Jeg er uten retning og hopper ulykkelig fra prosjekt til prosjekt

[Gjest 21362...347]

Hei. Jeg tror jeg er i ferd med å gå på veggen. Jeg er i starten av 30-årene. Jeg føler ingenting endrer seg. Jeg drar på en date i ny og ne, ingenting klaffer. Jeg treffer venner iblant, men det må mye innsats til for å få til å møtes og de er opptatte med sitt. Jeg deltar i noen hobbygrupper og har fått noen venner derfra, men ikke noen gjeng som blir selvgående. Kollegaer er opptatte med sitt, om enn jeg treffer noen iblant eller får besøk for spillkveld eller middag. Jeg flyttet i ny leilighet for to måneder siden, og angrer. Føler jeg burde heller gjort noe helt nytt og flytte vekk til en annen by hvor jeg har større nettverk. Det har vært slik i mange år allerede. Alle andre sine liv virker ut til å ha progresjon, mitt er likt som før, og til tross for bedre og bedre jobb, økonomi og fysisk form så er psyken verre og verre. Det føles som det hele akselererer og jeg blir fortere mindre og mindre håpefull for fremtiden. Jeg har prøvd i så mange år å finne et godt forhold, eller en vennegjeng som er lik meg selv, men det treffer ikke. Det ene forholdet jeg hadde, det havarerte fort da vi var fra helt ulike verdener.

Ingen vet at jeg har det veldig tungt. Aller helst skulle jeg flyttet til Oslo og hengt med gamle venner der som er mer like meg selv, og datet damer som er mer min smak. Men, det er dyrt å flytte, og jeg har lovet meg selv å ikke ta forhastede beslutninger når psyken er dårlig. Og det å flytte med alt av boligkjøp og boligsalg er en enorm psykisk belastning jeg ikke vil gå gjennom oftere enn jeg behøver. 

Jeg prøver å tenke at jeg egentlig har mye godt i livet, for det har jeg, men det føles i økende grad som jeg er i ferd med å bli en slik en utenforstående raring, og jeg skjønner mer og mer hvordan noen av "skrullingene" i samfunnet blir til. 

Er det andre her inne som føler på det samme? Eller har hatt lignende livskriser? 

Anonymous poster hash: 21362...347