Står ikke så veldig bra til med ingeniørutdanningen...

[Javisst]

Hei!

 

Da tar jeg til slutt skrittet og lufter problemet mitt på forumet her... Er veldig mye å lese, men jeg håper det er andre der ute som har lignende historier og som kanskje kan gi noen tips om hva de gjorde for å rette opp i saker og ting.

 

Jeg er nå igang med ingeniørutdannelse, type bachelor innen bygg. Før dette så gikk jeg byggfag. Jeg stortrivdes på disse to årene i VGS og jeg fikk, for en gang skyld, karakterer som var godt brukbare.

 

Planen min var å bli tømrer, men jeg fant igrunn ut at å jobbe fulltid som dette ikke passet meg. Jeg bestemte dermed å hoppe rett på ingeniørutdanningen som jeg egentlig hadde planlagt å ta etter å ha jobbet noen år som snekker.

 

Jeg begynte på forkurs istedet for påbygg da det uansett var ingeniør jeg ville bli. Jeg har aldri likt matte og fysikk. For å si det sånn, så forakter jeg alt som har med matte å gjøre... Jeg visste at pga mine ikke så altfor gode skoleferdigheter, samt at jeg var mektig skolelei, så var det galskap å begynne på noe så heavy som et ingeniørstudie, men siden jeg var ung og naiv, så lot jeg det fare...

 

Det gikk som det gikk. Jeg hadde ikke sjans å klare forkurset på ett år. Jeg klarte ikke matten... Så da ble det to år... Jeg syntes forkurset var galvanskelig, men jeg kom meg faktisk gjennom det etter disse to årene.

 

Så var det å kjøre igang med selveste byggstudiet. Jeg trodde dette skulle bli lettere da samtlige jeg snakket med sa at forkurs og første år var verst. "Du må bare holde ut! Det blir mye lettere etter hvert!". Jeg ser nå at dette er rent bullshit...

 

Det gikk som det gikk dette og. Jeg falt fullstendig av lasset etter et par uker, og jeg hang kraftig etter med studiene... I og med at jeg ikke er flink i matte, så måtte jeg lese ekstremt mye mer enn de andre jeg satt med. De kunne bruke ett par timer på en innlevering, mens jeg måtte sitte en uke å lese for å finne utav det... Til slutt trakk jeg meg ut fra gruppa. De var jo lysår foran meg med leksene og forståelsen generelt uansett, så jeg hadde ingenting å tjene på å henge mer med dem...

 

Jeg begynte å studere alene, men det ble fort til at jeg satt i lesesalen og kikket ut av vinduet 8 timer hver dag... Til slutt fant jeg det for godt til å dra på skolen. Ble bare hjemme. Planen var jo at jeg skulle studere hjemme istedet, men jeg regner med at de fleste her vet hvordan det ender opp. Tror aldri jeg har hatt en så ren og ryddig stue før...

 

Jeg fullførte første året med 4 manglende eksamener. Strøyk gang på gang. Trodde gjerne at andre året skulle bli bedre, men hvorfor egentlig? Her gjentar historien seg på nytt... Falt av lasset, droppet utav gruppa, ble hjemme og pusset vinduer istedet... Fullførte andre året med 4-5 manglende eksamener nå i vår... Totalt har jeg vel strøket en 16-17 ganger på diverse eksamener. Du kan vel si at dette her går på motivasjonen løs.

 

Til slutt orket jeg ikke mer... Jeg vurderte seriøst å slutte, til mine foreldres store skuffelse. De klarte dog å overtale meg til å kontakte rådgiver før jeg gjorde noe mer. Var vel egentlig ikke så mye hjelp i rådgiver. Å slutte var jo for dem selvfølgelig helt uaktuelt. Det endte opp med at timeplanen min ble forandret og at jeg nå i høst begynte på første året om igjen for å ta de eksamnene jeg mangler før jeg kan ta tredje og siste år. Det vil si at jeg fremdeles har 3 år igjen.

 

Jeg er nå 22 år gammel. Jeg vet at jeg fremdeles er ung og har alle muligheter, men jeg føler alikevel at tiden og mulighetene begynner å gå fra meg. Jeg har flere bekjente på min alder som allerede er i full jobb med enormt gode lønninger. Jeg har som en livsregel at jeg ikke skal være misunnelig på andre, og heller unne dem godene de får for å ha jobbet og stått på. Føler alikevel at jeg blir enormt rastløs og annig på å komme igang med livet. Bor fremdeles hjemme...

 

Nå er vi i midten av september og jeg har enda ikke vært på skolen. Har ikke begynt på lekser. Har tilogmed ikke vært på itslearning for å se hva som foregår, så året har ikke fått en god start denne gangen heller. Trangen til å slutte har kommet tilbake med full kraft. Jeg føler jeg har mistet all interesse for byggebransjen generelt. Men dersom jeg nå slutter, så har jeg absolutt ingenting. Jeg har ikke studiekompetanse, og jeg tviler på at jeg har gode nok karakterer til å komme meg inn på ingeniørstudiet senere. I og med at jeg NEKTER å gå tilbake til VGS for å ta studiekompetanse, så står jeg bom fast. Man kan i tillegg si at jeg er livredd for å mislykkes, noe som ikke gjør saken noe bedre...

 

Det er en ganske håpløs følelse å kjenne at ditt eget hode stritter 100% imot når det gjelder å ta til seg kunnskap. Gikk i lange tider og observerte mine medstudenter. For dem så virker det som om alt er fryd og gammen, noe som fikk meg til å føle meg som en stokk dum idiot...

 

Satt en dag og surfet på nettet da jeg kom over et kjent sitat fra Albert Einstein som gjorde stort inntrykk på meg. Veldig lite originalt å se lyset på denne måten, jeg vet, men sitatet er alikevel som følger: "Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid".

 

Dette fikk meg til å tenke at jeg så til de grader må ha valgt feil studie, og at det defintitivt må være noe der ute som passet meg bedre. Nå er det sikkert nok av de der ute som mener at dette er helt og holdent latskap på høyeste nivå. Kan gjerne tenkes, men jeg føler årsaken er mer rettet mot mangel av motivasjon og interesse enn latskap...

 

Så! Hadde veldig mye på hjertet her plutselig, men er det som sagt noen her som har gått igjennom det samme, og som kan dele litt om hva de gjorde med det?

 

På forhånd takk!

Endret 16. september 2013 av Olimaen

[Trådstarter]

Det nytter ikke å studere alene. Nå som du starter på første året igjen, finn deg noen du kan øve med og still spørsmål. Det nytter heller ikke å råtne hjemme eller på lesesalen, tren heller et par timer før du setter deg inn i ett fag og forstår hva som kreves. Alle kan få til matematikk dersom de behersker basene. Dra frem gammelt materiale og bla raskt igjennom.

Endret 16. september 2013 av Trådstarter

[Energi-jenta]

Først og fremst vil jeg si gratulerer med å ha gjennomført forkurset! Det er veldig godt gjort, og det er det ikke alle som klarer.

 

Jeg kan jo fortelle litt kort om min historie, jeg gikk på hudpleie på videregående, også fant jeg at det ikke var noe for meg. Hoppet over på forkurs til ingeniør, tok dette, gikk videre på maskiningeniør, og fullførte dette, og bestemte meg for å gå videre på master siden jeg var så godt i gang med studiene. Jeg har nå ett år igjen på masteren.

 

Jeg husker jeg strevde veldig mye i begynnelsen, dette gjelder forkurs og de første årene på bacheloren. Jeg jobbet veldig hardt, men samtidig så passet jeg på å ha det gøy i helgene. Og jeg tror at en god kombinasjon av festing, trening og gode studievaner gjorde dette mulig for meg.

 

Som nevnt over er det veldig viktig å ha noen å jobbe sammen med, derfor er egentlig fadderuken ikke bare en sosial uke, men det er med på å danne grunnlag for å klare de neste årene på skolen.

Jeg vet ikke helt hvordan situasjonen din er i forhold til kjennskap til de andre i klassen, men jeg vil påpeke at dette er veldig viktig. Dersom du har noen kontakter, eller ikke har problemer med å ta initiativ til å bli kjent med nye mennesker så ville dette vært det første jeg hadde gjort. Få kontakter, bli kjent med de i klassen.

 

Som jente på maskin-ingeniør studiet som kommer fra hudpleiet kunne jeg oppleve å være "grønn" på ganske så mange områder. Men jeg skal si deg en ting, jeg jobbet utrolig hardt og på det siste året gjorde jeg det best av alle i klassen (både gutta og jentene) i to fag! Jeg synes det var så utrolig moro, men som sagt det er utrolig hardt å gå ingeniørstudiet, og ingen får gode karakterer gratis... uansett hvor mye de later som at de "ikke" gjør lekser. Det er alltid noen som vil prøve å virke smartere enn andre.

 

Så mitt tips er; ikke gi opp, klarer du de tre årene så er du nesten helt sikret jobb (vertfall hvis du er villig til å flytte på deg). Ikke la deg lure av de smartingene som "ikke" gjør lekser. Også er det litt gøy å kalle seg selv ingeniør. Det er noe helt spesielt med det :-)

[The Avatar]

Vanligvis så blir det meir spennande å studere når du kjem litt ut i studiet. Men ofte kan det gå 3 heile semester før du får det fyrste fagretta faget. Så den fyrste halvdelen av ingeniørstudiet er stort sett prega av dei litt tunge generelle faga som matte, fysikk og kjemi.

 

Det som antageligvis har skjedd med deg er at ved å fortsette på 2.året utan å ha fullført alle eksamenane frå fyrsteåret, så har du nok tatt på deg ei alt for stor utfordring faglig sett. I all hovedsak så er faga lagt opp slik at dei bygger på kvarandre. Så har du store hol i kunnskapsnivået frå det foregåande semesteret så kan det fort bli vanskelig å ta det neste semesteret.

 

 

Så no har du eigentlig to valg for å fullføre utdanninga:

Enten så må du gå tilbake og kjempe deg gjennom dei eksamenane du mangler.

Eller så ser du deg rundt etter andre bachelorgrader. Sidan du har bestått ein del fag så kan du bruke studiepoenga til å bygge opp ei ny bachelorgrad. Så velger du ei anna linje så kan du kanskje fullføre den på så lite som 1-2 år.