Filosofiske innvendinger ang spill.

[Halvgud]

Spill er kanskje noe av det vi kjenner mest, både fra barndommen og ungdommen av. Slå på stikka, hoppe strikk, klinkekule og mer avansert paradis etc. Alle har forsåvidt lekt/leker disse fantastiske lekene. Og videre, desto gamlere vi blir, jo mer avansert og stort skal vi ha det. At folk er oppslukt i store episke slag er dog ingen nyhet, men noe å reflektere over, det er det vel?

 

Uansett, grunnen til denne posten er at jeg er ute etter hva folk egentlig har i sinne intensjoner når de skal spille et spill via pc/konsoll. Er det kun for underholdning? Er det for å få en dypere innsikt i det transmediale universet? Som for.eks. Du har lest harry potter, sett filmene, og nå deltar interaktiv i det fiksjonsflytende universet.

 

Dog, dette er avhenging fra genre til genre, spill til spill. Men alikevel. Reflekter litt over det. Vil gjerne ha noen filosofiske innvendinger.

 

At noen spill er mote, og en stor grunnmur i enkelte sosiale grupper er kanskje en sannhet også? Det å prestere hardt, in-game wow, kan jo gi en liten status på uskole-vgs eller hva du enn måtte gå/studere/jobbe med/på.

 

Gamerz, om jeg skal uttrykke meg etter internetts definisjon på det, kom med noen reflektere synspunkter ang. det å spille.

[Bloody Mess]

Jeg spiller hovedsakelig for å bli underholdt, blir jeg ikke underholdt betyr det for meg at spillet er kjedelig - men underholdning i spill kommer i mange forskjellige former, og jeg spiller spill fra de fleste sjangre.

 

Hvis spillet gir meg noe mer utover pur underholdning, hvis det gir meg... "åndelige føde", så er det en bonus - men det hever definitivt spillet en del hakk.

 

Har også vært lenge interessert i spill utover det å spille dem, teknologiene brukt, hvordan de blir lagd, game design, osv - har vært med på flere mods og slikt, så enkelte ganger spiller jeg bare for å analysere spillet, se hvordan utviklerne har løst enkelte ting. Også skrivd noen omtaler og lignende.

 

Jeg har også spilt spill for konkurransens skyld, men det har selvfølgelig også vært underholdende.

Endret 15. september 2007 av BTK

[Triplex987]

Jeg spiller fordi jeg ikke har noe bedre å gjøre?

[Kuroneko]

Jeg spiller for å underholdes, joda. Men hva mener ejg med det?

 

Jeg liker å bli fortalt en historie, så spill som gjør dette godt, Final Fantasy, De beste fps-ene, og gode story-baserte rollespill er spennende på grunn av det.

 

Jeg liker også mestringsfølelsen (og endorfinet som følger med) jeg får av å mestre utfordringer, enten det går på fps-twitching, smart flanking og taktikk i taktiske shootere, riktig strategi på zelda-bosskamper, eller løsningen på en hard nøtt i et puzzle eller adventure-spill.

 

Følelsen av å ha oppnådd noe kan også være viktig, som den man får når man har bygget en bra base eller by i et strategispill, eller en munchet rollespillkarakter.

 

"Virkelighetsflukt", kan også være spennende, å få lov å late som om man er en magiker, Jedi, kriger eller bare å få ta del i en annerledes og mer spennende verden enn virkeligheten.

 

Til sist kan man kanskje se spill som en spennende sosial ramme for interaksjon med andre mennesker, enten man snakker om å sitte foran samme skjerm og diskutere løsningen på adventure spill eller voip(eller tekst forsåvidt) sammen med onlinespill.

[probin]

.. liker å spille pga det er kult å se åssen verden forbreder seg .. spill blir jo mer og mer lik grafikk som øyet våres klarer å se:P..

 

ta f.eks dette bilde her.. hadde jeg sett det bilde uten en forklaring på hva det er.. hadde jeg kanskje trudd det hadde vært ekte..

 

(bilde kommer fra kommende spill inCrysis)

http://www.incrysis.com/incgalleryview.php?file=373.jpg

 

men for at jeg skal orke å spille dem spilla.. må dem underholde meg til en viss grad

[Wartom]

Spiller fordi det ikke er så mye mer å gjøre der jeg bor (Tverlandet, ett eller annet sted utenfor Bodø). Du kan vel nesten si at hele nabolaget er en slags "gaming community". Det er mest spill det går på kan man si :!:

 

Jeg spiller for å bli underholdt, fordi det er sosialt (litt i alle fall? ) og fordi man ofte blir hekta, på en positiv måte altså. RPG's er morsomt fordi det ofte handler om å bygge en karakter, bli sterkere, oppdage nye steder, hjelpe folk, slakte demoner og utrydde allt ondt (eller motsatt). Hva kan være morsommere en det?!

 

[Laserlasse]

Hvis du virkelig er interessert i emnet, så kan kanskje noen av følgende bøker være av interesse? Det er riktignok akademiske bøker, men det kan være en anledning til å fordype seg i stoffet

 

Den første boken er ikke knyttet direkte til dataspill (Skrevet i 71), men den tar opp en del sentrale spørsmål omkring det å leke / spille. Den andre boken er grunnleggende for enhver som ønsker en teoretisk tilnærming til dataspill som et moderne spillfenomen. Det er også en bok enhver aspirerende spilldesigner bør lese

 

http://www.amazon.ca/Homo-Ludens-Study-Pla...e/dp/0807046817

 

http://mitpress.mit.edu/catalog/item/defau...type=2&tid=9802

Endret 17. september 2007 av cetram

[Gjest Slettet+981287349]

Kan vell egentlig si at det som intresserer meg med spill er jo utviklingen, husker da jeg fikk min nye nintendo 64 og naboen var grønn av misunnelse, og det beste spillet var James Bond : Goldeneye, og det var 18 års aldersgrense på, det var tider.

[Halvgud]

Flott post Cetram, skal ha creds for den.. Og ja, skal sjekke med fylkesbiblioteket om det er noe fornuftig å få leid der. :-)

 

 

f3ar, N64 er godt plassert i hjertet mitt. Men du tar nok litt feil. Det beste spillet... Diddy Kong Racing 64..

 

Ser dere liker spill for en underholdningsfaktor, men det må jo alikevel være mer enn så, i og med vi har musikk, tv, bøker og film ? :-)

[TheIlluminated]

Spill var litt "magisk" da jeg spilte The Settlers for rundt 10 år siden, stemningen med musikk og strategi var skøy og gav meg et varig inntrykk rett og slett pga stemningen. Det samme med One Must Fall 2097 og Doom-spillene, Duke Nukem 3D og Transport Tycoon. Etter det var det bare Final Fantasy 7 som gav meg en "wow-opplevelse". Mestparten av spillene før i tiden virker for meg som at de ble laget med lyst, at de var gjennomtenkt og ikke bare skrevet og sendt ut på bånd for å tjene så mye penger som mulig.

 

At spilling også var sosialt uakseptert på en liten eller stor skala gjorde det også mer interessant, noe som er blitt borte med årene og gjort mer "mainstream" for alle generelt sett. Konsoller har blitt stort og dermed lages det flere dårlige spill og alt koster unaturlig og unødvendig mye i forhold til hva man betaler.

 

Musikk er greit, men hvis det ikke fenger og man ikke kan synge til det så er det generellt sett kjedelig å høre på det uten man gjør noe annet i tillegg ettersom å stirre i taket blir kjedelig etter ti sekunder.

 

TV er noe av det mest patetiske mediet som eksisterer, jeg skjemmes når jeg tenker over hvor ofte jeg har lagt mine øyne på den "idiotboksen" der man blir lukket inn til å bare se det TV2, NRK og Canal+ osv ønsker å vise deg uten at man har muligheten å tilpasse sin egen tid til det, TVen kontrollerer hvordan du disponerer tiden din hvis du ikke da bruker mye penger på å kjøpe en boks som tar opp det du ønsker til gitte tider.

 

Bøker er greit, generellt sett leser alle for lite. Men der går det nok etter interesse, hvor rask man er til å lese og hvis man har et godt lesemiljø (les: god sofa eller stuestol).

 

Film er ganske greit, men kan koste veldig mye hvis man ser alene, gjerne noe man bare gjør sammen med venner når man skal ha kosekveld med pizza og brus.

[Jext]

Husker selv akkurat de samme titlene som Basus nevnte, da jeg selv spilte de for sikkert rundt 10 år siden. Jeg tror at mye av grunnen til at jeg spiller i dag, er det som dro meg inn i spillverdenen da jeg var veldig ung. Som 10-12 år gammel er hjernen på høygir når det gjelder sanseinntrykk. Motorikken og forståelse av kompliserte systemer begynner å komme seg, og det er den perfekte alder for å lære seg slike ting. På de spillene jeg hadde før, f.eks Settlers 1, var det ikke noe instruksjonsmanual. Vi fant ut alt på egenhånd, og det var halve morroa. Magien av noe helt nytt, ukjent og spennende bare drar deg inn i verdenen og den følelsen får man ikke av noe annet media.

 

Når man da senere som ung voksen fortsetter å spille spill, så blir det mer fordi man er vandt med denne type underholdning. For mine foreldre og besteforeldre virker det helt tomsete å skulle drive med såkalt "aktiv" underholdning. De er bare kjent med den "passive" underholdningen som TV og Filmer gir, og er kanskje ikke særlig interessert i det heller.

 

Man kan si mye om grunner til å spille spill, men makan til magi og underholdning jeg fikk fra spillene jeg hadde på min gamle 486 DX-66 kan ikke sammenlignes med noe annet.