SNratio

Påstanden om at rask on-chip PDAF kan bidra til å redde DSLR virker kanskje så merkelig at den bør forklares.

Situasjonen er at det alltid har vært en motsetning mellom godt søkerbilde og god fokusering på SLR, og den har faktisk tilspissa seg i seinere år, av to grunner:

1. Det er vanskelig å få til mikrofin AF med tradisjonelle PDAF-systemer, samtidig som bedre optikk og større blendere øker kravet til presisjon.

2. En god del lyssterk topp-optikk har ikke ubetydelig "residual sfærisk aberrasjon", dvs at fokus endres når det blendes ned. Nikons 200/2 AF-S VR er et kroneksempel, men det er langt fra aleine. Se eksempler i testene på photozone.de. Overfor dette kan faktisk tradisjonelle PDAF-systemer være rimelig sjakkmatt.

Hadde disse problemene angått perifere anvendelsesområder for DSLR, hadde det ikke betydd så mye, men det er snarere tvertimot. Dermed brukes ofte live view til kritiske opptak - men da er jo speilet bokstavelig talt i veien.

Kunne en få til en kombinasjon, der det vanlige AF-systemet lager en god tilnærming, men finjusteringa skjer ved opptak, villle mye være oppnådd. Og det er ikke noe stort praktisk problem at sånn finjustering kanskje ikke vil fungere ved små blendere, for da er tilnærminga god nok. Med høyoppløste sensorer vil dessuten stadig mer fotografering skje til dels langt under f/8, og da bør vel PDAF kunne fungere. En ørliten økning i blackout-tid for speilet når on-chip PDAF er skrudd på (men ikke ellers) vil være helt greit for de fleste, tror jeg.

Sånne som oss er nisjen, uansett hva slags system vi bruker. At det ikke ser sånn ut akkurat nå er fordi det de siste 10 årene har vært populært å kjøpe speilrefleks eller Sony Nex. Men dette kommer ikke til å vare, for de fleste som kjøper denne typen kameraer klarer seg stadig bedre med telefon og Instagram.

 

Vi blir etter hvert tilnærma de enste som kommer til å bruke noe system, utover kameraer av den typen som går i telefonen, i det hele tatt, enten det er med eller uten speil.

 

Tror jeg.

Det kan iallfall se sånn ut, men verden er ikke direkte liten, og det har noen konsekvenser.

Anta at 1 milliard mobilbrukere eksponeres for fotomuligheter gjennom telefonen. De fleste vil bruke dem før eller seinere. Om så lite som 1 promille av disse kommer til at de vil ha bedre fotoverktøy, dvs et systemkamera, har vi 1 million kjøpere. Det er ikke mye, men sammen med alle som trenger fotoverktøy til yrkesbruk, vil det være nok til å holde liv i en industri.

Og de faktiske andelene kan være nærmere 10% enn 1 promille, kanskje enda en god del mer, fordi mennesket er et "kjekt-å-ha"-dyr. Over tid, tror jeg mobilkameraene snarere sikrer fotoindustriens eksistens, enn å ødelegge den. Vi har alltid vært i nisjer, det er bare fordi så mange av oss tidvis har stua oss sammen i noen av dem, at det har sett ut som noe annet for oss.

 

Jeg lurer på om mange kanskje undervurderer DSLR sin evne til å være mange ting samtidig.

Det er jeg usikker på. DSLR blir jo mindre og mindre modulær - mange av dagens FF DSLR-er kan ikke bytte mattskive en gang. For meg så er DSLR i ferd med å bli et nisje-produkt og speilløse system-kameraer tar mer og mer over. På den andre siden, da blir kanskje DSLR-ene mer modulariserte i gjen?

 

Grunnen til at DSLR vil bli marginalisert er enkel - produksjonskostnader. Det er billigere å produsere elektronikk enn mekanikk. Problemet har vært at produsentene har tatt besparelsen sin selv, istedet for å dele den med kjøperene. Når de i tillegg har laget til dels uinteressante kamera-modeller som byttes ut en gang i året, så er det kanskje ikke så rart at de ikke tar av her på berget?

 

Premissene holder, men ikke konklusjonene. Det har også å gjøre med begrepsbruken, hva er det f.eks. å være "modulær"? Funksjonelt har DSLR blitt stadig mer modularisert de siste 5 åra, f.eks. med (minst) 2 uavhengige systemer for AF, muligheter for fjernbetjening, ulike former for videoopptak osv.

Og dette skjer ikke hovedsaklig på grunn av kameraprodusentenes ønsker, men fordi de tvinges til det. Deres egen hovedinteresse er å selge mest mulig lukka bokser som må byttes ut så ofte som mulig, men de er nødt til å bry seg om de brysomme ønskene til brukerne, iallfall litt om gangen.

Og endel ting kommer nok til å skje raskere etter hvert, og tvinge produsentene til å snu seg litt oftere. Det mange f.eks. kanskje ikke er klar over, er at Linux-varianten Tizen allerede er i bruk i et kamera. Det gir helt nye premisser for funksjonell modularisering og bl.a massiv parallellprossesering. Tenk to ekstra slots av minnekortstørrelse, der en kan plugge inn ekstra prosessorkraft/funksjonalitet. F.eks. en enhet som er henta fra 4k videoopptak i en mobiltelefon - det er garantert mye mindre signalbehandling som er nødvendig for godt sluttresultat fra en 16MP FF-sensor med god optikk foran enn en 16MP mobil-sensor. En annen enhet kan være spesialisert for RAW-behandling, sånn at du kan flytte den automatiserbare delen av arbeidsflyten din fra PC til kameraet.

Utbyttbar sensor har vært diskutert mye - for min del tror jeg kanskje søkeren vil bli det som først gjøres utbyttbart. Ikke minst fordi dette i dag er en teknologisk mindre moden komponent enn sensoren. Så vil sensorene komme etter hvert. Men kanskje ikke før det er virkelig ulike valgmuligheter, f.eks. Bayer eller ikke.

Hvs jeg hadde hatt en FF DSLR med utbyttbar søker og sensor, hadde jeg trolig brukt EVF til ca 10-20% av bildene, speil/skjerm til resten. Så hadde jeg brukt 16MP sensor til ca 90% av bildene, og en 36 MP sensor til resten.

Å mene at fordi speilrefleks passerer vanlig pensjonsalder, så må den være på vei ut, blir litt som å si at nå er de derre kameraobjektivene snart 200 år, vi er langt på overtid med objektivfrie kameraer. Og det at en mekanisk enhet etter hvert omtrent alltid vil være dyrere enn en tilsvarende elektronisk, trenger ikke bety noe særlig i praksis hvis den står for bare noen prosent av de totale komponentkostnadene. Hvor mye koster speilenheten til en D3100, tru?

Og jeg tror at mange glemmer at rask on-chip PDAF like gjerne kan komme til å redde DSLR som å danke det ut: Speilet opp, den mekaniske lukkeren opp, fokuser og eksponer, speilet ned - på litt over tida systemet trenger på å finne ut hva som skjer og vise det i en EVF. Skuddtakt? La speilet blafre f.eks. 6/sek, og ta 10 eksponeringer hver gang.

Sjølsagt sitter det veldig langt inne for CaNikon å gå inn på noe sånt. Men det første ombyggingsprosjektet, der Tizen-styringssystemet fra et Samsung-kamera flyttes og tilpasses til en ombygd CaNikon proffmodell, trenger ikke være så langt unna. Nikon-hus har vært bygd om før, og de kommer til å bli det igjen.

Jeg lurer på om mange kanskje undervurderer DSLR sin evne til å være mange ting samtidig. Da live view kom, var den viktigste barrieren brutt, og mitt første speilreflekskamera, i 1970, hadde utbyttbar søker..

Teknisk er det ingen ting i veien for hybrider der en kan skifte mellom full EVF og full optisk søker etter behov, og det kan godt hende det vil være marked for akkurat noe sånt: Full EVF når max fokuspresisjon er påkrevd, full optisk når det er mer optimalt. Derfor betyr ikke utviklingen av on-chip PDAF og bedre EVF nødvendigvis slutten for DSLR, det kan komme til å virke tvert imot. Jeg synes heller ikke det er noe som tyder på at DSLR-optikken kommer til å bli direkte utkonkurrert med det første, verken mht. pris eller kvalitet. Men at speilløse systemer kommer til å overta mer og mer av fotograferinga, er det liten tvil om.

Og speilløse FF-systemer, som A7r, overgår jo essensielt sett ikke FF DSLR kvalitetsmessig, uansett hvor mye Sony tweaker "RAW"-filene sine. Noen virkelig farlig konkurranse på kvalitet vil ikke DSLR få før vi har speilløse MF-systemer til overkommelige priser. Men de kan komme før vi aner.

Skal forsøke meg med en oppsummering om disse modellene:

- Det som gir mest kamera for pengene i dag, er D7000.

- Det som gir mest bildekvalitet og enkel funksjonalitet for pengene, er nok D5300.

- Det som gir nesten alt til en overkommelig pris, er D7100.

Skal ikke legge skjul på at jeg er veldig fornøyd med D7100. De viktigste "feilene" for min del, er begrensninger fordi det ikke er gjennomført "pro" - og det er jo ikke en gjennomført entusiastmodell som D7100 sin feil at det mangler en modell over den i Nikons lineup.

Bumper denne tråden bittelitt, for å kommentere at jeg synes disse valgene virker veldig fornuftige - hvis en ikke veit at en trenger den større ytelsen til de dyrere alternativene. Og hvis/når en kommer dit, koster det lite å oppgradere.

Jeg har sjøl både (en gammal) Tamron 17-50/2.8 og Sigma 18-35/1.8, og til daglig er det Tamronen som mest sitter på D7100. Det har med kombinasjonen av rekkevidde og vekt å gjøre. Men når det er mer krevende oppgaver, blir det å gå noen vektklasser opp, til 18-35/1.8 + 50-150/2.8 OS. Samt inn med fastbrennvidder etter behov.

Til reisebruk synes jeg at 17-50 + 70-300 + 60/2 macro er en ganske så komplett og rimelig bærbar kombinasjon. Evt komplettert med en vidvinkelzoom hvis en vil jobbe med denslags. 18-105- og 18-200-Nikkorene er også greie alternativer hvis en ikke er fullt så nøye på det. 70-200/4 gir også gode nok croppe-muligheter til å dekke funksjonen som en ganske høyvalitets telezoom, men noen rynker på nesa og vil heller drasse på 2.8-versjonene. Jada, det de får ekstra kan være helt avgjørende noen ganger, men da setter jeg meg heller ned og drømmer om en letthåndterlig 135/1.8

Til nordlys-fotografering ville jeg starta opp med Tokinaen, uten tvil. Så kan du eventuelt legge til Sigmaen etter hvert, den vil komplettere 18-105 og 11-16 på en forbilledlig måte. Om noen så synes du er en snåling som har to zoomer i det vide området, får det være deres problem. For du har jo faktisk fortsatt ikke dekka 17mm - og jeg for min del tar vel 25-30% av bildene mine på akkurat 17mm. (Men det er bare fordi min Tamron 17-50/2.8 ikke går videre )

Gullringen til Nikon betyr vel i hovedsak at "dette er hva vi f.t. har å tilby til yrkesbruk i denne sjangeren", og ikke nødvendigvis særlig mer - bortsett fra et prispåslag sikkert som amen i kjerka.

Edit: Den eneste betegnelsen som pr idag innebærer et klart kvalitets-stempel, er Sigmas A-, "Art"-serie. På en lavoppløst sensor som D700 er Sigmas 35/1.4 bortimot perfekt. (Men på D7100 synes jeg den er i dårligste laget i hjørnene til å være normalobjektiv.)

For å ha et sted å begynne, er den nevnte nye 24-85 AF-S en temmelig grei all-rounder. Jeg har brukt den eldre 24-85/2.8-4 AF-D veldig mye på D700, og det er mye positivt å si om den også. Hvis denne kvalitetskategorien virker OK for ditt bruk, kan du fylle inn med den nye 18-35 AF-S, da har du dekka veldig mye av vidvinkelbehov. Nesten uansett hva du ellers har av optikk, vil en 85/1.8G fylle godt inn.

Husk at med 24MP, så er DX-croppen ca 10 MP, og det holder til veldig mange formål. Derfor er det ikke alltid så dumt å fylle inn med DX-objektiver i crop-modus for å komme i gang. Enkelte, som 12-24/4-Nikkoren, dekker dessuten hele FF-flata i den lengste enden, og kan brukes som "Poor Man's Ultra-wide-angle". Veit ikke hvor stor bildesirkel 18-70 tegner, men det er uansett lurt å titte på det. Den ultrabillige 35/1.8 DX gjorde f.eks. under endel forhold en helt grei jobb for meg på D700. Det blir knallskarpt sentralt, og mer eller mindre ille i hjørnene.

Med nok lys, er den nye 80-400 definitivt tingen. Men på f.eks. 300 mm, er Sigmas 120-300/2.8 OS nesten to blendersteg raskere, og det kan være akkurat hva som du trenger under vanskelige forhold.

Jeg hadde vel begynt med en rimelig, brukt 70-200/2.8 VR I i din situasjon, og så tatt det derfra. Det er hovedsaklig i hjørnene på FF at den faller gjennom, og det bør du kunne leve med til barneidrett. (Den enda eldre 80-200/2.8 AF-S er bedre i hjørnene, men du mister VR.) En 1.4TC er rimelig og kjekk å ha, så det er bare å eksperimentere med den - kanskje gir den i blant rekkevidden du trenger. Men å basere seg på TC til sport, ville jeg ikke gjort. Med 20+ MP å ta av, kan cropping ofte være godt alternativ til TC.

Den er dritskarp og forbausende letthåndterlig til tross for formen. Men det at det var såpass vanskelig å få til noe med filter, var en av grunnene til at 14-24 ble såpass lite brukt, og at jeg derfor solgte den. Bedømmelsen av 16-35 i tester varierer veldig, men de som bruker det til det som det er bygd for, virker veldig fornøyd. For min egen del foretrekker jeg gammer'n, 17-35/2.8

Jeg er en meget lykkelig eier av en 85/1.8G, og den kan anbefales for de aller fleste. Men ikke innbill dere at den er like bra som en 1.4G, for det er den ikke - generelt. Bl.a. er coatingene billigere, og den er derfor dårligere straks lysforholda blir litt vanskelige. Til krevende bruk, vil derfor 1.4-varianten forsvare sin plass, men de aller fleste vil nok være bedre tjent med 1.8, og så bruke resten av pengene på noe annet.

Jeg synes denne differensieringen er mønstergyldig gjort av Nikon, og jeg tror ikke de har tapt noe på å gjøre 85/1.8G så god. De taper noen få salg av 85/1.4, men det mer enn veies opp av større totalt salg av 1.8.

Med 35mm virker situasjonen nokså innfløkt. Fordi den nye 35/1.8 ser ut til å bli liggende såpass nær Sigmas 35/1.4 i pris, skal det bli interessant å se om den har kvaliteter til å forsvare dette. Det er den jo pent nødt til å ha for at ikke Nikon skal miste mye salg og sakke akterut, og da spørs det hvor konkurransedyktig 35/1.4-Nikkoren vil være.

Det med optisk bedre tredjepartsalternativer er vel litt både og. Den eneste av de aktuelle zoomene som ut fra testene for meg ser ganske entydig bedre ut i forhold til tilsvarende originaloptikk, er Sigmas nye 24-105/4.

Mekanisk er det klare forskjeller, og for et objektiv som skal brukes veldig mye og veldig lenge, kan de dyrere alternativene være bedre løsninger. Men ikke nødvendigvis - her må en støtte seg på observasjoner og erfaring. Roger Cicala på lensrentals.com legger i blant ut resultater fra deres reparasjonsstatistikk - de kan gi noen overraskelser.

Hvis en ikke veit at objektivet skal kjøres hardt, ville jeg følge Kristallos opplegg med å kjøpe en 24-120(105) pluss 1-2 fastbrennvidder. Nikons 85/1.8G vil fylle inn veldig bra, og med 35 el 50 mm i tillegg, vil en være svært godt dekka. Dessverre blir Nikons nye 35/1.8 FX altfor dyr - med mindre den har ganske enestående ytelse.

Jeg har begge, og begge kan utnytte D7100-sensoren bra. For dine viktigste formål, er jeg enig med de andre i at Tokinaen kan gjøre best nytte i første omgang. Sigma 18-35/1.8 er verken særlig vid eller lang i zoom-området, så den kan det være best å tenke på som en superkombinasjon av knallgode, lyssterke fastbrennvidder, f.eks: 18-21-24-28-35mm. Tenker du på å skaffe _en_ av disse, kan det være et godt alternativ å legge på litt, og få zoomen i stedet.

Min Tokina er litt skeiv - det kommer lite fram på 6-8MP-bilder, men blir tydelig på 24MP. Pr idag, må en nok stille opp med mer av kvalitetskontrollen sjøl for Tokinaen enn Sigmaen.

Jeg har hatt det inne til fokusjustering hos FotoVideo to ganger uten at det løste problemet 100%. Enkelte objektiver (bl.a. 16-85mm) krever forskjellige fininstilling av autofokus avhengig av brennvidde. Det var uansett en flott unnskyldning når jeg hadde et ønske om å prøve speilløst

Interessant! Forstår det ønsket godt - jeg fikler litt med en Nikon 1 V1 sjøl.

For ikke å kapre denne tråden, kan vi jo si at det du opplever med D7000 illustrerer noe av problemene med AF som ikke er sensorbasert, og at de på ingen måte er begrensa til tredjeparts-optikk.

Rask AF er ikke noe argument lenger hvis den bommer ofte. (Men for min egen del må jeg jo si jeg har hatt veldig lite kluss med AF på D300, D700 og D7100.)

Hvordan er ISO-forskjellene på ISO 1600 og 3200? D7100 har overraska meg positivt der, så med ikke helt ulik pikseltetthet, skulle mFT kunne hevde seg greit.

Må jo være solgt noen, har sett den første til salgs, og et retro kit-objektiv...

Har vurdert det, men det er for dyrt, og jeg synes det blir for mange kompromisser...

Ville savnet kvikkjustering av eksponering, innebygget trådløsstyring av blitz, og mulighet for video.

Det kommer nok mange til salgs etter hvert..

Og kommer de langt nok ned i pris, skal jeg svelge unna alle fornærmelsene som ligger i "ergonomien" og skaffe et, for sensorens skyld. Men å si at min tillit til Nikon er svekka av denne lanseringa, er en underdrivelse. Og reaksjonen min blir bare forsterka av at jeg faktisk har drevet med det som Nikon-reklamefolka kaller "pure photography" i flere tiår, hovedsaklig med Nikon F. Som var et overraskende bra kamera ergonomisk for den aktuelle bruken, på tross av alle føringene som mekanikken, filmen (og i noen grad de valgte løsningene) la.

Ingeniørene prøvde å gjøre så godt de kunne, og det har de på ingen måte fått lov til ved utforminga av Df. Retro-look er helt fint for meg, men ikke kødd med utløserknappen/grepet så huset blir vanskeligere å håndholde stødig, og hendene/fingrene får mer belastning. Legg gjerne opp til at fotografen får tenke mer gjennom bildene, men i denne prosessen er histogrammer, automatikk og justeringsmuligheter vesentlige hjelpemidler. Som skal tilrettelegges optimalt, ellers stjeles tid og krefter fra den kreative prosessen og den nødvendige håndverksmessige gjennomføringa. Og tjuveri er og blir forbudt.

Kjøpte nylig et E-M5 med 17mm f/1.8 da jeg følte jeg ikke lenger kunne stole på mitt autofokusproblematiske D7000. Foreløpig er jeg svært fornøyd. Stabiliseringssystemet er utrolig bra og jeg føler ikke at bildekvaliteten står tilbake for D7000 - i hvert fall ikke opp til omtrent ISO 1600. Jeg kjøpte også en billig ny 14-42mm på eBay i tilfelle jeg skulle trenge mer tele, men denne er fortsatt uprøvd etter to uker... Jeg er spesielt fornøyd med den at eksponeringskompensasjonen vises umiddelbart og hvordan eksponeringen av bildet kan vises gradvis ved lange eksponeringer. At kameraet ble kjøpt på knalltilbud på Black Friday gjør ikke tilfredsstillelsen mindre Gikk dessverre over 1 måned før jeg fikk kamera i hende av diverse årasker.

 

Edit: D7000 beholdes inntil videre da jeg uansett bruker manuell fokus ved makro og jeg er godt fornøyd med mitt Sigma 180mm f/3.5 til den slags.

Bare sånn for ordens skyld: Fikk akkurat fiksa AF på et bakfokuserende D7000 gjennom FotoVideo. Helt grei garantisak. Kan være bra for neste eier om du skal selge også.. Tror det er en "viss" prosent AF-trøbbel på D7000?

 

Jeg har jo lurt på når vi kan få noe tilsvarende for crop DSLR, og nå tror jeg svaret er "aldri". For i motsetning til mFT, er det visst ikke rom for mer high-end modeller - iallfall tror ikke produsentene det. For min del er jeg ikke så sikker, for et godt verktøy vil kunne selge jamt og trutt i årevis.

Med introduksjonen av Canon 6D og Nikon D600 så ble spørsmålet "kommer crop DSLR til å bestå som noe annet enn entry-level modeller i lang tid?".Jeg har hatt Sigma 10-20mm, og for mine behov så ville jeg gjerne heller ha en fast 8, 10 eller 12mm med bedre lysstyrke / bildekvalitet, enn å utvide tele-sida.-k

Når det gjelder korte fastbrennvidder, er det kanskje en idé å kontakte Samyang? Jeg må jo si at med Tokinas 11-16/2.8,føles ikke behovet for sånne i 10-16-området så stort.

Enig. Jeg er nødt til å ha noe som går lenger opp enn 16mm, ja endog 20mm blir for kort!

24 er ok, men skulle gjerne hatt en 10-35mm

Du er nok ikke aleine om det ønsket, og Tokina utvida altså nå området på sin f/4-zoom til 12-28mm. Og det er ikke minst de 4 siste millimetrene som har gjort at jeg har brukt Nikons 10-24 mye mer enn jeg brukte Sigmas 10-20. Når en ser på ytelsen i den lange enden, som heller ikke er topp på nyere konstruksjoner som 12-28-Tokinaen, får iallfall ikke jeg lyst til å be om enda mer. Synes egentlig ca 2x er greit zoom-intervall for vidvinkel.

Hvis noen lurer på hva jeg egentlig ønsker meg, mer presist, så kan det godt være ulike vektlegginger av zoomintervall/lysstyrke/ytelse. Men på topp for meg vil nok en crop-versjon av Nikon-klassikeren 17-35/2.8 være, f.eks. 11-24/2.8. Som tar filtre, som ikke trenger å være topp hjørneskarp på full blender, men som tar seg rimelig raskt opp ved nedblending. F.eks. omtrent ytelsen på 24MP crop som 17-35-Nikkoren har på 24MP FF: http://www.photozone.de/nikon_ff/672-nikkorafs173528ff

Dette objektivet kom i 1999(!), og vi har venta på en oppdatering i årevis. Nikon har patentert minst en ny utgave, men ikke sett seg tjent med å lansere så langt. Den sentrale skarpheten er så høy at objektivet, som ett av ganske få matcha D7100-sensoren (gjett om jeg ble overraska) - men som crop-zoom er den naturlig nok totalt utkonkurrert av Sigmas 18-35/1.8.

Jeg har jo lurt på når vi kan få noe tilsvarende for crop DSLR, og nå tror jeg svaret er "aldri". For i motsetning til mFT, er det visst ikke rom for mer high-end modeller - iallfall tror ikke produsentene det. For min del er jeg ikke så sikker, for et godt verktøy vil kunne selge jamt og trutt i årevis.

 

På DX har jeg nå hatt 3 eksemplarer av det jeg trodde var 'guden' blant ultravidvinkel-zoomer for DX: AF-S 12-24mm f/4, De var alle vanskelig å få konsistente resultater med!

Kuleste ultravidvinkelzoomene på crop er vel heller Sigma 8-16 eller Tokina 11-16/2.8..

 

Helt med på at de zoomene på hver sin måte er ganske så kule. Bortsett fra det opplagte problemet med å finne et godt eksemplar, er det brennvidde x lysstyrke som har holdt meg igjen mht. Sigmaen: Når en bruker området omkring 16mm mye, har en med den i praksis 3 blendersteg, 5.6, 8 og 11. Det gir meg mye mindre handlingsrom enn Tokinaen, som kan brukes 2.8-11. For med 24MP sensor, vil jeg ikke kalle f/16-bilder for "skarpe", jeg prøver gjerne å unngå f/11 også.

En forbedra og kvalitetssikra versjon av Tokinaen ville forsvare sin plass i en "holy trinity for crop" med glans - men det som selges i dag, er ikke helt der. Især ikke om en jamfører med Sigmas to kandidater: 18-35/1.8 og 50-150/2.8.

Jeg opplever at 12-24/4-Nikkoren forholder seg til f/2.8-Tokinaen omtrent som 24-105(120)/4 forholder seg til 24-70/2.8. Mye mindre sexy, men ganske bra allsidig.

Etterhvert har jeg innsett, som du, at kravet til mekanisk nøyaktighet blir for stort til at produsentene klarer (har råd til) å få det bra nok. Og at noe lenger ned enn 18mm på DX kommer jeg ikke hvis jeg skal ha 24mp skarphet over hele bildeflaten. Skal jeg lage videre panorama enn det, må jeg nok ta flere bilder på brennvidde med null distorsjon, og stitche sammen på PC

(Den nye D3300 får en panoramafunksjon innebygget, så det blir jo muligens løsningen!)

 

Det ser ut til at området under 18mm er og blir vanskelig ja, og at panorama er en utvei for mange situasjoner - synd det såpass sjelden passer for meg. Samtidig er gode eksemplarer av vidvinkeloptikk verdt å samle på!

Men jeg tror jo at ting kan bedre seg endel når markedet er der. Tokinas nye 12-28/4 kunne vært en løsning for meg hadde det ikke vært for mega-CA og dårlige motlysegenskaper.

PS. Ta en kikk på Sigmas 8-16mm og de to 10-20 millimeterne også.

 

Interessante alternativer. Jeg har hatt den langsomste 10-20-millimeteren til Sigma før, og det var et bra objektiv - men ikke så glimrende for bitttesmå piksler. Sigmas 8-16 er jo kjempebra hvis en finner et godt eksemplar - men jeg nøler litt med å gå på prosjektet. Her er photozone sin erfaring:

We went through no less than 4 copies of the Sigma lens to find one without significant decentering (not counting the also decentered Canon version we reviewed earlier). The decentered units were obviously of no use to shoot sample images with, the 4th and final unit, which is reviewed here, was well centered but unfortunately suffered from a quite strong backfocus issue.

Vidvinkelmarkedet har jeg liten oversikt over, men hva med å se på noe med fast brennvidde og manuell fokus? Autofokus + zoom gir jo veldig komplisserte konstruksjoner med mange bevegelig deler. Vil tro det er mye lettere å få perfekt sentrering osv med en enklere konstruksjon.

Ja, fastbrennvidder kan tvinge seg fram, problemet er altså utvalget. På FF er det en god del å velge i, på crop er det vel først og fremst Samyang som har noe innafor rekkevidde: 14/2.8 (FF) og 16/2 (crop). 16/2 virker veldig bra, men det er jo ikke så mye til vidvinkel. 14/2.8 er ganske sær, men høster masse lovord.

Det beste for meg hadde vært om Tokina tar seg på tak og oppdaterer 11-16/2.8-modellen sin, samtidig som de forbedrer kvalitetskontrollen. Men de føler seg kanskje i klemma - vil folk betale det som gjennomført kvalitet koster? Og disse vidvinkelkonstruksjonene med stor registeravstand egner seg kanskje ikke all verden til bruk på speilløse systemer - dermed blir framtida for en modell mer usikker.

Edit, for ordens skyld: Da Tokina oppdaterte 11-16/2.8 for et par år sida, var det med fokusmotor og forbedra coating. De fleste egenskapene er derfor i dag omtrent de samme som da modellen først ble lansert. Og det har jo skjedd en god del innen optisk konstruksjon sida den gang. Test og kommentarer om dette: http://www.lenstip.com/379.1-Lens_review-Tokina_AT-X_116_PRO_DX_II_AF_11-16_mm_f_2.8.html

I utgangspunktet er jo utvalget av rimelige og gode vidvinkelzoomer et fortrinn for crop-kameraer, men jeg har begynt å lure når det gjelder evnen til å utnytte mange piksler effektivt over hele bildeflaten. Ikke på papiret, og med helt topp eksemplarer, men i praksis.

For i praksis er det som regel små unøyaktigheter og skeivheter til stede, og de reduserer ytelsen. Ikke mye sentralt i bildet, og ved lavere oppløsning (f.eks. opp til 6MP) er det ofte knapt nok merkbart i hjørnene. Men prøv å gjøre et teknisk godt 24MP-landskapsopptak med 10-17mm brennvidde - da vil det merkes.

Så langt har jeg prøvd med 4 ganske greie eksemplarer av gode modeller, og alle har vist skeivheter og/eller andre problemer:

* Nikon 10-24/3.5-4.5 AF-S. Lite skeiv, men mekanisk for dårlig til å gi helt konsistente resultater. Jamn ytelse, men altfor lite å gå på sentralt. Plastikken slites.

* Tokina 11-16/2.8 (I). Temmelig rå på oppløsning når det blendes ned 3-4 trinn, men Tokina-CA'en (fargefeilbrytning) forstyrrer ofte, og mitt eksemplar har temmelig skeiv fokusflate - en slags privat-tilt-shifting.

* Tamron 17-50/2.8 ("klassiske", ikke VC). Er jo kjent for sin krumme fokusflate ved 17mm, og når det blander seg inn litt skeivhet, blir det vanskelig.

* Nikon 12-24/4 AF-S. Bare litt skeiv, og på 32x48-bilder er det ikke lett å se. Men det gjør at en effektivt bare får utnytta 6-8 av 24MP på D3300&co.

Den vanlige medisinen i sånne tilfeller er jo å blende ned helt til det hjelper, men her er vi diffraksjonsbegrensa, så oppløsningsmessig vinner en ingen ting, en kan heller tape. Hele bildet blir diffust i stedet for bare et hjørne.

Noen vil kanskje komme trekkende med Sigmas nye helt, 18-35/1.8, for å redde situasjonen. Jo takk, den kan redde mange situasjoner, men ikke denne. For det første, så er den ikke så vid, og for det andre er den omtrent like nærsynt som mange andre, så den er i mine øyne god, men ikke strålende, til landskap.

Hadde jeg visst at Nikons 14-24/2.8 AF-S var en løsning, kunne jeg kanskje spart til det. Men også der er det eksemplarvariasjon, mekaniske svakheter osv.

Den underliggende grunnen til problemene er kombinasjonen av mange, og derav flere innbyrdes bevegelige, elementer/grupper og liten fokusdybde på korte brennvidder. Muligens kan en oppnå noe med nye konstruksjonsmåter, førsteutgavene av de nevnte zoomene er jo alle fra tida da 8-12MP på crop var normen. Mer bruk av fastbrennvidder bør også hjelpe - men så var det utvalget da.

Dermed kan jeg konstatere at sjøl om D7100/D5200-sensorene har glimrende egenskaper for vidvinkel landskapsfotografi, er det lettere sagt enn gjort å utnytte dem. For meg betyr dette også at jeg til allround-bruk heller vil ha en lavere oppløst sensor (ca 16MP) som kan utnyttes godt, enn en høyere som en mer sjelden kan dra full nytte av.

Hva jeg gjør i første omgang? Trolig vil jeg bruke 12-24/4-Nikkoren, som har lite skeivhet, ganske bra oppløsning, god fargegjengivelse og bra motlysegenskaper. Plus nær null fortegning omkring 16mm, der det blir brukt mest - det har temmelig stor praktisk betydning for meg.

Men jeg må jo si at neste FF-hus kan være i ferd med å rykke nærmere, for med f.eks. D800 kan jeg croppe bort mye hjørneproblemer og fortsatt stå igjen med rikelig med piksler. Og for hver millimeter brennvidda kryper oppover, minsker disse kvalitetsproblemene.

Jeg tror en skal være varsom med å anta noe særlig om hva de ulike brukerne kjenner og ikke kjenner, f.eks. at DSLR-brukere kjenner så lite til speilløse systemer.

Jeg tror - eller rettere sagt det veit jeg vel - at bildekvalitet, på de parametrene som kan måles mer objektivt - ikke er avhengig av systemtype. Samtidig er sensorstørrelsen (gitt vanlig område av pikseltetthet) den viktigste enkeltparameteren som bestemmer muligheten for bildekvalitet, dernest kommer optikken. Ulike systemutforminger kan gjøre det mer eller mindre lett å lage ulike typer optikk, men i dag er de neppe bestemmende for kvalitetsnivået på optikken. I høyden kan de influere pris/ytelsesforholdet.

Det at sensorstørrelsen generelt er svært viktig, betyr ikke at den alltid betyr noe særlig i området vi diskuterer her (fra ca MF ned til ca Nikon 1). Og i praksis er det kombinasjonen av sensorstørrelse og visnings/utskrivingsformat som er avgjørende. Hvis visningsformatet har typisk skjerm/projektoroppløsning, f.eks. ca 1200x1800, legger det nokså store begrensninger på hva slags ytelsesforskjeller som i praksis er godt merkbare.

Så hvis f.eks. gatefotografering med web-visning er opplegget, kan noe såpass enkelt som en 24 MP DSLR være gigantisk overkill så lenge betydelig cropping ikke inngår. Sånn at det for meg er vanskelig å argumentere for at f.eks. interessene street/portrett/litt makro tyder på at DSLR er et godt valg. Samtidig synes jeg faktisk ikke at sånne interesser skal spisses så veldig mye i reint fotojournalistisk retning før jeg (i dagens situasjon) vil tilrå å ta med et DSLR i verktøykassa.

Noen av oss har bakgrunn fra to-øyd speilrefleks (f.eks. Rolleiflex) og Nikon med avtakbart prisme. De erfaringene bidrar til at jeg synes vridbar skjerm er helt glimrende til mange type stillbilder også, f.eks. portrett og landskap.

Å se bildet på skjerm er gammelt i fotografering..

Vridbar skjerm er definitivt ikke noe en må ha, men jeg tror jeg skal være så storkjefta at jeg sier at det kan gjøre deg/meg til en bedre fotograf. Derfor håper jeg det snarest mulig kommer til flest mulig DSLR-modeller, og for min egen del var det en viktig del av motivasjonen for å kjøpe D5200 som backup-hus.