og tradisjoner. – Det betyr ikke nødvendigvis å være imot forandring, men at man er forsiktig med raske eller radikale endringer, og ofte vil at endringer skal skje gradvis og med respekt for det bestående. Reaksjonær: – En reaksjonær person ønsker å gå tilbake til en tidligere samfunnsordning, ofte før nylige reformer eller endringer. – Altså, det er mer tilbakeskuende enn konservativ. – Reaksjonær betyr at man reagerer mot utvikling og ønsker å reversere den. Utsagnet "Konservativ betyr å behalde det som er og ting slik dei er" stemmer delvis, men det utelater nyansen av at konservative også kan støtte gradvis forbedring og endring, så lenge det skjer med respekt for tradisjoner og det som fungerer.Det høres mer reaksjonært ut hvis man mener at man utelukkende vil bevare alt slik det er eller var. Kort oppsummert: – Konservativ = Bevare og utvikle forsiktig. – Reaksjonær = Gå tilbake til noe gammelt og forkaste nyere endringer.

Men bare så lenge man er imot Trump, virker det som mange tenker. Jeg sier ikke at du mener akkurat det, men generelt sett så er det en holdning som regjerer nå, med rettferdiggjøring av hærverk og ødeleggelser rundt om.

Man kan argumentere med at når det organiseres systematisk hærverk og ødeleggelser av store verdier, så er det politisk påvirkning ved hjelp av mafiametoder, trusler. Et demokrati er nødt til å slå hardt ned på den slags, både for å bevare demokratiet samt sørge for at det ikke utvikler seg til verre ting som attentater o.l. Slike ting kan fort vekk utvikle seg, folk blir revet med, det har vi sett før.

Det er uansett ikke greit at hvermannsen skal få ødelagt bilene sine fordi noen ikke liker politikken til én mann. Det er jo "venstresiden" som er fascistiske da, som benytter hærverk og trusler for å kneble politikk de ikke er enige med. Jeg synes ikke det hører hjemme i et demokrati.

Er dette egentlig feil måte å gjøre det på, eller kan det ha noe positivt for seg? Fordeler vs ulemper?

USA er på alle et måter et såpass ressurssterkt og rikt land at jeg tror en slik form for isolasjon nok ville bygd mer opp enn å rive ned. USA ville uansett neppe lidd noen nød, landet kan aldri bli et fattig og stagnert Nord-Korea.

Det tror han neppe. USA og Israel har begge etterretning og militære strateger på aller øverste nivå. Begge land er praktisk talt bygd på krig. Trump vil gå til krig mot Iran, men tidligst om ett års tid, dog kanskje allerede mot høsten i år. Israel skal rekke å gjøre seg klar. Fram til storkrigen mot Iran vil det komme stadige PR-drypp og svertetrykk om Iran. USA jobber også aktivt inne i Iran med å destabilisere landet fra innsiden. Det har de gjort lenge. Alle Irans støttespillere i Midtøsten skal settes ut av spill før angrepet. De store støttespillerne/allierte til Iran i Midtøsten er ila. de siste tiårene strategisk eliminert. Før USA og Israel går til krig mot Iran, vil Trump også sørge for at Putin og Russland ikke vil støtte Iran. Mye av det som i disse dager skjer ift Trumps innblanding i Ukraina-Russland er mtp akkurat dette.

Propagandistisk dramatisering som dette er en hån mot alle ofre for reelle folkemord. Greit nok at Trump er en fæl fyr, men kritikken mot ham feiler mye på grunn av alskens overdrevne usakligheter.

Det er i Midtøsten det skjer nå, selv om alt fokus er rettet mot Trumps og Musks ablegøyer. Allierte av Iran og anti-vestlige stater i Midtøsten har blitt veltet og undergravd én etter én. Iran isoleres, sirkles inn. Det kommer til å smelle i Midtøsten.

Vil USA og Israel angripe Iran under Trump? Det er mye som tyder på at et militært angrep på Iran kan være på trappene. Iran nærmer seg atomvåpenkapasitet, ifølge rapporter fra IAEA. FNs sikkerhetsråd har hastemøter om Irans uranlager. Diplomati er fortsatt på bordet, men Trump har selv sagt at «noe kommer til å skje veldig snart» hvis Iran ikke samarbeider. Israel står klare. Netanyahu har i årevis advart om at Iran er den største eksistensielle trusselen mot Israel. Israelske forsvarskilder har antydet at de kan slå til mot iranske atomanlegg, men ønsker amerikansk støtte. USA har styrket sin militære tilstedeværelse i regionen. Fly og marinefartøy er allerede strategisk plassert. Dette er ikke tilfeldig. Trump liker å fremstå som den sterke lederen som tar grep der andre nøler. Han har flere ganger antydet at han ikke vil la Iran slippe unna. Hvis Iran ikke gir etter for presset, kan et militært angrep komme før Trumps periode er over.

Aldri har vel verden sett nasjonale ledere synke ned på et så lavt nivå som amerikanerne nå viser med sine stygge hersketeknikker. Verden blir neppe smartere de neste fire årene.

Nei, fordi du også må betale skatt av gevinster i markedet. Flere har allerede rådet deg til å bruke de 800K til å betale ned på lånet. 3 200 000 x 5,8 / 100 = 185K i renter 3 200 000 - 800 000 = 2 400 000 2 400 000 x 5,8 / 100 = 139K i renter 185K - 139K = 46K forskjell i årlige renteutgifter Tror du selv at du kan tjene mer enn 46K pr. år i markedet, etter skatt av gevinster, ved å putte 800K inn i markedet? Fond og aksjer beskattes med 37,8 % på gevinster, så for at det skal lønne seg å investere i markedet fremfor å betale ned et boliglån med 5,8 % rente må bruttoavkastningen i markedet være minst 9,33 % per år før skatt. Edit: Du kan få skattefradrag for gjeldsrenter på boliglånet. I Norge kan du trekke fra 22 % av renteutgiftene på skatten. Hvis du betaler 185 600 kr i renter per år, kan du trekke fra 22 % av dette. Dette betyr 40 832 kr mindre i skatt. Rentekostnaden blir dermed indirekte lavere enn 5,8 %, fordi du får tilbake noe av rentene på skatten. Så den reelle renten du betaler etter skatt er ca. 4,5 %, ikke 5,8 %. For at investering skal slå nedbetaling, må du da ha en bruttoavkastning i markedet på minst ca. 7,8 %, ikke 9,33 %.

Det ligger i kortene at Israel og USA med Trump som leder vil gå til krig mot Iran. Israel vil bli kvitt sin verste fiende, men trenger hjelp av USA. Trump er mer vennligstilt overfor Israel enn noen annen amerikansk president, og Israel vil ikke skusle bort denne muligheten.

Trump vil avslutte krigen i Ukraina fordi USA og Israel planlegger et endelig oppgjør med Iran og må frigjøre ressurser til dette. Alt som skjer i midtøsten handler om å eliminere Irans støttespillere før et regimeskifte skal tvinges gjennom i Iran. Mest sannsynlig blir det en massiv storkrig, og mest sannsynlig blir Europa dratt inn i det. Da passer det dårlig med en allerede pågående krig i Ukraina.