Er du enig i at språk forandrer seg?
Ordet magi er persisk, men går tilbake til en indoiransk adjektivrot *magh «mektig, rik». Mer direkte er ordet magi fra magus (gammelpersisk maguš), titelen til de zoroastriske medeernes presteastrologer.
Ordet magupati ble avledet av magus, og ble et fellesnavn for prestelige eller rettslige astrologer i en spesiell gruppe innen den zoroastriske religionen. På hellenistisk tid kom ordet inn i gresk som μάγος (magos). Så kom ordet i bruk som adjektiv, og vi fikk en variant av adjektivet, μαγικός (magikos, latin magicus).
Ordene gikk videre inn i de europeiske språk, og den norske formen kommer enten fra gammelfransk eller fra engelsk. De vise menn som oppsøkte Jesusbarnet i Betlehem omtales i den greske bibelversjon som magiere.
Synes du ikke det er rart at gud på alle disse, 1000-2000-3000-… årene, IKKE har blitt innlemmet i definisjonen magiker?
Eller er det fordi de aller fleste tenker rasjonelt at:
Vil du jeg skal henvise til definisjonen av Gud?