Forelsket i min samboers venninne

[Mannen1]

Jeg og min samboer har et barn sammen, men vi har kranglet veldig mye nesten helt siden vi ble sammen, og vi ble for et par uker siden enig om å bare bo sammen for barnets beste uten å forvente noe av den andre, for at det på den måten skal bli mindre krangling. Til nå har det fungert nogenlunde bra. Jeg fikk tillatelse til å få meg nye damer, så lenge jeg holdt dette diskret. Vet ikke helt om hun virkelig mener det? selvom jeg har spurt mange ganger om hun virkelig er seriøs på dette , og hun hevder ja at hun ikke bryr seg og vil ikke forlate meg selvom jeg gjør det. 

Det er dog kun 1 person jeg virkelig kunne tenkt meg å hatt det litt morro med og det er en av hennes venninner som jeg har hatt et godt øye for en periode. Vi har hatt veldig god kjemi når vi har møttes de siste gangene sammen med henne i store sosiale sammenkomster, men jeg har hele tiden vært veldig klar på mot meg selv at jeg skal være lojal mot min kjæreste, og har ikke prøvd meg på noe eskalering. Nå er det en stund siden vi har møtt hverandre også, siden hun bor i utlandet, og har også planer om å flytte til et annet sted i et annet land igjen snart, planen var opprinnelig hun skulle tilbake til norge. Men ofte når jeg legger ut noe story på sosiale medier så kommenterer hun til meg privat, og vi har en del små chatting nå. I det siste er hun litt avvisende. Prøver å sende hjerter og slikt, men får ikke mye respons. Selvom hun har sendt meg smileyer med hjerter i øynene før. Vet ikke hvor mye man skal legge i det. Jeg tør ikke si til henne at jeg og min samboer har en pause heller, er redd for å ødelegge for meg selv. Så hun vil sikkert være lojal mot venninnen sin. Men hun har flørtet med meg tidligere f.eks når vi gikk tur når vi drakk bare jeg henne og en kompis bort fra festen med de andre, så tok hun meg godt tak på rompa. Hun har sittet og følt meg oppover leggen med en leke foran babyen vår, og får meg ofte til å føle meg bra og inkludert. Da samboeren min forlot huset, og hun og noen andre venninner skulle dra litt senere, ville hun ha meg til å sitte ved siden av henne i senga når vi hadde en interessant samtale. Jeg var kostbar, og redd og avviste selvfølgelig, og vi var ikke alene heller. Mulig jeg overtenker her, men hun viste meg også puppene sine uskyldig ved å klø seg der ved å dra av seg t skjorta fort selv når mange folk sto rundt, virka det som hun ville jeg skulle se. Når jeg tenker tilbake så angrer jeg på at jeg ikke flørtet litt tilbake, pga måten samboeren min behandlet meg da også, men var livredd for å miste barnet mitt.

Prøvde også å styre meg, fordi jeg tenkte det kunne være forbigående, men begjæret bare øker og øker jo mer jeg ikke kan få hun. Nå som hun har gitt meg spillerom til å flørte litt med andre damer, hadde jeg ikke nølt med å flørte tilbake hvis jeg hadde fått sjansen. Men nå er det for sent er jeg redd:( Man kan ikke alltid styre sine følelser...og nå har jeg det ikke bra. Håper det går over snart. Har vært gjennom kjærlighetssorg tidligere som varte i flere år, og vil ikke tilbake dit. Mistet mye av studiene mine pga det, og sendte meg inn i et angsthelvete. Det som var bra da, i forhold til nå var at jeg faktisk fikk skrevet til henne hva jeg ville, nå får jeg ikke frem det heller, tør ikke, av frykt for å miste mitt barn. 

Nå klarer jeg ikke la være å tenke på henne, og det virker som hun ikke er så gira på meg lenger.. Det plager meg virkelig at jeg er maktesløs, og ikke en gang tør å si det til henne at jeg liker hun. Er redd for konsekvensene. Vil jo ikke ha hun som kjæreste en gang, bare en flørt pga situasjonen. Vil fortsatt bo med samboeren og barnet mitt, kan ikke miste 100 % omsorgsrett. Føler meg som verdens teiteste og mest egoistiske person! på sosiale medier legger hun ut ofte utfordrende bilder,videoer og storyer, og jeg har følt at hun rettet det spesielt mot meg. i hvertfall tidligere, kanskje ikke akkurat nå i det siste, hvor jeg tydelig har vist litt mer interesse uten at jeg har avslørt noe direkte. er redd for at hun har skjønt at jeg liker hun uten å ha sagt det og at jeg da har falt i hennes øyne. er redd for at hvis vi møtes igjen at hun skal bli kald og fryse meg ut foran de andre. 

har kontaktet noen andre damer også, men har ikke helt turt å si at jeg har lyst på noe morro over nett. bare sagt at vi har litt problemer i forholdet, og flere av dem har nå allerede fått seg seriøse forhold av de som var interessert i meg før jeg og min samboer ble sammen.  litt cam sex, nakenbilder osv, er det veldig grisete og urealistisk av meg å tenke på dette?

dette suger skikkelig. hva ville dere gjort? denne forelskelsen startet gradvis. har alltid synes hun var attraktiv, men begynte ikke å virkelig like hun for kanskje 2 år siden, og for ca 1 år siden begynte jeg å forgude henne. Hun la meg til på facebook, og jeg runket til bildene hennes som var veldig utfordrende. Kanskje hun ville jeg skulle se de? Jeg vet ikke, men føler meg som en syk syk mann nå, og skammer meg skikkelig, og har litt selvmordstanker. Merker jeg blir glad hvis hun gi meg positiv oppmerksomhet, men desto deprimert om hun overser eller avviser meg. 

Jeg og min samboer har gått gjennom mange tøffe runder og det hatet hun viste mot meg, gjør at det er like greit at vi har en pause så lenge hun ikke forlater meg og tar barnet mitt. Føler meg litt friere egentlig. Har mye  å tape , jeg elsker barnet mitt veldig mye, men føler også sjansen på denne damen er for god til å være sann. Bare det at hun kunne innrømmet følelsene sine til meg hadde hjulpet mye, eller et kyss eller et utfordrende bilde, eller mer hyppigere chatting enn vi har nå. Er redd hun skal finne seg en ny kjæreste. Og usikker på om å treffe nye damer, er inkludert hennes venniner? det har jeg ikke turt å spørre om..

Har også tenkt tanken på at flørtingen hun har drevet med er en form for å teste min lojalitet til venninen hennes, og at hun kanskje prøver å få meg bort fra henne, og at hun egentlig ikke er interessert. På den annen side er hun kanskje redd for å miste vennene sine, hvis hun ikke kan stole på om jeg holder tett om jeg skulle avvise henne. 

Har lyst å møte henne igjen, men er skremt på tanken også. Kjærligheten kjenner ingen grenser sies, det og normene i samfunnet som henger igjen fra kristendommen stopper oss fra våre biologiske behov, å parre med flest mulig, eller på en litt mindre primitiv måte; elske flere kvinner enn bare én. 

Endret 11. februar 2021 av Mannen1

[Skandinav]

Mannen1 skrev (5 timer siden):

bare bo sammen for barnets beste

Det er for så vidt greit hvis det bare er noen få år igjen til barnet er voksent.
Men for mindre barn som fremdeles er i utviklingsfasen (de lærde strides her om alder) <12 år, så vil det sannsynlig i det minste være forvirrende, på sitt verste kronisk ødeleggende, at barnet blir oppdratt av to voksne i konstant konflikt. I dette tilfellet trenger ikke konflikt bare å handle om krangel, men all form for ikke-kjærlig interaksjon, vil oppfattes av barnet, noe som barnet også "learning by doing".

Vil du/dere virkelig lære barnet at den relasjonen du å dama har, er malen på noe sunt og oppbyggende og "normalen" i et forhold?

Trodde ikke det nei, da vet du hva du må nå..

 

 

Endret 11. februar 2021 av Skandinav

[Mannen1]

Skandinav skrev (3 timer siden):

Det er for så vidt greit hvis det bare er noen få år igjen til barnet er voksent.
Men for mindre barn som fremdeles er i utviklingsfasen (de lærde strides her om alder) <12 år, så vil det sannsynlig i det minste være forvirrende, på sitt verste kronisk ødeleggende, at barnet blir oppdratt av to voksne i konstant konflikt. I dette tilfellet trenger ikke konflikt bare å handle om krangel, men all form for ikke-kjærlig interaksjon, vil oppfattes av barnet, noe som barnet også "learning by doing".

Vil du/dere virkelig lære barnet at den relasjonen du å dama har, er malen på noe sunt og oppbyggende og "normalen" i et forhold?

Trodde ikke det nei, da vet du hva du må nå..

 

 

Du har kanskje et poeng der, men problemet her er at hun blir kastet ut av landet hvis hun ikke bor sammen med meg lenger, siden jeg forsørger henne på en midlertidig oppholdstillatelse. Det vil ta flere år før hun kan søke om permanent, og etterhvert statsborgerskap. Er usikker på reglene her, men jeg mener uansett at vi skal klare å samarbeide om barnet vårt uten å krangle så mye. Vi forsøker å jobbe med dette, og jeg er ikke med på at hvis ikke mamma og pappa er kjærester så er det ødeleggende for barnet. Jeg husker selv fra min barndom at jeg ikke likte at mor og far kysset og klemte på hverandre. Hvis mor eller far bor enslige har de heller ingen kjæreste, hvorfor skal det være være at mor og far bor sammen og ikke er kjærester så lenge de ikke krangler? Hvis mor fratas oppholdet i Norge, blir det nok en fryktelig stygg rettssak om hvor barnet skal bo, kanskje hun får ta med seg barnet til et land med mye dårligere levekår enn Norge, og jeg aldri ser dem igjen. Har erfaring med at bonus mor/far ikke er ideelt for barnet heller. 

Og hvem vet, kanskje med tid og stunder hvor vi har fungert OK sammen uten mye krangling selvom vi ikke er kjærester, at vi kan finne tilbake kjærligheten igjen når barnet blir eldre. Forelskelse er kanskje forbigående, men kjærligheten vil aldri forsvinne. Jeg er glad i samboeren min, men all kranglingen har gjort meg sliten, og når vi først har denne ordningen, så blir mitt begjær mot andre damer mer "lovlig". Hun sa hvis det er det som gjør deg lykkelig, og som gjør at vi ikke krangler, så er det bra. Hvis det fungerer etter hun har gitt meg denne friheten, kan det kanskje gjøre at jeg elsker henne enda mer. At det av og til kan være nødvendig med en liten pause i et intenst forhold hvor småbarnslivet sluker deg totalt. Når barnet blir større blir man kanskje mer avslappet. 

Endret 11. februar 2021 av Mannen1

[Skandinav]

Mannen1 skrev (35 minutter siden):

hun blir kastet ut av landet

Det var nye vesentlige opplysninger som snur saken på hodet.

Mannen1 skrev (8 timer siden):

Jeg fikk tillatelse til å få meg nye damer

DET bør du forsikre deg om på mer enn en måte. Har dere prøvd megling/parterapi? Det er stor sjanse for hun ikke mener det hun sier, fordi det blir sagt i affekt. Mulig hun vil ta et annet valg hvis noen annen spør?

Når du først har tatt skrittet (no phun int), å så villhavre på bøgda, så kan du ha sementert nåværende status i forholdet for all fremtid, uten noen vei tilbake.

[Mannen1]

Skandinav skrev (6 minutter siden):

Det var nye vesentlige opplysninger som snur saken på hodet.

DET bør du forsikre deg om på mer enn en måte. Har dere prøvd megling/parterapi? Det er stor sjanse for hun ikke mener det hun sier, fordi det blir sagt i affekt. Mulig hun vil ta et annet valg hvis noen annen spør?

Når du først har tatt skrittet (no phun int), å så villhavre på bøgda, så kan du ha sementert nåværende status i forholdet for all fremtid, uten noen vei tilbake.

Ja, det er det jeg tenker også. At hun kanskje ikke egentlig mener det. Derfor ingen grunn til å fortelle om det hvis det skjer. Men så lenge min samboer ikke vil ha noen fysisk kontakt, tar jeg hennes ord på at det er en reell pause. Hun har vært klar på dette i et par uker nå, og er tydelig på hver gang jeg spør om at hun ikke har noen problemer med at jeg finner meg noe, så lenge jeg ikke tar med meg det hjem. Så hvis man har sagt noe i affekt, er det vel ikke noe man har bekreftet flere gang over en periode? Har uansett ingen hastverk med å dyppe kølla liksom. 

[Skandinav]

Mannen1 skrev (8 minutter siden):

Så hvis man har sagt noe i affekt, er det vel ikke noe man har bekreftet flere gang over en periode?

"Affekten" kan være langvarig, noen kaller det å være langsint. Man kan også ha en langvarig mild depresjon som kan medføre mangel på energi til å emosjonelt engasjere seg. Hvor gammelt er barnet? Det kan dreie seg om fødselsdepresjon, noe som for det meste går over før barnet er et år, men det finnes dokumenterte eksempler på inntil fem år.

[Uderzo]

"Affekten" i dette tilfellet være både sinne(kranglene) og en frykt for konsekvensene av et brudd(hun må forlate landet) at hun finner i seg dette for at du ikke skal dumpe henne.
Jeg er veldig skeptisk til at hun faktisk mener at du kan være sammen med andre kvinner i denne konteksten.
Jeg vil anbefale terapi som skandinav er inne på. Slik jeg ser på saken så er det saker og ting dere er nødt til å snakke om og nøste opp i.
Å få en tredjepart inn og hjelpe dere med å kommunisere bedre, tror jeg kan være nyttig.