Er jeg slem som drømmer om å forlate kjæresten på grunn av hans sykdom?

[Dufen]

Jeg skjønner jo at du ikke har barn, eller forstår barns behov...

[Gjest Slettet+130498]

Nei, jeg har ikke barn selv, men mtp jeg har vokst opp under tilsvarende forhold vet jeg litt om barns behov. Og barna er ikke tjent med to utslitte, syke foreldre. Som sagt, ramme en person, som for alt vi vet kanskje vil være enig med meg, eller ramme flere personer. Jeg vet ikke hvorfor du er tilhenger av kollektiv avstraffelse, men jeg mener og tror at for enkelte er det bedre skille lag, og ha et godt samarbeid, enn at det går så langt at det ikke lenger er mulig. Og for det vi vet så kan det også hjelpe far, da det å ha barn er slitsomt. Så kanskje barna er tjent med å ha en far som orker å ha de et par helger i måneden, fremfor å være utslitt hele tiden. 

[Dufen]

Den enkleste utveien med andre ord?

[Gjest Slettet+130498]

Nei, men kanskje den beste!

[Dufen]

Fin tankegang: "Folk jeg kjenner blir alvorlig syke, vi kutter kontaken..."

 

Redd for å bli smitta kanskje?

Patetisk...

[Gjest Slettet+130498]

Det har ingen ting med det å gjøre og tyder på at du ikke kjenner noen som kronisk syke. Det har som jeg har skrevet flere ganger, og som du sliter med å se noe med hva som er det beste for flere eller en. For å sette det på spissen slik at moralen din kanskje skjønner poenget mitt, ville du latt en person ha et misserabelt liv, eller vil du at flere innenfor samme familie skal ha det? Av og til er det veldig bra å være egoistisk og tenke på seg selv og barna og få et godt liv, det vil kanskje til og med få det til å gå opp et lys for motparten at dette denne personen gjør ikke er bra for forholdet! Av og til må man sette hardt mot hardt.

 

Hvis du har vært så heldig og levd et liv hvor du har sluppet å gjøre dette så bra for deg, men ikke gå rundt og tro at fordi om du har hatt en god oppvekst og et godt liv så har alle det! Jeg har sett hva sykdom kan gjøre med en familie, og jeg skulle ønske at min mor forlot min stefar mange år før hun gjorde, kanskje livet mitt og andres hadde vært bedre enn hva det er i dag. 

[aomt]

Slem - nei.  Men det viser hvor mye kjærligheten din er verdt.
Du kan jo spør deg selv, om du ble sjuk istedenfor han - hvordan vil du bli behandlet av han? Ville du syns det er "ok" at han ikke "orket" å vare samen med "ei pensjonist"?

For det andre, så kan du alltids jobbe litt, spare litt mer. Så kan han gå ned i stilling og orke mer hjemme. Nei? Du MÅ ha ny kjole og nye sko? Flytte til mindre leilighet, kanskje? Det er alltid noe å spare på...

[Dufen]

Det har ingen ting med det å gjøre og tyder på at du ikke kjenner noen som kronisk syke. Det har som jeg har skrevet flere ganger, og som du sliter med å se noe med hva som er det beste for flere eller en. For å sette det på spissen slik at moralen din kanskje skjønner poenget mitt, ville du latt en person ha et misserabelt liv, eller vil du at flere innenfor samme familie skal ha det? Av og til er det veldig bra å være egoistisk og tenke på seg selv og barna og få et godt liv, det vil kanskje til og med få det til å gå opp et lys for motparten at dette denne personen gjør ikke er bra for forholdet! Av og til må man sette hardt mot hardt.

 

Hvis du har vært så heldig og levd et liv hvor du har sluppet å gjøre dette så bra for deg, men ikke gå rundt og tro at fordi om du har hatt en god oppvekst og et godt liv så har alle det! Jeg har sett hva sykdom kan gjøre med en familie, og jeg skulle ønske at min mor forlot min stefar mange år før hun gjorde, kanskje livet mitt og andres hadde vært bedre enn hva det er i dag. 

Er du helt fraværende? "få det til å gå opp et lys for motparten at dette denne personen gjør ikke er bra for forholdet"

 

Jeg er målløs....

Alle kronisk syke er altså skyld i det selv?

 

Jeg er ikke så heldig å ha levd et liv hvor jeg har sluppet unna kronisk sykdom, jeg er selv kronisk syk og har en far som og er det. 

I dine øyne burde det jo borge for at min mor gikk fra faren min og adopterte meg vekk.

Men så er det slik at hun har noe som kalles moral, og sterk nok til å takle begge deler.

 

Når jeg ser på det på den måten så er det kanskje like greit at folk går fra hverandre, det peker bare på at Eichmann hadde rett om at det fantes undermennesker...

Endret 29. november 2015 av Dufen

[Horten Market]

Og folk lurer på hvorfor skilsmisseraten er så høy i Norge?

 

Det er flere ekteskap som holder livet ut, enn som går i oppløsning. Og av de som bryter ut av ekteskap, er det mange gjengangere. Hvert år inngås det mer enn dobbelt så mange ekteskap som det oppløses. Vi kan trygt si at det er mer vanlig å være gift med samme person livet ut, enn å skille seg.

 

Men noen skal nå alltid se glasset som halvtomt, når det er halvfullt.

[Dufen]

 

Og folk lurer på hvorfor skilsmisseraten er så høy i Norge?

 

Det er flere ekteskap som holder livet ut, enn som går i oppløsning. Og av de som bryter ut av ekteskap, er det mange gjengangere. Hvert år inngås det mer enn dobbelt så mange ekteskap som det oppløses. Vi kan trygt si at det er mer vanlig å være gift med samme person livet ut, enn å skille seg.

 

Men noen skal nå alltid se glasset som halvtomt, når det er halvfullt.

 

Et glass er halvtomt om man har drukket av det, og halvfullt om man fyller det opp med noe. Ganske enkelt

 

Joda, det er mer vanlig å være gift med samme person livet ut, enn det er å skille seg. Men allikevel er skilsmisseraten stigende.

[anon12234]

Hva om du skaffer din mann et omsorgstilbud i form av hjemmehjelp eller lignende?

[AnonymDiskusjon]

Hvis det er så lite seriøst folk tar forhold og ekteskap så kan det jaggu være det samme, da vil jeg personlig heller forbli singel resten av livet.

 

Jeg har selv slitt med diverse ting, både psykisk og fysisk, ikke noe som har gjort meg ufør eller noe slikt, men som har virket svært hemmende i perioder. Og jeg har hatt venner og bekjente som har hatt tilsvarende problemer, og tidvis hatt behov for hjelp. At jeg skulle ha fått det til å handle om meg, eller latt være å hjelpe, dog kun så fremt sykdommen ikke ble misbrukt for å utnytte meg unødig, er jo ikke et spørsmål en gang.

 

Bare det at folk bruker begrepet å "dumpe noen" om å avslutte forhold gir meg en vond smak i munnen av "bruk og kast"-mentalitet. Her er min mening: Å være i et forhold med noen er ikke "for gøy", det er ikke noe man gjør for å "utforske/leve livet", og den som tror at å være i et forhold kun skal gi positive opplevelser og alltid "bygge en selv opp" har etter mitt syn en forskrudd virkelighetsoppfatning. Man er sammen med en annen person, et annet levende og selvstendig individ.

 

Det er greit at det tar tid å bygge et forhold, og at man ikke skal være superseriøse etter en uke f.eks., man trenger tid til å bli kjent med hverandre, og finne ut om man passer sammen osv., men når man først går inn for dette, og da senere som her faktisk gifter seg, så bør virkelig standarden for å bryte det opp ligge langt høyere enn dette.

 

Når man gifter seg erklærer man at man skal leve sammen "i gode og onde dager". Nå er selvsagt dette ikke før man faktisk gifter seg (og den spesifikke setningen er for øvrig fra ekteskap i kirken, dog jeg mener den intensjonen er like aktuell for borgelige eller andre typer ekteskap), men jeg mener at et seriøst forhold burde jobbe etter de samme intensjonene. Og newsflash, det kommer "onde" dager, det vil og skal ikke bare være fest og moro hele tiden, og det er nettopp sånne situasjoner som denne som jeg vil si går under "onde dager". Kort og greit, man skal være der for hverandre gjennom tykt og tynt.

 

Nå betyr ikke det at man skal gjøre alt uten spørsmål, som sagt dreier det seg om to selvstendige individer, og er det slik at mannen ligger i senga og nærmest krever å bli matet og herser og kommanderer ala stemoren i Askepott, så er dette noe annet, men da er heller ikke problemet at mannen er syk. Og blir det for mye, eller man ikke føler seg kompetent til å gjøre enkelte ting, ville jeg undersøkt mulighetene for hjemmehjelp eller lignende. Men så lenge min partner/ektefelle hadde hatt behov for help, og ikke bevisst hadde spekulert i situasjonen på noe vis, hadde jeg selvsagt stilt opp alt jeg hadde klart. Faen heller liksom.

 

Det handler ikke om at jeg ikke kunne vært ute med kompiser og pilsa, det handler om at min partner har det vanskelig, og man er der for sin partner. Jeg kan ikke gå inn i et forhold og satse på det, og samtidig forvente å kunne fortsette å leve ungkarslivet og alltid få gjøre alt det JEG vil i livet.

 

Dufen taler sannheten, egoismen som florerer i samfunnet nå for tiden er syk.

Anonymous poster hash: c797f...fa0

[AnonymDiskusjon]

Jeg har ikke lest alle innleggene til nå. Men jeg tror ikke dere har lest alle mine heller.

 

Jeg vet at det er feigt, jeg skrev det. Likevel, noen ganger må man vurdere om det å være "sterk" for enhver pris er verdt prisen. Jeg håper det er verdt det. 

 

Dere har visst heller ikke sett at han allerede har endret arbeid og gått ned i stilling? Jeg jobber full tid. Forventer folk at jeg skal jobbe enda mer? I tillegg gjør jeg nesten alt husarbeid og alt arbeid med å organisere familien og hverdagene. Det eneste vi deler likt på er å følge opp barnas fritidsaktiviteter. Ettersom det er mest synlig for folk utad tror alle at vi er en vanlig familie.

 

Dere bommer totalt når dere snakker om "nye klær og sko". Jeg bruker alt jeg tjener på mat, faste utgifter og barna. Sist jeg kjøpte sko til meg selv var for 2 år siden, og da kjøpte jeg brukt. Eller å "realisere seg" selv, eller å gi opp for tidlig. Jeg tilbringer dagene på jobb, hjemme, eller sammen med barna på fritidsaktiviteter. Vi har vært et par i over 15 år, han har vært syk i 10 år.

 

Jeg har tatt til meg noen råd fra debatten så langt:

1: Å sjekke om det er mulig å få noen form for offentlig hjelp. Den tanken har ikke slått meg. Vi ønsker begge to å klare oss selv.

2: Å virkelig snakke med han om det, i en rolig setting, når alt er bra mellom oss. Jeg har vel gjort den vanlige feilen med å tenke på egen hånd, og så slenge det ut av meg når vi diskuterer og er slitne og forbannet. Da løser man ingenting.

3: Jeg må passe på meg selv, så ikke jeg også blir syk. Jeg er i grenseland nå, det blir altfor lite søvn og altfor mye stress. 

 

TS

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

[Dufen]

Dette er bent fram latskap av deg og ikke minst egoistisk!

 

Hvorfor begynte du/dere ikke å sjekke for hjelp allerede ved sykdommens start?

Hvorfor sjekket dere ikke hva sykdommen ville medføre, det er åpenbart at ikke har funnet sted.

Hvorfor må du på død og liv la dette handle om deg? Liker du ikke ektemannen din og søker en unnskyldning for å stikke av?

osv osv....

 

Jeg ser på TS som en feig person som ikke tør å ta de ekle diskusjonene, men ser etter enkleste og kjappeste utvei...

[AnonymDiskusjon]

Skrevet i dag, 17:57

 

Dette er bent fram latskap av deg og ikke minst egoistisk!

 

Hvorfor begynte du/dere ikke å sjekke for hjelp allerede ved sykdommens start?

Hvorfor sjekket dere ikke hva sykdommen ville medføre, det er åpenbart at ikke har funnet sted.

Hvorfor må du på død og liv la dette handle om deg? Liker du ikke ektemannen din og søker en unnskyldning for å stikke av?

osv osv....

 

Jeg ser på TS som en feig person som ikke tør å ta de ekle diskusjonene, men ser etter enkleste og kjappeste utvei...

--------

Så sinte dere er! Dere synes vel jeg er slem da. Eller føler du deg personlig angrepet, dufen, ettersom du også er syk? Vel, jeg skriver ikke om deg. Og du kjenner ikke oss eller hele situasjonen, fordi jeg ønsker å være anonym.

 

Men kanskje merker jeg litt av akkurat samme holdning hos deg som hos mannen min: "Det er JEG som er syk! Dette er MIN sak, MITT problem, dere andre er heldige, dere er friske, dere får bare holde ut å se at jeg plages! Det er alltid mest synd på MEG, for jeg er syk, det er alltid jeg som er mest sliten, det er alltid jeg som tåler minst mas og bråk, det er alltid JEG som har mest rett til å være grinete, usaklig og sur. Jeg gjør som JEG vil, det er JEG som bestemmer hva jeg orker å gjøre i forhold til å holde meg frisk! JEG orker ikke å lage skikkelig middag til ungene, JEG orker ikke å ta kampen for å få dem i seng i rett tid, JEG orker ikke å stå i mot mas om godteri. Hva klager DU over, DU er jo frisk nok til å jobbe overtid, jeg må sitte her hjemme og være barnevakt. Nei, jeg orker ikke å lage kveldsmat eller rydde, jeg skal sove, ungene får bare være oppe til du kommer hjem."

 

Tro ikke at det er mulig å leve i ett slikt forhold i år etter år etter år uten at det sliter på det man engang hadde av følelser for den som er syk. I hvert fall om den som er syk nekter for at det er noe problem. Om du påstår noe annet, så fornekter du enten realiteten, eller så lever du i et forhold som fortsatt er så ferskt at romantisk forelskelse og offervilje preger samlivet. Vi har vært der...

 

Den første diagnosen fikk han like etter at vi hadde blitt foreldre. Den var dessverre ikke riktig, men da fikk vi høre at dette skulle være enkelt å behandle. Ingen visste eller kunne vite hvordan dette skulle utvikle seg den gangen. Vi ønsket at barnet vårt skulle få søsken, og det virket ikke som noe problem, han hadde jo fått en diagnose og behandling som så ut til å virke. Siden har det tatt mange år å finne ut hva som egentlig var årsaken til sykdommen.

 

Nå som vi vet det prøver jeg å holde meg oppdatert. Og det er grunnen til at jeg er bekymret for fremtiden, jeg vet for mye. Han vil vite minst mulig og har nok med seg selv og dagen i dag.

 

Han vil ikke engang ha vaskehjelp, han ser ikke problemet. Jeg tror egentlig ikke han klarer å se hvordan dagene mine er.

 

 

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

[AnonymDiskusjon]

Skrevet i dag, 17:57

 

Dette er bent fram latskap av deg og ikke minst egoistisk!

 

Hvorfor begynte du/dere ikke å sjekke for hjelp allerede ved sykdommens start?

Hvorfor sjekket dere ikke hva sykdommen ville medføre, det er åpenbart at ikke har funnet sted.

Hvorfor må du på død og liv la dette handle om deg? Liker du ikke ektemannen din og søker en unnskyldning for å stikke av?

osv osv....

 

Jeg ser på TS som en feig person som ikke tør å ta de ekle diskusjonene, men ser etter enkleste og kjappeste utvei...

--------

Så sinte dere er! Dere synes vel jeg er slem da. Eller føler du deg personlig angrepet, dufen, ettersom du også er syk? Vel, jeg skriver ikke om deg. Og du kjenner ikke oss eller hele situasjonen, fordi jeg ønsker å være anonym.

 

Men kanskje merker jeg litt av akkurat samme holdning hos deg som hos mannen min: "Det er JEG som er syk! Dette er MIN sak, MITT problem, dere andre er heldige, dere er friske, dere får bare holde ut å se at jeg plages! Det er alltid mest synd på MEG, for jeg er syk, det er alltid jeg som er mest sliten, det er alltid jeg som tåler minst mas og bråk, det er alltid JEG som har mest rett til å være grinete, usaklig og sur. Jeg gjør som JEG vil, det er JEG som bestemmer hva jeg orker å gjøre i forhold til å holde meg frisk! JEG orker ikke å lage skikkelig middag til ungene, JEG orker ikke å ta kampen for å få dem i seng i rett tid, JEG orker ikke å stå i mot mas om godteri. Hva klager DU over, DU er jo frisk nok til å jobbe overtid, jeg må sitte her hjemme og være barnevakt. Nei, jeg orker ikke å lage kveldsmat eller rydde, jeg skal sove, ungene får bare være oppe til du kommer hjem."

 

Tro ikke at det er mulig å leve i ett slikt forhold i år etter år etter år uten at det sliter på det man engang hadde av følelser for den som er syk. I hvert fall om den som er syk nekter for at det er noe problem. Om du påstår noe annet, så fornekter du enten realiteten, eller så lever du i et forhold som fortsatt er så ferskt at romantisk forelskelse og offervilje preger samlivet. Vi har vært der...

 

Den første diagnosen fikk han like etter at vi hadde blitt foreldre. Den var dessverre ikke riktig, men da fikk vi høre at dette skulle være enkelt å behandle. Ingen visste eller kunne vite hvordan dette skulle utvikle seg den gangen. Vi ønsket at barnet vårt skulle få søsken, og det virket ikke som noe problem, han hadde jo fått en diagnose og behandling som så ut til å virke. Siden har det tatt mange år å finne ut hva som egentlig var årsaken til sykdommen.

 

Nå som vi vet det prøver jeg å holde meg oppdatert. Og det er grunnen til at jeg er bekymret for fremtiden, jeg vet for mye. Han vil vite minst mulig og har nok med seg selv og dagen i dag.

 

Han vil ikke engang ha vaskehjelp, han ser ikke problemet. Jeg tror egentlig ikke han klarer å se hvordan dagene mine er.

 

 

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

[Dufen]

Hah! Jeg er 35 og død innen de neste 10 årene men er ikke i nærheten av det du beskriver mannen din som.
Jeg tar ansvar, jeg blir fort sliten men gjør det jeg kan, jeg har et barn som jeg gir den oppdragelsen jeg håper er best for barnet, jeg vet hvor min kropps begrensninger ligger men pusher forbi de grensene med de følgene det får uten at jeg lar det bli belastning for andre.

 

Jeg har en dame som har medisinsk utdannelse, jeg er totalt åpen med henne om hva jeg opplever og vi finner løsninger sammen basert på nysjerrighet og trang til viten.

At du har en totalt ubrukelig mann og er ubrukelig selv på dette området får stå for deres regning.

 

Jeg skriver og sletter, redigerer og skriver igjen men det som er tilbakekommende er din fraværende vilje til å virkelig ta tak i ting.

Skitstormen er uunngåelig, du vil treffe den før eller siden. Jeg vil anbefale deg å ta tak i din tilsynelatende late og feminine mann og gro litt baller sammen! Dere har ingenting å tape og alt å tjene på det.

 

 

Edit: Blææææh....
 

Endret 4. desember 2015 av Dufen

[Horten Market]

Han vil ikke engang ha vaskehjelp, han ser ikke problemet. Jeg tror egentlig ikke han klarer å se hvordan dagene mine er.

 

Nå begynner det å høres mer ut som et vanlig samlivsproblem enn noe som har årsak i din manns sykdom. Hva om han så DEG mer, og viste større forståelse for hvordan DIN hverdag er? Kanskje løsningen for dere ligger i samlivsterapi. Uansett ser det ut til at løsningen må starte der, for så å bli enige om en løsning for husarbeid som avlaster deg.

Endret 4. desember 2015 av Horten Market

[neutrality]

Jeg hadde på ett tidspunkt lyst til å forlate kjæresten min for alle mulige slags årsaker, men jeg hadde heldigvis nok ærlighet med meg selv til se på meg med ærlighet, og å innse at disse kom fra egoisme og fordommer og at disse var problemet, ikke henne. Iallfall å begynne der.

 

Det er antakeligvis det beste valget jeg har gjort i hele mitt liv. Nå er ikke hun kronisk syk, så jeg aner ikke hvordan det ville vært. Men tror likevel at kvinner trenger oppmerksomhet, forståelse og stell, selv når det ikke passer med meg. Trives faktisk med det, gir meg mye å behandle henne bra, hjelpe osv, og jeg får det tilbake 100%

Endret 4. desember 2015 av neutrality

[AnonymDiskusjon]

Dufen: Jeg vet du sikkert ikke mente det slik, men nå synes jeg veldig synd på deg, og familien din

 

Er virkelig lei for at du og familien din skal oppleve dette. Håper inderlig det utvikles bedre medisiner eller løsninger for at du skal få være så frisk som mulig og leve så lenge som mulig!

 

Skjønner bedre hvorfor du er så aggressiv nå. Jeg har uansett ikke lyst til å legge meg på ditt nivå i denne diskusjonen. 

 

Jeg gjentar nok en gang at du ikke kjenner oss. Ingen av oss er "ubrukelige". Det kan hende vi har mer ståpå-vilje, ofrer mer, jobber mer, sliter oss ut mer fysisk og har mer kunnskap og utdanning enn du tror. Mannen min er langt fra feminin. Han er opptatt av å fremstå som tøff og ressurssterk utad. Dessverre går det mer og mer utover kreftene han trenger for å fungere hjemme.

 

Det finnes sykdommer som har sterke psykiske følgevirkninger. Har du tenkt over det? Eller mener du også at personer som har depresjoner bare er "feminine, ubrukelige, late, uvitende" og bare må "ta seg sammen og gro noen baller", så vil de bli så friske så?

 

Det er mulig dette er hjerteløst sagt, men partneren din vet at situasjonen i dag vil ha en ende. Om maks 10 år (dette er jo forferdelig!  ) sier du selv. Når man vet at det er bare en utvei, at dette er de få årene man får sammen, så antar jeg alt annet føles uviktig, og man er villig til å ofre det som trengs og holde ut den tiden det gjelder. 

 

Det vi vi har å se fram til er langsom seigpining. Vi kan forvente sterke plager og sterkt redusert livskvalitet de siste tiårene av årene av livet hans. Stadige nær-døden-hendelser. Med behandling er ikke sykdommen direkte dødelig i seg selv, men har sterkt økt risiko for dødelige komplikasjoner og brå, tidlig død.

 

Jeg har altså vært i tvil om jeg ønsker å utsette meg selv og barna for denne framtiden. Dette er vanskelig! 

 

TS

 

 

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0

Anonymous poster hash: 19b1d...fc0