Neffi

Siden det er abort som diskuteres i tråden, går jo jeg ut i fra at vi her diskuterer tilfellene og behovet for abort. Ikke de som velger å få barn. Det er en annen diskusjon, som ikke har noe med abort å gjøre.

Kan godt hende det hadde vært til det beste for barnet, og personlig er jeg ikke imot at stat burde kunne ta den bidragsbyrden. Disse uønskede barna som ville blitt avskrevet, vokser opp med isfront fra far i alle fall, slik det er nå. Eventuelt veldig ambivilente fedre som med sitt nærvær kanskje heller gjør mer skade enn å tilføye noe.

I relasjoner som er såpass friske at et barn er diskuterbart, skjer jo selvfølgelig dette allerede. Normalen er jo ikke abort. Det i seg selv er ekstremtilfellene. Selvfølgelig må man da nevne disse ekstremtilfellene!

Hvis en kvinne tar abort, og far ikke vet om graviditeten, hvordan i alle dager kan det velte om fars liv? Fortsetter ikke hans liv helt uberørt, hvis han ikke vet om at det var en befruktelse der?

Hvordan klarer du å få dette til å dreie seg om abort? Skjønner du virkelig ikke at fars mulighet til å adoptere bort sitt barn, er et helt annet/eget tema? De aller fleste som får barn er i en situasjon som du beskriver. Så er det noen avvik, med par som av ulike grunner ikke kommuniserer bra. Både fordi de ikke kjenner hverandre, eller at personene ikke er så veldig mentalt utviklet i utgangspunktet. Begge de to sistnevnte tilfellene bør jo ikke resultere i foreldreansvar og barn i alle fall. For det er ikke til barnets beste.

Trodde virkelig ingen her inne skulle slå min rekord, men hit har vi altså kommet. Tenker vi sier det er din tur nå.

Hvis jeg studerer kjaken min i speilet er jeg brennsikker på at jeg kan spore antydning til dun der. Og vi vet jo alle hva det betyr! Noen burde legge ut en lydfil med skummel bakgrunnsmusikk, for i denne tråden kommer sannheten på løpende bånd.

Hvor farlig er det å føde? Det er store forskjeller mellom europeiske land (forskning.no)

Herlig glad-nyhet! Ja, jeg håper alt jeg har sett fra deg bare er skrivefeil, og syns du kan slutte med det nå. Det hadde vært så digg!

Etter min mening; hvis du finner dine vitenskapelige faktum i følelsene dine så er du forvirret. Høyst forvirret, og jeg vil mene du da har behov for profesjonell hjelp. For du har i så fall mistet den kognitive bindingen mellom ord og substans. Det er alvorlig.

I mitt hode bør masteroppgaven trekkes, men tviler sterkt på at plagiering er problematisk for en politikers arbeid. De blir vel instruert av andre i alle fall (og later som om at det kommer fra velgerne) og skal omsette informasjon som sin egen på den mest troverdige måten. Det er jo hele poenget med en politikers virke. Å samle andres tråder, og femstå som en troverdig leder for trådene.

Da kan jeg opplyse deg om at din tid er over for veldig lenge siden. Masterstudenter henter idag inspirasjon fra andre masteroppgaver i mer eller mindre grad (hvilket også kommer fram av Kjerkol sin oppgave!), og ligger det da fusk og feil ute, vil slikt spre seg som ild. Det er stor forskjell på nivåer her. Klart artikkelforskning på doktornivå ikke tar utgangspunkt i masteroppgaver, men organisasjoner bruker gjerne forskning gjort i masteroppgaver i sine egne organisasjoners videre strategier, i mer eller mindre grad, og kunnskapen, også den fuskede og falske, blir med studentene som reell kunnskap når de skal sette denne kunnskapen ut i praksis. Jeg kan ikke med min villeste fantasi se for meg hvordan du syns dette er greit. Forøvrig, i de høyere nivåene slettes fusk og artikler blir annulert uten noen videre spørsmål. Det har bare ikke livets rett. Hvis eldre forskning blir tilbakevist skal man være så oppdatert at man går ut i fra den nyere forskningen. Det er poenget med et oppdatert og globalt akademisk nettverk.

Terskelen for å gripe inn, må, av akademiske prinsipper, ligge nært med oppgavens nivå. En masteroppgave blir publisert og liggende offentlig for all fremtid. Det betyr at om noen har stjålet andres formuleringer og gjort de til sine, kan andre verk igjen bli feil, basert på sitering og henvisning til tidligere fuks og juks. Siden akademiske tekster bygger på tidligere, og andres arbeid. Resultatet blir da at hele det vitenskapelige korthuset raser. Derfor må fusk alltid trekkes tilbake og ut av den vitenskapelige 'kjeden'. Eksamenoppgaver som ikke publiseres kan vurderes annerledes, og må sees på som en opplæring og forberedelse til akademisk publisering. Fremdeles viktig å slå ned på, nettopp for å formidle disse viktige prinsippene, men da for å forsikre seg at en student ikke vil ty til snarveier, fordi det får konsekvenser. Konsekvensene bør jo være på individnivå, motsatsen blir at kunnskapsbasen bærer konsekvensen av å ikke være solid.

Ikke hvis ideen går hånd i hånd med handling. Det er jo hele poenget med tanker, at man tenker ut et grunnlag for handling.

Ditt valg. Vi skal dø alle sammen, både planter og dyr. Alle levende organismer. Det er det eneste vi er garantert. I mellomtiden gjør vi stort sett så godt vi kan, alt etter forstand. Nå kan man velge å gjøre så godt man kan – med optimisme, før man dør, eller man kan velge å gjøre så godt man kan – med pessimisme, før man dør. Jeg tror det første alternativet føles best, i det store regnskapet. Det eneste man risikerer er at noen kommer, peker på en og sier "Hva var det jeg sa?" – og at man blir utpekt som en som fikk feil på gjettingen. Det er en billig pris for å få lov til å leve litt lettere til sinns. For det er ikke ens grad av bekymring som løser problemet, tvert imot. Mye peker på at man lettere finner løsninger, hvis man tror det lar seg gjøre.

Problemstillingen har vel uansett noen nyanserte løsninger og svar, siden det handler om symbiosen menneske og natur, og om hvordan vi kan oppnå en beste praksis for mutualisme som sørger for begge symbionter. Tross alt er det vi som er avhengig av verten, ikke omvendt. Så da velger jeg å være akkurat så naiv at jeg tror dette vil løse seg. Ikke prevantivt eller problemfritt og heller aldri perfekt (faktoren menneske utelukker slike ord), men allikevel en løsning i kommende kapittel. Vi har klart å ordne opp i rotet vårt før, og det klarer vi igjen. Alltid. 🙂

Korma dere, oi det er så godt! I bunn og grunn lager jeg den på det jeg har tilgjengelig, men denne grunnoppskriften er lik min på krydder; Chicken korma | Oppskrift - MatPrat Bare dropp kyllingen og bruk veganske alternativ til yoghurt, og i stedet for sukker bruker jeg noen biter frisk ananas som avgir nok sødme under koking. De bitene kan tas ut etterpå hvis man ikke er glad i ananas. Jeg legger gjerne til litt stjerneanis og/eller nellik og bløtlagte nøtter og kokos, uansett type blendet til pasta/krem (bruker du kokos slik kan du droppe kokosmelken i oppskriften. Råvarer er alltid beste alternativ, og også frisk gurkemeie er bedre enn krydder). I stede for kylling slipper jeg opp i gryta det jeg har av eksempelvis (frest) løk i passe mengde (gjerne flere ulike typer), rødkål i strimler, brokkolistilker i biter som jeg alltid har i terninger i fryseren, fennikel i passe biter, spinat og hva enn jeg ellers har for hånden (gjerne litt kikerter, linser og bønner). Ikke kok ihjel grønnsakene. Litt tyggemotstand og knasing er godt. God med ris til, men når det begynner å lukte godt, er det ofte jeg ikke klarer å vente på risen...

Hvis denne masteroppgaven går igjennom som 'dårlig arbeid', har samtlige universitet et forklaringsproblem til sine studenter. For oppgaven følger ikke henvisningsregelverket, og det er udiskuterbart og synlig for alle som har et snev av informasjonskompetanse. Begge deler er tillatt og nødvendig for hver sin bruk. Direkte sitat i anførselstegn (og hvis over gitt størrelse i eget avsnitt, med innrykk på begge sider) og med referanse til opphav direkte etter. Men det er også noen uskrevne tekniske regler om å ikke bruke direkte sitat for mye. Bruken skal vurderes i definisjoner man vanskelig kan omskrive, eller tekst som er særlig godt formulert, slik at det direkte sitatet hever det totale utrykket. Slike siteringer omtales som fremhevede 'perler'. For mange direkte sitat blir ansett som dårlig arbeid, men ikke plagiat hvis siteringsreglene følges. Direkte sitat har også regler om at man ikke kan oversette språket til orginaltekst, samt at til og med skrivefeil skal følge i sitatet. Omskrivning/parafrasering gjøres uten anførselstegn og fremdeles med referanse til opphav i gjeldende tekst. En god tekst gjengir litteraturen i hovedsak på denne måten.

Men hvem bestiller gjennom en leverandør som har minus i stjerner på Trustpilot, og et rykte verre enn det som gjorde et dårlig rykte til en ting? Hvem er disse menneskene? Hvordan har de klart seg så langt?

Jo, men det bekrefter jo også at dere er på et ganske likt utviklingsnivå.

Hvis noen hadde gitt meg en bamse, hadde jeg blokkert vedkommende øyeblikkelig.

Jeg tenker det er et umodent menneske, på lik linje med en mann som skal bekrefte sin verdi og identitet gjennom hvordan en date oppfører seg mot han. Men vi kommer alle fra babystadiet, så umodenhet er like vakkert som stygt. Det å vokse er både vondt og godt. Så det er ikke noe rett og galt her. Det er bare snakk om vekst i noen abstrakte meter.

Dette er faktisk ganske klokt skrevet. Det fins millioner av måter å være sammen på, altså hva man legger i det, og det fins millioner av mennesketyper der ute, med ulike livsstiler og behov. Hun du dater høres ut som en person som står i en bekreftelses-spagat, utpreget sosial, altså et utenfra-og-inn menneske. Mens du TS, høres ut som en kontroll-orientert person, observatør, innenfra og ut. Syns du har fått mye pepper for å være sjalu, men det å være sjalu har også noen naturlige sider, forbundet med hvor man er i livet, hvor man skal/vil og hvordan man ser seg selv og andre. Eksempelvis; Det er STOR risiko i det å finne en makker for eksempelvis forplantning. En utro partner er ikke noe man primært dør av, men man risikerer å fostre opp andres avkom, eller at relasjonen blir ulevelig på andre måter. Det er ikke rart å være redd for slike ting. MEN; dette er også risikoen med det å være til og det å leve. Man kan aldri stole 100% på noen. Altså, man kan falle til ro med å gjøre det, men det vil på sett og vis bare være en bestemmelse, mer enn en garanti. Det som blir litt viktig for deg å forstå, er at den erfaringen du har med utroskap, ikke handler om deg. Det handlet om den personen som var utro. Du kan med andre ord gå uberørt videre i livet, glad og fornøyd over at du ikke var utro (med mindre det var deg da. I så fall gjelder regelen fremdeles. Du kan ikke kjenne andre på deg selv, vica versa). Hvis du vil leve et godt liv, med minst mulig bekymring (hvilket er det beste for både fysisk og psykisk helse), så oppnår du det med å leve ditt liv i kraft av deg selv på best mulig måte. På et så grunnleggende og oppriktig vis at hva andre gjør og tilfører ditt liv blir mer eller mindre uvesentlig. Jeg vil påstå at om du har det fint med deg selv, så er det ikke ditt tap om noen er utro, eller utfolder seg utenfor hva du anser som passende i en god relasjon. Tapet vil i en slik situasjon ligge hos den andre part. Når man er såpass varm i trøya i sitt eget liv, er dramaet tilført gjennom andre så ubetydelig at det i bunn og grunn har lite å si. Da er man i en tilstand som hel i seg selv, hvor en partner ikke bekrefter en selv på noe vis. Altså, det er det eneste logiske. Mennesker kan til og med bli fullstendig urasjonelle av eksempelvis svulster på hjernen. Skal man da ta det personlig om denne personen gjør urasjonelle ting, som kanskje krenker en på ett eller annet vis? Om en ekstern person har svults på hjernen eller bare er umoden, gir jo fort samme resultat av, og resultatet har ikke noe med en selv å gjøre. Det er noe med å se hvor en selv begynner og slutter, og hvor den andre begynner og slutter. Det at man er flere individer. Ikke lik og ikke så sammenført som man kan lure seg til å tro. Det jeg sier er at det handler om ditt selvverd og selvfølelse. Om hvem du er og hvordan du lever ut deg selv. Du har bare kontroll på deg selv. Og det er en god ting. Dog; samfunnet vårt er veldig oppsatt i sosiale samspill. Mye tull i hva de andre gjør og ikke gjør som skal bekrefte en selv. Disse spillereglene er i mine øyne spill for umodne mennesker som ikke er helt hjemme i seg selv. Det er stort og komplisert, og handler om modning. Ikke alle mennesker kommer dit at de eier seg selv og blir upåvirket av andre. Men det betaler seg godt å komme dit. Der hvor man reflekterer i stedet for å reagere. Og forholder seg til ens egne handlinger, og lar andre være andre, nært eller på avstand, alt ettersom hvordan de passer inn i ens liv.

Etter reglene skal man jo også referere til private samtaler, brev eller annen kommunikasjon (med naboen eller hvem som helst.) Så det er i grunn ikke så rart. Dog, privat kommunikasjon skal ikke stå i referanselisten, bare i den løpende teksten. Felles for disse eksemplene er at omverdenen er mer eller mindre utestengt fra å kunne konsultere kildene.

Vi mennesker er naturlig dratt mot det negative og avvikene, også glemmer vi det vidunderlige; at det store internettet også inneholder menneskers tanker og meninger som bekrefter ens innerste håp og drømmer. Mennesker som kunne vært talsperson for ens sjel, helt uten at man trengte å formidle ett eneste ord. Slike som du, for meg. ❤️