Dette er helt tull, i et samfunn hvor en må betale for ting selv, som skole og lignende er jeg enig i at skatt er unødvendig, altså en liberal velferdsmodell hvor staten dekker svært få behov for de som er utenfor, land som Storbritannia og USA innfaller i denne gruppen. Men i land som Norge har jo staten i praksis betalt for din skole, din barnehage, dine helse og alt annet du trenger av midler innen du er 25, er det da påfallende at en betaler en prosentandel gjennom sin yrkesaktive karriere tilbake da?
Så kan en jo videre diskutere samfunnsmodeller hvor skatt ikke er nødvendig slik du foreslår, men det ville vært en samfunnsmodell hvor staten ikke i seg selv vil ha noen makt fordi de heller da ikke distribuerer verdier i form av makt, kunnskap og økonomi.
Jeg er selv kritisk til de som mener vi har verdens beste struktur av samfunnet, og jeg skulle selv ønske vi hadde større økonomisk frihet, i form av at jeg mener at vi som innbyggere selv skal kunne ta selvstendige valg i større grad.
Jeg mener at økt valgfrihet i utgangspunktet er bedre enn at staten skal bestemme eller kontrollere stadig større deler av hvordan vi lever livene våre. Mennesker er forskjellige, har forskjellige behov og prioriteringer, og derfor synes jeg det er rimelig at den enkelte også får større mulighet til å bestemme over egne penger og egne valg. Staten kan selvfølgelig ha en rolle i å sikre grunnleggende trygghet og tjenester, men det betyr ikke nødvendigvis at staten bør ha løsningen på alle problemer eller bestemme hva som er riktig for alle.
For meg handler dette derfor ikke bare om hvor mye skatt man betaler, men om hvor mye frihet man sitter igjen med til å prioritere selv. Dersom staten tar en større del av inntekten din for så å bestemme hvordan disse pengene skal brukes, får man mindre individuell valgfrihet. Med større økonomisk frihet følger det riktignok også et større personlig ansvar, men jeg mener at det er en naturlig del av det å ha frihet. Det bør være mulig å akseptere at mennesker tar andre valg enn det staten ville ha tatt på deres vegne.
Jeg synes derfor den interessante diskusjonen ikke nødvendigvis er om staten skal eksistere eller ikke, men hvor grensen mellom statlig ansvar og individuell frihet bør gå. Hvor mye skal staten bestemme på vegne av oss, og hvor mye skal vi få bestemme selv? Det er etter min mening et viktig spørsmål dersom målet er et samfunn hvor mennesker ikke bare er mottakere av offentlige ordninger, men også får reell frihet til å forme sine egne liv.