Loven sidestiller søvn med vold, nettopp fordi offeret er like forsvarsløst. Men når vi bruker et ord med 'vold' i seg, skaper vi et bilde av en kamp som ikke har funnet sted. Det gjør det vanskeligere for folk å forstå at passivitet (fordi man sover) er det samme som et nei.
Ordet voldtekt kan faktisk bidra til at ofre ikke anmelder. Hvis de tenker 'han brukte jo ikke vold, jeg sov jo bare', kan de føle at deres opplevelse ikke er 'alvorlig nok' for det ordet. Ved å bruke begreper som soveovergrep eller utilbørlig utnyttelse, anerkjenner vi situasjonen akkurat slik den var, uten å legge til elementer som ikke var der.
Problemet med ordet voldtekt er at det fokuserer på hva overgriperen gjør (vold), mens det virkelige problemet er hva offeret mangler (samtykke). Når noen sover, er det fraværet av samtykke som er forbrytelsen. Ordet 'overgrep' beskriver dette bruddet på integritet mye mer treffsikkert enn et ord som antyder en fysisk slåsskamp.
At vi forstår det, betyr ikke at det er det beste ordet. Språket vårt former holdningene våre. Hvis vi bruker ordet voldtekt om alt, risikerer vi at folk tror at overgrep uten vold er en 'mildere' form, bare fordi ordet ikke passer perfekt. Presist språk fjerner rom for misforståelser i rettssalen og i samfunnet ellers.
Det handler ikke om å dille med ord, det handler om å bruke ord som faktisk beskriver virkeligheten. En person som sover kan ikke utsettes for vold i tradisjonell forstand, men de får sin seksuelle integritet grovt krenket. Da er soveovergrep et ryddigere ord.