Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Er det forventet at foreldre skal oppdra sine barn?


Anbefalte innlegg

Det slår meg at samfunnet mer og mer er på vei til at barna institusjonaliseres. De skal leveres tidligst mulig i SFO/barnehage og hentes senest mulig. Fordi foreldrene skal jobbe, det er forventet av dem og det som er samfunnsnormen. Vi så lignende utvikling for noen tiår siden når det kom til de eldre. Før tok familien seg i langt større grad av de eldre, men dette ble så overført til eldrehjem og lignende. Slik at barna kunne fortsette jobben sin, mens da fremmede ble satt til å ta seg av samfunnets eldre.

 

Nå er det slik at politikerne messer om at alle skal ha rett til barnehageplass. De frister med gratis timer ved SFO og de som styrer i dag vil fjerne kontantstøtten og gi all støtten til barnehage. Noe som i praksis betyr at foreldre som selv tar seg av barna får mindre, mens de som sender ungen avgårde til andre får mer. Så da er spørsmålet mitt? Er det forventet at foreldre selv skal kunne oppdra barna sine? En familie hvor mor og far jobber ser kanskje ungen sin effektivt toppen et par timer per dag. Foreldre ser altså ungene sine i 4-tiden, lekser skal gjøres, ungene skal være med venner og med ett er det kveld og barna legges. Det blir ikke mye oppdragelse i den tidsperioden. Igjen står helgen.

 

ModernTimes488.gif

Chaplin illusterer maskineriet som samfunnet utvikler seg til, her i Modern Times (1936)

 

Spør lærere eller barnehageansatte som har jobbet endel år. De vil alle si det samme, de føler at de i større og større grad må ta ansvar for oppdragelsen. De har barna langt mer enn tidligere og samfunnet legger mer og mer opp til at den voksne befolkning skal fungere som arbeidsmaur. Alt legges opp til at man skal jobbe i dette gigantiske maskineriet, maskineriet overtar også både omsorgen for barna våre og omsorgen for våre eldre.

 

Er dette retningen vi ønkser å ta? Forventer man faktisk at foreldre skal makte å oppdra sine barn når de ser dem et par timer på ettermiddagen? Bør vi kanskje legge om prioriteringene litt slik at foreldre i større grad kan velge selv hva som er best for familien? Fremfor å bli presset over i å måtte levere barna tidligst mulig og hente dem senest mulig. Etter kvinnefrigjøringen er det nå samfunnsorm at begge foreldre skal jobbe, om mor eller far velger å bli hjemme noen år er det nærmest uglesett. Og de fortjener, i følge politikerne som i dag styrer, ikke samme støtten som en familie som sender ungen sin vekk til andres omsorg. Om Per sender ungen vekk for at en i barnehagen skal passe ungen så skal Per få støtte, men om Per selv velger å passe ungen sin skal han ikke få støtte. Men det er Per - og ikke barnehagen - som vil få pekefingeren om barnet skulle ende på den gale sti.

 

Faktum er at det er stor forskjell på dagens barn og de barna som vokste opp bare for 20 år siden. På godt og vondt. Samfunnsmaskineriet krever at foreldre jobber og barna forsømmes. Akkurat som de eldre nå stues vekk i korridorer så stues våre barn vekk. Og ethvert forslag som er skapt for å gjøre det lettere for foreldre å faktisk kunne oppdra sine egne barn, det slås ned på. Men ironisk nok vet vi alle hvem som får skylden for manglende oppdragelse, det er foreldrene. For de var ikke der for sine barn. Men hadde de noen valg?

 

kristin_halvorsen_1160032609.jpg

"Barnehageplass, barnehageplass, gratis SFO, gratis SFO, lengre skoledag, lengre skoledag." Det er hva de messer om. Hva med de som kunne tenke seg muligheten til å selv oppdra sine barn. Hva med dem Kristin?

 

Til foreldre der ute, føler dere at samfunnet legger til rette for å kunne oppdra barna? Eller overlates dette til barnehagen og skolen? Og for de som ikke har barn enda, har dere ønske om å oppdra barna eller passer det best at skolen og barnehagen gjør dette?

 

Personlig er jeg av klar oppfatning at foreldrene her må ha ansvaret og samfunnet bør forvente at foreldre gjør jobben sin. Men da må samfunnet samtidig legge til rette for at det er mulig for folk flest å faktisk kunne oppdra sine barn. Slik det er nå frykter jeg at foreldre reduseres til en parentes og et supplement. Man bør derfor være forsiktig med å kritisere for omsorgssvikt i fremtiden, for det er samfunnet som i større og større grad legger opp til det. Slik at vi alle kan forbli arbeidsmaurene i maskineriet.

 

Tenk på dette neste gang politikerne messer om lengre skoletid og gratis SFO. Hva er det egentlig de legger til rette for? Bedre oppdragelseskår, eller bedre arbeidsvilkår for foreldrene?

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Interessant nok er det kapitalismen som driv fram denne utviklinga mot eit trekk ved sosialismen som framstod som umenneskeleg da den var bak muren. Vi har ein slags ide om den ultimate induviduelle fridom ved komplett kollektivisering av alle hjelpetenester. Det gjer samfunnet sårbart ved ei krise.

 

Heldigvis har eg ingen biologisk trang til å føre slekta vidare så eg slepp unna samvitskvaler ved aldri å ha tid til avkommet.

Lenke til kommentar

En interessant diskusjon dette her.

 

Mitt inntrykk fra mange vennekretsen er at 'alle' skal ha unger idag. Ellers er man ikke særlig vellykket.

 

Men det skal for all del ikke gå utover fritiden, treningsstudio, ferier eller samvær med venner og kjente, for man har jo barnehage, skolefritidsordninger og annet ræl som fritar foreldre fra ansvar slik at de kan nøye seg med å tilbringe et par (av døgnets totalt 24) timer med ungene før sengetid hver dag.

 

Og så har man dem som prøver å gi ungene mer enn noen timers oppmerksomhet samtidig med at de skal rekke å gjøre absolutt alle de sosiale aktivitetene de gjorde før når de hadde 'fri' døgnet rundt utenom den tiden de var på jobb. Noe som selvfølgelig ikke går i lengden, og folk ender opp utbrente og sykmeldte, noe som det også nærmest går status i - man har ikke vært skikkelig flink og en supermamma/superpappa før man har slitt seg helt ut i jobb og privatlivet.

 

Mye av dette kunne vært unngått hvis folk faktisk prioriterte barna og innser at barn er noe man må ta seg tid til og andre ting dermed må nedprioriteres. Mange mennesker har ikke den fjerneste ide om hva det krever av en å ha barn. Dessverre. Og putene som syes under armene på småbarnsforeldre gjør også at det ikke spiller all verdens rolle om man gir f. For samfunnet oppdrar jo barnet for deg uansett. Mange av dem som skal ha seg en 'trofe-unge' idag hadde nok tenkt seg om en ekstra gang hvis støtteordningene i form av barnehage o.l. hadde vært dårligere.

Endret av Nonsens
Lenke til kommentar

Personlig anser jeg det i fleste tilfeller som en illusjon om man lever i den tro at man kan være gode foreldre samtidig som begge foreldrene er i full jobb, spesielt med tanke på de yngre barna. Det forhindrer nødvendigvis ikke at ungene får en god oppdragelse, men de får ikke denne av foreldrene.

 

Slik det er nå kanaliseres all støtten via barnehagen i mest mulig grad. Det går politikk i å la foreldrene sende ungene etter pengene, fremfor å la pengene følge barnet. Kritikken mot kontanststøtten er paradoksalt nok at den er kvinnefiendtlig fordi kvinner kan velge å jobbe mindre til fordel for å oppdra barna. Det er ikke så politisk ukorrekt om far velger å være hjemme med barnet.

 

Det som er merkelig er den store trangen fra politikerne til å nekte muligheten til selv å velge. Gir man støtten til familiene vil flere kunne jobbe mindre, takke nei til overtid og faktisk bruke tid på barna. Men støtten går til instanser hvor forutsetningen er at foreldre ikke skal være med barna. Du får paradoksalt mer støtte jo mindre tid du bruker på ditt eget barn.

 

Når det er slik, hvorfor forventer man at foreldre skal stå ansvarlig? Hvorfor er det foreldrene som skal få barnevernet på døren og ikke skolene? For å sette veldig på spissen. Det er en uheldig utvikling, for når vil den ta slutt? Hvordan vil generasjonene i fremtiden bli om de vokser opp med mindre og mindre kontakt med sine foreldre? Vil det slå positivt ut eller vil dette få merkbare ringvirkninger i samfunnet ellers?

Lenke til kommentar

Dette har jeg tenkt på tidligere. Kanskje litt mer over på at skolene er oppdragere, men det går jo for det samme. Det er jo bare en videreføring av "oppbevaringen" i barnehage og SFO.

 

Jeg syns det er veldig synd at samfunnet utvikler seg slik. Kan det stoppes? Nei, jeg tror ikke det. Kan det endres og tilpasses? Ja, antakeligvis. Grunnen til at politikerne maser om døgnåpne barnehager og gratis SFO er jo for foreldrenes skyld. Det er tross alt foreldrene som må stresse hjem fra jobb, hente barn, handle, det er foreldrene som havner i tidsklemma og som det er synd på ;)

Ser jo dette tydelig på min egen arbeidsplass. Der vil alle ha 1600-timen, for "da kan vi jo komme etter at Elling er ferdig i barnehagen". Det er ikke snakk om å ta seg et par timer fri for å ta poden til fotografen (heller ikke forstår de at når Elling har vært i barnehagen fra 0800 til 1530 er han sliten og vil hjem, han vil ikke sitte på et fremmed sted og smile til fremmede mennesker)..

 

Nonsens nevnte flere viktige ting, og en av dem spesielt; du må ha tid og ta deg tid til å ha barn. Livet blir jo ikke som tidligere!

Jeg har en hund. Vet at barn og hunder ikke kan sammenlignes. Men jeg får svart samvittighet om jeg ikke setter av en stund i løpet av dagen hvor hun får være med meg, vi koser oss sammen og det skjer ett eller annet. Jeg nedprioriterer andre ting for å kunne ta meg av hunden. Man kan ikke alltid sette seg selv først når man har et barn. Barn er jo faktisk viktigere enn hunder, og de opplever ting på en annen måte..

Sviktende dialog i hjemme er jo ikke uvanlig, det er ikke akkurat standarden at den deppa 14-åringen går og snakker med mamma og pappa når han har kjærlighetssorg eller tøft på skolen. Generelt lite åpenhet om diverse..

Men nå roter jeg meg bort.

 

Hvorfor det støttes i så større grad å jobbe fremfor å være hjemme med barna? Det er nå en gang slik at vi (dessverre?) lever i et mer og mer tidspresset samfunn. Arbeidsledigheten skal ned, alle skal jobbe. Er det bra? Jeg tror ikke det. Det bør ikke sees ned på/ikke støttes om man vil være hjemme med sine barn.

Lenke til kommentar

Dette er et spennende tema.

Jeg er absolutt enig i at det må legges til rette for at foreldrene skal kunne være sammen med barna, både med pengestøtte og fra arbeidsplassen. Kontantstøtten var vel ment som en støtte til de som ville være hjemme med barna istedenfor å jobbe. Da får man vel i underkant av 4000 i måneden - noe som i utgangspunktet ikke er så veldig mye. Det er vel faktisk ikke nok til å erstatte tapet av en lønnsinntekt på la oss si 15000.

En småbarnsfamilie med huslån har kanskje 8000-15000 i boutgifter, og når man først har tatt den avgjørelsen og satt seg inn i den økonomiske forpliktelsen klemma så må man ta konsekvensene av det.

Da kan man ikke leve på en inntekt. Dersom småbarnsfamilien leier eller har lavere lån er det derimot mulig å leve på en inntekt + kontantstøtte.

 

Nå er det nå en gang sånn at de viktigste verdiene i samfunnet er å ha mye penger og mange materialistiske goder. Dette er noe de fleste i Norge streber mot, og mange ser ned på de som er over 40 og fortsatt leier eller de som bare jobber halv stiling osv.

Denne holdningen er det nok ikke så mye vi kan gjøre noe med, men vi kan ta et oppgjør med oss selv og kjenne etter hva som betyr mest for oss. Det er mulig å spare opp penger til man får unger så man har muligheten til å jobbe mindre og det er mulig å kjøpe et mindre hus som ikke ligger i sentrum.

 

Jeg har fått inntrykk av at noe av problemet med kontantstøtte er at det er mange som oppgir at de er hjemme med barnet, sender ungen til en dagmamma - og jobber svart ved siden av. Lysten til å tjene mer penger er større enn lysten til å være hjemme med barna. Det er lett å misbruke ordningen, den burde ikke fjernes, men kanskje forandres.

 

For mange barn betyr det mye å bli behandlet på samme måte som andre barn. Hvis vennene dine er i barnehage og på SFO så er det muligens der du også vil være - ikke hjemme med mor.

Det er nok ikke så lett å prioritere å være hjemme med barna når det går såpass ut over økonomien, men det er nok et vel så viktig element at det er slitsomt å være kjerringa mot strømmen.

 

Jeg tror det vil være vanskelig å finne noen ordninger som kan få foreldrene til å være mer hjemme med barna når de generelle holdningene og idealene i samfunnet er slik de er. Det er ikke mange mennesker jeg møter som åpenlyst er i mot disse holdningene, mange kan være enig i at disse holdningene er feil på et forum som dette, men jeg tror ikke det er mange her som f.eks vil sette av penger som de kan ta av for å få råd til å være sammen med barna.

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

Sambuaren min er heimeværande, og har vore det sidan ho fekk sin fyrste, for fire år sidan. Fram til no, har ho motteke overgangstønad, men den er det no slutt på.

Sidan me nettopp fekk ein gut til, vert ho værande heime ei stund til, sannsynligvis nokre år. Saka hadde sjølvsagt vore annleis, hadde ho hatt jobb før ho blei gravid igjen.

Mi løn er dermed 90% av hushaldningspengane. Husleie, billån, straum og mat, tek sin del av kaka. Sparing er dermed vanskeleg, for ikkje å seie umogleg.

 

Me vonar å få råd til å kjøpe hus, men boligprisnivået gjer dette vanskeleg. Støtteordningar fins det eit lite antal av, når me ynskjer at mor skal gå heime. Derimot kan me bli kvitt dei små X antal timar i døgeret, lett som fy. Det synes meg brennande urettferdig.

 

Heldigvis har eg ein fleksibel arbeidsgjevar, som gjer meg velferdspermisjonar i hytt og gevær, så lenge det er snakk om å ta seg av ungane. Men dei støtter ikkje langvareg pappaperm. Likevel synes ordninga meg rettferdig, korkje eg, arbeidsgjevar eller ungane lir under ho. Så lenge systemet ikkje vert utnytta.

 

Glimrande tråd, fantastisk fyrstepost. Kjekt å sjå at dette er eit tema som interesserer mange.

Lenke til kommentar

Jeg personlig er glad for at mamma ikke jobbet fulltid, og var der når jeg kom hjem fra skole eller SFO. Det var kanskje litt for mye av det gode når den første lillesøsteren kom, mamma var hjemme hele dagen og jeg ikke kunne sløve foran tv-en etter skolen før jeg hadde gjort leksene mine, men, men - det var et luksus"problem". Jeg har ihvertfall blitt opdratt hjemme og ikke på skolen - og det har jeg, når jeg tenker meg om, alltid vært bevisst. Jeg tror man blir litt mer sunt kritisk av å ha med seg en del verdier hjemmefra.

 

Å overlate mye av oppdragelsen til barnehage, skole, sfo osv. tror jeg vil føl til at ungene ikke lenger får det samme forholdet til hjem og foreldre. Jeg ser for meg at ungene begynner å hyle etter en sfo-ansatt nå de slår seg hjemme, og nekte å ta imot trøst av egne foreldre. Det er kanskje å ta det litt langt, men om foreldrene blir en mindre del av barnas liv enn andre voksenpersoner, hvilken rett har da foreldrene til å være de viktigste i barnets liv? Nå vil jo et barn løpe til en alkoholisert or som bnker det for å få trøst, så det er kanskje ikke et realistisk scenario at de skulle foretrekke andre, men jeg tror familie- og tilhørighetsfølelsen blir svekket.

 

Noe som Juliess var inne på: "det er ikke akkurat standarden at den deppa 14-åringen går og snakker med mamma og pappa når han har kjærlighetssorg eller tøft på skolen." Vel, kjærlighetssorg o.l. var ikke akkurat det største temaet ved midagsbordet, men jeg har alltid snakket om hvordan jeg har det hjemme. Ved siden av et par gode venner og søstern, har mamma vært den jeg kan snakke med så godt som alt om, om jeg har behov for det. For mange av vennene mine er det helt utenkelig.

 

Jeg tror det er sunt for et barn og tilbringe mye tid sammen med foreldrene tidlig i livet fordi det bygger opp en stabilitet og trygghet jeg tror er viktig - selv om jeg ikke er noen psykolog.

Lenke til kommentar

Hos oss kommer vi til å gå i full jobb begge to. Utover det så kommer barnet/barna til å prioriteres fremfor "gøy og moro for mor og far", så ja, vi kommer til å oppdra ungen selv. Fra vi kommer hjem fra jobb/barnehage/skole, til barnet legger seg, så kommer vi selvfølgelig til å bruke tid sammen (når ungene blir større så blir det vel også en del fritidsaktiviteter og lek og moro uten foreldren).

 

Litt av poenget med SFO er jo at ungene kan få hjelp til å gjøre lekser mens de er der, så jeg synes det høres litt overdrevent ut at ungene skal komme hjem kl 16 og begynne å gjøre lekser da. Barna må jo få tid til å være barn også..

Lenke til kommentar
Sambuaren min er heimeværande, og har vore det sidan ho fekk sin fyrste, for fire år sidan. Fram til no, har ho motteke overgangstønad, men den er det no slutt på.

Sidan me nettopp fekk ein gut til, vert ho værande heime ei stund til, sannsynligvis nokre år. Saka hadde sjølvsagt vore annleis, hadde ho hatt jobb før ho blei gravid igjen.

Mi løn er dermed 90% av hushaldningspengane. Husleie, billån, straum og mat, tek sin del av kaka. Sparing er dermed vanskeleg, for ikkje å seie umogleg.

 

Me vonar å få råd til å kjøpe hus, men boligprisnivået gjer dette vanskeleg. Støtteordningar fins det eit lite antal av, når me ynskjer at mor skal gå heime. Derimot kan me bli kvitt dei små X antal timar i døgeret, lett som fy. Det synes meg brennande urettferdig.

 

Heldigvis har eg ein fleksibel arbeidsgjevar, som gjer meg velferdspermisjonar i hytt og gevær, så lenge det er snakk om å ta seg av ungane. Men dei støtter ikkje langvareg pappaperm. Likevel synes ordninga meg rettferdig, korkje eg, arbeidsgjevar eller ungane lir under ho. Så lenge systemet ikkje vert utnytta.

 

Glimrande tråd, fantastisk fyrstepost. Kjekt å sjå at dette er eit tema som interesserer mange.

 

Dette ser ut som en kinkig situasjon, hvordan ser budsjettet deres ut? Tjener du ufattelig mye? Det er fint å høre at noen kan klare seg på en inntekt, men dere kan da ikke ha noe særlig boutgifter?

Men når jeg tenker meg om så var jo dette en helt vanlig situasjon for ikke så mange år siden (i alle fall under 40). Hvorfor gikk alt så bra da? Var det så mye billigere å bo da eller tjente mennene mye bedre da? Da fantes jo ikke kontantstøtten heller! Jeg skjønner ikke hvordan folk hadde råd til det.

Er det bare fordi vi i dag forventer så mye høyere levestandard fordi det er så viktig å ha større TV enn naboen?

Men jeg vil nå tro at det var slik før også...

Som sagt tidligere så tror jeg et triks hvis man vil ha en grei økonomi med hjemmeværende mor er å spare opp og planlegge hele livet sitt. Men hvis man ikke har anledning til dette og først sitter i klisteret, så vet jeg ikke halt hva man kan gjøre.

Men kan vi egentlig forvente at samfunnet skal betale for oss hvis vi setter oss i en slik situasjon? Kanskje det er besteforeldre som må hjelpe til økonomisk? Hvis dette ikke går så må man kanskje bare innse at man har tatt et valg og at det fører til at man ikke vil ha det spesielt luksuriøst de neste 10 årene.

 

Jeg synes det hadde vært flott om man kunne leve på en inntekt, jeg kunen tenke meg å være hjemmeværende selv i et år eller to :) , men det ser ut som om det vil føre til en betydelig lavere levestandard.

Jeg tror kontantstøtten vil bli fjernet i løpet av få år så jeg håper dere har funnet en løsning før den tid.

Lenke til kommentar

Tror nok at det var en kombinasjon av de to tingene du nevner. Noen var i den situasjonen at far hadde høy inntekt, mens andre hadde lavere levestandard enn mange er vant til i dag. Det handler vel fremdeles mye om prioriteringer.

 

For meg så er det ikke bare uaktuelt å være hjemmeværende pga vi da hadde fått en helt annen økonomi, men også fordi det er ganske dumt med tanke på fremtiden for meg som enkeltperson. Man stiller seg selv i en situasjon hvor man ikke er aktiv på arbeidsmarkedet i flere år, og vil som oftest ende opp som mindre attraktiv den dagen man skal tilbake i jobb. I tillegg så mister man mange pensjonspoeng. Hvis man ikke er bevisst på å stimulere seg selv intellektuelt, så vil man også gå glipp av en del på dette planet.

 

Men, nå er det jo ikke selvsagt at det er mor som skal gå hjemme. Det kan jo liksågodt være far. Jeg mener nå uansett at det bør være et valg som er opp til hver enkelt. Og at barna har det best hvis de har foreldre som har det bra med seg selv.

Lenke til kommentar
Litt av poenget med SFO er jo at ungene kan få hjelp til å gjøre lekser mens de er der, så jeg synes det høres litt overdrevent ut at ungene skal komme hjem kl 16 og begynne å gjøre lekser da. Barna må jo få tid til å være barn også..

 

Jeg har aldri opplevd at ungen har gjort lekser på SFO (hadde eldstemannen der i 1. klasse). Og det er like greit. Lekser er like mye til for at foreldre skal ha en oversikt over hva ungen kan eller ikke. Å ikke hjelpe sine egne barn med leksene er ikke god oppdragelse, i min bok. 5 ansatte på 60 barn har ikke sjangs til å følge opp skikkelig. Lekser når det kommer til de minste er mer viktig for foreldrene enn barna. :)

 

For meg så er det ikke bare uaktuelt å være hjemmeværende pga vi da hadde fått en helt annen økonomi, men også fordi det er ganske dumt med tanke på fremtiden for meg som enkeltperson. Man stiller seg selv i en situasjon hvor man ikke er aktiv på arbeidsmarkedet i flere år, og vil som oftest ende opp som mindre attraktiv den dagen man skal tilbake i jobb. I tillegg så mister man mange pensjonspoeng. Hvis man ikke er bevisst på å stimulere seg selv intellektuelt, så vil man også gå glipp av en del på dette planet.

 

Dette er en myte. Å være mer hjemme med barna gir for ordens skyld muligheter til å stimulere sitt eget intellekt på helt nye måter.

 

Men, nå er det jo ikke selvsagt at det er mor som skal gå hjemme. Det kan jo liksågodt være far. Jeg mener nå uansett at det bør være et valg som er opp til hver enkelt. Og at barna har det best hvis de har foreldre som har det bra med seg selv.

 

Merkelig form for konklusjon. Det er jo helt avhengig av hva det er som gjør at foreldrene "har det bra med seg selv". Om foreldre knapt er med ungene sine så er det ikke bra for barna, uansett hvor godt foreldrene har det med seg selv. Å være gode foreldre går ut på å sette barna foran seg selv i en periode av livet, noe som er enklest om foreldrene sammen makter å finne løsninger som gjør at de kan dele på det. Blir tøffere for aleneforeldre, de bør få mer støtte. :)

Lenke til kommentar

Hva er en myte? Er det en myte at man taper pensjonspoeng og faller av lasset på arbeidsmarkedet?

 

Jeg sier ikke at man ikke blir stimulert intellektuelt på andre nivå, men mange har behov for egentid hvor man kan være en egen voksen person, og ikke bare "mor" eller "far".

 

Jeg skjønner at du definerer hva som er poenget med lekser, for deg og din familie. Men jeg har aldri hørt at lekser er der mest for at foreldre skal følge med på hvordan ungene ligger an. Hvordan mener du at ungene skal greie å lære noe i heletatt, når de bare har 1 lærer og kanskje 1 assistent på 30 unger da? Ungene har i hvert fall mulighet til å gjøre lekser på SFO om de ønsker. Så har de mulighet til å spørre de voksne der om hjelp om det skulle være nødvendig. Ikke alle har behov for å spørre om hjelp til alt.

 

For noen av ungene passer ikke denne løsningen, da de trenger ro og fred og ha muligheten til å sitte alene uten forstyrrelser for andre. Det er helt individuelt. Jeg har heller aldri sagt at foreldrene skal melde seg helt ut. Ideelt sett bør barna ha mulighet til å slippe å gå på SFO helt til det stenger hver dag.

 

Forøvrig så synes jeg at din konklusjon er merkeligere enn min. Jeg har aldri sagt at foreldrene skal sette seg selv foran barna bestandig. Det må kunne finnes en middelvei. Hvis man ikke har tid til barn, så bør man ikke få barn. Men hvis mor eller far rett og slett ikke har det bra med seg selv, som følge av at han/hun går hjemme med barna døgnet rundt, så er det faktisk bedre for både foreldre og barn, at foreldrene får jobbe, mens barna er hos dagmamma/barnehage/SFO/besteforeldre/what ever på dagtid. Er det snakk om å dra ut på full fest og bare gøy og moro på kveldstid, når man kunne brukt tid sammen med familien, så er det en helt annen sak.

Endret av darkness|
Lenke til kommentar

Det er jo flott for deg darkness at du har tatt det valget at du ikke vil være hjemme med ungen hvis du en gang skulle komme i den situasjonen at du skulle få barn. De fleste fedre velger jo akkurat dette - av de samme grunnene som deg. Jeg vil nok også velge å jobbe, men hvis forholdene lå bedre til rette for at jeg kunne være hjemme så ville jeg nok gjort det.

 

Dette med tid til barna er en balansegang uansett. Hvis man gjør som darkness og prioriterer karriere så får man mindre tid til familien, mens hvis man prioriterer familien så får man dårligere råd.

I Norge er det GARANTERT flere foreldre som jobber masse og har dårlig samvittighet ovenfor barna sine enn folk som er med familien og har dårlig samvittighet ovenfor jobben.

 

Angående SFO og lekser så er det kun i 3 og 4 klasse man har lekselesing på SFO - i alle fall de stedene som jeg vet om. Mulig det er annerledes andre steder. Det vil si at i 1 og 2 klasse samt 5 klasse og ut skolen så gjør de leksene hjemme.

Lenke til kommentar

Synes det blir feil å si at jeg prioriterer karriere. For meg vil det si at man setter jobben foran barna, og det mener jeg er å ta litt hardt i. Det er ikke alle foreldre som kan gi så mye til barna sine ved å være hjemmeværende i flere år, at det veier opp for de delen man går glipp av ved å jobbe. Når jeg hører folk som prioriterer karrieren, så er det gjerne personer som jobber mye overtid og tar sikte på å komme seg langt innenfor det man driver med.

 

Jeg lever ikke for å jobbe. Jeg jobber for å leve. Og da vil jeg ikke si at jeg prioriterer karriere.

Lenke til kommentar

Jeg mener hvertfall skolen har et vist ansvar i visse situasjoner.

 

Vist et barn er umulig, mobber/blir mobbet, følger ikke med i timene og driver jævelskap i friminuttene over lang tid / flere år så har skolen plikt til og si fra til foreldrene tidligst mulig.

 

Det kan være mange ting som gjør at barnet oppfører seg totalt umulig, som oftest store problemer i hjemmet( selvfølgelig unntak)(ADHD og Andre sykdommer osv)(Foreldre som prioriterer karriere )

 

Foreldrene får da et ansvar for og være med på, og legge til rette for bedring for sitt barn sammen med skolen. Om Foreldre ikke viser interesse for og hjelpe sitt eget barn eller gir en lang faen, så har skolen en plikt til og melde fra til barnevernet om at forholdene til barnet ikke er bra.

 

Om skolen ikke melder fra om dårlige forhold , svikter det jo på alle ledd for barnet.

 

Hva sitter barnet igjen med da? Foreldre som ikke hjelper/ bryr seg og et Skolesystem som ikke gir noe. Bare kjeft og alvorsprat med lærer

 

Blir det ikke gjort noe drastisk på barneskolen , så vil dette barnet bli enda værre på ungdomskolen og falle langt bak i skolearbeid/lekser

 

(For det som skulle vært lært på barneskolen , ble aldri lært pga av oppførsel/ Konsentrasjonsvansker)

 

Fortsetter svikten både hjemme og på skolen ( de vet om problemene , men gjør ikke noe for og bedre det)

 

Er Foreldre / Lærer/ Skole like delaktig mener nå jeg

Endret av =Iko=
Lenke til kommentar

Min mor var hjemme med oss 4 ungene når vi var små. Vi gikk noen timer i barnehage for å treffe litt andre unger, og for å gi henne litt avlastning. Hun hjalp oss med leksene og vi var vel av de ytterst få som faktisk ikke gikk på SFO etter skoletiden. Det er lenge å være på skolen tidlig, og ikke være hjemme før 5 for småunger. Dessuten blir jo barnehagetidene lengre og lengre, mange har dagmamma i tillegg.

 

Jeg er dødsglad jeg hadde en mor som var hjemme med oss de første årene. Alle oss klarte å ligge foran på skolen og hadde alltid ting i orden. Men så skal det sies at hadde ikke min far hatt så god lønn som han hadde så hadde hun aldri hatt muligheten til å vært hjemme med oss 4.

 

* Men det tullet om at det skal være moren som er hjemme og ikke mannen er jeg totalt uenig i. Hadde det vært min far som hadde vært hjemme hadde det vært helt greit. Men min far tjente mer og min mor hadde et yrke som var lettere å falle tilbake til.

Endret av Snublefot
Lenke til kommentar
Hva er en myte? Er det en myte at man taper pensjonspoeng og faller av lasset på arbeidsmarkedet?

 

Å jobbe mindre i en 5-6 års periode ødelegger ingen av delene. Så ja, det er en myte og du kan spørre de som har opplevd dette om du er uenig. Jeg snakker tross alt ikke om å slutte å jobbe helt, men å kutte ned og ikke nødvendigvis jobbe fulltid for en av foreldrene. Det er ikke som om man skal være med ungene 24 timer i døgnet, det er ikke så svart/hvitt.

 

Jeg skjønner at du definerer hva som er poenget med lekser, for deg og din familie. Men jeg har aldri hørt at lekser er der mest for at foreldre skal følge med på hvordan ungene ligger an.

 

Men dette vil du merke deg når ungen din er så gammal at det er leksetid. Den er utrolig viktig for foreldrenes del. Jeg snakker mye utifra erfaring her. Jeg forsømte selv å oppdra ungene fordi jeg hadde drømmejobben. Problemet er at jeg sjeldent var hjemme. Jeg kan ikke akkurat si jeg lider av depresjoner og ikke blir stimulert fordi jeg sa opp drømmejobben med drømmelønnen fordi jeg heller ville "gjøre lekser" sammen med guttungen. Det handler om prioriteringer og så lenge det er mulig vil jeg begrense jobbing og heller fokusere på at ungene har foreldre som faktisk er der for dem. Når lekser skal gjøres, når det er forestillinger på skolen, når en ny Disney-film kommer på kino osv. Jeg er mildt sagt skremt å se hvordan så mange barn sliter fordi de er blitt "institusjonalisert" og det er en bekymring som deles av blant annet lærere og barnehageansatte. Snakk med dem om hvordan ting har endret seg drastisk bare i løpet av de 10 siste år. Når barnehageansatte sier de føler det som om de har overtatt langt mer av oppdragelsen bare de siste årene, så burde noen varselslamper lyse.

 

Å si til noen at de forsømmer ungene sine om de setter jobb fremfor ungene er så politisk ukorrekt i disse tider. Men noen må si dette og jeg skulle ønske noen sa det til meg for et par år siden. Det er ungene som tar konsekvensene om foreldre ikke klarer å begrense jobbingen og sørger for å sette av nok tid til barna sine. Da snakker jeg ikke om et par timer på ettermiddagen, men at man faktisk sørger for at ungene slipper å sitte på skole eller i barnehage 9 timer i døgnet.

 

Problemet er at politikken på området ikke stimulerer eller legger til rette for at foreldre skal ha mulighet til å være med ungene sine. Man har rett og slett ikke andre valg. Alle pengene går til barnehagene. Kontantstøtten vil man fjerne og igjen sitter man med løsningen at man må jobbe mye og sender ungene avgårde til andre. Staten har forenklet det hele og har en tro på at barnehage og SFO er løsningen på alt, uten hensyn til alle familiene som trenger andre løsninger. I tillegg vil de bekjempe deltidsstillinger og ønsker stort sett at det kun skal være fulltidsstillinger. Resultatet er de konsekvensene man ser i dag.

 

Vi har måttet forsømme våre eldre generasjon fordi vi ikke har tid til dem og nå er det gått så langt at vi også forsømmer barna våre. For arbeidsstokken må stille villig opp på rullebåndet.

Lenke til kommentar

Ok, alle er ikke som meg. Hadde jeg forventet det? Nei. Hva er poenget med å skrive det?

 

Når det kommer til den gyldne middelvei så er jeg helt for den, noe du vil se om du faktisk leser innleggene mine. Men så dro jeg det heller ikke ut til å være svart-hvitt, det var du som presterte å tolke meg dithen.

 

La meg spørre deg følgende: Pappa Kim er ikke med ungene sine en helg fordi han er ute og fester. Mamma Kari er ikke med ungene sine samme helg fordi hun er på jobb.

 

Syntes du den ene tingen er værre enn den andre? Den praktiske konsekvensen for ungene er jo nøyaktig den samme, de får ikke være med foreldrene sine. I dag vil foreldre som er for mye ute sosialt (hva nå det skal bety) ofte kunne bli kritisert for ikke å ta seg av barna, mens foreldre som er like mye vekke fra ungene fordi de jobber vistnok gjør noe som er mer tålelig. Ungene er jo forsømt like mye i begge tilfellene. Det er irrelevant hvorfor man ikke bruker tid med ungene, det være seg bingo eller overtid på jobben. Men det er politisk korrekt å prioritere jobb fremfor barn, fordi vi er så indoktrinert i dette samfunnet til å bli nyttige maur som skal holde maskineriet i gang og det meste handler om å legge tilrette for at folk skal arbeide fremfor å ta vare på hverandre og folk blir stadig mer kreative i å finne unnskyldninger til hvorfor det er viktig å velge andre alternativer enn å oppdra ungene. Og hvis man påpeker dette, så blir man møtt med "alle er ikke som deg". Jeg skal si det ga meg utrolig mye innsikt :)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...