Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker


Goophy

Anbefalte innlegg

Personlig har jeg ikke følt at det har hjulpet i det hele tatt å dra frem ting fra barndommen som kan ha utløst psykiske problemer i voksen alder, har også en del "dritt" fra barndommen og kan ikke si at jeg ble bedre av å pøse ut alt dette til tilfeldige psykologer, ble egentlig bare værre, til jeg klarte å dytte alt ned i de mørke hullene der det kom fra igjen. Men hvis du føler at det er ting der som du ikke helt forstår eller ting som gir deg angst uten at du vet hvorfor, så kan det nok være en god ide å snakke litt mer om det.

 

Lykke til :)

Takk. :)

Dreier seg ikke bare om ting i barndommen. Men også en del ting fra helt opp til for et par år siden. Kan envne en episode. Via en eks som som stadig kom lenger og lenger opp i et ikke helt godt miljøe så havnet jeg i en del situasjoner som ikke akkurat var gøy. I august 2006 endte det med at jeg ble holdt mot min vilje i et rom av flere personer. Med trusler om skautur og klipping av diverse ting. Kom meg unna tilslutt. Da bestemte jeg meg for at jeg måtte ut.Siden da har jeg holdt meg clean, men situasjoner har en tendens til å komme tilbake å hjemsøke en.Både denne situasjonen og andre. Ble kjørt opp i skauen en gang også og konfrontert med noe jeg angivelig skulle ha gjort (for ordens skyld så var jeg uskyldig i akkurat det de beskyldte meg for). Der fikk jeg gjennomgå ganske kraftig før jeg ble forlatt å måtte gå et par mil hjem med to brukne ribbein m.m.

Har på en måte vært gjennom en del. Selv om jeg har klart å komme meg over dette og ut av slikt miljø er det ikke bare bare. I tillegg så er det det jeg gikk igjennom som barn. Noen av dere her inne vet hva jeg snakker om men jeg har ikke tenkt å utdype det for andre.

Etter at jeg var på DPS på mandag og måtte snakke om det så har det dukket opp gang på gang ting jeg skulle ønske jeg hadde klart å glemme. Uka har vært jævlig tung. Heldigvis så har jeg hatt noen her og det har hjulpet. Men det blir også til at jeg prøver å skjule angstanfallene. Vil ikke la folk se at jeg holder på å bryte sammen..

 

Uff, vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette. Det måtte bare ut. Føler jeg kunne holdt på å skrive i evigheter akkurat nå.

 

 

Forstår åssen sånne minner er L4r5, de kommer tilbake samme hvor mange år det har gått.

Og når man kommer et stykke opp på lista i miljøet , jo hardere blir det.

Er aldri kult å få telefon om du må ta han og han( og de er kompiser av deg), og ta han sikkelig samme hvem som sitter der. for gjør ikke du det så gjør noen andre det og du får også gjennomgå siden du ikke fulgte det som ble sagt eller du får telefon om at du skal bli tatt eller du må bli med på en "biltur".

Sliter fremdeles selv med mye av det jeg har opplevd og sett, men også ting jeg har gjort( og sitte å må se på en kompis blir grisebanket, men de presser i deg dop og passer på at du ikke hopper opp og forsvarer han som blir tatt osv.).

Går ikke inn på det her inne siden jeg tror folk hadde reagert sterkt på det, men det vanelige livet og det kriminelle livet er som dag og natt.

Det som er viktig å huske på L4r5 er at du skal ikke tilbake, du kommer ikke til å oppleve sånt igjen...det er ihvertfall det du vil=)

Og tror det viktigste du kan gjøre er å få det ut men samtidig ikke presse deg for hardt.

Opplevde den negative siden med å prate i går, var faktisk på vei for å kjøpe dop...men heldigvis så klarte jeg å hoppe på bussen og komme hjem.

Tror dette ble rotete:S

Og blander man dette med en barndom som var jævlig så sier det seg selv at man får det i trynet.

Endret av Fluesopp
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Gjest Slettet+5132

Faen jeg blir så kvalm av å tenke på at det er skole på mandag. Nytt bosted, nye folk, ny skole, ny klasse. Så blir jeg vel sittende der alene på hybelen siden jeg ikke akuratt er så veldig sosial av meg og er veldig sjenert og er ikke så flink med å ta kntakt med nye folk.

Sov nettopp 16 timer og kunne egentlig tenke meg å sove 16 timer til nå eller mer, er lei av å bare gå å vente og grue meg mens jeg prøver å få tankene over på noe annet. Vet at foreldrene mine har store forventninger til at jeg skal klare meg mye bedre dette året siden alt gikk såpass i dass i fjord, og de sier at "nå er jo ting bedre og du har fått ting på avstand" men det vet de faen ingenting om. Forventinger, forventinger, press. Jeg takler det bare ikke. Jeg overreagerer vel bare. And in this way I wish away each day. :)

Lenke til kommentar

Dette blir lettere sagt enn gjort, men ikke la andres forventinger ødelegge for deg...Du må prøve å tenke at du skal øprøve å gjøre ditt beste..mer kan du ikke gjøre=)

Og at du gruer deg i tilegg gjør jo ikke ting bedre, kan ikke si så mye på det siden jeg reagerer som du sier.

Håper det blir bedre enn du tror og at det blir litt bedre ihvertfall.

Ønsker deg lykke til og ikke gi opp=)

Lenke til kommentar
Gjest Slettet+5132
Dette blir lettere sagt enn gjort, men ikke la andres forventinger ødelegge for deg...Du må prøve å tenke at du skal øprøve å gjøre ditt beste..mer kan du ikke gjøre=)

Og at du gruer deg i tilegg gjør jo ikke ting bedre, kan ikke si så mye på det siden jeg reagerer som du sier.

Håper det blir bedre enn du tror og at det blir litt bedre ihvertfall.

Ønsker deg lykke til og ikke gi opp=)

Ja, det er lettere sagt enn gjort. For det er det jeg prøver på hele tiden, siden det er så jævlig å se hvor skuffet folk blir og tenke at det er jeg som er grunnen til det, men jeg får bare gjøre mitt beste og da kan de vel ikke klage. Har bare en dårlig følelse ovenfor hele greia, og har merket i ettertid at når jeg får en dårlig følelse til noe, så er det som oftest en grunn til det. (vet det høres helt teit ut)

Lenke til kommentar
Gjest _Unknown

Jeg må bare få ut noe mas nå, for jeg føler meg litt, vel, drit. Mange kommer til å kjenne meg igjen, i alle fall typen, så, på forhånd: Unnskyld, vennen. Og til dere andre, som faktisk tenker å ta dere tid; det ble litt langt. Unnskyld. ._.

 

Jeg sliter sånn med selvbildet, og jeg føler det går ut over typen. Jeg trenger unormalt mye bekreftelse, jeg vet det, og jeg gjør mitt beste for å styre det. Det går liksom fint å bli avvist en kveld, null problem, man kan være for trett, for sliten, and so on. Ikke noe galt i det, hender jo jeg er det selv. Men, jeg vet ikke. Når jeg vet at han er opplagt nok og slikt, og han velger å prioritere noe annet foran meg, så begynner jeg å tenke. Er jo ikke hans feil, i det hele tatt. Jeg får jo egentlig mer bekreftelse enn det som virker normalt allerede. Jeg vet ikke. Tankene bare begynner å spinne, og jeg har svarene klare på alle de negative spørsmålene jeg stiller meg selv.

 

"Hvorfor vil han ikke ha meg?"

 

Det spørsmålet går så utrolig igjen, og jeg fatter ikke hvorfor. Jeg har svarene klare, men han er ivrig med å fortelle meg at det ikke stemmer, at jeg ikke er så stygg som jeg vil ha det til, at jeg faktisk har en personlighet han liker, osv. Jeg bare klarer ikke tro på ham. Jeg er stolt av meg selv som faktisk klarer å tro på at han er glad i meg, og det. Alt det andre klarer jeg ikke tro på, og det går jo ut over ham. Og DET sliter på meg. At jeg er en byrde. Jeg hater tanken på akkurat det.

 

Og vi har nettopp flyttet sammen, og jeg gruer meg sånn til i morgen. Etter jobb må jeg ringe min mor, og spør om hun kunne tenke seg å låne meg noen tusen. Vi har ikke råd til både husleie og mat, det er ikke snakk om. Og jeg vil ikke ta den telefonen. Jeg er flyttet hjemmefra, jeg skal liksom klare meg selv. Men herlighet, jeg har NETTOPP fått jobb, og det er snakk om 20% (nattevakt annenhver helg), pluss en del vikarvakter. Det er ikke så mye penger at det gjør noe. I alle fall ikke før første lønning.

 

Jeg føler meg så forbanna misslykket. Jeg har flyttet for meg selv (selv om jeg på sett og vis har bodd hjemmefra de siste to årene, men det var i skoleforbindelse, og min mor dekket husleie for meg, så stipendet gikk til mat ol). Jeg skal liksom klare meg selv, jo. Og jeg klarer ikke det engang.

 

Og leiligheten vår. Det er ikke lenge vi har bodd her, men det ser for jævlig ut. Tallerker med middagsrester står fremdeles på bordet, det står oppvask i vasken, risen står fremdeles ute, og vi mangler så mye småting. Vi er ikke ferdig med å pakke ut engang.

 

Og jobben. Jeg fikk faktisk den første av jobbene jeg søkte på som jeg virkelig hadde lyst på. Men fy flate. Det sliter meg ut. Det er snakk om service. Og det å smile til kundene, og prøve å virke sikker på det jeg gjør, når jeg egentlig har lyst å legge meg ned å gråte fordi jeg ikke forstår noenting, og det er alt for mye å forstå seg på, på alt for liten tid, det sliter meg ut. Det har vært så ille at når jeg er ferdig på jobb, så tar jeg bussen til sentrum, og der har jeg møtt typen. Så går vi sammen hjem. Når jeg går til jobb, er det snakk om en 10-15 minutters gåtur. På vei hjem blir det lett en halvtime, for jeg er så sliten. Jeg sleper bena etter meg, og trenger pause hele tiden. Også prøver jeg å smile og være glad da også, for jeg trives faktisk på jobben, allerede etter noen dager (selv om det kanskje ikke høres slik ut). Men det er slitsomt.

 

Jeg har friår nå. Skolen slet meg ut i fjor, jeg hadde nærmere 50 dager fravær i fjor (selv om det bare står noen og tredve på vitnemålet, jeg hadde nemlig en av de beste lærerene jeg noensinne har hatt). Jeg hadde bare noen lange nedeperioder, og det gjorde at jeg ikke orket å gå på skolen. Kom meg til ytterdøra, og snudde fordi jeg holdt på å spy, besvime and so on, med tanke på en hel dag på skolen, med maske på. Noe som førte til enda mer stress, dårlig samvittighet og lite motivasjon and so on. En ond sirkel, egentlig. Og jeg vil ikke gjennom det igjen. Ikke faen. Ikke FAEN om jeg skal inn i en slik sirkel igjen. Så jeg biter tennene sammen nå, og smiler. Jeg nekter meg selv å deppe, egentlig. Noe som endte i ett lite sammenbrudd for litt siden. Jeg er kjent for å gråte en del, men tingen er at jeg aldri gråter mye, jeg gråter bare veldig lett av filmer, bøker og den slags. Men jeg gråter minimalt mye, og helt utrolig sjelden alene. Jeg gråt puten min ganske våt, for å si det slik. Og det er så uvanlig for min del. Det bare klikket for meg.

 

Gud, jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer, men det bryr meg ikke. JEG SKAL KLARE DET. Om det så blir det siste jeg gjør. For til tross for dette er jeg omtrent lykkelig. Jeg bor sammen med en jeg er så utrolig glad i. Så utrolig, bak mål sinnsykt glad i. Jeg har egen leilighet. Greit, det er jo ikke min. Vi leier jo bare, men det er en egen leilighet. Ikke noe bofelleskap, egen leilighet. Men når jeg ikke klarer økonomien, osv, hva da? Jeg bare. Argh. Jeg vet ikke. Og jeg klarer ikke snakke åpent om det heller. Herlighet, jeg poster som gjest, selv om jeg vet om alt for mange som kommer til å kjenne meg igjen. Jeg klarer å skrive om det, men ikke snakke. Jeg er bare utilstrekkelig. Og... Jeg vet ikke. Jeg vet rett og slett ikke. ._.

Lenke til kommentar

Jeg har jobbet meg opp fra gjørma stort sett på egenhånd, og jeg har klart det.

Ganske mye av det kan jeg, de senere årene, legge på ufattelig gode venner, og at de alltid har vært der når jeg trenger noen å skrike til, sutre til, være sur på, eller rett og slett prate litt fornuft i meg. Evenutelt smekke litt fornuft inn i meg.

 

Hvorfor jeg da har GIDDET å tilbringe tid med et så destruerende menneske som ham fatter jeg ikke. Han sa det selv "Jeg ødelegger alt", og jeg sa det var løgn, sa at det ikke stemte og at han er et fint menneske. Det er BULLSHIT. Han er et ryggradløst svin som såvidt fortjener livets rett, og da kun på grunn av avkommet sitt og hva han har kjempet seg igjennom. Først lyver han til meg, noe som ender opp med å forvirre meg så voldsomt at jeg slet med angsten min verre enn jeg hadde gjort på over et år.

 

Jeg gikk rundt i en syk tåke, jeg ble sur på bestevenninnen min og defensiv over alle andre. Alle som spurte hvordan det gikk fikk gjerne en "Bare fordi jeg ikke prater hull i huet på deg så er det noe i veien?" eller en leksjon om at de ikke trenger å spørre femten ganger for dagen når jeg ikke svarer første gangen. Jeg var helt forferdelig å omgås med, og det var hans feil, men jeg la skylden på meg selv, som vanlig.

 

Jeg kom over det. Som alltid, og tok tilogmed opp kontakten litt. Så viser det seg nå, noen måneder senere, at jeg ble møtt med nye løgner. Hundre prosent fulltendig unødvendige løgner. Om "hun sa at" han ikke skulle si noe, så kunne han latt være å si noe, eller sagt at han ikke ville snakke om det eller noe sånt, i stedet for å finne på en løgnhistorie og anta at både meg og bestevenninnen min er dumme. Vi trodde han hadde en på siden, ikke at han ikke hadde henne.

 

Så fikk jeg det bekreftet. Det var nok enda en løgn. En uten noen som helst slags grunn. Jeg blir igjen såret og sint, og denne gangen SKAL jeg ikke tvile på meg selv. Enda han gjorde sitt beste for å få det til med de ryggradløse unnskyldningene sine. "Nei, jeg brøt kontakten med henne fordi jeg visste du ikke likte det", å, så det var av hensyn til FØLELSENE mine at de førte meg bak lyset i flere måneder og løy meg opp i ansiktet? Det var dessuten ikke kontakten jeg mislikte, det var løgnene. Flere løgner var ikke helt måten å løse det på. Men jeg har innsett det nå. Du har ingen annen måte å løse ting på enn å lyve. Det er forferdelig gjort av deg, og hensynsløst ovenfor andre mennesker. Jeg ga deg en sjanse til, og du takket meg med å starte den første ordentlige samtalen vår på flere måneder med å lyve. Det vet jeg nå. Jeg tror ærlig talt jeg hater deg.

Lenke til kommentar
Kan nevne at jeg fikk høre igår at de skulle ut, og først da ble jeg "invitert". "Takk" for omtanken, men vurderer sterkt å droppe det.

Kan nevnes at jeg aldri hadde tenkt meg ut i første omgang igår, men fikk aldri noe bekreftende invitasjon. So long, skal aldri ha noe med dere å gjøre, jeg vet nå hvordan dere stiller iforhold til meg.

 

Edit 2300: Ser ut som etter litt snakk på msn (og at jeg sikkert er grusomt naiv) at han ene faktisk er relativt grei og jeg har ikke planer om å kutte kontakt med han og en annen, resten kan brenne et visst sted.

 

Gruer meg skrekkelig til imorra jeg. >_<

Pfft. Det har jeg gjort hvert år, men hver gang viser det seg at det ikke er noe å grue seg over. Overdramatisering er ikke en flott bil.

Endret av chokke
Lenke til kommentar

Overdramatisering eller ikke (fint at du bagatelliserer, makes me feel all better), det er ikke desto mindre en temmelig angstbefengt hendelse man må igjennom hvert år. Og når man etter tre år (ja, jeg tar VGS over fire år - hurra for meg) fremdeles ikke har noen relasjoner blir det just that little bit better. :-)

Lenke til kommentar
Overdramatisering eller ikke (fint at du bagatelliserer, makes me feel all better), det er ikke desto mindre en temmelig angstbefengt hendelse man må igjennom hvert år. Og når man etter tre år (ja, jeg tar VGS over fire år - hurra for meg) fremdeles ikke har noen relasjoner blir det just that little bit better. :-)

Har selv opplevd det å ikke kjenne de på vgs noe særlig, så jeg gruet meg alltid til å høre alt det fete de hadde gjort, alt de hadde drukket (noen blir visst aldri noe annet enn fjortisser), at de hadde hatt så og så mange forelskelser/forhold osv osv, mens jeg ikke hadde gjort en skit i tillegg til at jeg ikke hadde kjøpt mange "feeeete nye klær" og sånt så bet jeg meg selv i halsen hvert år og gikk uten at det var så altfor ubehagelig :) .

 

Første dagen på universitetet svetta jeg faktisk, føltes som om alt var ubehagelig og jeg tenkte ut måter jeg kunne snike meg unna uten at noen oppdaget det og faktisk utsette utdannelsen et år (mye frem og tilbake), var alt annet enn gøy.

 

Bare gjør det. Første skoledag er alltid relativt kort og dermed ganske grei.

 

Det med overdramatisering var det jeg gjorde (som skrevet over), jeg som ga mennesker flere egenskaper enn det som faktisk var reelt.

 

Lykke til :) .

 

Har også litt problemer med å skjønne om parantesen din var sarkasme eller ikke, tolket den som sarkasme.

Endret av chokke
Lenke til kommentar

Føler litt for å skrive i denne tråden i det klokken går mot midnatt og 18.08.

Det ble sånn denne gangen at jeg ikke kom inn på mitt førstevalg av skoler. Ikke mitt andre valg. Ikke mitt tredje valg. Mitt fjerde valg kom jeg inn på. Hurra. Spiller vel

vel strengt tatt ingen rolle hvilken skole jeg kom inn på, så lenge jeg er på samme

linje, men still.

 

Føler alt bare går fra meg. Kjæresten gikk fra meg for ikke så lenge siden (4-5 mnd, men still.). Skolen kommer ikke til å gå noe bra, da motivasjonen er så ille som overhodet mulig. Jeg vil bare vekk og bort fra alt. Jeg savner kjæresten min sånn. Eller, jeg savner eks-kjæresten min så utrolig. Spesielt når hun ligger vedsiden av meg og sover, for plutselig snur seg og sier hun er veldig glad i meg.

 

Jeg skuffer alle. Skuffer meg selv, foreldrene mine, vennene mine, jentene jeg møter på. Alle. Jeg føler ikke livet er så fantastisk akkurat nå. Håper bare jeg kommer meg opp igjen. Opp til en standard som er levelig.

 

I morgen er det en helt ny skole jeg ikke kjenner en kjeft på. INGEN. Det blir jo fucking fantastic. Siste dagen i sommerferien i dag. Hvor ble den av? Hvor blir tiden av?

Vel. Jeg får vel bare holde ut her i denne bedritne verden vi lever i. Kanskje det kommer lysere tider i møte. En ny jente hadde vært ok. Da hadde jeg ihvertfall hatt noe å gledet meg til om dagene.

 

Kommentarer taes imot med takk.

Lenke til kommentar
Gjest Guest_Gruble_*

Åpent spørsmål, vet du hva du vil med livet ditt?

 

Jeg har aldri visst det.

 

Fram til ungdomsskolen var jo livet sorgløst og fint, da fulgte jeg bare strømmen. En har aldri noe reellt valg uansett. Første utfordring ble derfor å velge linje på vgs. Skolen hadde to rådgivere som stressa rundt og prøvde hjelpe til så godt de kunne, men det endte nå med allmennfag for min del. Kjent skolehverdag, og de fleste vennene gjorde det samme.

 

Så var egentlig alt fint en periode igjen, men intet tre vokser inn i himmelen, og vgs tok slutt. Her ble det virkelig krise. Hva i all verden skulle man finne på nå? Ny stressrunde fra rådgivere uten at man får noe fornuftig svar, og enden på visa er at jeg søker til Universitetet i Oslo. Rådgiverne sa jo noe om samfunnsfag, og dessuten skulle mange bekjente dit...

 

Studier uten motivasjon = stryk. Som en bekjent sa en gang, skal du først gjøre feil så gjør feil med stil.

 

Rådvill ung mann tar jobb i butikk. Forsåvidt en trivelig arbeidsplass, men å scanne hermetikkbokser og stable bananer er ikke helt blink, og etter et halvt år tar jeg sikte på folkehøgskole. Kanskje det vil hjelpe?

 

Året på folkehøgskolen er bra, men mot slutten blir det jammen meg ny søkeprosess til høyere utdanning. Denne gangen skal jeg ikke drite meg ut! Det ender med at jeg fortsetter med fagretningen fra folkehøgskolen, det virker jo greit nok. Og ikke så vanskelig heller, det er viktig. Jeg orker ikke følelsen av å stryke igjen.

 

Tre års høgskolestudier går forbløffende greit. Gode karakterer og vel bestått studie. Blir til og med tilbudt jobb for et år, og tar den. Jobben er helt ålreit den.

 

Kontrakten går ut, og jeg må ut og se etter ny jobb. Der er jeg i dag.

 

Hva i all verden skal jeg finne på nå? Jeg leter etter jobb innen fagretningen jeg er utdannet, men avslagene bare hagler inn. Er det uansett egentlig den veien jeg vil? Det var jo aldri noen brennende interesse som fikk meg inn på den retningen i utgangspunktet? Skal jeg gjøre noe annet? Hva skulle det vært? Hva er morsomt å drive med?

 

Jeg har vært arbeidsledig i noen måneder nå, og jeg kjenner det begynner å bli tungt å stå opp om morgenen.

 

Barndomsvennene mine gifter seg, kjøper hus og er voksne.

 

Jeg camper på et lite gutterom. Uten noen plan what so ever.

 

Oppsummeres med ett ord. Æsj.

Lenke til kommentar

Til deg Guest_Guest_Gruble_*_*

 

Er vel egentlig bare ved å gå inn i seg selv og tenke etter hva man liker og hva man synes er alright som er best. Du må finne ut litt om deg selv! Har du noen hobbyer? Kan du kombinere eller koble noen av hobbyene til fremtidig jobb?

Ønsker deg lykke til!

 

Preppo999 :)

Lenke til kommentar
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...