HL2 - hvorfor er det så fantastisk?

[Jørgen Sørheim]

Da PC-utgaven av HL2 ble utgitt, kjøpte jeg det på dagen. Jeg spilte til et av de første Ravenholm-brettene før jeg var lei, og så meg aldri tilbake. Før nå.

 

Kjøpte Orange box til 360-en (mest pga Portal), og tenkte at jeg skulle gi HL2 en ny sjanse. 96% på Metacritic og vill jubel på alle fora burde jo tilsi at det var meg det var noe galt med, ikke spillet. Så etter Portal var gjennomført (vel verdt prisen alene), fyrte jeg opp HL2 og gjorde meg klar til å bli begeistret. Det skjedde aldri.

 

Ikke da jeg luffet gjennom kloakken og ble hakket i små fillebiter av manhacks.

 

Ikke under båt-sekvensen. Kombinasjonen av hopping, null kontroll over båten og et jævla angrepshelikopter som bomber deg sønder og sammen var virkelig ikke gøy. Om du stopper opp for å orientere deg etter å blitt blåst en halv kilometer unna, peprer helikopteret bort den siste lille fliken med helse du har igjen. Hei på deg, loadebar.

 

Ravenholm var tålelig bra, men jeg skjønner virkelig ikke hvorfor folk mener at det er skummelt.

 

Så var det evige mengder kjøring i bil før spillets absolutte høydepunkt; å lage en provisorisk bro over den skumle sanden. Greit nok at de vil vise den flotte fysikken om og om og om og om igjen, men helledussen, et par meter med bro hadde vært nok.

 

Så har man antilion-ballen i Nova prospekt. Artig på utsiden, ikke fullt så stas inni. At det å sprenge vekk turrets resulterte i en loadebar skjedde litt for ofte, takket være en forbannet mongo-antlion som gikk foran meg. Og det hele kulminerere i en episk shootout med to flygeting og uendelig med ammo til rocketlauncheren. Yaay.

 

Hele revolusjon-delen var et stort irritasjonsmoment, hovedsakelig på grunn av folkene som gikk i veien hele jævla tiden, men også litt pga striders som gjør at alle kampene handler om å save på et trygt sted, manøvrere seg forbi den evneveike gruppen din, prøve å få av en rakett eller to før striderne lager hakkemat av deg, komme seg tilbake til det trygge stedet/hente flere raketter fra den uutømmelige boksen, save på nytt og gjenta. Hadde jeg ikke hatt saveknappen på det siste strider-brettet ("Get to the horse"), hadde jeg vadet gjennom snørr og tårer på vei til toalettet. Mer bro-konstruksjon, denne gangen med radioaktivt vann og zombier rundt.

 

Resten av spillet var helt greit, med unntak av strideren i Citadel (ligge bak en kapsel med 15 hp for tyvende gang og håpe at man ikke dør denne gangen.. ) og heis-sekvensen (alt for mange bjelker og dritt som soldatene kunne gjemme seg bak), begge to var et studie i å dø, reloade og prøve igjen til tilfeldigheter gjør at man overlever.

 

Ellers.. for lineært, for scriptet og ammo/medikits for lett tilgjengelig (dvs. rett etter et vanskelig område). 6/10 fra meg.

[Fredrik-]

Konsoll dreper spill. Thats why.

 

HL2 er designet for å spilles på en PC. Den klumsete konsollkontrolleren gir elendig manøvrering samt sikting.

 

Selv orker jeg ikke spille konsollspill portet til PC nettop fordi det ikke passer (på samme måte HL2 ikke passer på din konsoll). Det er en helt annen 'flow', ting er designed annderledes, og det merkes.

[Hofer]

Som ovenfor sa

 

Og historien bak og etter HL spiller også en stor rolle

 

Eneste spill som passer på pc og konsoll jeg kan tenke meg er GTA..

[Jørgen Sørheim]

Hm, jaha? Det eneste jeg hadde imot kontrollen var på båten og i bilen, og jeg husker båtbrettet som et sant helvete også på PC-utgaven.

 

Så jeg bør altså spille HL2 på nytt igjen på PC, for da blir det en helt annen opplevelse, og alle innvendingene mine imploderer umiddelbart?

 

Som ovenfor sa

 

Og historien bak og etter HL spiller også en stor rolle

 

Eneste spill som passer på pc og konsoll jeg kan tenke meg er GTA..

 

Historien var heller ikke noe å rope hurra for. "Aliens" har tatt over jorden, Dr. Breen er en Quisling, Gordon sprenger Dr. Breen etter mye om og men.

Endret 20. november 2007 av psilocybe

[Mynotir]

Mener mye av det samme som deg. Men noen ganger klarer jeg å komme skikkelig i stemning og DA er det et virkelig bra spill. Er mulig jeg er spesiell, noen ganger er spill bare kjedelig, noen ganger kjempebra. At du spilte det på konsoll har nok også noe av skylda. Det blir liksom ikke helt det samme.

[Bruktbilen]

Det er ikke like stort nå som det var ved release, og for guds skyld, du må spille FPS spill med mus og tastatur, hadde ingen problemer med å styre båten, det var en lek.

 

Hvis man har litt enkle kunnskaper om hovedpersonen så blir det hele litt bedre. Husker første gang jeg skulle spille det, nydelig grafikk, fysikk og action. Du må også komme i stemning for å spille det, personlig synes jeg Ravenholm var utrolig bra lagd, freaky saker første gang jeg gikk gjennom stedet. Første gangen man ser det monsteret som hopper over et tak, bestemte meg for å ta en liten pause .

 

Ellers så er HL2, EP1 og EP2 utrolig linært, jeg kan forstå at HL2 var det, men når de har kommet så langt som til EP2 så synes jeg at de kan gjøre episodene LITT mer spennende.

[Jørgen Sørheim]

Altså, jeg er nostalgiker på min hals, og kan fint se kvaliteter og finne underholdning et spill selv om det er gammelt. Selv om fysikken i HL2 har blitt overgått siden det kom ut på PC, vet jeg at det var nytt og spitzy for et par år siden. Har også spilt med mus+tastatur siden Doom kom ut i '93, og har ingen problemer med å bruke konsollkontroller til FPS-spill, så det argumentet holder ikke vann. Dessuten, gammel PC med 20" LCD vs. X360 med 37" LCD-TV.. jeg tar TV-en hver gang.

 

Enkle kunnskaper om Gordon? Er ikke det spillets oppgave å fortelle meg slike ting? Spilte HL1 da det kom ut (og det var virkelig en revolusjon på den tiden), men burde jeg lest noe mellom HL1 og HL2?

 

Uansett, jeg har ingen tro på at spillet er bedre eller verre på PC. At man ikke klarer å bli vant med kontrolleren er en ting, det kan jeg godt skjønne, men så vidt jeg vet er det ingen fundamentale forandringer i HL2 på 360.

[Coaxmetal]

Du kan ikke dømme et multiplayerspill, som orange box faktisk er, nord og ned bare på grunn av singleplayer mode.

 

Jeg er HL fan på min hals men har ikke gidda å spille single player spill på år og dag. Jeg kjøpte HL2 (og nå orange box) pga. mulighetene for multiplayer. Spill Team Fortress 2 en par timer så kan du uttale deg imho.

[Jørgen Sørheim]

Visst kan jeg det. HL2 er et singleplayerspill i en pakke som inneholder "fire" singleplayerspill og et multiplayerspill. Leser du en omtale om HL2, er det singleplayerdelen som gjør at folk tilsynelatende trenger underbukseskift hver halvtime, samt en miniatyr-vannrenne fra munnviken til en sikkel-bøtte ved siden av stolen.

 

Jeg prioriterer ikke multiplayer noe særlig når jeg kjøper, spiller eller uttaler meg om et spill. Å spille med mongoer verden rundt klarer jeg å styre min begeistring for.

[Blib]

Synd du ikke likte HL2, men stor kudos for at du faktisk gjennomførte spillet på tross. Er nok mange som ikke engang hadde orket spille det for andre gang. Selv er HL2 det eneste FPSet jeg noen sinne har spilt gjennom, så jeg liker det nok litt mer enn hva du gjør. Når det er sagt så er jeg helt enig i mye av det du sier. Båt og bilsekvensene syns jeg var møkkekjedelige og puzzlene blir repetitive. Men for meg var HL2 en fantastisk kombinasjon av story, spenning og action.

 

Selv om du ikke ble overbegeistret over HL2 bør du allikevel spille Ep1 og Ep2 forresten. Episodene kan rundes på en kveld hver, og er mye mer høy-intensive enn hva HL2 er. Episodene føles som de har tatt hele HL2, kuttet ut alt unødvendige og sitter igjen med kun rått gameplay som virkelig leverer.

[Mr. Fiskum]

Jeg går ut i fra at du alldri har rundet Half Life 2.

Den følelsen var bare herlig. Det er en stor grunn for at jeg liker Half Life 2..

[MrLee]

Jeg må si jeg deler Psilocybe's erfaringer. HL2 var greit nok å spille gjennom, men gav meg aldri den helt store "WOW!" opplevelsen.

 

Jeg antar at hype- og omtalemaskinen har stor effekt.

[Jørgen Sørheim]

Selv om du ikke ble overbegeistret over HL2 bør du allikevel spille Ep1 og Ep2 forresten. Episodene kan rundes på en kveld hver, og er mye mer høy-intensive enn hva HL2 er. Episodene føles som de har tatt hele HL2, kuttet ut alt unødvendige og sitter igjen med kun rått gameplay som virkelig leverer.

 

Joda, det var langt ifra det verste spillet jeg har spilt, og har skjønt såpass at Ep1+2 raffinerer gameplayet. Må uansett ha noe å spille mens jeg venter på Mass Effect.

 

Jeg går ut i fra at du alldri har rundet Half Life 2.

Den følelsen var bare herlig. Det er en stor grunn for at jeg liker Half Life 2..

 

Joda, spillet er rundet. Lamarr gjør en gjesteopptreden etter rulleteksten.

 

Syns egentlig slutten var et antiklimaks, jeg. Med tanke på hvor mye jeg døde og loadet under strider-kampene, så var det lite imponerende å hoppe opp et lite spir, lempe noen energikuler på to helikopterflydingser og portal-dingsedangsen.

 

Jeg må si jeg deler Psilocybe's erfaringer. HL2 var greit nok å spille gjennom, men gav meg aldri den helt store "WOW!" opplevelsen.

 

Jeg antar at hype- og omtalemaskinen har stor effekt.

 

Som sagt, langt ifra det verste spillet jeg har spilt, men det lever absolutt ikke opp til hypen. At HL1 fikk fantastiske omtaler skjønner jeg fint, det var en helt ny opplevelse da det kom ut. Ørti år senere bør man kunne prestere bedre.

[Skagen]

Det jeg husker best og satt størst pris på i Half-Life 2 var de brettene hvor man kjørte den bilen rundt på Highway 17 og stoppet på de gudsforlatte plassene for å undersøke tomme hus og slikt. Akkurat denne delen med utforskning var veldig tiltalene. Også var det helt unik atmosfære på disse brettene sammenlignet med mange andre FPS-spill jeg har prøvd. Det virket som om de hadde bygget videre på dette temaet i Episode Two, men da lagt dette ut i skauen.

Nå er nok historien en smule cheesy, men når man kommer litt nærmere innpå figurene og historien forøvrig, blir spillene en veldig morsom form for historiefortelling. For min del topper det hele seg i Episode Two, uten at jeg skal røpe noe. Men historiemessig blir det vel også litt slik med serier: smak og behag. Noen elsker Lost, andre ikke. Samme med Heroes, eller Buffy for den del.

[TCi]

Virker egentlig mest som om du klager over egen udugelighet. Jeg hadde aldri problemer med folk eller objekter som stod i veien. Du vet du kan kontrollere dem til en viss grad?

 

I tillegg klager du først over at ting er så vanskelig, deretter klager du over at medkits osv. er lett tilgjengelig. Javel, strider ikke det litt mot hverandre? Designmessig er HL2 noe for seg selv. Såklart har det sine svakheter, men det ødelegger aldri spillopplevelsen i nevneverdig grad.

 

Det som er fantastisk med Half Life er historien og fortellingsteknikken. Om du ikke har spilt originalen og heller ikke prøvd å få med deg historien kan det nok være lite å få ut av spillet. Spilles Half Life som en vanlig shooter uten å tenke på så veldig mye om hva du gjør, vil nok ting virke livløst. Men dykker du inn i det som har skjedd, skjer og hva som vil skje, er det så utrolig mye bak fasaden som du bare ønsker mer av.

 

Jeg kan godt forklare historien, men det har jeg gjort så altfor mange ganger her på forumet at jeg ikke orker mer. Sjekk heller:

http://members.shaw.ca/halflifestory/

Endret 20. november 2007 av TCi

[Fredrik-]

En annen ting jeg elsker med Half-Life 2 er stemningen. Slitte østeuropeiske byggninger med propaganda og grafitti. Vakkre 'vistas' (utkikksområder) og mystiske settinger. Alle detaljene du bare får med deg om du leter.

[Carnifex]

Jeg tenkte det samme som deg. Syns HL2 var oppskrytt og kjedelig. Jeg syns også det var altfor lange brett som til tider føltes å aldri ta slutt. Når episode two kom kjøpte jeg likevel både den og ep.1 (sinnsykt billig på steam) og spilte fra begynnelsen av. For å få den rette stemningen leste jeg ett direkte referat mm. fra HL1 og satt meg inn i historien. Plutselig var det interessant. Historien fenger og jeg klarer å leve meg inn i rollen som Gordon Freeman. HL2 ble gøy. Ravenholm skremte meg masse faktisk. Kommentaren til Alyx (Thats the old road to Ravenholm.. We don't go there anymore eller noe sånt) gir passe forventninger til hva som skal komme. Så kom ep.1 og jeg merket at jeg ble glad når jeg traff gamle figurer fra både 1 og 2 og syns det var lett å leve seg inn i. Valve har laget ett univers som jeg trives i. Nå når jeg har begynt ep.2 er jeg allerede lei meg for at ikke ep.3 er rett rundt hjørnet. Jeg liker omgivelsene, jeg liker karakterene og jeg syns det er gøy å finne ut mer om hva som har skjedd og hva som kommer til å skje.

 

Kan jo anbefale de som er interessert å lese HLWiki. Vær obs på at den inneholder endel spoilers og forteller hele historien godt inn i ep.2

 

http://www.halflife2.net/wiki/index.php/Dr_Freeman

[Jørgen Sørheim]

Da har jeg gjort meg ferdig med Ep1 og er på "This vortal coil" i Ep2. Fortsatt ikke imponert, men det var mindre å irritere seg over i Ep1.

 

Det jeg husker best og satt størst pris på i Half-Life 2 var de brettene hvor man kjørte den bilen rundt på Highway 17 og stoppet på de gudsforlatte plassene for å undersøke tomme hus og slikt. Akkurat denne delen med utforskning var veldig tiltalene. Også var det helt unik atmosfære på disse brettene sammenlignet med mange andre FPS-spill jeg har prøvd. Det virket som om de hadde bygget videre på dette temaet i Episode Two, men da lagt dette ut i skauen.

 

Vel, jeg ser ikke på det som utforsking. Du kjører til du kommer til en gruppe med hus i nærheten av en barriere. Du må så inn i disse tilsynelatende tomme husene, hvor combines/headcrabs/zombies dingler rundt. Etter litt plaffing og enda et av de evinnelige fysikk-puslespillene, kan du kjøre videre.. til neste gruppe med hus. Det ble repetitivt ganske fort.

 

Virker egentlig mest som om du klager over egen udugelighet. Jeg hadde aldri problemer med folk eller objekter som stod i veien. Du vet du kan kontrollere dem til en viss grad?

 

Klart det, og det fungerer helt greit utendørs, men alle brettene med Citizen defense (eller hva de kaller seg) inneholder store deler med kamper i trange ganger og små rom. Husker en trapp hvor de klarte å sperre meg inne i et hjørne og jeg måtte loade siste savegame (eller sprenge meg selv). Det gikk mye bedre på eskorte-brettet i Ep1, det skal være sagt.

 

I tillegg klager du først over at ting er så vanskelig, deretter klager du over at medkits osv. er lett tilgjengelig. Javel, strider ikke det litt mot hverandre? Designmessig er HL2 noe for seg selv. Såklart har det sine svakheter, men det ødelegger aldri spillopplevelsen i nevneverdig grad.

 

Det jeg sier er ikke at spillet er vanskelig, men at mange steder er du for avhengig av tilfeldigheter for at du skal komme deg videre, og det fører til at enkelte sekvenser må spilles gjennom et utall ganger for å kartlegge hvor ting er og hvor du bør gå, før det klaffer 100%. Et eksempel er heisen i begynnelsen av Ep1, hvor du må følge strømkabelen til sikringsboksen, slå den på og overleve en liten billion zombier. Første gangen løper du litt rundt, knerter et par zombier, så hiver den ene en granat og oneshotter deg. Andre gangen kaster du granaten vekk, men den setter fyr på en tønne med bensin som sprenger deg i små fillebiter. Etterhvert finner man healthkits og holder seg i live litt lengre, og etter femten ganger klaffer alt, du tar heisen opp og møter kasser etter kasser med medikits og skjold og ammo. Etter hver av disse "oh noes, we have to fend off these waves of monsters while we wait for the slow-moving elevator or whatever"- eller "kjøre en drittbåt mens et helikopter bomber deg sønder og sammen"-sekvensene, er det alltid kassevis med medikits like etter.

 

Det som er fantastisk med Half Life er historien og fortellingsteknikken. Om du ikke har spilt originalen og heller ikke prøvd å få med deg historien kan det nok være lite å få ut av spillet. Spilles Half Life som en vanlig shooter uten å tenke på så veldig mye om hva du gjør, vil nok ting virke livløst. Men dykker du inn i det som har skjedd, skjer og hva som vil skje, er det så utrolig mye bak fasaden som du bare ønsker mer av.

 

Jeg kan godt forklare historien, men det har jeg gjort så altfor mange ganger her på forumet at jeg ikke orker mer. Sjekk heller:

http://members.shaw.ca/halflifestory/

 

Har spilt spill daglig i 20 år, så jeg har nok fått med meg originalen et par ganger, samt OF, BS og Uplink. Har også lest den linken tidligere, og jeg syns ikke spillet blir verken bedre eller verre av å vite noe av det som står der (som for øvrig er mye spekulering). Det er ganske standard alien-invasjon-historie, spør du meg.

 

En annen ting jeg elsker med Half-Life 2 er stemningen. Slitte østeuropeiske byggninger med propaganda og grafitti. Vakkre 'vistas' (utkikksområder) og mystiske settinger. Alle detaljene du bare får med deg om du leter.

 

Ingenting å si på stemningen i byene. Musikken er også skikkelig tøff enkelte plasser.

 

Altså, jeg sier fortsatt ikke at HL2 er et dårlig spill, men for min del er det ganske midt på treet. Det er for mye å irritere seg over, som f.eks. Alyx i Ep1. Hun var helt grei i HL2, men i Ep1 var det en evig strøm med "Oh my god", "What the hell", "My god", "What the hell was that?", "Oh my god!" og konstant jævla mas om hva jeg skal gjøre. Ti med deg, kvinnfolk! Ep2 var greit sånn sett siden hun ble semi-knertet og ørene mine fikk ro og fred.

[DoktorBacon]

Konsoll dreper spill. Thats why.

 

HL2 er designet for å spilles på en PC. Den klumsete konsollkontrolleren gir elendig manøvrering samt sikting.

 

Dummeste jeg har hørt. Jeg spilte gjennom hele HL2 og Episode One på PC. Så kjøpte jeg 360 og Orange Box og ble overrasket over hvor naturlig det føltes å styre Gordon på konsoll.

 

Og Psilocybe, det er vanskelig å forklare hva som gjør at du ikke synes HL2 er fantastisk. Alle de sekvensene du lister opp som negative, er sekvenser jeg synes er av ypperste klasse. Det er sekvenser jeg kan spille om og om igjen, og fortsatt blir underholdt til tross for den lineære strukturen.

 

Det virker dessuten på meg at du syns spillet er veldig vanskelig. Jeg er langtifra noen hardcore-gamer, men jeg har alltid funnet HL spillene relativt enkle i sin sjanger. Forøvrig, hvem i all verden har sagt at Ravenholm er skummelt?

 

Personlig hjelper det stort på opplevelsen om man klarer å leve seg inn i selve HL-universet. Det er en ganske standard "aliens invaderer jorda" - opplegg, men jeg synes alt fra selve karakterene, til den post-apokalyptiske settingen og historiefortellingen er såpass ypperlig gjennomført, at man klarer å skjule over det simple plottet på en god måte.

Endret 21. november 2007 av CollectTheCheck

[TCi]

Det jeg sier er ikke at spillet er vanskelig, men at mange steder er du for avhengig av tilfeldigheter for at du skal komme deg videre, og det fører til at enkelte sekvenser må spilles gjennom et utall ganger for å kartlegge hvor ting er og hvor du bør gå, før det klaffer 100%. Et eksempel er heisen i begynnelsen av Ep1, hvor du må følge strømkabelen til sikringsboksen, slå den på og overleve en liten billion zombier. Første gangen løper du litt rundt, knerter et par zombier, så hiver den ene en granat og oneshotter deg. Andre gangen kaster du granaten vekk, men den setter fyr på en tønne med bensin som sprenger deg i små fillebiter. Etterhvert finner man healthkits og holder seg i live litt lengre, og etter femten ganger klaffer alt, du tar heisen opp og møter kasser etter kasser med medikits og skjold og ammo. Etter hver av disse "oh noes, we have to fend off these waves of monsters while we wait for the slow-moving elevator or whatever"- eller "kjøre en drittbåt mens et helikopter bomber deg sønder og sammen"-sekvensene, er det alltid kassevis med medikits like etter.

Det vil jeg si er tull. Alt er avhengig av hvordan du takler en gitt situasjon. At tønner tennes på og flyver rundt omkring er hvordan det blir i realiteten. Du styrer ikke miljøene, du må utnytte det. Om du ikke klarer det første gangen burde tankegangen gå i å samle sammen disse tønnene og eksplosivene til din fordel og aktivere bryteren når du selv er klar. Klarte dette selv på første forsøk, da jeg såg at her kom det et kjempeslag pga. alle tønner osv.

 

Selve handlingen rundt dette er såklarte en klisje, men det fenger fordi du føler deg overkjørt og får panikk. Å komme opp av heisen gir deg den herlige følelsen at du har fullført det umulige. Det er klassisk spilldesign.

Altså, jeg sier fortsatt ikke at HL2 er et dårlig spill, men for min del er det ganske midt på treet. Det er for mye å irritere seg over, som f.eks. Alyx i Ep1. Hun var helt grei i HL2, men i Ep1 var det en evig strøm med "Oh my god", "What the hell", "My god", "What the hell was that?", "Oh my god!" og konstant jævla mas om hva jeg skal gjøre. Ti med deg, kvinnfolk! Ep2 var greit sånn sett siden hun ble semi-knertet og ørene mine fikk ro og fred.

Smaken er som baken. Jeg kan si det samme om mange andre spill som mange andre elsker. Skal vi egentlig rettferdiggjøre at andre liker Half Life mer enn deg?