C_Buk

Baranladion skrev (10 minutter siden):

Dersom du ønsker å spare opp mest mulig penger på 2 år, vil jeg anbefale å jobbe ræva av deg og spare mest mulig av lønna. 

Dette er vel egentlig fasiten. Eventuelt kutte forbruk kraftig i en periode.

Nå vet jeg ikke hva du anser som vokse i løpet av kort tidshorisont. Å investere 10 000 kroner på en nogenlunde trygg måte vil jo ikke gi store summer i avkastning. La oss si du investerer i fond, og at du får knallgod avkastning, så vil jo fortsatt det i sum utgjøre relativt lite penger. 

Aksjer med høy risiko kan jo gi høy avkastning, men kan like enkelt føre til at de pengene er borte.

Hvis du har nok peiling så er det fullt mulig, med litt jobb, å få disse pengene til å vokse gjennom kjøp og salg.

Jeg er et eksempel på noen som fikk mer enn 5x inntekt. Vi er 2 relativt unge låntakere, trygge jobber, tidlig i karrieren med gode forutsetninger for lønnsvekst. Hadde også et budsjett å vise til og hadde vist god spareevne i mange år. I tillegg hadde vi betalt ned mye på eksisterende boliglån, og ble ansett som gode trygge kunder.

Klarer man å vise rådgiveren sin at man er en av de som kan betjene et lån utover 5x inntekt, så kan man få til mye. Men da er det jo viktig at betjeningsevnen også reelt kan tåle en real renteoppgang.

Her var det mange grunnleggende misforståelser om hva GDPR regulerer, og hvordan offentlige data forvaltes i Norge. Tror det er lettere å svare om du kun stiller spørsmålet enkelt og unngår for mange antakelser. Dette er ikke ment som et forsøk på å demotivere deg til å få svar på det du lurer på, men tror det er lettere å svare deg om du stiller spørsmålet rett ut.

Gjest 2b9fa...be6 skrev (1 time siden):

Uten å gå i detaljer om hvorfor er jeg nå delvis tilbake på kontoret og kommer nok til å ha en hybridløsning med et par dager på kontoret og resten hjemme.

Å ha 100% hjemmekontor kan kanskje virke ekstremt i lengden, så jeg var delvis positivt innstilt til å komme tilbake, men det var verre enn fryktet.

Det negative:

- Pendling og forberedelser før jobb. Her er det også en kostnad involvert for pendlingen.

- Forstyrrelser på kontoret. Generelt lav terskel for at kolleger forstyrrer deg eller kommer innom for en prat. Det jeg synes er så fint med de jeg jobber med er at de sjeldent ringer meg, men sender meg meldinger på Teams. Da kan jeg selv velge å svare på spørsmålet (innenfor rimelig tid) når jeg er ferdig med det jeg sitter med akkurat nå. Utenom hvis det er noe som haster.

- Bråkete landskap. Dette gjør det vanskelig å konsentrere seg og man blir tvunget til å sitte med headset for å prøve å få et slags minimum av ro. Blir allikevel veldig kunstig.

- Lite kontroll på eget arbeidsmiljø/klima. Flombelysning med sterile kontorlamper og ikke mulighet for å regulere temperatur og lignende.

- Arbeidstid = tid på kontoret. Ikke faktisk arbeid. Dette kan jo selvsagt også være positivt da man får mulighet til å slacke litt i arbeidstiden og få betalt for det. Vet ikke hva andre gjør, men når jeg er hjemme er jeg bevisst på at timene jeg fører er produktive. Når jeg ser hvor mye tid som kastes vekk på kontoret til småprat og tidvis lange lunsjer begynner jeg å lure på om jeg har vært litt for samvittighetsfull.

- Taper mye tid hver eneste dag. Har ikke lang pendlevei, men totalt taper jeg i hvert fall minst 1 time per dag når jeg drar på kontoret. 1 1/2 time er nok ikke et urealistisk estimat.

Det positive:

- Større skille mellom jobb og fritid. Når jeg går fra kontoret er jeg ferdig. Med hjemmekontor er terskelen veldig lav for å jobbe ekstra både kvelder og i helger.

- Hyggelig å se igjen kolleger. Sosialt.

- Enklere å ta faglige diskusjoner side-ved-side.

Alt i alt tenker jeg at en hybridløsning vil fungere fint for min del. Får se litt hvordan det går fremover. Men å gå tilbake til 100 % kontor hadde jeg nok aldri gjort uten jeg som et minimum fikk ha eget kontor. Men selv da vil nok kostanden bli for stor for meg personlig.

Noen andre?

Anonymous poster hash: 2b9fa...be6

Hundre prosent enig i alt du skriver her.

Nå er det meget tvilsomt at jeg bytter arbeidsplass med det første da jeg er fornøyd med arbeidsoppgaver, lønn og fleksibilitet, men skulle jeg bytta hadde muligheten og fleksibiliteten med hybrid vært et krav fra min side. Jeg strukturerer meg med ca 2-3 dager på kontoret i uka. Disse dagene bruker jeg til møter, diskusjoner og slikt hvor det egner seg best å sitte i samme rom. Skriftlig arbeid, lesing av rapporter og tunge faglige 1-til-1 diskusjoner fungerer best hjemme på eget kontor for meg. 

I tillegg gir hjemmekontor oss her hjemme fleksibiliteten til å få en bedre hverdag utenom jobb også. Fremfor å måtte bruke tid på å gjøre meg klar til kontor og pendling, kan jeg effektivt begynne arbeidsdagen med en kaffekopp mye tidligere hjemmefra.

Blizzair skrev (På 1.5.2022 den 4.04):

Koselig med way late svar !

Jeg jobbet der i ca 2 år. Med en startlønn på 145kr timen(var vel 24 år på den tiden og vært i arbeid siden jeg var 13). Etter 1 år torte jeg å forhøre meg om høyere lønn. Da jeg var fullt klar over vanlige dagligvarekjeder hadde timelønn på 165(mye familie i butikkarbeid). Sjefen var veldig fornøyd med arbeidet jeg gjorde, såpass fornøyd at personen ønsket å gi meg ansvaret for den ene butikken pesonen hadde. Så jeg følte jo virkelig at jeg var verdt mer enn usle 145kr i timen ifh til arbeidsmengde og tempo. Jeg fikk forhandla meg opp 5kr var det vel 😂. Sjefen trodde ikke på at dagligvare hadde 165kr timen. 

Men den dagen idag har jeg fått meg ny jobb hvor ansiennitet blir beregnet. Så har full ansiennitet og gått opp til 220kr i timen. Det er stor forskjell det! Fant en lønnslipp fra jobben i 2018 her for noen uker siden. Slavelønn altså. 

Jeg tror faktisk jeg kommer til å skamme meg over å ha akseptert en så lav timeslønn i 2 år resten av livet. Ett voksent menneske med regninger kan ikke ha en så dårlig timeslønn. Så håper nesten det blir lovbelagt minstelønn så andre slipper å gå i den fella.

Herlig at det ordna seg for deg 👍

Siden du spør på den måten antar jeg du er redd for å spise for mye pga ønske om å regulere vekt? Under denne forutsetningen kan f.eks den mengden av den pizzaen som tilsvarer ca 500-600 kcal være en grei pekepinn.

Er man svært aktiv og har en høyt energiforbruk trenger det vektmessig ikke å by på noen problemer å spise vesentlig mer enn det.

Hvis det er et spørsmål om sunnhet og ikke bare vekt så kommer det jo helt an på ingrediensene. Ferdigpizza og take-away pizza inneholder ofte mye usunt fett og salt. Da er det jo uansett greit å begrense mengde og/eller frekvens. 

Neto Inntekt for husholdning pr.mnd (lønn, barnetrygd, pensjon, sekundær inntekt, etc): ca. 90 000

Medlemmer i husholdning: 2

Barn under 18år: 0

Barn over 18år: 0

Bil: 0

Lån(avdrag+rente): 12 000

SPARING: 20 000

Fra en som tidligere har leid med katter. Dyrehold innebærer ofte litt mer slitasje på leiligheten. Dette er jo ting vi som  dyreeiere ofte gjør vårt beste for å begrense ved leie, og som vi gjerne retter opp når vi flytter. For eksempel hadde vi en vegg hvor malingen hadde blir klart opp da katten sparket litt ifra for å komme opp til et sted han egentlig ikke skulle være. Vi sparklet/malte og fikset opp etter oss på lik måte som nå vi hengte opp noe på veggen etter avtale.

Med eller uten dyr mener jeg er litt irrelevant. Da er det viktigere å se an leietakeren, og at det er ordentlige folk som ordner opp etter. Jeg ville derimot vært skeptisk dersom leiligheten har nytt fint gulv. Det kan fort bli litt mer riper der ved dyrehold. Som leietaker hadde jeg trolig unngått å leie en leilighet hvor dette var et problem. Det er ubehagelig både for leietaker og utleier.

Angående Nav-garanti er jeg dessverre enig med dine refleksjoner. Ønsker ikke å dømme folk på forhånd, og skulle gjerne bidratt til å gjøre "verden" til et bedre sted. Men jeg ville ikke gamblet med min leilighet for det formålet. 

Har ca 500 000 igjen, med en master + bachelor og en relevant jobb jeg trives i 🙂

Det kjedelig svaret er at det til dels går over. Men noen ganger kan tiltrekningen til et annet menneske været så sterk at man ikke helt klarer å legge det fra seg. Teit og kjærlighet, og spesiell ung kjærlighet, har en tendens til å gå hånd i hånd. 

Dere har jo åpenbart en form for romantisk kjemi, men dere virker ikke å være kompatible som kjærester. Eller kanskje dere bare er for unge. Mitt tips er å fortsette som du gjør, forutenom å rote med hverandre. Dersom det skal skje bør det være en større hensikt. Hvis ikke piper du bare deg selv. Møt andre, og prøv å tenk på andre.

Ingen kul situasjon å være i og jeg synes ikke du skal føle deg teit. Er jo ikke som om du selv styrer disse følelsene.

I utgangspunktet en dårlig ide. Men skal man gå for det så må man i det minste gjøre det ordentlig og ikke via en lapp. Og godta for all del et avslag dersom det er noe nøling. Ikke push.

Har selv jobbet i kaffebar før, og fra den tiden vet jeg at det fantes kvinnelige kollegaer som ikke hadde noe imot om en kunde ba dem ut på date. Og ved flere tilfeller svarte de ja. Men som nevnt ovenfor. Det kommer desverre an på hvor attraktiv man er. Desverre er det slik at en slik tilnærming fort oppfattes slik. Kjekk = modig og sjarmerende, mindre kjekk = creepy.

Et lite tips er å ikke være for eksplisitt og frempå, men å heller plukke opp om personen har et godt øye for deg. Det kan være å forsøke å holde øyekontakt litt ekstra en gang eller smile/vise interesse. Med litt sosial årvåkenhet plukker du raskt opp om det er relevant å invitere på en kaffe eller lignende. Får du ikke respons eller plukker opp signaler så er hun enten uinteressert eller så har du litt svake sosiale antenner og da er dette uansett ikke rett metode for deg. 

Har du en ærlig venn, så spør rett ut om hun er "out of your league" eller ikke om du vil unngå fullstendig mageplask. 

Bruk BSU som trekkonto, og betal ned så mye gjeld som mulig. Det er i det minste en god start. 

Mr.Duklain skrev (1 minutt siden):

Nå er ikke slik tagging harmløs, og ved å tagge på bysten til Benjamin Hermansen så får man budskapet tydligere frem, og selv om budskapet er "godt ment" er det forsatt en provokasjon at minnesmerker blir tagget ned.. Det med å tagge "Adolf Hitler hadde rett" på Anne Franks grav blir litt anderledes da det er ganske tydelig ny-nazi graffiti. Her i dette tilfellet mener jeg at det ikke er like åpenlyst. Det er også brukt stegoformer (tror det heter det), så jeg mistenker en "gate kunstner" har gjort dette, og ikke en random tagger, og dette får meg også til å tenke at dette har en større kunstrisk betydning. 

Nei. Dette er åpenbart forkastelig og kan ikke vurderes formildende på bakgrunn av kunst eller ytringsfrihet. 

Dette er farlig og ufyselig, og bør slås hardt ned på.

Vimsan skrev (11 timer siden):

Han var nesten undervektig da vi ble sammen. Samtidig 205 cm å fordele de 40 kg. Han begynte å trene og bygge muskler. Så satt han seg ned og ble avhengig av gambling. Som var årsaken til bruddet. At han endret på utseendet hadde ikke noe å si for meg. 

 

 som sagt, i «bli-kjent-fasen» er utseende tilnærmet det viktigste. Det blir vel der hovedvekten av tiltrekningen ligger. Etterhvert blir det mindre og mindre viktig med utseendet, og andre kvaliteter er mye viktigere. For eksempel felles interesser. Hvis begge Jar en felles interesse som de har gjort sammen i flere år før den ene faller over på noe HELT annet, så kan jeg mye lettere forså at det er vanskelig å fortsette forholdet. 
 

Mindre attraktiv blir man med årene uansett. Man får rynker, blir tynnere i håret, krokbøyd, gråhåret osv. Er dette grunnen til at menn bytter ut konene sine med yngre kvinner?

Attraktivitet er subjektivt, og det jeg fant attraktivt som 18-åring og hva jeg kommer til å finne attraktivt i 60-årene varier nok. Er i 30-årene nå og faller ikke for de samme fysiske kvalitetene som for 15 år siden. Men dette er subjektivt og noe som kan utvikle seg.

Et rikt liv for meg involverer også et seksuelt forhold med en partner jeg finner fysisk tiltrekkende og attraktivt. Og jeg er glad i min kjæreste og derfor ønsker jeg at hun også får ha et rikt liv med en partner hun finner attraktiv. Noe mindre enn det ville fir meg vært egoistisk. Attraktiv trenger ikke bety glatt perfekt hud og en kropp uten "slitasje". Arr/ merker etter fødsel eller arr etter sykdom gjør ikke en person mindre attraktiv i min bok. Det er bare merker som viser et liv vi har delt.

Å la kroppen forfalle av latskap og overspising er meget lite attraktivt for meg og for noen kan en drastisk forandring i stil (herunder blant annet sveis) og ødelegge mye av attraksjonen. Man spør ikke om lov til å forandre noe ved sitt utseende. Men man bør (etter min mening) bry seg litt om hva partneren mener. 

Men klart det, dersom fysisk attraksjon betyr lite for deg eller noen andre utover i forholdet så er det også helt fair. Vi har ulike behov, og det må respekteres. 

Vimsan skrev (23 timer siden):

Når man er i et forhold, så er det på godt og vondt. Med en partner skal man kunne endre litt på utseendet, gå i joggebukser, være så syk at øynene er rødsprengt og nesen er rød etter snørrtørking, være på sitt verste og være på sitt beste uten at partneren skal synes det er turn-off. Det betyr ikke at man skal la seg selv forfalle. Men utseendet skal selvsagt være en lavere faktor enn i starten. Etterhvert får man jo barn. Og man blir eldre. Man kan ikke forvente at partneren skal se lik ut de neste 20 årene. Det sier seg selv. Det handler mye om felles interesser også. Hvis begge liker trening når de blir et par, og den ene detter av, så mister man en felles interesse. Hvis begge liker å sitte på sofaen og se film, og den ene plutselig blir treningsnarkoman, så blir det krasj i interesser. Men det handler om å vokse fra hverandre, ikke om å miste tiltrekningen til den andre om hun/han klipper håret. 
 

Alle disse som mener det er turn-off med kort hår- ville deres forhold overlevd en cellegiftbehandling? Måtte partneren bruke parykk og skjule sykdommen fordi mannen synes det er så turn-off? 
 

Jeg ville aldri begynt å trene fordi en partner mente jeg burde det. Jeg har ikke beveget meg inn på et treningssenter på over 15 år. Det er rett og slett ikke noe som interesserer meg. Men jeg kunne heller ikke hatt en partner som ikke likte å gå turer, toppturer eller gå på ski. Jeg ville heller aldri hatt en partner som ikke tålte at jeg jar dager jeg bare vil gå i joggebukse og være usminket. Ofte er det sånn at man i et forhold er glad i en person for den den er. Det er sånn forhold overlever kriser og alvorlig sykdom uten at man drømmer om en som ser mer velstelt ut. 

Utseende er jo ikke det viktigste nei. Så jeg synes det blir litt tullete å sammenligne cellegift med en frivillig hårsveis eller sykdom med skavanker som skyldes livsstil.

Man trenger heller ikke dra på treningssenter for å ha en aktiv hverdag og dertil en aktiv kropp og et aktivt sinn.

Men synes det blir å ta det for langt å skyve fysisk attraksjon og utseende så langt ned at det blir en bagatell. Det er faktisk en del av livet og er man glad i partneren sin, så ønsker man vel ikke at partneren skal være sammen med deg til tross for utseende. Det handler ikke om å tvinge hverandre. Da er fokuset feil. Der er jeg helt enig med deg. Men jeg synes det er egoistisk å la seg forfalle til en "mindre attraktiv" (subjektivt kriteriet) enn det partneren falt for. 

Og det innebærer ikke sykdom eller at livet rett og slett kan by på noen overraskelser og utfordringer. Da er utseende av lite betydning. Men likevel så er ikke det noe som trenger å vedvare. Før eller siden kan man komme ut av den vanskelige perioden, og da ville i det minste jeg tenkt at jeg ville ønsket å komme tilbake igjen til det stadiet hvor partneren falt for meg. Det innebærer også overfladisk fysisk attraksjon.

Vimsan skrev (18 timer siden):

Kort hår varer ikke evig. Det vokser ut igjen. (Barn på si og tatoveringer er litt mer  permanent)

Man kan virkelig ikke forvente at en partner skal sjekke om alt mulig er greit. Hvis hun ville, men han ikke ville, hvem skulle da vunnet kampen? 

De menn som mener kort hår er turn-off burde vel heller «gå i seg selv» og vurdere om de er i forholdet fordi de er glad i utseende hennes eller den personen hun er. Det virker veldig umodent, kanskje til og med litt barneskole/ungdomsskole.

Det å reise på jentetur og guttetur spontant er også helt innafor både med og uten forvarsel om man ikke har barn sammen. Oftest blir det forvarsel fordi man spør hverandre «hva skal vi gjøre til helgen?» om man er i er forhold. Har man barn samme, så er både guttetur og jentetur innafor, men det krever en viss planlegging.

Men dette er hår. Personligheten endrer seg ikke av at det blir kortere. Overfladisk kan man være på byen og ons, ikke i forhold.

Så når man er i forhold så har ikke utseende noe å si lenger? Huff, det hørtes bare trist ut. Jeg mener dersom man er i et forhold så "skylder" man sin partner å ta vare på egen kropp og utseende. Sånn fungerer det hos oss i hvert fall. Litt trening og vedlikehold av kroppen, slik at vi ikke trenger å nøye oss med en forfallen partner og drømme om en partner som ser mer velstelt ut. 

Når det gjelder sveisen, så bestemmer man sin egen sveis. Det tror jeg ikke noen innerst inne er helt uenig i. Men det er klart at man som kjæreste har rett til å føle seg skuffet over at kjæresten har gjort en såpass stor endring med utseende sitt uten å engang høre om det er noe kjæresten har noen tanker om.

Grunnlag for å slå opp mener jeg absolutt ikke at det er. Hår vokser ut. Men det hadde ikke kostet mye å lufte ideen først. Og dersom man sier at man ikke likte det, og hun likevel valgte å gå for sveisen så hadde den vært mye enklere å "svelge" synes jeg. 

Gjest 26fee...b48 skrev (6 timer siden):

Det styggeste som finnes er silikonpupper, det forteller meg iallfall at kvinnen er hjernedød. Jeg er glad i naturlige, duvende bryster som ikke står rett til værs. 

Anonymous poster hash: 26fee...b48

Er man også hjernedød om man for eksempel har operert bort 1-2 pupper på grunn av kreft eller lignende, og i ettertid har bestemt seg for å gå for silikonpupper for å kunne føle seg komfortabel i egen kropp igjen? 

Dubious skrev (3 timer siden):

500k er jo ikke så mye i lån, per person.
Boligen er sikkert verdt mer enn 1 million?
Så banken er sikret.

Vi kjøpte boligen for ca 1,150 000. Ca 200 000 egenkapital. Ingen jobb, kun lån/stipend. Men som Loko skrev, så ringte vi ikke rundt hos alle. Vi lette etter en rådgiver å kunne snakke med. Vi så forøvrig bolig 3-4 år senere med ca en halv million profitt 😄

Vi var to med lån/stipend og vi fikk et lite boliglån. Dette var for 10 år siden da, så ikke sikkert det ville gått i boks idag. Fikk først avslag gjennom de vanlige kanalene, men vi fant til slutt en rådgiver som var villig til å "kjempe" litt for oss.

Vi hadde da vært gode kunder, utvist meget god spareevne og var begge under utdanning med relativt sikre arbeidsfremtider.

Det var kun snakk om ca 1 mill i lån fordelt på 2 lånetakere, og selv med en rente som skjøt i været ville det fortsatt være billigere/likt som leieprisene vi allerede håndterte fint. Vi hadde mye dokumentasjon og et budsjett vi kunne bekrefte med faktisk bankutskrifter. Vi hadde også en spesifikk bolig vi kunne kjøpe til avtalt pris.

Jeg trivdes best med studiene i Oslo. Større by. Blir mest smak og behag. Sjekk opp hvilken by som har best fagmiljø innen ditt fag.

Jeg var i liknende situasjon hvor utleier slo seg vrang helt ut av det blå. Han brukte advokat og trusler om dekning av advokatutgifter og saksomkostninger. Jeg oppfordret han til å ta saken videre, og ønsket han lykke til med å få det dekket.

Han ble mer ufin og begynte å finne opp erstatningskrav han mente jeg måtte stå til ansvar for, så begynte han også å kreve økt leie med tilbakevirkende kraft. Jeg skrev at jeg ikke lenger kom til å svare på e-poster og telefoner fra han og at videre saksgang skulle gå via forliksrådet eller korrekt rettsinstans. Jeg skrev også at hans trusler om at dette kunne bli dyrt for meg ikke hadde noen annen effekt enn at jeg virkelig ønsket at han skulle ta saken videre.

Ratleto skrev (Akkurat nå):

Du kan stryke "overspising". Når et gen er med på å styre og du forbrenner kaloriene som varme, eller lagrer det som fett, da kan jo to personer spise akkurat det samme, men den ene blir overvektig av det.

Men ditt scenario fordrer at begge overspiser. Og i det scenariet har du rett.

Men om begge spiser tilstrekkelig for å gi kroppen den energi den trenger, og ikke mer, så er ingen av dem overvektige.

Da ilegger jeg ordet overspise den mening at det innebærer å spise mer enn det som trengs for å opprettholde kroppens funksjoner. Altså mat som næring/drivstoff.

covah skrev (11 minutter siden):

Ja?
Du overså kanskje noe i det første innlegget mitt?

Kan godt fremheve/spissformulere meg selv litt. Da slipper jeg å ilegge deg meninger.

Hvis man, ved å unngå overspising, uansett kan unngå overvekt. Med eller uten genet. Faller vi da ikke tilbake til at det er den enkeltes ansvar/skyld/"sett inn korrekt ord" å følge et fornuftig kosthold og på den måten unngå overvekt. Med eller uten gen så er det ingen som trenger å overspise.

Når det gjelder ordene dumme og late så er jeg uenig i den språkbruken. Den er jo nedverdigende med hensikten å være ufyselig. Men jeg vil heller si at overvektige i stor grad har med seg dårlige kostholdsvaner både kulturelt og fra oppveksten, samt at dårlig kunnskap om ernæring og helse (eventuell dårlig anvendelse av kunnskapen) også spiller en rolle. Om man vet at noe er farlig, og så fortsetter man å gjøre det, så er jo handlingen ganske så idiotisk (handlingen, ikke personen).

covah skrev (10 minutter siden):

Det jeg reagerer på er de som da IKKE har dette genet, og dermed ikke har problemer med overvekt, stadig kommer med pekefingeren og (ofte indirekte) sier at siden de selv klarer å holde seg normalvektig, så må jo de som ER overvektige være late og dumme siden de ikke klarer det samme.

 

Men gen eller ikke gen. Overspising + gen = overvekt? Og da er trolig også "ikke-overspising" + gen = ikke overvekt. Altså kan man ved å spise fornuftig og evt bevege seg rikelig fortsatt unngå overvekt?