Problemet i Norge er at sykepleiere blir brukt for mye i den generelle pleien. Vi har absolutt en plass der også, men istedetfor å få fokusere på de tingene vi må gjøre som sykepleiere blir vi brukt i stor grad til ting andre kan gjøre. Og vi merker janteloven på et vis, "du skal ikke tro du er noe, du skal ta like mange stell som oss, du kan ta kjøkken like mye som oss", og når vi da får sykepleieroppgaver på toppen av dette gidder man ikke mer
Så skal det sies at sykepleiere la opp til dette selv på mange vis ved å presse andre ut, f eks på sykehusene.
Men vi gjør for mye av ting andre kan gjøre. Vi må selvsagt delta i stell og måltider for å observere utviklingen hos pasientene, men vi trenger ikke å gjøre det hele tiden.
Det jeg ville sett på som fornuftig bruk av sykepleiere er f eks en stilling der hver enkelt sykepleier brukte 40% av tiden i generell pleie, og 60% av tiden i sykepleier oppgaver, da trenger man heller ikke så mange sykepleiere på hver plass, samtidig som man beholde oversikten over pasientene.
Dette forutsetter selvsagt at helsefagarbeidere er dyktige og vet hva de skal rapportere.
Løsningen på sykepleiermangelen er at vi får drive med det vi kan. Og ikke at helsefagarbeidere overtar våre prosedyrer med opplæring i enkle prosedyrer, da veldig nye av det vi driver med krever en helhetsvurdering
Så kan helsefagarbeidere ta kontroll over det som er deres hovedområde, den generelle pleien.og de kan gjerne ha lederfunksjon i dette området