Bastu

Jeg kjenner igjen det du beskriver fra skoledebatten i Sverige. For ikke lenge siden ble en gravid lærer sparket i magen, noe som førte til at hon miste fostret. I et annet tilfelle oppfordret en grovt kriminell sina gjengmedlemmer til å søke på forskjellige skoler for å underlette rekruttering. Kaos er bare fornavnet. Hva skolens situasjon bero på er sannsynligvis en kombinasjon av forskjellige faktorer. Delvis har pedagogikken endret seg. Læreren er ikke lenger sett på som en autoritet som besitter kunnskap. I stedet har sosialkonstruktivisme tatt over, der barn oppfordres til å søke kunnskap på egenhånd gjennom gruppearbeid og samtaler. Læreren bør ha en veiledende, men ikke kontrollerende, rolle. Barn får et ansvar de ikke er modne nok til å håndtere. Et annet problem er digitalisering. Det sier seg selv at en lærer ikke kan gi de samme dopaminkickene som en padde/data/telefon kan gi. Konsekvensen bli at stadig flere barn viser symptomer på ADHD. Konsentrasjon er en ferdighet som må trenes, men verken på skolen eller i fritiden er det mulig. Til tross for dette slukte skolemyndighetene de digitale konsulentenes salgsargumenter helhjertet. De ønsket å være moderne og la elevene få ''digital kompetanse''. Synet på foreldreansvar har også endret då foreldre vil ikke lenger håndtere konflikter. Dette gjelder spesielt skjermtid, å sette grenser fører til krangler man ikke vilje håndtere. Da blir det lettere å skylde atferden på en diagnose, fordi den kan ikke endres og man unngår ansvar. Så det er en sammensurium av problemer som ingen voksne vil/tør/kan håndtere. Det ideelle ville være om de mest forstyrrende elevene fikk sitte i mindre klasser med større ressurser. I tillegg til at det koster penger, mener dagens pedagoger at det er utpekande og stigmatiserende. Som om å være verste i klassen ikke allerede er det..

Som de fleste som ikke er politikk overinteressert, ante jeg ikke hvem Charlie Kirk var før hans død. Ifølge mange medier var han kontroversiell, noe jeg ikke selv kan kan bedømme. Under helgen leste jeg imidlertid en spalt, der forfatteren hadde lest boken The MAGA Doctrine: The Only Ideas That Will Win the Future (2020). Tilsynelatende var de fleste av meningene hans (med unntak av våpen og abort) noe en anstendig sosialdemokrat ville sagt. Noen konklusjoner man kan trekke fra boken er at diplomati er å foretrekke fremfor krig, og at mindre staters suverenitet bør respekteres. Arbeidsledighet er en vederstyggelighet, og en strukturell rasjonalisering/økonomisk endring som feier over landet må ikke la den tradisjonelle arbeiderklassen i stikken. Innvandring er bra, hvis den reguleres nøye. Barnefamilier bør støttes med foreldrepenger, mer konservative land bør påvirkes til å håndheve homofiles rettigheter, kjønnsskiftebehandling bør ikke utføres på barn. Han så strenge narkotikalovene som ødeleggende, spesielt for unge svarte menn. I stedet for å fengsle dem, bør de få omsorg og jobbopplæring. «Rasekvotering», i form av DEI, er et gledesdrepende og dyrt byråkrati som kompliserer ting for næringslivet og skaper fiendskap mellom ulike grupper/etnisiteter. Høyreekstremister og rasister burde ikke ha noen plass i MAGA-teltet. Kritikken av politiske motstandere var både saklig og sval. Nå har jeg ikke lest boken selv, men det ville ikke overraske meg om virkeligheten er annerledes enn sosiale medier. Det er tross alt en arena for feiltolkninger og høylytt stemmer.

At kriminelle begår kriminalitet som en reaksjon på et urettferdig samfunn høres ut som en svært utdatert talemåte. Man fjerner individets agens. Flertallet som bor i utsatta områder ville aldri tenke på å skade eller kue noen med antisosial dominerende atferd. Penger er ikke svaret på alle problemer, spesielt ikke når det gjelder mellommenneskelige forhold. For ikke lenge siden hørte jeg på en podkast der en lokalpolis fra Rinkeby var invitert. Han fortalte hvordan en flerebarnsmor desperat hadde oppsøkt ham for å fortelle hvordan hun og den somaliske mødregruppen hadde funnet en løsning på kriminaliteten i området. Men ingen, verken i kommunen eller socialstyrelsen, ville lytte. Da politiet spurte hva som skulle gjøres, var svaret: «De bør ut av landet. Hvis sønnen min begår en forbrytelse, send ham til Mogandishu.» At ingen ville ta det forslaget på alvor ble sett som bevis på at ingen brydde seg. Hvorfor ellers skulle staten la en 14-åring løpe rundt i området med en pistol? Dette er en rød tråd blant mange unge lovbrytere. Foreldrene er ofte arbeidsledige, analfabeter og bor trangt. Mødrene kjemper med nebb og klør for barna sine selv om det er mye hun ikke kan gjøre, ettersom hun vanligvis er aleneansvarlig for mange barn. Fedrene er derimot fraværende. De sitter sannsynligvis på en kafé hele dagen, eller han er i et annet land med kone nummer to. Det ville være ønskelig om flere snakket med grupper de sympatiserer med i stedet for å snakke for dem. Mange ganger har de et helt annet syn på problemformulering og løsninger. Statistikk peker på at innvandrere generelt er mye mer positive til strengere straffer enn de som er født i landet. De er tross alt de som blir rammet først.

At EU ikke vil nå sine klimamål er nå en selvfølge. «Fit for 55» er en ambisiøs pakke som har som mål å redusere klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivået. Selv om utslippene har falt betydelig, må den gjennomsnittlige reduksjonsraten i unionen nesten tredobles. Dette er verken teknisk, økonomisk eller politisk gjennomførbart. Selvfølgelig må det finnes en langsiktig plan for å redusere utslippene, men ikke gjennom drakoniske tiltak som forårsaker stor skade for europeiske selskaper. Ellers vil utslippene flytte seg til en annen del av verden. Hvis jeg skulle legge til en metakommentar, synes jeg det er interessant hvordan deler av klimabevegelsen legger så stort fokus på hva som sies snarere enn hva som gjøres. En person med lavt klimaavtrykk, men som er skeptisk til medierapportering eller Greta Thunberg, er automatisk en verre type av menneske. At noen derimot konsumerar og flyr mye spiller ingen rolle så lenge du sier at klimatrusselen er superviktig og må tas på alvor. Det er ikke hva du gjør som betyr noe, men hva du sier. Lurer på om det er en rest av den protestantiske arven? Det er din tro og ikke dine handlinger som vil gi deg en velsignet sjel.

Kreftsvulst er noe å ta i? Jeg antar at NRK, i likhet med SVT, har mange kompetente og engasjerte journalister og reportere. Problemet er at mange medier lett kan få tunnelsyn når de ansatte tilhører samme sosiale gruppe. For eksempel har det vært velkjent i flere tiår at man trenger kontaktene for å få jobb innenfor Public Service. Og for å få disse kontaktene må man ha sosialisert seg inn i en viss tankegang, ellers får man ikke middagsinvitasjoner til kollegene sine som alle bor på Södermalm og i Gamla Enskede. Eller for den saks skyld til å mingle på Expressens kulturfest og gå på Nobelmiddag. For det journalister hovedsakelig bryr seg om er å bli likt av kollegene sine. Noe som i seg selv er ganske sympatiskt, selv om rapporteringen lett kan bli ensidig.

Ærlig talt ble jeg overrasket over det store oppmøtet på lørdagens protestmarsj. I motsetning til franskmennene er det svært uvanlig at briter går ut og demonstrerer. Siden jeg abonnerer på The Spectator, har jeg en litt oversikt over hva som skjer politisk, så jeg skal prøve å gjøre noen analys. Mye av det som skjer er basert på ett økende misnøye med hvordan landet styres, spesielt når det gjelder migrasjon. Tories lovet en reduksjon i migrasjon med Brexit, men de ble det motsatte. Keir Stramer har lovet å sette en stopper for migranter som kommer i joller fra Calais, men uten resultat. Det ser ut til å være en politisk treghet som ingen politikere kan bøte på. Når migrantene er i land, får de gratis hotellovernatting, mat og lommepenger. Det stikker i øynene, spesielt for de som lever på små marginer. I tillegg endrer den sosiale dynamikken seg betydelig, spesielt i mindre byer, ettersom store grupper av unge menn fra helt forskjellige kulturer flytter inn. Mange lokalsamfunn har endret seg til det ugjenkjennelige. En slags gentrifisering av sosioøkonomisk svake grupper i stedet for sterke. Legg til forbittringen som fortsatt er der over hvordan myndighetene håndterte ''grooming-gjengen''. Storbritannia er et distinkt klassesamfunn, og det ble smertelig tydelig at hvite jenter fra arbeiderklassen har en lavere menneskeverdi enn pakistanere fra Mirpuri. Så å avfeie det hele som en høyreekstrem protestmarsj er å ducka alvorlig kritikk og ignorere det faktum at det tydeligvis er et dyptgående skille mellom staten og en stor del av folket. Om noe, virker den britiske politiske og medie-eliten spesielt foraktelig overfor den (etnisk) britiske arbeiderklassen. Ut fra det jeg har lest, virker atmosfæren under protestene å ha vært veldig folkelig, lik de første mai-marsjene jeg deltok på som barn. Veldig hvit arbeiderklasse, og minoritetene som var der sa at de følte seg velkommen. Selvfølgelig var det ekstremistiske elementer som lette etter bråk, men totalt sett var det færre arrestasjoner og ødeleggelser enn under Notting Hill-karnevalet måneden før.

Det finnes like mange narrativ som det finnes mennesker, og noen som tenker annerledes enn deg, betyr ikke nødvendigvis at du er avskåret fra virkeligheten. Den ene trenger ikke å utelukke den andre. Om Sverige er i en grøft eller ikke gjenstår må vær usagt, men du gir høyresiden mye cred. Mellom 2014 og 2022 styrte en venstreorientert regjering ledet av Stefan Löfven landet, før det var det åtte år med Fredrik Reinfelts allianseregjering. Hans vinnende konsept var å kalle seg det nye Arbeiderpartiet og prøve å være så likt Socialdemokraterna som mulig. Formuesskatten ble avskaffet i 2007, da jeg var 13 år. Jeg kan knapt være enig i at de sosiale problemene jeg har opplevd eller lest om siden dess skyldes mangel på penger i offentlig sektor. Om noe, har det altfor ofte vært en misforståelse i politikken om at alt kan løses med mer penger. Det viktigste har vært å vise at du satse penger, hvis investeringene har hatt noen effekt har aldri spilt noen rolle.

Det er flott at det finnes folk som leser bøker. Mitt generelle inntrykk er at både de som støtte og de som er imot EU er omtrent like uvitende, så det er positivt at du prøver å sette deg inn i emnet. EU kan sannsynligvis like gjerne velte som styrke Europa. Ærlig talt tror jeg at en altfor sterk union vil øke klassekonflikter i et samfunn. Jeg husker den nedlatende tonen som ble brukt av media og politikere etter Brexit. Å ikke støtte EU-medlemskap har rutinemessig blitt likestilt med å være dum, fordomsfull, ubehagelig og rasistisk. Men du kan ikke avfeie sytten og en halv million velgere som idiotiske rasister, uten samtidig å avfeie hele ideen om demokrati. For det er inntrykket jeg får fra mange EU-entusiaster, at innbyggerne i ditt eget land er en trussel og en byrde. Nasjonalisme blir det du gjør det til. Det kan være etnisk/inkluderende, krigersk/fredsskapende eller konservativt/liberalt/radikalt. Det det fundamentalt sett handler om er å skape et forestilt fellesskap som har legitimitet hos et stort flertall av befolkningen. At demokrati og nasjonalisme utviklet seg samtidig var ingen tilfeldighet.

Røyking har jeg har ikke mye for, men det er trist at snus er forbudt i hele unionen, med unntak Sverige. Att jeg bor i et røykfritt land, mindre enn 5 % av befolkningen røyker, skyldes nettopp snus. Det laveste i hele EU. EU er en blanding av en internasjonal organisasjon og en føderal stat. De innkrever skatter, har felles institusjoner og lover. Siden unionstraktaten fra 1957 har målet vært å styrke EUs makt, the ever closer union. Vi kan se dette fra den siste perioden med pandemi og krig – kommisjonen gjør ting i dag som var helt utenkelige for fem år siden. For selv om EU-kommisjonen ikke har noen teoretiske problemer med nærhetsprinsippet, er virkeligheten annerledes. Det er i utgangspunktet ingen grenser for hva den kan gjøre innenfor ansvarsområdene som er definert av EU-traktatene. Hvis et lovforslag er upopulært, kan velgerne i en stat holde makthaverne ansvarlige. Vanligvis gjennom opinionsdannelse og avstemninger. Dette er umulig å gjøre med parlamentsmedlemmer. Det ligger i enhver organisasjons natur å ekspandere, noe som resulterer i et stadig voksende byråkrati. Så mye at de er på kollisjonskurs med seg selv. Landbruk, klima- og naturvern, personvern og overvåking er noen av områdene der ulike generaldirektorater har gjennomført sine egne konsekvensanalyser, noe som har ført til vidt forskjellige resultater. Selv journalister som rapportere fra Brussel, ser ikke ut til å ha noen videre innsikt i hva som skjer. EU har vokst til noe annet enn det var for 30 år siden, det handler om mye mer enn forenklede handelsforbindelser innen en organisasjon. Personlig tror jeg at EU på lang sikt i økende grad vil bli styrt av teknokrater og AI, der EU-valget blir mer en symbolhandling. Forhåpentligvis tar jeg feil.

Det är i första hand kvinnor med eftergymnasial utbildning som har lett till den enorma expansionen inom kommunikatörer/strateger/verksamhetsutvecklare/HR/demokratilotsare där såväl företag som kommuner finansierar uppgifter som kärnverksamheten inte har ett behov av. Särskilt kommuner känner att de har ett socialt uppdrag att erbjuda en lön som matchar en anställds utbildning, oftast på bekostnad av betydligt viktigare yrken som vårdbiträde. Kom att tänka på en jobbannons från SVT, för övrigt världens bäst finansierade Public Service i förhållande till capita i världen. De sökte en ”Enterprise agile coach”. Vad syftet med yrket var högst oklart men ordet ”agil” återkomm trettiofem gånger i annonsen. Jag inkluderar några minnesvärda stycken. ”Du kommer också att på strategisk nivå ansvara för att tillsammans med andra ta fram vår agila karta för Sveriges Radio, så att våra team blir än mer effektiva och vår organisations agila mognad ökar.” ”All vår infrastruktur och våra företagsgemensamma system drivs också av interna agila team. Teamen ingår i releasetåg som leds av produktledningar där gemensamma mål och planer tas fram.” ”Tillsammans med engagerade interna ledare, coacher och Scrum Masters kommer du att driva den fortsatta agila transformationen genom flera delar av organisationen.” Det hela kan först låta obegripligt, för i vilket jobbsammanhang krävs en agil mognad med Scrum Masters? Men om man läser boken Dumhetsparadoxen skriven av Mats Alvesson, professor i företagsekonomi, så sätts det hela i ett sammanhang och man får man en inblick i hur funktionell dumhet fungerar. Man gör allting rätt utan vare sig reflektion eller kritik. Dumheten har också lett till en ökande tomhet i form av uppblåsta titlar, visioner och betydelselösa policydokument, och ledningar som satsar på kvantitet snarare än kvalitet. Ett sånt exempel är högskolan. Den har blivit ett fält där alla har rätt till allt och där man främst belönar kvantitet. Då hamnar fokus på rättigheter och studentnöjdhet istället för på om det sker ett ordentligt lärande.

Hæ? Hva mener du? Det er et enormt antall mennesker som tar høyere utdanning. Hvis du kjenner noen som har jobbet som universitetslærer/forsker, har du hørt mange historier om emnet. Det finns en enorm variasjon i studenter. Noen forstår at en utdanning krever minst åtte timer med intensive studier per dag, men mange legger minst mulig innsats i studiene sine. Det er livet rundt høyere utdanning som tiltrekker seg. Universiteter/høyskoler mottar finansiering avhengig av antall studenter de tar imot. Så det er et økonomisk insentiv til å ta imot studenter som ikke er på topp. Mange søker seg til høyere utdanning utelukkende for status og en angivelig godt betalt kontorjobb med fleksibel arbeidstid eksternt. I begynnelsen av sommeren leste jeg en lokalavis fra norrland. To jenter i midten/slutten av tjueårene hadde flyttet opp til en lille byen for å jobbe på Skatteetaten for sommeren. Begge hadde søkt på offentlige jobber i 1-2 år uten å få jobb. Den ene hadde studert internasjonale relasjoner og har en mastergrad i global politikk og EU-politikk. Hun hadde også vært på utveksling i North-Carolina i USA, hvor hun studerte EU og Europa. Den andre hadde studert menneskerettigheter i fem år. Drømmen var å jobbe for en myndighet, noe som er ganske skjevt. For 20 år siden ville en videregående utdanning i samfunnsvitenskap/naturvitenskap vært nok til å bevise at man kan lese og konsentrere seg. Nå for tiden kreves det en femårig mastergrad i et udefinert humanistisk fag for å gjøre en jobb som en talentfull 19-åring kan håndtere.

Det bør sees som et problem at høyere utdanning telles i kvantitet snarere enn kvalitet. Mange søker seg til tullutdanning som arbeidsmarkedet ikke trenger. For en tredjedel ender det opp i en ren tapsbedrift. I dag skriker arbeidsmarkedet etter en rekke yrker som jernbaneingeniører, murere, elektrikere og solcellepanelinstallatører. Å stoppe masseproduksjonen av unødvendige teoretiske grader ville være bra for både skattebetalere og de unge som uteksamineres rett ut i arbeidsledighet. Høyskole er sannsynligvis ikke en investering, men en femårig leir for å utsette voksenlivets kjedelige ansvar. Du får prøve ut foreningslivet , drikke øl om morgenen og ta et utvekslingssemester i et varmt land. Det merkelige med det hele er at Arbeiderpartiet ser ut til å støtte flum på bekostning av reelle jobber. Men det ville kreve en tøff diskusjon om hvor mye utdanning som skal finansieres av skatter.

Leste noen nyhetene fra et par uker siden om EUs sterkt økte budsjett? 22 000 milliarder kroner, som de ønsker å finansiere hovedsakelig gjennom avgifter på tobakk, store selskaper og elektronisk avfall. Medlemslandene trenger ikke å betale mer. Alt som kreves er retten til å beskatte. Å ha retten til å innkreve andres penger er den ultimate makttrippen. Hvis du har rett til å ta andres penger, har du en enorm mengde rettigheter. Det er det du vil ha hvis du skal styre en stat. Problemet er at Europa ikke er en stat. Franskmennene vil ikke bli styrt av tyskere. Tyskere vil ikke bli styrt av polakker. Belgiere vil ikke bli styrt av italienere. Svenskene vil ikke bli styrt av finner, selv om det skulle være til vår fordel. Det hele oppleves som udemokratisk. Dette er fordi ethvert legitimt demokrati har et førdemokratisk fellesskap, basert på kultur og språk, ofte også på krig og overgrep. Det er det som gjør at nordmenn aksepterer å bli styrt av nordmenn, selv om avgjørelsene går imot dem. Å bli styrt av noen andre kalles kolonialisme eller okkupasjon. Det er her EU-fanatikerne stadig går feil. De tror at de kan bygge en europeisk stat uten et fundament. Bare de får makten. Altså retten til å beskatte. EU-parlamentet endrer ikke på det. Det er et parlament uten politisk legitimitet i fravær av et førpolitisk fellesskap. Derfor er det ikke et reelt parlament, som kan ta flertallsbeslutninger over hodene på de nasjonale parlamentene. Da ville det snart bli oppfattet som en kolonimakt. Man kan se paralleller til aristokratiet i Osmanske riket. Det var en idé om pan-arabisk fellesskap. De høyere sosiale klassene i dagens Tyrkia, Egypt og Irak hadde et sterkt fellesskap innenfor sin sosiale klasse. Problemet var at resten av befolkningen ikke delte den følelsen av fellesskap.

Om det er mer eller mindre kan jeg ikke svare på, men det er nok et veldig stort fokus på følelser i mange medier. Noe som er en frustrerende utvikling. I stedet for å stille relevante og konkrete spørsmål om ulike sosiale fenomener, må de som har makten svare på «-Hvordan føles det? Hvordan mår du?» Delvis kan dette skyldes at noen reportere er dårlig informert om ulike temaer. Det blir en slags snarvei når det har blitt sosialt akseptert att stille samme spørsmålene til en statsminister som til en femåring. Man presser ikke spørsmålene videre, men nøyer seg med ikke-svar som «-Jeg føler meg trygg på min avgjørelse.» Fordi følelser er så subjektive, er det også umulig å argumentere mot dem. Din opplevelse er din egen, og ingen kan ta den fra deg. Det er imidlertid i utgangspunktet umulig å føre en samtale hvis det ikke er noe konkret å tilby. Deler av det offentlige rommet har blitt en terapisofa. Skillelinjen mellom offentlig og privat har visket ut.

Dette er bare spekulasjoner, men man bør nok være forsiktig med for mye tillit til rehabilitering. Utfallet avhenger av mye, for eksempel den unges temperament/intelligens, familieforhold, vennekrets og typen kriminalitet som er begått. Jeg sammenligner ofte Norge med Sverige, et land med en unik kombinasjon av stormannsgalskap og mindreverdighetskompleks. I svært lang tid var det et selvbilde om at vi var langt foran mange andre land, og at kriminalitet og straff var en gammel levning fra en uopplyst fortid. Den holdningen førte sannsynligvis til at folk aldri så noe komme. Hvis man ser på statistikk fra den svenske Åklagaremyndigheten, ser man at for ti år siden var det 20 mistenkte i drapsetterforskning der den mistenkte var under 18 år. I fjor var tallet 515, hvorav 120 var 14 år eller yngre. I tillegg til drap har det vært en økning blant mindreårige for blant annet våpenbesittelse, ran og grov misshandel av jevnaldrende. I ni av ti tilfeller har det allerede kommet rapporter om bekymringer og familieproblemer som sosialtjenesten eller skolene har identifisert og forsøkt å håndtere med forebyggende tiltak. Så ja, det jeg vil si er at det finnes mindreårig (og voksne) som ikke er mottakelige for behandling. Den gruppen kan godt øke, og det bør man hålla uppsikt på.