Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Gitt opp livet mitt, føler meg stuck


Anbefalte innlegg

Hei alle som gidder å lese dette. :)

For å oppsummere historien min: Jeg er 27 år, har ingen utdannelse, ingen jobb, ingen venner, ingen kjæreste, og føler at jeg kaster bort livet mitt.

 

Jeg har begynt og sluttet på mye, sliter med å holde motivasjonen oppe, og har i lengre perioder hatt tung depresjon. I fjor var jeg gjennom et veldig stygt brudd etter et langvarig og seriøst forhold, og var så langt nede at jeg vurderte selvmord. Kom inn på DPS og begynte å jobbe med ting jeg har slitt med, og føler meg nå bedre enn jeg har gjort på veldig lenge. Men ting er likevel tøft: jeg bor på et sted hvor jeg kjenner ingen, jeg lever på AAP og utenom terapi en gang i uken/annenhver uke har jeg ingen å snakke med, ingen steder å være, og ingenting å gjøre. Jeg er helt ekstremt isolert og bruker all tiden min alene. Pengene strekker så vidt til mat og husleie, på grunn av ekstra utgifter den siste tiden har det vært så trangt økonomisk at er så vidt det går. Har altså ingen penger å bruke på f.eks å melde meg på en aktivitet.

 

Det eneste som har holdt meg oppe psykisk over flere måneder nå, er positive tanker som at jeg fortsatt er i 20-årene og fortsatt har tid til å oppleve ting og realisere mine drømmer. Men jeg føler meg så forvirret over hva jeg skal gjøre med livet mitt, og så overveldet over alle spørsmålene jeg ikke har svar på, at jeg ikke har klart å legge noen konkret plan. Jeg har gått i så lang tid og bare tenkt de samme tankene om og om igjen, at nå er jeg bare helt nummen og føler egentlig jeg har gitt opp. Har ikke noen tro på meg selv lenger og har ingen å snakke med utenom psykologen min, men måtte nylig bytte behandler og føler vi har utrolig dårlig connection. Ser for meg at jeg kan gå der i åresvis uten å komme noen vei...

 

Jeg har veldig mange interesser, men aner ikke hva jeg vil satse på. Jeg har dårlige karakterer fra videregående, droppet ut av tidligere studier og har derfor ikke rett til studielån lenger, veldig store hull i CV-en min, og føler derfor at nå er alt for sent og at jeg kommer ingen vei karrieremessig.

 

Hvis noen kan gi meg litt tips eller litt oppmuntring setter jeg pris på det. :)

 

 

 



Anonymous poster hash: c5003...8fd
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg er også 27.
Jeg har også studert i så mange år at jeg har brukt opp studielånet (men jeg har fullført og har master og shit). Men jeg er dessverre ikke lenger interessert i feltet, det var mest pga familien som presset meg at jeg gjorde det, og vil heller studere noe annet.

Likevel ser jeg lyst på det... jeg har nå funnet ut hva jeg vil gjøre. :) Livet er mye bedre nå enn før da jeg trodde at "alt var i boks". Så lenge man har noe man har lyst til er det bare å forsøke!

Selv om du ikke får studielån kan du vel fortsatt få studenthybel forresten. Og jobbe ved siden av. Student-aktiviteter er billige.



Anonymous poster hash: acf38...1b0
Lenke til kommentar

 

Hei alle som gidder å lese dette. :)

For å oppsummere historien min: Jeg er 27 år, har ingen utdannelse, ingen jobb, ingen venner, ingen kjæreste, og føler at jeg kaster bort livet mitt.

 

Jeg har begynt og sluttet på mye, sliter med å holde motivasjonen oppe, og har i lengre perioder hatt tung depresjon. I fjor var jeg gjennom et veldig stygt brudd etter et langvarig og seriøst forhold, og var så langt nede at jeg vurderte selvmord. Kom inn på DPS og begynte å jobbe med ting jeg har slitt med, og føler meg nå bedre enn jeg har gjort på veldig lenge. Men ting er likevel tøft: jeg bor på et sted hvor jeg kjenner ingen, jeg lever på AAP og utenom terapi en gang i uken/annenhver uke har jeg ingen å snakke med, ingen steder å være, og ingenting å gjøre. Jeg er helt ekstremt isolert og bruker all tiden min alene. Pengene strekker så vidt til mat og husleie, på grunn av ekstra utgifter den siste tiden har det vært så trangt økonomisk at er så vidt det går. Har altså ingen penger å bruke på f.eks å melde meg på en aktivitet.

 

Det eneste som har holdt meg oppe psykisk over flere måneder nå, er positive tanker som at jeg fortsatt er i 20-årene og fortsatt har tid til å oppleve ting og realisere mine drømmer. Men jeg føler meg så forvirret over hva jeg skal gjøre med livet mitt, og så overveldet over alle spørsmålene jeg ikke har svar på, at jeg ikke har klart å legge noen konkret plan. Jeg har gått i så lang tid og bare tenkt de samme tankene om og om igjen, at nå er jeg bare helt nummen og føler egentlig jeg har gitt opp. Har ikke noen tro på meg selv lenger og har ingen å snakke med utenom psykologen min, men måtte nylig bytte behandler og føler vi har utrolig dårlig connection. Ser for meg at jeg kan gå der i åresvis uten å komme noen vei...

 

Jeg har veldig mange interesser, men aner ikke hva jeg vil satse på. Jeg har dårlige karakterer fra videregående, droppet ut av tidligere studier og har derfor ikke rett til studielån lenger, veldig store hull i CV-en min, og føler derfor at nå er alt for sent og at jeg kommer ingen vei karrieremessig.

 

Hvis noen kan gi meg litt tips eller litt oppmuntring setter jeg pris på det. :)

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c5003...8fd

 

 

Hadde arbeidspraksis gjennom NAV vært en mulighet? Du ville kommet deg ut, fått noe å gjøre med dagene dine og fått litt mennesker rundt deg å forholde deg til. Det fungerer veldig fint for mange, kanskje noe å snakke med saksbehandleren din om?

Lenke til kommentar

Vi har flere fra NAV i arbeidspraksis hos oss (jobber i bolig for psykisk utviklingshemmede), og de trives veldig med det. De kommer seg ut hver dag, blir kjent med nye mennesker, får utfordringer og hvis de trives og er flinke får de tilbud om å være ekstravakter og kan begynne å jobbe når de ikke vil være under NAV lenger  :)

 

Da jeg var 29 og skulle begynne å studere etter mange år med avsluttede studier, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lån av Lånekassa før jeg hadde studert i 1,5 år. Det var skikkelig kjipt, men jeg søkte blant annet stipend et sted og fikk 30 000,-, i tillegg jobbet jeg ved siden av og fikk det til allikevel.

 

Så det er mange muligheter der ute selv om man ikke har alt på plass!



Anonymous poster hash: ba7c3...e18
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hva med å flytte til et ukjent sted? Kanskje utenlands? Det er massevis av jobber verden over for folk som snakker norsk. Det gjorde jeg da jeg følte at jeg hadde grodd fast i hverdagen etter 4 år som arbeidsledig. Jeg hadde mer eller mindre gitt opp å få jobb i norge, etter å ha sendt flere hundre søknader, og bare hørt tilbake på en håndfull av dem. Det er vanskeligere å finne folk som er villig til å dra til utlandet for å jobbe, så du konkurrer ikke med like mange mennesker. Jeg fikk jobben etter å ha overbevist på telefonintervju.

 

Det er et ekstremt sceneskifte, og det var akuratt det jeg trengte. Skummelt som faen i starten, men det er fremdeles den beste avgjørelsen jeg noensinne har gjort.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Takk til alle som har svart :)

 

 

 

Jeg er også 27.
Jeg har også studert i så mange år at jeg har brukt opp studielånet (men jeg har fullført og har master og shit). Men jeg er dessverre ikke lenger interessert i feltet, det var mest pga familien som presset meg at jeg gjorde det, og vil heller studere noe annet.

Likevel ser jeg lyst på det... jeg har nå funnet ut hva jeg vil gjøre. :) Livet er mye bedre nå enn før da jeg trodde at "alt var i boks". Så lenge man har noe man har lyst til er det bare å forsøke!

Selv om du ikke får studielån kan du vel fortsatt få studenthybel forresten. Og jobbe ved siden av. Student-aktiviteter er billige.



Anonymous poster hash: acf38...1b0

 

Jeg hadde følt meg bedre hvis jeg hadde klart å fullført noe, forskjellen på oss er at jeg har masse gaps i cv-en min og for en arbeidsgiver ser det ut som at jeg bare har "loket" , mens du har en rik CV som viser allsidighet. Er ikke alderen som plager meg, mer mangelen på ting jeg har oppnådd i løpet av de årene...

 

 

 

 

Hei alle som gidder å lese dette. :)

For å oppsummere historien min: Jeg er 27 år, har ingen utdannelse, ingen jobb, ingen venner, ingen kjæreste, og føler at jeg kaster bort livet mitt.

 

Jeg har begynt og sluttet på mye, sliter med å holde motivasjonen oppe, og har i lengre perioder hatt tung depresjon. I fjor var jeg gjennom et veldig stygt brudd etter et langvarig og seriøst forhold, og var så langt nede at jeg vurderte selvmord. Kom inn på DPS og begynte å jobbe med ting jeg har slitt med, og føler meg nå bedre enn jeg har gjort på veldig lenge. Men ting er likevel tøft: jeg bor på et sted hvor jeg kjenner ingen, jeg lever på AAP og utenom terapi en gang i uken/annenhver uke har jeg ingen å snakke med, ingen steder å være, og ingenting å gjøre. Jeg er helt ekstremt isolert og bruker all tiden min alene. Pengene strekker så vidt til mat og husleie, på grunn av ekstra utgifter den siste tiden har det vært så trangt økonomisk at er så vidt det går. Har altså ingen penger å bruke på f.eks å melde meg på en aktivitet.

 

Det eneste som har holdt meg oppe psykisk over flere måneder nå, er positive tanker som at jeg fortsatt er i 20-årene og fortsatt har tid til å oppleve ting og realisere mine drømmer. Men jeg føler meg så forvirret over hva jeg skal gjøre med livet mitt, og så overveldet over alle spørsmålene jeg ikke har svar på, at jeg ikke har klart å legge noen konkret plan. Jeg har gått i så lang tid og bare tenkt de samme tankene om og om igjen, at nå er jeg bare helt nummen og føler egentlig jeg har gitt opp. Har ikke noen tro på meg selv lenger og har ingen å snakke med utenom psykologen min, men måtte nylig bytte behandler og føler vi har utrolig dårlig connection. Ser for meg at jeg kan gå der i åresvis uten å komme noen vei...

 

Jeg har veldig mange interesser, men aner ikke hva jeg vil satse på. Jeg har dårlige karakterer fra videregående, droppet ut av tidligere studier og har derfor ikke rett til studielån lenger, veldig store hull i CV-en min, og føler derfor at nå er alt for sent og at jeg kommer ingen vei karrieremessig.

 

Hvis noen kan gi meg litt tips eller litt oppmuntring setter jeg pris på det. :)

 

 

 



Anonymous poster hash: c5003...8fd

 

 

Hadde arbeidspraksis gjennom NAV vært en mulighet? Du ville kommet deg ut, fått noe å gjøre med dagene dine og fått litt mennesker rundt deg å forholde deg til. Det fungerer veldig fint for mange, kanskje noe å snakke med saksbehandleren din om?

 

Siden jeg går på AAP nå så har jeg jo kontakt med NAV, og en del av opplegget mitt er å få hjelp til å komme ut i jobb. Vi hadde ett møte og så gikk det månedsvis uten at jeg hørte noe... skal ha et møte igjen i slutten av april, men planlegger å flytte nå i løpet av sommeren så å finne en jobb her nå er ikke like interesant (jeg har planlagt å flytte lenge, har derfor selv vært passiv med å finne jobb på egenhånd der jeg bor nå). Målet er å finne en jobb der og komme meg ut av NAV-systemet fortest mulig.

 

 

 

Vi har flere fra NAV i arbeidspraksis hos oss (jobber i bolig for psykisk utviklingshemmede), og de trives veldig med det. De kommer seg ut hver dag, blir kjent med nye mennesker, får utfordringer og hvis de trives og er flinke får de tilbud om å være ekstravakter og kan begynne å jobbe når de ikke vil være under NAV lenger  :)

 

Da jeg var 29 og skulle begynne å studere etter mange år med avsluttede studier, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk lån av Lånekassa før jeg hadde studert i 1,5 år. Det var skikkelig kjipt, men jeg søkte blant annet stipend et sted og fikk 30 000,-, i tillegg jobbet jeg ved siden av og fikk det til allikevel.

 

Så det er mange muligheter der ute selv om man ikke har alt på plass!



Anonymous poster hash: ba7c3...e18

 

Takk for motivasjonen :) kan jeg spørre hvor du fikk stipend?

 

 

Er ikke alt som behøver å koste noe. Ofte gjelder det bare å komme seg litt ut av døra. Friluftsliv er flott. Ellers er det sikkert et eller annet sted du kan dra og bli kjent med folk der du bor. Kirke, frivillighetssentral, brettspillklubb, etc.

Jeg bruker mye tid ute, på gåturer og trening. Men noe sosialt er det jo ikke. I kirken har jeg nok ingenting å gjøre, men brettspillklubber og lignende som du nevner hadde jo vært interessant, hvis jeg hadde visst om noen?

 

 

Hva med å flytte til et ukjent sted? Kanskje utenlands? Det er massevis av jobber verden over for folk som snakker norsk. Det gjorde jeg da jeg følte at jeg hadde grodd fast i hverdagen etter 4 år som arbeidsledig. Jeg hadde mer eller mindre gitt opp å få jobb i norge, etter å ha sendt flere hundre søknader, og bare hørt tilbake på en håndfull av dem. Det er vanskeligere å finne folk som er villig til å dra til utlandet for å jobbe, så du konkurrer ikke med like mange mennesker. Jeg fikk jobben etter å ha overbevist på telefonintervju.

Det er et ekstremt sceneskifte, og det var akuratt det jeg trengte. Skummelt som faen i starten, men det er fremdeles den beste avgjørelsen jeg noensinne har gjort.

Det er den største drømmen min, å reise utenlands og oppleve ting. Men jeg har følt at det er urealistisk per i dag, da jeg ikke har noen utdannelse, ingen penger (kun NAV, og det forutsetter jo at jeg bor i Norge), og har inntrykk av at å få jobb i utlandet er enda vanskeligere enn i norge. Men jeg er ekstremt interessert i mer informasjon, hvis du har det?

 

 

 

Jeg prøver å jobbe med meg selv og legge en plan. Skrive ned drømmene mine og konkrete ting jeg kan gjøre for å oppnå de, så det ikke blir bare forblir ideer og tanker inni hodet mitt. Men jeg sliter ekstremt  med å holde motivasjonen oppe og konsentrere meg, fordi jeg har så liten tro på meg selv og at jeg kommer til å få det til. Jeg har vært gjennom mye dritt de siste årene og nå har jeg i hvert fall en slags komfortsone, hvor ting kanskje ikke er veldig spennende, men jeg slipper hvertfall å stresse med å ikke ha tak over hodet, penger til mat, og mennesker som gjør livet mitt vanskelig. Så selv om livet mitt er veldig isolert og meningsløst så setter jeg pris på det jeg har, og er litt redd for å ta sjanser slik at jeg mister det, hvis det gir mening..?

 

Jeg tror jeg hadde følt meg bedre hvis jeg hadde noe konkret å jobbe mot, men jeg har så mange interesser og drømmer at jeg ikke klarer å fokusere på én ting. Og nå som jeg har vært så lenge isolert og levd av å gjøre ingenting, så føler jeg at det har blitt altfor lett å fortsette i det sporet. Og det er kjipt fordi jeg vet jeg kaster bort så mange muligheter. :(

 



Anonymous poster hash: c5003...8fd
Lenke til kommentar

 

Hva med å flytte til et ukjent sted? Kanskje utenlands? Det er massevis av jobber verden over for folk som snakker norsk. Det gjorde jeg da jeg følte at jeg hadde grodd fast i hverdagen etter 4 år som arbeidsledig. Jeg hadde mer eller mindre gitt opp å få jobb i norge, etter å ha sendt flere hundre søknader, og bare hørt tilbake på en håndfull av dem. Det er vanskeligere å finne folk som er villig til å dra til utlandet for å jobbe, så du konkurrer ikke med like mange mennesker. Jeg fikk jobben etter å ha overbevist på telefonintervju.

 

Det er et ekstremt sceneskifte, og det var akuratt det jeg trengte. Skummelt som faen i starten, men det er fremdeles den beste avgjørelsen jeg noensinne har gjort.

Det er den største drømmen min, å reise utenlands og oppleve ting. Men jeg har følt at det er urealistisk per i dag, da jeg ikke har noen utdannelse, ingen penger (kun NAV, og det forutsetter jo at jeg bor i Norge), og har inntrykk av at å få jobb i utlandet er enda vanskeligere enn i norge. Men jeg er ekstremt interessert i mer informasjon, hvis du har det?

 

Det trenger ikke være så vanskelig. Som sagt så slet jeg med å finne jobb i Norge, men fikk fort napp i utlandet. Jeg har heller ingen utdanning. Det er veldig mange firma som har kundeservice utenlands, fordi det er billigere. Disse søker såklart folk som kan norsk. Den slags jobber finnes det MYE av i utlandet. Selv jobber jeg med IT-support for Statoil.

Endret av Skurupu
Lenke til kommentar

 

 

Hva med å flytte til et ukjent sted? Kanskje utenlands? Det er massevis av jobber verden over for folk som snakker norsk. Det gjorde jeg da jeg følte at jeg hadde grodd fast i hverdagen etter 4 år som arbeidsledig. Jeg hadde mer eller mindre gitt opp å få jobb i norge, etter å ha sendt flere hundre søknader, og bare hørt tilbake på en håndfull av dem. Det er vanskeligere å finne folk som er villig til å dra til utlandet for å jobbe, så du konkurrer ikke med like mange mennesker. Jeg fikk jobben etter å ha overbevist på telefonintervju.

 

Det er et ekstremt sceneskifte, og det var akuratt det jeg trengte. Skummelt som faen i starten, men det er fremdeles den beste avgjørelsen jeg noensinne har gjort.

Det er den største drømmen min, å reise utenlands og oppleve ting. Men jeg har følt at det er urealistisk per i dag, da jeg ikke har noen utdannelse, ingen penger (kun NAV, og det forutsetter jo at jeg bor i Norge), og har inntrykk av at å få jobb i utlandet er enda vanskeligere enn i norge. Men jeg er ekstremt interessert i mer informasjon, hvis du har det?

 

Det trenger ikke være så vanskelig. Som sagt så slet jeg med å finne jobb i Norge, men fikk fort napp i utlandet. Jeg har heller ingen utdanning. Det er veldig mange firma som har kundeservice utenlands, fordi det er billigere. Disse søker såklart folk som kan norsk. Den slags jobber finnes det MYE av i utlandet. Selv jobber jeg med IT-support for Statoil.

 

Det høres veldig interessant ut, har du noen tips for hvordan jeg kan gå frem, hvordan jeg leter? Kan jeg spørre hvilket land du flyttet til også?

 

Anonymous poster hash: c5003...8fd

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...