Jeg liker å skrive... :)

[Rescon]

Heisann. Ønsker å dele noe jeg skrev i dag!

 

 

 

"The precious fault in me"

 

My eyes are in a wandering trance, giving a critical glance over the rugged terrain that is me.

Oh my soul of fury and dust, is it not better to let me die with a segregating lust?

Because to comprehend myself in a wholesome glance, the pain of it all lends me no chance.

I dont want to know where the dead people go, but I have a feeling they will never show.

Is this the legacy from my mother of tears, the yearning and greeving that my soul bears.

So let it be easy for me as i ponder my execution, as I lay may head down on the pillow of pollution.

Now I see the solution to every filthy letter that had been engraved in my forehead with extrution.

Written with only capital letters, why did I not let myself be with this in peace and just settle?

Hate has an odour that reepes of that segregating lust, now I will name it, its just.

Just like I will never have a chance to love the precious fault in me.

[ærligøs]

Lest!

[Rescon]

Takk :) Kan jeg spør om hvordan du synes teksten var?

[ærligøs]

Du kan spørre, men en seriøs teksttolker avslører aldri sine tolkninger.

[smøllj]

Skrevet av meg i dag:

 

"Med Ører for flyt"

 

I år er byen full av ensomme folk uten engler

I år har jeg hatt skjelven, men også ett ansikt

Hjerter kommer man tilbake til, er det da det er over?

Bærer hjertet trygt i blodet mitt nå

Jeg blir så bilsjuk at jeg knapt ser

En fin skulptur slår over panseret, og jeg drar ei dit over igjen

Isola, en plass som er resolutt med hav rundt det hele

Isola, med grå steiner som mur mot våpen

Grå steiner som hvesses av brå sjø

Solnedganger er mitt våpen mot naturens tomme regler

reglene som fremdeles bærer en uttrykksløs maske

ser deg aldri igjen i knitrende vann under rosefingrede skyer

masken og hånden rer over meg og stikker hull i sitt omkransende sorte teppe

bare for å slippe inn lys fra ett gnistrende håp

nattehimmelen for meg er meningsløs og renner over igjennom lysende nålestikk

Ikke en ting stanser for meg der det skal i natten

man blir ett billig offer for tonedøv kjærlighet

for natta bærer meg igjennom, men slipper meg ut i regn

na na la na na la

na na la la na na la

det gjør ikke en eneste ting, isen over sølepytten er borte for meg

det slipper ikke igjennom, det renner ikke over av bløt og brun grus

men latter og smil renner over på ettermiddagen, renner over av hundre sukk, som ei skarp fløyte

Jeg er etter ilddåpen nå bare grå og tørr, kald

svingende med hofter og bein, rundt og fremfor meg når jeg "går"

røde sko som sparker etter lufta foran meg for hvert skritt fremover

salig er nåden

en gutt, trollbundet i tre. dans. 13 ganger før 7.

Endret 8. september 2014 av Tilivakt0400

[Førkja]

 

Heisann. Ønsker å dele noe jeg skrev i dag!

 

 

 

"The precious fault in me"

 

My eyes are in a wandering trance, giving a critical glance over the rugged terrain that is me.

Oh my soul of fury and dust, is it not better to let me die with a segregating lust?

Because to comprehend myself in a wholesome glance, the pain of it all lends me no chance.

I dont want to know where the dead people go, but I have a feeling they will never show.

Is this the legacy from my mother of tears, the yearning and greeving that my soul bears.

So let it be easy for me as i ponder my execution, as I lay may head down on the pillow of pollution.

Now I see the solution to every filthy letter that had been engraved in my forehead with extrution.

Written with only capital letters, why did I not let myself be with this in peace and just settle?

Hate has an odour that reepes of that segregating lust, now I will name it, its just.

Just like I will never have a chance to love the precious fault in me.

 

 

Jeg likte det, spesielt "now I will name it, its just." "Bare" er et forferdelig ord, av og til.

Men for at meningen din skal komme frem, iallefall slik jeg forstår det, så har jeg noen kommentarer:

"I dont want to know where the dead people go, but I have a feeling they will never show"

Denne setningen er svak, og har en følelse av nødrim.

 

Du sier senere "engraved in my forehead with extrution", her tror jeg du mener et annet ord. Excruciating, kanskje?

 

Du snakker dessuten om segregating lust, jeg tror ikke jeg forstår hva du mener med det. Lyst som adskiller? Separerer?

 

Du bruker det to ganger i diktet, den første gangen sier du: "die with a segregating lust", mener du kanskje "die of"?

 

Den siste gangen sier du "an odour that reepes of that segregating lust"

-her tror jeg du mener reeks, ikke reekes.

 

Jeg ville dessuten sagt "the legacy of my mother", istedet for "from".

 

Og favorittsetningen min, som faktisk fikk hårene til å reise seg på armene mine, der skal det være it's, ikke its. Its er eieform, it's er sammendragning av "it is". Den setningen er faktisk så kraftfull, at jeg ville kuttet den siste setningen fullstendig, men det er bare en subjektiv mening.

 

Jeg synes du har veldig bra engelsk, bare litt gramatikk-feil her og der, men diktet i seg selv er veldig bra! Gleder meg til å lese mer fra deg.

 

 

Her er et kort dikt jeg skrev for en evighet siden, diktet ditt minnet meg på det:

 

My Walls

 

You loved me

for real

forever

always

You gave me everything

until

there was nothing left

for you

I too

wanted to give

but

I was afraid

you would accept

so i kept

to myself

until

you left.

[N*]

 

Heisann. Ønsker å dele noe jeg skrev i dag!

 

 

 

"The precious fault in me"

 

My eyes are in a wandering trance, giving a critical glance over the rugged terrain that is me.

Oh my soul of fury and dust, is it not better to let me die with a segregating lust?

Because to comprehend myself in a wholesome glance, the pain of it all lends me no chance.

I dont want to know where the dead people go, but I have a feeling they will never show.

Is this the legacy from my mother of tears, the yearning and greeving that my soul bears.

So let it be easy for me as i ponder my execution, as I lay may head down on the pillow of pollution.

Now I see the solution to every filthy letter that had been engraved in my forehead with extrution.

Written with only capital letters, why did I not let myself be with this in peace and just settle?

Hate has an odour that reepes of that segregating lust, now I will name it, its just.

Just like I will never have a chance to love the precious fault in me.

 

 

Feilen må være hans vei tilbake til den stolte glede. Det var slik jeg forstod det.