Angst, depresjon, utmattelse og skjegget i postkassen

[Hellkid123]

Hei. Er en mann i 20 årene. Møtte vell det man kaller "veggen" med et smell i vinter etter å ha sliti mye med depresjon og sosial angst tidligere, kanskje over så mye som 10 år uten å innse det og søke hjelp fordi jeg var flau. Så forsatte bare å jobbe på å late som alt gikk greit.

 

Har siden den gang godt sykemeldt og delvis sykemeldt på grunn av sterk angst. Hadde 2-3 panikkanfall daglig en periode. Har til tider klart å arbeide 30% selvom jeg ble ekstremt sliten og kjørt, men det gikk i en periode fordi jeg hadde en sjef som skjønte seg på problemet og faktisk gikk inn for å hjelpe istedet for å pushe meg tilbake på jobb.

 

Men nå sliter jeg med en ny sjef som pusher på og pusher på. Har gått tilbake på 100% sykemelding fordi det rett og slett ikke gikk. Ble så dårlig igjen at selv det å kle på seg, lage mat og diverse ting man gjør til daglig ble en kamp.

 

Var hos legen igjen nå nylig. Virker som han ikke helt tror på det jeg sier om at det bare ikke går å jobbe med sjefen som har ansvaret nå. Så sitter her med skjegget i postkassen og lurer på hva jeg skal gjøre. Bare tanken på å bli pushet og stresset opp får meg til å føle meg dårlig.

 

Angsten og panikkanfallene jeg hadde nesten kommet meg over å lært å mestre har igjen tatt full kontroll. Sliter ekstremt med søvn. Kroppen føles tung og har null energi. Føler meg helt maktesløs her jeg sitter og prøver å finne ut av hva jeg kan / skal gjøre fremover. 

[Svein M]

Jeg vil tro at det er bra å få sykolog hjelp, kan vel bli henvist gjennom fastlegen.

Ellers så har jeg tro på at Mindfulness kan hjelpe litt:

http://forskning.no/psykologi/2013/01/derfor-virker-mindfulness

Her er noen mobil app'er for Mindfulness/meditering:

www.headspace.com/

www.stopbreathethink.com/

www.calm.com

[zeebra]

Hvorfor er du deprimert og hvorfor har du angst?

 

Standardsvaret på ditt innlegg er selvfølgelig at det er feil å være deprimert osv og at man må dra til psykolog og bli medisinert. Jeg vil ikke påta meg noe ansvar her, men det er ikke nødvendigvis en løsning. Å ha det på registeret at man har blitt behandlet av psykolog kan i fremtiden bli en "offentlig" informasjon. Enten ved endringer eller rett og slett ved datalekkasjer osv.

 

Det er heller ikke gitt at det vil hjelpe. Flere millioner mennesker i USA er under behandling og sterkt medisinerte. 1 av 6 i USA har tatt eller tar nå medisin mot depresjon og angst. Det hjelper ikke, det bare undertrykker problemet.

 

Derfor, tilbake til mitt spørsmål. Hvorfor er du deprimert, hva er det som gjør deg deprimert, hva er det du tenker på?

 

Depresjon kan være en naturlig reaksjon på virkeligheten også, og kan være en del av den menneskelige reaksjonssirkel. Den started med benektelse, går over til sinne, til resignasjon/forhandling til depresjon og deretter til vedkjennelse/aksept.

 

https://en.wikipedia.org/wiki/Kübler-Ross_model

 

HVIS det er en del av en slik sirkel, så er det mulig å flytte seg fra depresjonsfasen til aksept fasen ved å gjøre visse tiltak.

 

Andre ting som kan hjelpe i den situasjonen du beskriver, er å forsøke å få deg en fast døgnrytme, helst som dikteres av solen. Stå opp tidlig, ta deg et løp ute i naturen, tren litt og la øynene dine få se grønt. Grønt har visstnok en god innvirkning på menneskers metale tilstand. Finn deg en hobby, gjør noe du liker. Skaff deg en hund. Det er mange ting som kan hjelpe som ikke har med medisin å gjøre.

Endret 15. august 2017 av zeebra

[Hellkid123]

Veldig enig i hva du skriver Zeebra. Piller er ikke et alternativ noe som psykologen jeg ser også var enig i. Gikk på Cipralex i 2 uker og det er noe av det absolutt verste jeg har opplevd.

 

Har funnet diverse ting som hjelper, meditasjon og skriving blant annet. Har en kompis som har gått igjennom det samme helvette så har noen gode støttespillere rundt meg. Men det som plager meg mest er det konstante masset / presset fra assisterende sjef på jobben. Har perioder med bra fremgang så går det rett ned igjen når jeg begynner å jobbe på grunn av alt stresset og presset.

 

Er på nippet til å slutte fordi jeg har nok oppsparte middler til å leve i ganske mange måneder uten jobb for å få livet på rett kjør. Men samtidig så liker jeg jobben, eller gjorde i hvertfall.

[Baardsen]

Bestandig lurt på: hva er du redd for? Er det frynsete nerver hele tiden eller bare kommer det som lyn fra klar himmel?

[Hellkid123]

Bestandig lurt på: hva er du redd for? Er det frynsete nerver hele tiden eller bare kommer det som lyn fra klar himmel?

Både og. I mitt tilfelle er det mer helse relatert. Går ofte rundt med en kropp som er konstant anspent, noe som i seg selv tar mye energi. Kommer ofte når jeg vet jeg /MÅ/ gjøre noe, er i en situasjon som krever at jeg stresser / anstrenger meg mer. Starter ofte med at kroppen blir mer anspent så baller det på seg derfra. Til svimmelhet, hete/kuldetokter, kaldsvetting, skjelvinger osv.

 

Har også hendt at det har kommet som lyn fra klar himmel. Litt som den føles når du blir skremt og skvetter til bare mer konstant og vedvarende. 

[Taurean]

Hei. Er en mann i 20 årene. Møtte vell det man kaller "veggen" med et smell i vinter etter å ha sliti mye med depresjon og sosial angst tidligere, kanskje over så mye som 10 år uten å innse det og søke hjelp fordi jeg var flau. Så forsatte bare å jobbe på å late som alt gikk greit.

 

Har siden den gang godt sykemeldt og delvis sykemeldt på grunn av sterk angst. Hadde 2-3 panikkanfall daglig en periode. Har til tider klart å arbeide 30% selvom jeg ble ekstremt sliten og kjørt, men det gikk i en periode fordi jeg hadde en sjef som skjønte seg på problemet og faktisk gikk inn for å hjelpe istedet for å pushe meg tilbake på jobb.

 

Men nå sliter jeg med en ny sjef som pusher på og pusher på. Har gått tilbake på 100% sykemelding fordi det rett og slett ikke gikk. Ble så dårlig igjen at selv det å kle på seg, lage mat og diverse ting man gjør til daglig ble en kamp.

 

Var hos legen igjen nå nylig. Virker som han ikke helt tror på det jeg sier om at det bare ikke går å jobbe med sjefen som har ansvaret nå. Så sitter her med skjegget i postkassen og lurer på hva jeg skal gjøre. Bare tanken på å bli pushet og stresset opp får meg til å føle meg dårlig.

 

Angsten og panikkanfallene jeg hadde nesten kommet meg over å lært å mestre har igjen tatt full kontroll. Sliter ekstremt med søvn. Kroppen føles tung og har null energi. Føler meg helt maktesløs her jeg sitter og prøver å finne ut av hva jeg kan / skal gjøre fremover. 

Har hatt det litt som deg. Ingen støtte, og bare kjeft og dritt, og en forventning om at man skal stå i dét resten av livet... selv om man -vet- man gjør en mér enn bra nok jobb.

 

Mine tips blir:

 

1) Innsé at du er der du ér. Hvis det har gått så langt at symptomene innebærer sterk angst, panikkanfall og søvnløshet, da skulle du vært sykemeldt for lenge siden. Dette er symptomer du skulle ha tatt på alvor for lengst, og gjort noe med, fått støtte. Men du er nå der du er. Ergo, dét du skal gjøre, er å få sykemelding basért på utbrenthet, psykisk lidelse og manglende støtte.

 

2) Begynn å skriv ned hele historien din. Skriv en årsrekke, begynn der du ønsker, for eksempel der de mest følelsessterke reaksjonene sitter lengst fremme. Skriv så ned alle hendelser i detalj og skriv datoen og årstall. Dette blir din mal som du skal bruke som referanse resten av livet. Du kan godt få frem visdom du har lært deg av de vanskelige hendelsene, og selvsagt også positive hendelser som har vært med på å forme deg, men ikke rasjonalisér for mye. Dét kan du gjøre hos en psykolog, men ikke til fastlegen. Det virker for meg som at der du står nå, gjelder det å overbevise fastlegen om at du trenger sykemelding og -IKKE- mer jobb. Denne prosessen er ekstremt viktig, den personlige utviklingsprosessen. Den bør du fortsette med resten av livet. Dette er jobb som virkelig får avkastning og som vil løse opp i depresjonen og angsten. Du vil lære deg å få ting på avstand, når du klarer å se lenger inn i din egen fremtid.

 

3) Ikke føle skam over å ta imot hjelp, -eller- å kutte ut vanskelige relasjoner. Kartlegg dine relasjoner (familie, venner, andre påvirkninger, autoriteter) og dine forhold til dem. Det er en grunn til at du får angstanfall. Hadde du fått riktig mental støtte, så tviler jeg på at du hadde fått det. Begynn å skap balanse i livet ditt, da mener jeg begynn å skape distanse til mennesker som ikke støtter deg eller driver med manipulasjon, og bruk mer tid med mennesker som har ressurser og overskudd til å høre på deg og støtte deg. Bare å ha noen som kan høre på og forstår, er den beste form for ressurs som finnes.

 

4) Innsé at å jobbe med denne prosessen blir et livslangt prosjekt, siden du har hatt kontroll over panikkangsten, men det har kommet tilbake. Innsé at det ligger på et dypere nivå enn du klarer å innsé i dag. Ikke vær redd for å slåss for din situasjon.

 

5) Hvis fastlegen ikke tar deg seriøst etter den neste 1-2 timene, etter at du legger frem din sak med tyngde, bytt fortest mulig. https://helsenorge.no/behandlere/bytte-av-fastlege

 

Jeg brukte mange år på å bare komme frem til at det er lov å ta tak i sin egen situasjon. Du må ikke finne på å utsette deg for tyranniske sjefer, de er den sikre vei til psykologisk ruin. Mennesker man skal ha respekt for, misbruker sin posisjon for egen gevinst. Kun fordi de ikke har lært hva godt lederskap er. Da må du utvikle deg til å bli en bedre leder, sånn at hvis du havner i en sånn situasjon igjen i fremtiden, så har du overskudd og ressurser til å ta igjen. Da må du studére psykologi og bli mentalt sterk. Hovedsaken er at bare fordi noen har en maktposisjon, så betyr ikke dét at de har rett til å kjøre over andre mennesker. Makt innebærer ansvar, hvis de ikke vil ta det ansvaret seriøst, så må de finne seg i å bli irettesatt og korrigért. Hvis de har respekt til å begynne med, så ville ingen ha følt som du gjør. Da føler man seg respektért, og man har ingen grunn til å føle motstand. Dét er tydeligvis -ikke- tilfelle her.

Endret 16. august 2017 av Taurean

[Hellkid123]

Setter pris på det du skrev Taurean. Veldig mye sant der som jeg skal ta til meg.

 

Og det med legen er at det virker som han rett og slett ikke tror det er så ille som det er. Når ting som å ta en dusj, kle på seg og late mat og gjøre hverdagslige ting hjemme i en time gjør så jeg har null energi så er det jo "umulig" å jobbe.

Har/Hadde en sjef som virkelig gikk inn for å hjelpe meg på veien. Ja han pushet meg også, men han skjønte når nok var nok. Han lot meg velge dager / timer jeg ville jobbe med muligheten til å si nei en dag jeg visst jeg følte meg for dårlig. Den muligheten har gått i vasken på grunn av den nye lederen.

 

Har selv jobbet på meg leder egenskaper og kunnskaper om lederskap de siste årene. Og jeg vet innerst inne at den måten jeg har blitt behandlet på er et no-go når du er en leder.

 

Har også innsett at "veien tilbake" er mye lengre enn det jeg først trodde. Har funnet ut hva jeg kan gjøre og ikke kan gjøre. Og har kommet frem til at det er det jeg må jobbe ut ifra for å bli bedre. Å høre på folk som bare sier "ta deg sammen" hjelper ikke. Det er det jeg har gjort i 10 år og det endte med et smell.

 

Har også kuttet kontakten med MANGE personer jeg trodde var nære venner. Men har et par som virkelig skjønner hva jeg går igjennom.

 

Men det som stresser meg mest nå er det med sykemelding og presset om å bli frisk A.S.A.P.

[Taurean]

Hmm, det virker jo som at du har temmelig god oversikt over din situasjon også.

 

Hvordan føles det hvis jeg spør om å sjekke ut alle andre arbeidsplasser du kan ha mulighet til å søke på, eller sjekke ut? Jeg vil hovedsaklig ikke presse folk til å søke jobber når de føler seg "down and out". Man skal hovedsaklig være 100% fit for fight når man skal søke jobber. Man skal føle et trygt fundament i livet sitt, sove godt, kunne fungére godt hjemme, ingen store problemer i familie og nære relasjoner osv. Hvordan skal man forventes å utføre en bra jobb når ting ikke fungérer på hjemmebane engang?

 

Men det er verdt å utforske følelsene knyttet til å søke andre steder. Det -kan- jo hende at du er uheldig, at det er en jobb med bedre lederskap rett rundt hjørnet/en telefonsamtale unna. Men dét må du vurdére selv. Jeg bare stiller spørsmålene.

 

Folk som sier "ta deg sammen" mener godt, men det virker ofte mot sin hensikt, for da føler du et forklaringsproblém siden du vet de ikke forstår. Du må bare innsé at de kanskje aldri vil klare å forstå, ta det "onde med det gode" ^^ (selv om de mener godt).

 

Det er -aldri- noen press om å bli frisk ASAP. Dét der kan du bare legge fra deg med én gang, og aldri ta det frem igjen .. med mindre det er snakk om liv eller død, du finner noen døende i gata. Da kan du løpe til nærmeste hus ^^ Det er ikke krigstid. Du skal fungére optimalt og leve et godt liv. Det er ingen grunn til noe annet. Hvis du ønsker utfordringer, så må det skje når du er klar for det.

 

Hvis du har autoritéter som presser deg, begynn prosessen med å distansére deg fra dem. Svar høflig, men kort og avvisende. Lær dem via din holdning at du forventer og etterlyser mér respekt. Dét er det mest psykologisk riktige å gjøre. Du sårer ingen, men du skaper tid og rom for personlig vekst. Ved manipuléring, følg samme rutiner. Skap avstand med høflighet. Da går du ikke på bekostning av egne verdier.

 

Det er bra du har noen som forstår. Bare å ha dem i livet sitt kan være en stor støtte. Det vil holde deg på rett bane, du har i det minste noen å henge med og konversére med. Men jobbprosessen er -din- oppgave. Press fastlegen og få sykemelding, ikke møt opp på jobb hvis du virkelig føle du ikke burde. Hold deg unna arbeidslivet til du er "rebalansért" og 100% klar. Da mener jeg 100%, ikke 99%. Tiden spiller ingen rolle. Om du må bli uføretrygdet først, så er det også greit. Da kan du jobbe når du er klar for det. Det er en lang vei, dog. Veien er Sykemelding 2 år, Arbeidsavklaring 4 år, deretter søke om uføretrygd når arbeidsavklaringsprosessen er fullført med psykologveiledning og utprøving i jobb.

 

Det er dog en prosess jeg tenker er nyttig. Psykologi er nøkkelen til å forstå sin egen situasjon, å veilede seg selv, og også andre mennesker. Alt og alle er knyttet til psykologi, og fordi vi ikke lærer noe om det her i skolen, så er det så mange som sliter på jobb og ellers.

 

Har du pratet noe med psykolog enda? Da jeg ble sykemeldt, fantes det en ordning som ble kalt "Raskere tilbake", som innebár 10 psykologtimer med egenandél (ca 350kr per time), som teller mot frikort (ca 2100 kr). Anbefaler sterkt å spørre fastlegen. Psykologen er ikke der for å stemple deg, men for å løse opp i din situasjon. Dét du må vurdére er om de hører på deg eller ikke. Og be om tilbakemelding når du føler for det. De holder heller tilbake enn å si for mye, er min erfaring.

Endret 16. august 2017 av Taurean

[zeebra]

Og det med legen er at det virker som han rett og slett ikke tror det er så ille som det er. Når ting som å ta en dusj, kle på seg og late mat og gjøre hverdagslige ting hjemme i en time gjør så jeg har null energi så er det jo "umulig" å jobbe.

Dette er ingen enkel situasjon. Min teori er at et slik problem ikke er mangel på energi fysisk sett, men mangel på vilje og ønske som spiller seg ut på den måten. Over tid kan et muligens føre til underskudd i opptak av energi eller tapping av mineraler og vitaminer eller eventuelt ubalanser som også igjen kan spille inn på hormoner.

 

Selv om det alltid er viktig å ha et sunt, rikt og godt kosthold, er det nok ikke kostholder eller mangel på energi som er problemet. Jeg mener å drive med ting man liker, det gir energi, men å drive med ting man ikke liker, det fratar energi. Derfor mener jeg at det er viktig å drive med ting man virkelig liker og ønsker å drive med. F.eks, ikke drive med sport kun for å drive med sport eller trene, men fordi man liker den spesifikk sporten lidenskapelig. Men angående trening generelt kan dette være en enten eller, å drive sport vil ofte gi en følelse av mer energi over tid, men det kan naturligvis også slå ut andre veien.

 

Hobbyer og slike ting, noe du liker, kan nok også hjelpe en hel del. Det trenger ikke engang være spektakulært, bare noe du liker å drive med som gjør deg mer optimistisk og får deg til å føle deg bra. For mange kan også dyr gjøre det samme, som nevnt tidligere. Eller ja, også finne seg en dame om du er mann, det kan lyse opp livet.

 

Søvnløshet har jeg ingen erfaring med, tvert imot så har jeg en del erfaring med å sove for mye. Dette i kombinasjon med en krevende jobb og marathontrening slo for ikke så lenge siden uheldig ut for min del, men man må kjempe seg tilbake fra slike "bunner". Det er fint mulig, spesielt om man er oppegående og intelligent som du virker å være.

Endret 17. august 2017 av zeebra