Gå til innhold

Er du en følsom person?


Atomet

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Jeg pleier å sette meg inn i flest mulig sider av en sak før jeg tar standpunkt. Er ikke det ganske følsomt, da?

 

Jeg prøver å være følsom. Håper jeg får det til ;)

Endret av Vegard_
Lenke til kommentar

Herregud hva er dette for noe a? Pysetråden?!

 

Nei se til å begynn se å se på no boksekamper med en øl handa og ei hore til å voldta. Og stem på Bush. Og alle muslimer er terrorister. Og våpen er kjempebra. Jeg driter i familien min, og jeg hater alle utlendinger. Sprit og porno ftw..

 

[/sarcasm]

 

Neida, er vel egentlig litt for dum og sjenert av hva jeg har godt av hvertfall. Og sikkert følsom også :ermm: om det kan knyttes sammen.. :p

Lenke til kommentar
Følsom? Tja, tror jeg kan være både ekstrem kald og følsom. Alt ettersom.

5228887[/snapback]

Tror det samme gjelder for meg. Kan til tider være en kald jævel, men jeg prøver å tenke på hvordan andre folk har det/kan få det ettersom hva jeg gjør, så jeg kan forstå meg på menneskers følelser.

 

 

Har ikke felt en tåre siden da jeg fikk høre at morfar var død, og det var før puberteten.

Lenke til kommentar

Jeg gråter aldri over døde gamle mennesker, de har levd et langt godt liv og ser nesten på det som hyklerisk eller lite respektfullt å sitte å gråte over dem istedet for å se på en død pga. alder som noe naturlig noe.

 

Det finnes vel neppe noe mere naturlig enn å dø av alderdom/kroppen gir opp pga. lang fartstid.

 

Hadde f.eks moren min eller faren min, eller noen av mine søsken, eller katten min dødd nå, så "unge" som de er, ville jeg nok blitt fra meg og lei veldig knut og lei meg.

 

Dog, jeg forstår godt at f.eks noen gråter over sin gamle mor/far når de dør i en alder av 90 pga. savn og utrygghet, selvom det er naturlig, så er det tross alt moren/faren til noen, og det kan virke nærmest skremmende å bli "forlatt" og alene på måten av noen som nærmest har vært ens "vokter" hele livet.

Alle føler vel mere eller mindre at man kan alltid løpe til mamma og pappa hvis noe går galt i livet, uansett hvor gammel man er, det er en trygghet i det, og det mister man (kanskje egoistisk) når mor/far dør, selvom man kanskje er 50 år gammel selv når det skjer.

 

Selv kommer jeg fra en ganske konservativ familie, har et godt personlig forhold til foreldre og søsken, men der strekker det seg også ikke noe lenger, har alldri hatt noe emosjonellt/følelsesforhold til besteforeldre utover det at de er noen som kom på besøk et par ganger i året, så mulig det er grunnen til at jeg ikke ble lei meg.

 

Men at jeg ikke ble lei meg, betyr allikevel ikke at jeg ikke brydde meg, jeg bare brydde meg på en annen måte, ved å sette av tanketid oppi hodet mitt de neste ukene til å tenke positivt tilbake på tiden de har hatt på denne planeten, og brukte tid på å tenke på at det er nettopp det positive de vil bli husket for, ikke det sekundet de døde.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...