Malakitt

Å forby sminke blir vanskelig. Bare ikke date kvinner som bruker sminke, så slipper du å føle deg lurt. Jasså. Tror ikke det der er så vanlig.

Haha. Dessverre er ikke speeddating et tilbud her jeg bor. Men jeg vurderer sterkt å teste ut turvenn.no til våren. Så krysser fingrene for at jeg kanskje kan erfare noe fint der.

Jeg tenker at man kunne valgt sted ut ifra eksempelvis Google Maps, og motparten vil ha mulighet til å avslå og velge et nytt sted. For eksempel om to turgåere matcher og har lyst til å møtes så er det sikkert ikke vanskelig å bli enig om et turområde eller starten av en fjelltopp. Ser utfordringene med dette, alternativet kunne vært at man måtte ta en samtale og at man kunne få valget mellom videosamtale eller vanlig telefonsamtale. Ingen skriving, kun verbal kommunikasjon. Innspillene dine var gode, jeg hadde definitivt benyttet meg av en slik app! De nettrollene vil alltid eksistere ja, men jeg tror det blir vanskeligere for de å utnytte en slik app. Det blir straks mer personlig når man snakker sammen og møtes raskt. Nå er det en kjent sak om at hvis man er kvinne på apper som Tinder så har man mye sortering å gjøre. Dette ser det ut til at menn flest misunner, noe jeg finner merkelig, for de fleste mennene er gjerne useriøse og gjør det samme mot alle kvinnene de matcher med. Man må sortere ut samtlige som er useriøse og som ikke ønsker det samme som deg. Denne prosessen gikk jeg gjennom når jeg brukte tinder for å finne meg kjæreste når jeg var i tidlig 20-årene. Omtrent alle som jeg matchet med hevdet de ønsket kjæreste, men de vendte samtalen raskt over på sex og var mest interessert i nakenbilder på snap og å ligge første gang vi møttes (gira på netflix & chill eller;)). Fant heldigvis en seriøs en som resulterte i forhold, det varte i et par år. Vi snakket på telefon og skype + snapchat, ble venner på facebook og lignende et par uker før vi møttes (dette fordi det var en del avstand mellom oss, vi hadde nok møttes tidligere om vi bodde i nærheten av hverandre). Dette begynner å bli noen år siden, faktisk 7(!) år siden. Nettdating trenger en oppfriskning føler jeg. Mindre digital kontakt, raskere møte, mer fysisk tilstedeværelse. Vi trenger å bli sosiale igjen. Så utrolig forfriskende det hadde vært å blitt mer komfortabel med å møtes og snakke sammen fremfor å sende snapper til hverandre og la kommunikasjonen være digital. For ja, det er stor forskjell på hvordan man kommuniserer skriftlig og muntlig. Man kan så klart vise litt personlighet gjennom skrift, men det er minimalt. Det er så mye man går glipp av ved å skrive over tekst... Når jeg tenker på dette syns jeg egentlig det er vanvittig trist hvordan dating og hvordan man møtes har utviklet seg de siste 20-30 årene. Snakket om dette med mine eldre kollegaer på jobb, mange kvinner i 50-årene og begynnelsen av 60-årene der. De har så søte og flotte historier å fortelle om hvordan de møtte sine kjære. En helt annen generasjon med en helt annen driv og lidenskap, føler jeg. Generasjonen min (født på 90-tallet) har stått mellom overgangen til en enda mer fortapt generasjon (født på 20-tallet)... Man har gått ifra å pleie og ta vare på det man har til og bruke og kaste mennesker over en lav sko. Jeg tror mange sliter mer enn noen gang med selvtilliten og har vansker for å ta riktige valg som følge av det. Det er kanskje så mye man vil, og man klarer ikke helt sette fingeren på hva man ønsker i fremtiden, noe som gjør at man villeder andre i prosessen ved å finne seg selv. Nå ble det mye tanker her, men dette temaet opptar meg litt da jeg selv er enslig, ønsker noe seriøst men føler det er vanskelig å finne i dag. Jeg ser at mange menn klager over tinder og har full forståelse for utfordringene dere også står over - det er ikke så mye lettere for oss kvinner heller. Frustrasjonen vi føler over datingapper i dag er gjensidig.

Jeg er ikke mann, men vil dele tankene mine i denne tråden likevel. Skal jeg date så har jeg et ønske om et forhold. Monogam. Har lastet ned tinder et par ganger, har dog bare brukt et svart bilde og annet navn og trålet gjennom "utvalget". Det føles så kunstig og rart å sortere menn etter utseende. De fleste har en lite utfyllende profil. De har mange bilder av seg selv på fjellet eller ute med gutta, men lite tekst. Noen svimlende få hadde skrevet i profilen at de ønsket et forhold eller vennskap som kan utvikle seg til mer (noe jeg syns er fint, at man vet hva man vil er jo positivt). Skal også sies at jeg strøk alle mennene til høyre bare for moroskyld, og du verden så mange matcher jeg fikk. Det var litt rart. Gjennom de overfladiske profilene hører jeg ikke stemmen deres, ser ikke kroppsspråket deres, vet ikke hvordan nærværet deres føles. Ganske viktige ting får man ikke informasjon om gjennom en tinder-profil, og når det kommer til forhold er utseendet noe av det minst viktigste i min verden... Selvsagt er det fint å hvile øynene på en kjekk mann, men poenget mitt er at jo bedre jeg liker han, jo kjekkere blir han, ikke sant. Bare fordi han er kjekk betyr ikke det at jeg vil være kjæreste med han, men jeg vil sikkert være kjent med han om samtalene flyter bra, vi har noe til felles, han får meg til å føle meg bra og det som burde klikke, klikker. Syns det hadde vært kult med en app hvor man lastet opp kun ett bilde av seg selv. Kravene til bildet er at noen andre skulle ha tatt det av deg, forfra hvor man tydelig ser ansiktet ditt, og du kan smile eller se "normal" ut, alt ettersom. Så lenge det er et ufiltrert, vanlig bilde av deg, så er det greit. Så skulle fokuset vært større på profil; en obligatorisk profiltekst der man forteller litt om seg selv eller skriver en tørr vits om man ønsker det, en meny der man velger sine interesser og hobbyer. Man ville automatisk matchet med noen som har flere felles interesser og hobbyer. Og: kommunikasjonen skulle ikke foregått via tekst (det ville ikke gått an å skrive med hverandre), men samtale eller møte asap (man foreslår et sted å møtes, den andre svarer ja eller nei). Dette høres kanskje skummelt ut, men jeg tror det hadde vært veldig kult! I mitt hode høres det spennende og gøy ut, og man blir "tvunget" ut i den virkelige verden og kan ikke gjemme seg like mye bak skjermen. En ren og pur "forholdsapp" man kan bruke om man ønsker en fast partner, dette kunne man spesifisert nærmere. Om man for eksempel ønsker åpent forhold så kunne man velge det og da kun matche med de som ønsket det samme. Felles for alle på en slik app er at de ønsker noe seriøst. Håper jeg la det frem på en ikke-rotete måte. Jeg hadde digget et sånt konsept selv om jeg er introvert og ikke så glad i å være sosial, så hadde det vært kult å bare møttes uten store forventninger, helt casual med et ønske om å bli kjent - man vet på forhånd at man har noe til felles, noe som alltids vil få i gang en samtale. Man vil det samme, men man sliter med å møte folk, og en slik app hadde vært ganske grei. Så kunne de som ønsket seg one nights stands og fanteri holde seg til tinder, da utseende trolig er mer viktig når det kommer til det.

Blir aldri overrasket når offentlige kvinner gjør slike inngrep. Utseendet deres blir snakket om konstant, både på godt og vondt. Det verste er snakkisen som kommer når hun begynner å bli eldre. Dette ser jeg blant vanlige folk også. "Hun begynner å se gammel ut" og den rekka der. Hører kvinner rundt meg snakke slik om andre ganske ofte. Og så ser man den tråden her, folk diskuterer andres utseende. Det er vel bare sånn vi er, jeg er jo med på det jeg også nå. Det hadde jo vært fint om alle bare kunne tenke at de er bra nok som de er, men samfunnet vårt fungerer ikke slik. Det er utelukkende mest positivt å være penest og alle vil jo være det. Alle vil også være yngre. Alderen kan man ikke stoppe. Noen har nok penger til å gå til en kirurg som passer på at resultatet blir så naturlig som mulig, det er ikke alle man kan se at har operert, tatt botox og fillers. Linnèa Myhre hadde en fin artikkel i lokalavisen til romsdal for noen år siden angående det å ta et valg hver dag om å IKKE gjøre noe med ansiktet og kroppen. Mine tanker om det er at folk må få gjøre som de vil. Men det er ikke til å legge skjul på at kosmetiske operasjoner kommer som følge av usikkerhet. Så er spørsmålet om det er så galt, om det er noe som kan øke selvtilliten. Men kanskje man burde få økt selvtilliten på et annet vis, før man legger seg under kniven eller sprøyter noe under huden. I noen tilfeller er det snakk om skader etter ulykker og stort avvik i utseende (da snakker jeg ikke om smale lepper, litt skeiv nese, ujevne kinnbein eller noe helt naturlig og normalt). Når jeg ser pene kvinner i alle aldre gjøre slikt, syns jeg som oftest alltid at de var like flotte uten. Man er som man er, hvorfor modisere det... Joda, jeg vet hvorfor, men huff. Jeg kunne tenkt meg å fikse på både nesa og leppene, ta ansiktsløft og hele pakka der. Men jeg orker ikke at andre skal snakke om at jeg har gjort det, så da lar jeg faktisk være. Jeg hadde kanskje vært penere om jeg fikset litt på ditt og datt, men jeg vil ikke bli en snakkis. Enig med den som skriver at det burde vært 25-års grense.

.

2022 har vært fælt for meg mentalt sett. Nå på slutten av året har jeg fått det litt bedre etter mye hard jobbing og jeg håper jeg klarer å vedlikeholde/jobbe mer gjennom 2023. Å ta vare på meg selv, fysisk og psykisk, er mitt største mål for 2023.

Jeg har vært singel i flere år og har ingen planer om å få kjæreste igjen. Har hatt dårlige erfaringer, og vil heller ha fokus på vennskapelige relasjoner.

Jeg vet det er andre der ute som føler på det samme og jeg lurer på hvordan dere takler dette (å være ensom). Siden jeg var barn har jeg kjent på en dyster følelse av å ikke passe inn noen steder. I barndommen og oppveksten slet jeg med å få venner, og de vennene jeg fikk behandlet meg ofte dårlig. Ble utsatt for en del mobbing og det involverte spesielt utestenging. Det skjedde spesielt når vi var flere barn som lekte sammen, da var jeg ofte den som ble hakket på og utestengt. Når det var bare meg og en annen kunne det gå fint med lek og samtaler. Jeg hadde også en venninne som ofte "stjal" mine venninner. Husker mange dager der jeg gråt mens jeg lekte med barbie alene fordi ingen ville leke med meg, de var heller sammen med henne. På ungdomsskolen ble det litt bedre, men jeg slet med opplevelsene jeg hadde i barnehagen og på barneskolen. Jeg ble ikke mobbet på ungdomsskolen heldigvis, men jeg skilte meg litt ut når det kom til både musikksmak og stil. På videregående gikk alt skeis og jeg droppa ut. Kom meg aldri tilbake på skolebenken (prøvde flere ganger). Selv om det gikk bra på ungdomsskolen følte jeg aldri at jeg fant min plass, jeg fikk ikke en ekte venn som jeg følte aksepterte meg på godt og vondt og som jeg kunne stole på. Jeg hadde en god venninne, men det kom frem i ettertid at det var mange sider ved meg som hun ikke likte. Det såret meg en del, for hun ga aldri uttrykk for at det var noe hun mislikte under vennskapet vårt. Følte meg dermed lurt, om det gir mening. Har skjedd mye annet rart som har gjort at jeg ikke har klart å få tillit til andre igjen. Det hører med at jeg også har hatt dårlige erfaringer i forhold der jeg har blitt løyet til og utsatt for diverse utroskap. I voksen alder har jeg ikke klart å stifte vennskap. Jeg har gode relasjoner til arbeidskollegaene mine, og jeg føler jeg kommer overens med de fleste. Jeg får gode tilbakemeldinger fra både kollegaer og sjefen, jeg opplever også at kollegaer stoler på meg. Har store problemer med selvtilliten som jeg har jobbet hardt med i terapi over flere år, for meg ville det vært rart om noen ønsker å være venn med meg. På grunn av sårbarheten og problemene jeg har hatt blir jeg et "lett bytte" for de som bare har som mål å utnytte meg for goder. Been there, done that, jeg har øye for hvilke mennesker dette er og jeg merker det ganske fort, og de siste årene har jeg prøvd å stifte nye relasjoner men etter hvert avvist de eller brutt relasjonen fordi det ble åpenbart for meg at de ikke så "meg", de så det de ville ha. Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få venner. Jeg har ingen hobbyer som er sosiale. På arbeidsplassen min er de aller fleste kollegaene mine mye eldre enn meg, og de som er på min alder er ofte en del år yngre. Alder er bare et tall sånn egentlig, men jeg har bitt meg merke i at jeg ofte kommer best overens med de som er eldre enn meg selv. Jeg sliter med å ta initiativ, jeg overtenker hvordan jeg er og hvem jeg er (jeg er for kjedelig, jeg har ingenting å bidra med, jeg har ingenting interessant å snakke om, tingene jeg foreslår å gjøre er teite). Jeg skjønner at jeg må "komme meg ut", men hvordan gjør jeg egentlig det? Jeg skal innrømme at det kjennes ut som om dette er noe jeg ikke kan fikse, "traumene" er på en måte så dypt forankret at jeg kan ikke se for meg sunne og trygge relasjoner. En veldig intens frykt for at jeg kommer til å bli såret og forlatt uansett, så det er best å holde seg alene, ikke sant. Men jeg vil ikke være alene, jeg ønsker veldig sterkt å ha en god venn. Har et par gode relasjoner over nettet til andre, men det er "nettvenner" og ikke noen jeg er med i det virkelige liv. Huff, dette ble langt, men takk om du leste det.

Beste innlegget i tråden hittil. Heftig kjole og fullstendig uproblematisk i mine øyne.

Jeg sliter med sosial angst, og syns det er helt grusomt å skulle henvende meg til folk jeg ikke kjenner, både når det er servicetjenester, butikkansatte og det som er. Tar kontakt på mail hvor enn det lar seg gjøre og blir fryktelig nervøs og sier feil ting når jeg snakker med folk jeg ikke kjenner. Jeg er den typen som ikke kontakter for å få hjelp om jeg slår inn for mange varer i selvbetjening eller slår inn feil vare, betaler liksom heller ekstra penger fremfor å spør om hjelp........... Måtte ta kontakt med en entreprenør på telefon i dag fordi jeg har noe som trenger å bli gjort i leiligheten, og jeg ble møtt av en blid og hjelpsom mann. Var ikke skummelt å prate i det hele tatt og jeg fikk tårer i øynene etterpå fordi det gikk så bra. Det høres kanskje kjempe teit ut men det gjorde dagen min. Vennlige, imøtekommende og hjelpsomme mennesker er det fineste jeg vet, og nervøsiteten min forsvinner så snart jeg hører at vedkommende tar seg tid, er hjelpsom og serviceinnstilt. Det er så fint.

Inspirerende. Så kult at du deler videoer. 😊 Stå på! Du er forresten kjekk (håper jeg ikke er creepy).

I spillverdenen: kan ikke huske det. Veldig, veldig lenge siden jeg faktisk snakket i spill, jeg bruker for det meste tekst når jeg kommuniserer nå. Har ikke fått noe ufortjent pes eller uønsket oppmerksomhet av de jeg har spilt med, for de har jeg som oftest kjent i virkeligheten, eller så har de vært kompiser av daværende kjæreste osv. Ble godt inkludert sånn sett.

Og som kvinnelig gamer, som streamer, får du mer views jo mer hud du viser og jo mer du leker søt/dum/sexy og så videre. Har man en OF-konto på siden som man reklamerer litt for, så skyter seertallene i været. Kjører du stream uten facecam og er normalt oppegående så får du betraktelig mindre views, og de fleste som ser på da, er kvinner. Noe jeg har bitt meg merke i etter å ha vært aktiv på Twitch en stund (for ordens skyld så streamer ikke jeg og har ikke prøvd heller). Menn blir sett på fordi de er dyktige og underholdende, kvinnene blir sett på fordi de er attraktive - skills har ingenting å si. Jeg gamer og blir ikke mer trakassert enn det menn blir. Det er noen mennesker der ute som skal slenge dritt, og de diskriminerer ikke - de slenger dritt til alle. 🤣

Sant nok.

Du ser ikke problemet nei, men for trådstarter var dette et problem, hun ble skremt av det, såpass mye at hun mest har lyst til å avlyse neste date fordi hun har gått på to smeller og ikke vil gå på en tredje. Det er greit at du ikke hadde hatt noe imot at en kvinne begynte å klå på deg eller sendte deg video av at hun onanerte kort tid etter date (det er vel å foretrekke?). Det ligger nok noe i dette at menn er fra mars, kvinner fra venus. I trådene her inne der menn deler sine frustrasjoner over kvinner på datingmarkedet, finner man ikke denne typen svar. Da diskuteres det heftig hvor kravstore kvinner er og hvor umulige de er. Man må til utlandet for å finne seg kvinne og det er noe galt med norske kvinner, og så er det på'an med diskusjonen om likestilling og feminisme. Men, så snart det dukker opp en tråd om menn, så skal man være forsiktig med å generalisere, menn er forskjellige.

Selvsagt dreier det seg om individer. Jeg kan ikke se at jeg har skrevet at alle menn er de samme, men jeg skrev at når man møter "denne typen menn", fremstår de ofte som helt "vanlige" i begynnelsen, for så å komme ut av skinnet sitt når de blir mer komfortable. Jeg ser ikke problemet med å skrive det og kan ikke se at det betyr at "alle menn" gjør akkurat det samme, for det gjør de jo ikke. Jeg ble kjent med flere via tinder som ikke var sånn. Men jeg kom borti de som var sånn også.

Folk kan være slik og slik, om du syns det er bedre formulert. Men i trådstarter sitt tilfelle, er hun trolig en streit kvinne som dater menn, og da blir svarene formulert deretter. Hun har hatt to uhyggelige opplevelser på rappen og selvsagt blir man litt motløs av det. Det hadde en mann blitt om han røk på en smell med to kvinner på rappen også. Angående stigmatisering av det motsatte kjønn er det mange tråder på dette forumet som er rettet mot kvinner også, om du føler på frustrasjon over kvinner så kan du heller delta i de mange trådene om dette?

Hadde vi visst på forhånd hvordan en mann plutselig begynner å oppføre seg i løpet av relasjonen så hadde vi selvsagt ikke gått for denne typen menn i det hele tatt. Ofte fremstår mennene som snille, høflige og greie, helt til det plutselig snur. Aner ikke hva som skjer i topplokket deres, om det er desperasjon eller hva det er, eller et tydelig signal om at de ønsker sex og ikke noe annet. Nå ser det ikke ut som hun er ute etter "å få seg en kølle ganske kjapt", men faktisk finne noen hun kan trives med og være med. Da blir man oppgitt når man møter menn som bare er interessert i å faktisk dele denne kølla si ganske kjapt. Men til deg, trådstarter: jeg tror bare du har vært uheldig dessverre. Fortsett å møt andre menn! Er det samme mann du har vært på to dater med, eller er det to ulike menn? Om det er to ulike menn og du har planlagt date med en ny mann, så syns jeg du skal gå på den daten. Det kan hende det blir hyggelig og at du møter en ålreit type. Det kan også hende du møter en gris, men da er det ikke et stort tap, bare en dårlig erfaring innabords som du må prøve å riste av deg. Jeg dater ikke selv, men har lest om mange dårlige erfaringer hos både kvinner og menn - men også gode. Jeg møtte min forrige kjæreste på tinder og vi ble et par etter hvert. Er ikke sammen i dag men forholde varte i et par år. Hadde jeg vær deg hadde jeg gått på flere dater, møtt forskjellige menn, og jeg hadde også vært tilbakeholden med å gi snappen min til noen før vi har blitt bedre kjent. Da minimerer du risikoen for å få bilder og videoer du ikke ønsker (med tanke på han første du datet). La kommunikasjonen gå på telefon, altså at dere snakker sammen. Er han interessert i deg vil han vel ikke ha noe imot det heller. Om du ryker på flere smeller kan det lønne seg å prøve å møte noen i virkeligheten i stedet. Typ på fest, sammenkomster, fritidsaktiviteter og lignende. Kanskje du har noen venner som har single venner og slike ting. Ut ifra en datingapp er det vanskelig å vurdere andre, og man blir jo ikke så godt kjent i løpet av en middag eller gåtur. Jeg tror ikke dømmekraften din er ødelagt, men måten man møter andre på har blitt vanskelig (gjennom internett), noe som da går utover dømmekraften. Dette fikser du, fortsett å date og kos deg.

Aner ikke hvor jeg skal poste denne tråden, så flytt den gjerne dit den hører hjemme. Om jeg søker opp en butikk, et treningssenter eller et annet offentlig sted på Google så får jeg opp "populære tidspunkter" som viser når det er travelt og ikke på det gitte stedet. Lurer dog på om dette bruker å være korrekt? Noen som vet?

Takk igjen for svar, da får jeg prøve meg frem.

Men hva om jeg ikke klarer 10 x 3 med en bestemt vekt? F.eks frontbøy med manual 14 kg går fint første settet men på andre settet klarer jeg bare 5-6 reps. Burde jeg da løfte det tyngste det første settet og så redusere vekt på de to andre settene for å gjøre nok reps? Slik som jeg skrev i innlegget mitt. Tusen takk for svar.

Takk for gode og kloke ord. Skal lese gjennom tråden neste gang jeg drar dit, så kanskje det blir litt lettere å være der. Det er ikke rart jeg føler det slik jeg gjør med tanke på hvor mye hat det skrives om overvektige i sosiale medier og media generelt. Nå er det lenge siden jeg var på sosiale medier sist men har lest og sett mye grums på instagram, tik tok og lignende. Verste var en personlig trener faktisk som skrev mye stygt om overvektige. Det er lett for andre å si at man ikke skal bry seg, men klart man bryr seg når man føler "alle" syns en er avskyelig og ekkel, og at man helst ikke bør gå utfor døra før man har blitt slank. @Gaea er skyldig i å sette meg fast i mange av de tankefellene der. Tankene mine er godt besudlet kan man si. 😛 Takk for tips.

Takk for svar. Er dessverre ikke komfortabel med å være synlig og siden jeg er tjukk, på et treningssenter, er jeg ganske synlig. Er nok tydelig for mange at jeg er nybegynner også. Håper det blir bedre etter hvert og at jeg kan klare å gå på trening uten å overtenke det så mye og ikke ha sammenbrudd hver gang jeg er ferdig...

For over ett år siden fikk jeg satt opp et styrketreningsprogram med personlig trener. Programmet består av oppvarming og 8 styrkeøvelser for hele kroppen. Målet mitt da var å komme i gang med trening, ta vare på kroppen min og føle meg bedre. Jeg sliter med depresjon og angst, og fysisk aktivitet hjelper mye på symptomene mine. Jeg klarte å trene regelmessig i et par måneder. Dessverre gikk jeg gjennom en operasjon i fjor høst, noe som gjorde at jeg ikke kunne trene på 8 uker. På grunn av diverse psykiske vansker har jeg ikke klart å komme meg tilbake på trening. Nå har jeg endelig klart å starte igjen, og har nå gjennomført to økter på to uker. Jeg er ganske fornøyd med det. Legger lista lavt, og satser på 1 til 2 økter i ukene fremover. Skal sies at jeg har en BMI på 32, jeg prøver å gå ned i vekt men styrketreningen er ikke en del av vektnedgang - det er styrketrening, noe jeg gjør for å styrke kroppen og få det bedre i hodet. Vektnedgangen skjer på kjøkkenet. Jeg vil ikke miste mye muskelmasse når jeg går ned i vekt heller. Det jeg lurer på er følgende. Jeg er ganske svak, utgangspunktet mitt er dårlig. Har vært en inaktiv person hele livet. Aldri drevet med sport eller trening ellers. Enkle øvelser er beintungt for meg og jeg merker jeg kjenner på skam over dette, jeg blir flau og føler meg dritt. Spesielt når jeg skjelver som et aspeløv i planken, som jeg så vidt klarer å holde i 30 sekunder, da med litt dårlig stilling. I programmet har jeg blant annet frontbøy med manual, 14 kg på 10 repetisjoner, 3 sett. Jeg holder på å daue bare av det. Jeg klarer ikke å gjennomføre 10 reps på hvert sett. I dag f.eks klarte jeg 10 reps, 6 reps, 7 reps. Er veldig fokusert på å ha bra teknikk. Har også brystpress i i apparat. Der klarer jeg så vidt 20 kg x 10 på første sett, men på andre og tredje sett klarer jeg knapt 5! I sittende roing på apparat sliter jeg også voldsomt, jeg klarer akkurat 20 kg x 10 på første sett, men jeg må velge 15 kg på de to andre settene fordi jeg klarer ikke 20 kg mer da. Hva burde jeg egentlig gjøre her... Burde jeg senke belastningen for å gjennomføre nok repetisjoner, eller skal jeg fortsette å trene til jeg ikke orker mer? For eksempel med frontbøy. Burde jeg ta 14 kg på første sett, og så heller ta 12 kg på de to andre settene? 12 kg blir litt for lett merker jeg, når jeg har gjort 10 repetisjoner så kan jeg fortsatt ta et par til liksom. Dette har jeg snakket med han treneren min om tidligere, men jeg husker ikke hva som ble nevnt. Jeg mener å huske at han sa jeg skulle fokusere på å få inn nok repetisjoner, og at å senke vekten dermed var det beste. Håper dette ikke ble for rotete forklart og at noen kan hjelpe meg litt her. I dag gråt jeg etter trening fordi jeg følte meg utilstrekkelig, svak og håpløs. Jeg vil jo så gjerne få til dette og bli sterkere... Samtidig er jeg så vanvittig flau over å være smellfeit, knallrød i ansiktet, puste og pese, jeg er livredd for at noen skal filme meg, gjøre narr av meg, le av meg osv. Det er ekstremt ubehagelig og jeg prøver så godt jeg kan å stenge ute disse tankene, med musikk på øret klarer jeg heldigvis det. Jeg trenger litt oppløftende og støttende ord kjenner jeg. Jeg var egentlig veldig stolt når jeg var ferdig i dag, jeg smilte for meg selv når jeg var ferdig med øvelsene og tenkte herregud så flink jeg er. Men så begynte jeg å snakke meg selv ned og nå er denne godfølelsen borte.