Old school VS New school

[cs_]

Det du sier er ikke riktig, jeg har likt flere spill som jeg har spillt for første gang på et tidspunkt der de har vært gamle. Det er ikke snkak om "tifledige spill" men det beste plattformen har å tilby, super mario world er feks 10 ganger mer underholdene enn middelmådigheten Halo. Nå er riktignok mange kritikere i overkant spandable med rosen, men de beste spilene fra de eldre dagene holder seg godt.

Hvor lenge siden er dette? Super Mario er lett å like når det er såpass kjent for alle.

 

Jeg sier ikke at Halo er mer underholdende hvis vi skal sammenligne "gleden" man fikk ut av det på tidspunktet, men hvis du stiller begge spillene forann deg i dag uten å ha spill neither; så ender du opp med Halo som beste spill.

[ATWindsor]

Det du sier er ikke riktig, jeg har likt flere spill som jeg har spillt for første gang på et tidspunkt der de har vært gamle. Det er ikke snkak om "tifledige spill" men det beste plattformen har å tilby, super mario world er feks 10 ganger mer underholdene enn middelmådigheten Halo. Nå er riktignok mange kritikere i overkant spandable med rosen, men de beste spilene fra de eldre dagene holder seg godt.

Hvor lenge siden er dette? Super Mario er lett å like når det er såpass kjent for alle.

 

Jeg sier ikke at Halo er mer underholdende hvis vi skal sammenligne "gleden" man fikk ut av det på tidspunktet, men hvis du stiller begge spillene forann deg i dag uten å ha spill neither; så ender du opp med Halo som beste spill.

 

Hvor lenge siden hva? At jeg har prøvd gamle spill jeg ikke har fått spillt før? Det skjer stadig vekk. Super Mario World er bedre enn Halo, selv om man stiller de opp imot hverandre i dag. Som sagt, jeg prøver stadig eldre spill, og endel av de er bedre enn halo (eller andre eksempler på moderne spill), men man har såklart fordelen av at kun de beste av de beste står igjen som titler man orker å prøve av de eldre.

 

AtW

[MrL]

Jeg tror ikke det var spillene som var bedre før, men gleden av dem på det tidspunktet. Det blir som å leke gjemsel i dag, blir aldri like morosomt som det var når vi var barn. Vi hadde rett og slett noen få geniale spill før, men det var veldig mye dritt også, veldig mye. Vil si at vi har generelt flere spill i dag som er gode. Vi hadde kanskje noen klassikere som Mario 64, Goldeneye, Zelda osv, men hvor mye dritt var det også ikke? Et "dritt" spill i dag er langt bedre enn et dritt spill fra 1997. Bare ta i år, vi har spill som GTA IV, MGS 4, Far Cry 2, Spore, Fallout 3, Mirror's Edge osv osv. Det er antakligvis mere bra spill som kun kommer ut i år, enn det sikkert gjorde på flere år på rad for 10 år siden. Og de spillene som kommer i dag er også geniale, men blir kanskje ikke klassikere fordi de ikke skiller seg så mye ut som Mario 64 gjorde på sin tid, siden det er så mye annet bra som kommer i dag.

[cs_]

Hvor lenge siden hva? At jeg har prøvd gamle spill jeg ikke har fått spillt før? Det skjer stadig vekk. Super Mario World er bedre enn Halo, selv om man stiller de opp imot hverandre i dag. Som sagt, jeg prøver stadig eldre spill, og endel av de er bedre enn halo (eller andre eksempler på moderne spill), men man har såklart fordelen av at kun de beste av de beste står igjen som titler man orker å prøve av de eldre.

Jeg refererte selvfølgelig til Super Mario World som var eksempelet ditt. Det er ikke mulig at du kan få bedre elementære følelsene ved spill av noe som er 10 eller 20 år eldre.

Endret 27. september 2008 av Syvertsen

[XE800]

Jeg sier ikke at Halo er mer underholdende hvis vi skal sammenligne "gleden" man fikk ut av det på tidspunktet, men hvis du stiller begge spillene forann deg i dag uten å ha spill neither; så ender du opp med Halo som beste spill.

 

Selv om det altså er snakk om to forskjellige sjangre? Jeg liker ikke skytespill, og ville derfor fått mer glede ut av det meste annet. Jeg lot meg fascinere av Half-Life 2 helt til jeg løftet opp en Cola-boks og til min store overraskelse oppdaget at jeg ikke hadde hender. Så mye for realismen... det er et problem for de nye spillene, den realistiske grafikken krever også at resten av spillet er realistisk gjennomført. I hvertfall føler jeg det slik.

 

En sammenligning tidligere i tråden: FIFA08 vs FIFA96. Hva om sammenligningen var FIFA08 vs SWOS96/97 isteden? Jeg velger glatt SWOS, og det er ikke av nostalgiske årsaker, men fordi spill-mekanismene er helt annerledes. Nå har jeg i rettferdighetens navn ikke prøvd FIFA08, men jeg har erfaring med tidligere FIFA-spill, og de krever rett og slett noe annet enn det jeg er villig til å legge i det. SWOS, derimot, er et veldig tilgjengelig spill som er utrolig gøy å spille når man er flere.

 

Sånn for balansens skyld nevner jeg at det selvsagt finnes et hav av spill som en gang var elsket men som nå ikke lenger tåler dagens lys, være det seg pga. begrenset spill-mekanikk, enorm ladetid eller uutholdelig grafikk. Men det betyr altså ikke at alle gamle spill av nødvendighet er dårligere enn alle nye spill, eller at man MÅ ha nostalgiske årsaker for å like old school.

[son]

folk som synes eldre spill er bedre enn dagens klarer ikke tenke realistisk

[Kuroneko]

Dette er en ganske håpløs problemstilling. For det første er det åpenbart forskjellig hva vi definerer som old-school, noen peker tilbake til 80- tallet, andre til nintendo 64. Jeg tror jeg ( Nærmest ubevisst) setter grensen rundt 1995-96.

For det andre er det, for de av oss som fortsatt tør å ta opp gamle klassikere vi ikke har spilt før, åpenbart at de beste av disse spillene fortsatt kan være ekstremt underholdende.

 

Nye spill har bedre teknologi. Dette medfører bedre grafikk og muligheten for en mer direkte "simulert" opplevelse, lavere abstraksjonsnivå.

De er også vanvittig mye mer kostbare, følgelig vil man se vesentlig mindre nyskapning (fordi en ikke kan ta sjansen på å bruke millioner på et usikkert konsept). Vi ser også en tendens til at flertallet av spill er mer "familievennlige", og at de retter seg etter langt bredere publikumsgrupper. Det finnes hederlige unntak, men tendensen er klar.

 

Eldre spill, var billigere å lage, og begrensningene i teknologi tvang utviklerne til et nivå av vesentlig høyere abstraksjon. Vi så flere nyskapende spill, spillene var generelt sett vanskeligere å komme inn i, men de hadde også oftere flere detaljer og dypere gameplay (The Elder Scrolls serien er et festlig eksempel).

 

Flere har brukt sammenligning med film. Et morsomt fellestrekk der er at det vi ofte tenker på som "gammelt" ofte er en vesentlig større tidsperiode enn det vi tenker på som "nytt". Tenker man på "old school" spill som "før 2000 en gang" har vi omtrent 20 år med spillutvikling å hente spill fra, mot knappe 8 som "moderne". I forhold til film er poenget enda tydeligere; la oss si 18 "moderne" år, mot mer enn 70 år med "klassiske" filmer. Selv om en kanskje lager bedre produkter "nå" er det åpenbart at en vil finne flere perler blandt de klassiske enn blandt de "moderne".

 

Forøvrig vil jeg understreke at noen som hevder Seinfeldt er bedre enn Chaplin enten bør sette seg ned å se en Chaplin film eller to, eller få hodet undersøkt. (Begynn med Modern Times).

 

Av klassiske spill som er morsomme også utover nostalgiaspektet vil jeg varmes anbefale X-Com serien (i alle fall #1 og #3), Dreamweb, Lands of Lore, Jones in the fast lane, alt som finnes av LucasArts adventurespill. Zelda: Links awakening, Sonic the hedgehog-spillene, Supermario 3/world, og de tidlige Final Fantasy spillene. Tillater vi oss litt nyere saker vil jeg også si Planescape: Torment, Daggerfall, gah, en hel del. Gå og spill.

[cs_]

Spill: (tilføyer mer hvis jeg kommer på noe)

- Eskapisme

- Innlevelse

- Underholdning

 

Disse tre går under hverandre, og fungerer bedre når grafikken blir mer realistisk og overbevisende. Jeg husker jeg synes grafikken i Halo 1 var så utrolig at jeg skjønte ikke hvordan det kunne bli bedre, mens nå ser jeg tilbake og ler av meg selv. Disse tre psykologiske hovedelementene ved spill avhenger av bilde og lyd.

 

Det hjelper ikke å si "grafikk har ingenting å si", når det i realiten er utrolig viktig. Det man derimot kan si, er at gameplay må prioriteres over grafikk. Det skal nevnes at det kommer svært ann på sjangeren man spiller, om det er et tenkespill som Braid eller et skytespill som Crysis. Ikke alle spill oppfyller de overnevnte punktene, mange er suksessfulle ved å være i simpelheten underholdende, selv om det ikke er realistisk.

 

Det er lettere å si at Super Mario er bedre enn Halo enn det er å si at Goldeneye er bedre enn Crysis. Super Mario baseres på 2D-gameplay, et sjeldent gameplay vi ser i dagens spill. 2D-Gameplay behøver heller ikke spesiell bra grafikk så lenge det er enkelt å se på og gjør jobben det skal. Diskusjonen jeg gikk utifra var "Spill var bedre før", noe som er fullstendig feil. Helhetlig er spill 99% bedre nå enn de var før.

Endret 28. september 2008 av Syvertsen

[ATWindsor]

Hvor lenge siden hva? At jeg har prøvd gamle spill jeg ikke har fått spillt før? Det skjer stadig vekk. Super Mario World er bedre enn Halo, selv om man stiller de opp imot hverandre i dag. Som sagt, jeg prøver stadig eldre spill, og endel av de er bedre enn halo (eller andre eksempler på moderne spill), men man har såklart fordelen av at kun de beste av de beste står igjen som titler man orker å prøve av de eldre.

Jeg refererte selvfølgelig til Super Mario World som var eksempelet ditt. Det er ikke mulig at du kan få bedre elementære følelsene ved spill av noe som er 10 eller 20 år eldre.

 

Super Mario World er ikke et spill jeg prøvde for første gang nå nylig. Nå er det riktignok tynnere med gode spill om man går så langt tilbake som 10 eller 20 år. (det er jo ikke så lenge siden du snakket om playstation 2). Jeg har ingen forståelse for påstanden om at det ikke er mulig å få ting bedre med eldre spill, riktignok krever det kanskje en litt større terskel, iogmed at man må "bekjempe" dårlig grafikk og lyd og sette seg inn i spillet. Klassikere som Civ2, Fallout 2, Monkey Island-spillene, Day of the Tentacle, Doom2 er alle fullt på høyde med dagens spill i spillglede.

 

AtW

[ATWindsor]

Spill: (tilføyer mer hvis jeg kommer på noe)

- Eskapisme

- Innlevelse

- Underholdning

 

Disse tre går under hverandre, og fungerer bedre når grafikken blir mer realistisk og overbevisende. Jeg husker jeg synes grafikken i Halo 1 var så utrolig at jeg skjønte ikke hvordan det kunne bli bedre, mens nå ser jeg tilbake og ler av meg selv. Disse tre psykologiske hovedelementene ved spill avhenger av bilde og lyd.

 

Det hjelper ikke å si "grafikk har ingenting å si", når det i realiten er utrolig viktig. Det man derimot kan si, er at gameplay må prioriteres over grafikk. Det skal nevnes at det kommer svært ann på sjangeren man spiller, om det er et tenkespill som Braid eller et skytespill som Crysis. Ikke alle spill oppfyller de overnevnte punktene, mange er suksessfulle ved å være i simpelheten underholdende, selv om det ikke er realistisk.

 

Det er lettere å si at Super Mario er bedre enn Halo enn det er å si at Goldeneye er bedre enn Crysis. Super Mario baseres på 2D-gameplay, et sjeldent gameplay vi ser i dagens spill. 2D-Gameplay behøver heller ikke spesiell bra grafikk så lenge det er enkelt å se på og gjør jobben det skal. Diskusjonen jeg gikk utifra var "Spill var bedre før", noe som er fullstendig feil. Helhetlig er spill 99% bedre nå enn de var før.

 

At grafikk ikke har noe å si er bare tull ja, grafikk har åpenbart noe å si, jeg er også enig i at nye spill i snitt er bedre, men du framstiller det som at et gammelt spill umulig kan være bedre enn et nytt spill, og det kan det.

 

AtW

[cs_]

At grafikk ikke har noe å si er bare tull ja, grafikk har åpenbart noe å si, jeg er også enig i at nye spill i snitt er bedre, men du framstiller det som at et gammelt spill umulig kan være bedre enn et nytt spill, og det kan det.

Jeg sier at et gammel spill kan umulig oppfylle disse overnevnte punktene så godt som et nytt spill kan.

[PgUp]

Lest igjennom hele tråden nå, og må si at mange har interessante ting å få fram. Spill er akkurat som musikk og film, veldig subjektivt.

Ser at mange nevner at det er så få som tør å satse på nyutvinninger, og heller går for det samme gamle. Må si meg litt uenig der, siden spillbransjen er så uendelig mye større i dag. Man finner spill overalt. Vi har tre konkurrerende konsoller, i tillegg til to håndholdte. I tillegg har vi drøssevis av internett spill vi finner gratis på internett, i tillegg til mobilspill. Her finner man drøssevis av originale og artige ideer de aldri ville hatt teknologien til før. Problemet er heller at utvalget er såpass stort at mange gode titler blir oversett.

Mye av grunnen til at folk foretrekker gamle spill er nettopp den gode gamle nostalgi verdien. I tillegg til at spillene hadde noe annerledes som fenget mer enn det den nye versjonen har å tilby.

[Everyone]

Jeg kan si at bare i år kommer det en mengde med gode spill, de har også kommet mange gode i år. Men jeg spilte alltid retro-spillene flere ganger, men GTA IV som eksempel bare én gang. Det kan da ha noe med at jeg var et barn, og da aldri ble lei. Men jeg husker da Quake kom og alle var i sjokk, men Crysis har kommet og snart Crysis: War Head, jeg har ikke hørt så mye godt om dem annet enn at det er god grafikk.

 

Før var det ikke så mange konsepter og sånt som hadde blitt brukt, men nå er alt det samme.

Så det ble lettere og lage spill, noen med meg?

 

Dette ble bare mye tull om mye rart, men jeg tror den siste delen forklarte noe.

[Karatheon]

Okay, melder meg på her.....

 

Tror at spillebransjen også lider av litt det samme som musikkbransjen led stort under på nittitallet.

 

På nittitallet skjedde det noe som var både genialt og horribelt for musikkbransjen. Nemlig allmenngjøring av musikken. Før internett og hjemmestudio software og samtlige sider hvor man kan hore seg selv ut for verden, så ble nemlig musikk laget av folk som var musikere. Musikerene trengte ikke være fotomodeller og sex objekter for å selge musikken sin. Folk hørte musikken og digget den. Ingen skal fortelle meg at Ozzy Osbourne er verdens mest sexy og at han selger musikken sin på utseendet uten at jeg ramler sammen og ler så fillene fyker. Eller at Jimi Hendrix selger sin musikk fordi han er så uimotståelig sexy. Men de ble allikevel sexsymboler. Men da for sin musikk, ikke sitt utseende.

 

Men så kom nittitallet på godt og vondt, og pc er ble vanlig, man fikk sine egne hjemmestudio software programmer spredt via internett og alle som hadde et ønske om å lage lyd, kunne plutselig gjøre det om de hadde en pc og internett tilgang. Og verden oversvømtes av dritt, for å si det mildt. Hver eneste lille laban som hadde "originalitet" nok til å sette DJ foran navnet sitt kunne nå bli stjerner på internett. Fildelingen gjorde også at man fikk spredd faenskapet sitt utover i de ganske hjem og verden ble bombardert av middelmådighet som aldri hadde sett verdens lys om musikkindustrien fikk ha noe de skulle ha sagt.

 

Så industrien endret seg. Siden hver eneste tulling med en pc nå kunne lage dunk-daah, dunk-daah, dunk-daah lyd og promotere seg som "DJ Idon'treallyhaveanythingcooltocallme" som la til en kvinnestemme som lagde en AHHHHHH AAAHHHHH AAAAAAAHHHH lyd på mer eller mindre passende tider i sangen, kunne bli berømt, så var industrien nødt til å endre seg.

 

Musikken startet for alvor musikkvideoer. Jada, jeg vet at man hadde musikkvideoer før også, men det var først når alle mann kunne bli "musikere" at industrien var nødt til å skille mellom proffesjonelle og amatører. Så dermed ble fokuset mer sexfiksert i industrien. Proffesjonelle ble skilt fra johan og ola og ronny ved at proffesjonelle kunne ha råd til å ha masse deilige babes til å danse, eller til og med synge. (Drit i at disse babsa hadde playback og at det egentlig ikke var deres stemme man hørte)

 

Musikkindustrien før slapp igjennom band og artister som var gode og nyskapende. Det var lengre mellom dem, men de kom. Og de trengte ikke se ut som halvanorektiske silikonvrak med botox oppstramming for å selge musikken sin. Industrien i dag masseproduserer møkk og overhypet tullball, men innimellom så kommer det fram noen virkelig geniale perler som skaper seg et navn.

 

 

Med disse parallellene til dagens gaming industri, så ser dere kanskje hvor jeg vil frem? Jada, det er klart at det kommer gode spill den dag i dag også. Men det forhindrer ikke at veldig masse dritt forkles med "cutting edge technology" grafikk som kun er der for å trekke inn mer kjøpere som aldri hadde rørt spillene om det ikke var for at det er så visuelt gjennomført.

 

For guds skyld folkens.... Vi har spill som selger kun fordi de har realistiske pupperistinger i spillmotoren. Ikke at realistiske pupper ikke er viktig , men.... seriøst....

 

Men jeg har håp og tro for spillbransjen enda. Musikkbransjen har fått øynene opp for at de gamle musikerene fremdeles har det beste punchet. Det er nemlig ikke uten grunn at band og artister som Judas Priest, Metallica, Bon Jovi, Robbie William, U2, Guns'n'Roses, Kiss og mange, mange, mange andre som jeg ikke har nevnt her markedsføres nærmest som musikkens Jesuser hver gang de kommer med noen nytt.

 

Den samme trenden ser jeg også i spillbransjen. Mega Man 9 som muligens er det beste eksemelet på dette. Et helt nytt spill lansert og laget som om det var et old school game. Vi må bare overleve Little Big Planet og alt av middelmådighet som kommer derfra og fra Nintendo og microsoft sine "equivelants" (joda, tror neppe at ninty og micro lar Sony ha et slikt spill, hvor spillere oppfordres til å lage egne spill med den motoren som spillet tilbyr, uten at de kommer med noen lignende selv.)

 

Men, men.... Tror LBP og lignende "spill" fra de to andre konsollene vil være en bra ting jeg. Etter å ha vasset seg gjennom mye middelmådige spill ideer og vas, så kommer gaming industrien til å kunne gjøre som musikkbransjen. Nemlig en slags return to the roots, hvor det som fungerte kommer frem igjen, og det som var bra da, fremdeles er bra, og at man har mye glede i det som var. Så er det frem med lupen og leite seg gjennom hva som er av dagens og prøve å få øye på det som er bra i all elendigheten.

 

Gode spill er først og fremst playability, story og engasjement. Grafikk er et pluss, men ikke et krav for at det skal bli bra. (Synes at Black Sabbath hadde vært enda bedre om de var alle skikkelig puppefagre eksosryper, men det at de er nedslitte gamle menn i stramme lærbukser gjør ikke musikken mindre bra av den grunn) Å innbille seg at grafikk er do all, be all for spill, er å lure seg selv hemningsløst. Om så var tilfellet så hadde alle MMO spillere spilt Age of Conan ikke WoW eller War, alle FPS elskere ville spilt Crysis ikke Counterstrike, og alle final fantasy fans ville ha klynget seg fast om at FF12 er det beste i serien som noensinne er blitt laget ever!!!! and so on.

 

Nekter ikke for at god grafikk ikke kan løfte spilleopplevelsen, men god grafikk skjuler ikke et ræv elendige spill, like lite som en puppemodell som vrikker seg på en musikkvideo skjuler at musikken er elendig.

 

Med dette sagt, så betyr ikke det at det aldri kommer gode spill i nyere dager, det er bare mye vanskeligere å få øye på, fordi det kommer så mye middelmådighet og elendighet blant de få gode spillene som kommer.

 

Karatheon out