Når livets realiteter slår deg midt i trynet

[Kaeso]

Føler på meg at det her blir en lang post, så all ære til den som eventuelt velger å lese dette.

 

Jeg har i lengre tid følt at helsa har gått nedover, det har vel snart gått ett år. Som bakgrunn har jeg en medfødt hjertefeil, enkelt forklart har jeg 3/4 av hjertet, og det er bare halve som fungerer som hos vanlige mennesker. Jeg har gått igjennom 5 store operasjoner fra få dager etter fødsel frem til jeg var tretten. Nå er jeg 25, og har stort sett levd et problemfritt liv fra jeg var tretten fram til for ett års tid siden.

 

Så kommer det jeg har visst skulle komme, men håpt i det lengste at det ikke ville skje. I vår følte jeg meg generelt slapp, dårlig, trett og tiltaksløs. Isolerte meg, ble deprimert og kuttet kontakt med de fleste venner. Fastlegen og jeg trodde det var depresjon, noe det på en måte jo var, men det hadde grobunn i at jeg følte meg mer sliten. Nå, etter et halvt års ventetid har jeg vært til utredning (ble skrevet ut i dag), med hjertekatetrisering og det hele, hvor det ble funnet at jeg har perioder med bradykardi og enda verre, atrieflimmer. Jeg har også fått en blodpropp i hjertet som det ikke lar seg gjøre noe med da den ligger vanskelig til.

 

Spørsmålet blir, hva nå? Fredag før jul skal jeg inn til elektrokonvertering, hvor hjertet får en slags reboot, et elektrisk støt som stopper hjertet og dermed forhåpentligvis fjerner atrieflimmeret og får hjertet til å gå tilbake til normal sinusrytme. I tillegg skal jeg gå på sterke medisiner for å holde hjerterytmen i sjakk.

 

Ett sted i fremtiden vil jeg komme til en skillevei. Jeg kan velge mellom en ny hjerteoperasjon, som vil kunne gi meg store helsegevinster. Eller jeg kan dø. Alternativt kan jeg fortsette som nå, forhåpentligvis med normal hjerterytme etter rebooten, og dermed leve et liv med redusert energi. Dette er for meg et umulig valg.

 

Hadde det bare vært meg, hadde jeg valgt operasjon. Men jeg har en kone, og den øvrige familien å tenke på. Tanken på at jeg skulle stryke med kanskje allerede til neste år er ubegripelig.

 

Jeg skjønner ikke helt hva jeg vil med å skrive dette her, men, det er vel en slags for for tankesortering. Kanskje noen har noen innspill, kanskje ikke.

 

Det er i hvert fall rart når livet plutselig slår en i trynet, og får alt som heter eksamensresultater, hvilken mat man skal ha på julaften og andre trivialiteter til å miste all sin mening.

 

Til alle friske der ute: Lev livet. Du vet aldri når det blir snudd på hodet.

[Nittutt]

Vær sterk! Livet har en rar måte å gi tilbake på når man viser styrke!

[Solaar]

Kanskje en tur til LHL sitt rehabsenter på Røros hadde vært noe? Høres ut som du sliter litt med tankemønstre og livsregler basert på "sannheter" du har erfart i livet så langt. I tillegg til at de har stor ekspertise innen området du sliter med så har de en fin kognitiv tilnærming på de utfordringer man møter i slike situasjoner. Søk på google og se om du liker det du leser, så kan du ta det opp med din fastlege og kanskje kan det gi deg et nytt lysere syn på livet?

[Skandinav]

Dette var et ærlig og personlig innlegg, men også svært gjenkjennelig. Det er mange som sitter i den situasjonen du er. Det er lite råd man kan gi sånn uten videre på et forum. Jeg slutter meg til Solaar sitt forslag. LHL er bra på det som de gjør. De har også lignende tilbud på Skibotn, Nærland og Krokeide

[Gjest Bruker-95147]

Alternativt kan jeg fortsette som nå, forhåpentligvis med normal hjerterytme etter rebooten, og dermed leve et liv med redusert energi. Dette er for meg et umulig valg.

 

 

 

Hvorfor det?

 

[Våt Lakrisbåt]

Føler på meg at det her blir en lang post, så all ære til den som eventuelt velger å lese dette.

 

Jeg har i lengre tid følt at helsa har gått nedover, det har vel snart gått ett år. Som bakgrunn har jeg en medfødt hjertefeil, enkelt forklart har jeg 3/4 av hjertet, og det er bare halve som fungerer som hos vanlige mennesker. Jeg har gått igjennom 5 store operasjoner fra få dager etter fødsel frem til jeg var tretten. Nå er jeg 25, og har stort sett levd et problemfritt liv fra jeg var tretten fram til for ett års tid siden.

 

Så kommer det jeg har visst skulle komme, men håpt i det lengste at det ikke ville skje. I vår følte jeg meg generelt slapp, dårlig, trett og tiltaksløs. Isolerte meg, ble deprimert og kuttet kontakt med de fleste venner. Fastlegen og jeg trodde det var depresjon, noe det på en måte jo var, men det hadde grobunn i at jeg følte meg mer sliten. Nå, etter et halvt års ventetid har jeg vært til utredning (ble skrevet ut i dag), med hjertekatetrisering og det hele, hvor det ble funnet at jeg har perioder med bradykardi og enda verre, atrieflimmer. Jeg har også fått en blodpropp i hjertet som det ikke lar seg gjøre noe med da den ligger vanskelig til.

 

Spørsmålet blir, hva nå? Fredag før jul skal jeg inn til elektrokonvertering, hvor hjertet får en slags reboot, et elektrisk støt som stopper hjertet og dermed forhåpentligvis fjerner atrieflimmeret og får hjertet til å gå tilbake til normal sinusrytme. I tillegg skal jeg gå på sterke medisiner for å holde hjerterytmen i sjakk.

 

Ett sted i fremtiden vil jeg komme til en skillevei. Jeg kan velge mellom en ny hjerteoperasjon, som vil kunne gi meg store helsegevinster. Eller jeg kan dø. Alternativt kan jeg fortsette som nå, forhåpentligvis med normal hjerterytme etter rebooten, og dermed leve et liv med redusert energi. Dette er for meg et umulig valg.

 

Hadde det bare vært meg, hadde jeg valgt operasjon. Men jeg har en kone, og den øvrige familien å tenke på. Tanken på at jeg skulle stryke med kanskje allerede til neste år er ubegripelig.

 

Jeg skjønner ikke helt hva jeg vil med å skrive dette her, men, det er vel en slags for for tankesortering. Kanskje noen har noen innspill, kanskje ikke.

 

Det er i hvert fall rart når livet plutselig slår en i trynet, og får alt som heter eksamensresultater, hvilken mat man skal ha på julaften og andre trivialiteter til å miste all sin mening.

 

Til alle friske der ute: Lev livet. Du vet aldri når det blir snudd på hodet.

Flytt til Tyskland eller Østerrike. Gjør det tidlig.

 

De krever ikke samtykke for å høste organer. Det betyr at de har mange flere organer tilgjengelige, og dermed øker sannsynligheten for å finne et hjerte som ikke støtes vekk av kroppen din.

[Kaeso]

Vær sterk! Livet har en rar måte å gi tilbake på når man viser styrke!

 

Takk! Prøver så godt jeg kan, og vil si at jeg holder motet oppe. Eneste punktet jeg svikter på er å fortelle hva jeg egentlig føler angående dette til de nærmeste rundt meg. Pluss at jeg nok er litt for stillesittende. Jeg burde gå flere turer, løpe litt, sykle litt.

 

Kanskje en tur til LHL sitt rehabsenter på Røros hadde vært noe? Høres ut som du sliter litt med tankemønstre og livsregler basert på "sannheter" du har erfart i livet så langt. I tillegg til at de har stor ekspertise innen området du sliter med så har de en fin kognitiv tilnærming på de utfordringer man møter i slike situasjoner. Søk på google og se om du liker det du leser, så kan du ta det opp med din fastlege og kanskje kan det gi deg et nytt lysere syn på livet?

 

Jeg har faktisk vært litt i kontakt med LHL, men jeg vet ikke helt. Jeg har tidligere vært med på et GUCH-seminar (gruppen for unge/unge voksne med medfødt hjertefeil), hvor vi møttes på et hotell over en helg og hadde gruppesamtaler, kurs osv. Dette var en gigantisk nedtur. Å samle 30-40 ungdommer på et sted med de samme utfordringene hadde ikke den oppløftende effekten jeg hadde sett for meg, snarere tvert i mot. Det ble mange tunge samtaler etterhvert som man kom dypere ned i ølglassene.

 

Men LHL sine program som er rettet mot naturen virker spennende. Jeg elsker skogen og fiske, det er bare at jeg aldri gjør noe ut av det.

 

Hvorfor det?

 

Det er et umulig valg fordi det handler om å velge det beste av to onder..

 

1: Ta en risikabel operasjon som kanskje vil hjelpe mye, eller den hjelper bare kanskje litt. I verste fall dør jeg på operasjonsbordet midt i 20-årene.

2: La være å ta operasjonen, leve et liv med kondisjonen til en 75 år gammel mann med langtkommen KOLS, med en konstant frykt for at hjertet skal slutte å slå.

 

Flytt til Tyskland eller Østerrike. Gjør det tidlig.

 

De krever ikke samtykke for å høste organer. Det betyr at de har mange flere organer tilgjengelige, og dermed øker sannsynligheten for å finne et hjerte som ikke støtes vekk av kroppen din.

 

Min eldre bror er litt som deg; "hvorfor kan ikke du bare få et nytt hjerte?". Jeg har skjelt han ut ganske mange ganger. Hjertetransplantasjon er en absolutt siste utvei. Sjansen for at kroppen støter fra seg det nye organet kan være stor, og det første året etter transplantasjonen ser jeg for meg må være et rent helvete, for om kroppen støter fra seg hjertet er det game over. I tillegg må man gå på sterke medisiner som legger restriksjoner på livet videre. Det er heller ikke som å sette i en ny motor i en bil, etter noen år vil det nye hjertet måttes bytte ut igjen.

 

Dessuten tenker jeg at jeg er født med dette misfosteret av et hjertet. Burde jeg ikke beholde det livet ut? Ri ut stormen, og satse på at det fører meg langt nok?

 

Beklager graden av selvmedlidenhet her, men av en eller annen merkelig grunn er det godt å sortere tankene.

[Solaar]

Selvmedlidenhet må da være lov, noen ganger er det helt ålreit å samle tankene og få sortert de litt. Jeg kan også forstå at din kontakt med LHL var en nedtur, en av de største utfordringene med gruppearbeid er jo å få til en god dynamikk innad i gruppa. Samtidig er det litt opp til hver enkelt hva de ønsker å få ut av ting. Ønsker du å fortsette med selvmedlidenhet og fortvilelse basert på ting som har skjedd med deg og noe du ikke kan gjøre noe med eller ønsker du å ta ansvar for dine egne tanker og handlinger ved å la deg selv utfordres av andre som du kanskje i utgangspunktet ikke trodde kunne gi deg noe?

 

Nå kjenner ikke jeg til alle sentrene LHL har men jeg vet at det ved Røros har en kognitiv tilnærming som grunnleggende metode, dvs du blir utfordret til å selv gjøre noe med situasjonen din. Det krever imidlertid at du er villig til å yte litt selv ved å gå i dine egne tanker og virkelig kjenne etter om du ønsker forandring eller ikke.

 

Ok, du har opplevd en del ting som sikkert oppleves som fælt og urettferdig, men det kan du ikke ta ansvar for. Det du imidlertid kan ta ansvar for er hvordan du reagerer på det du har opplevd og det du sliter med. Vi er alle dødelige og det er en stor risiko å leve, hvorfor skal du ta alle sorger på forskudd og katastrofetenke? Det er viktig å skille mellom ekte katastrofer, som du må håndtere, og de tenkte, som du kan la ligge. Det er sjeldent lurt å forberede seg på det verste. Hvorfor det da? Jo, fordi du kan aldri fjerne det tunge ved ekte katastrofer og du vil ved å ta alle sorger på forskudd komme inn i ekte katastrofer helt utslitt og uten styrke til å takle de. Tror du har godt av å revurdere denne tankegangen din og nettopp dette er noe du kan få hjelp til hos LHL på Røros.

 

Snakker du med fastlegen din på mandag så får du sikkert plass der over nyttår. Lykke til!

[jigaplow]

Vet ikke om det betyr så mye, du aner ikke hvem jeg er, og vil sikkert aldri gjøre det heller. Men jeg vil ønske deg all hell og lykke videre i livet.

[Kaeso]

Ønsker du å fortsette med selvmedlidenhet og fortvilelse basert på ting som har skjedd med deg og noe du ikke kan gjøre noe med eller ønsker du å ta ansvar for dine egne tanker og handlinger ved å la deg selv utfordres av andre som du kanskje i utgangspunktet ikke trodde kunne gi deg noe?

 

Her treffer du nok blink, for det er jo her utfordringen ligger. Jeg vil bare presisere at jeg ikke er av den typen som går rundt og sipper og synes at livet er urettferdig. Frem til nylig har jeg jobbet i 100 % stilling som sykepleier, selv om dette har tæret på kreftene og ført til at når jeg kommer hjem blir det mye sofasitting og tv-serietitting sammen med kona, og ikke så mye aktivitet som det var mer av før når jeg var student. Jeg vet at det å gå inn i den samme tankemøllen uten å komme seg ut av det er svært destruktivt, men det er vanskelig å la være. Tanker som urettferdighet, og følelsen av at alt bare er en vond drøm som snart går over er der alltid, og jeg blir alltid minnet på det. Som for eksempel når jeg går tur langs Akerselven her i Oslo, så klarer jeg ikke å la være å bli irritert/lei meg når jeg ser en jevnaldrende fyr i tights joggende forbi meg uten særlig anstrengelse, mens jeg merker at jeg blir sliten bare jeg skal opp en liten bakke. Det er vanskelig å la være med selvmedlidenhet når man konstant blir påminnet sitt eget handikap på denne måten.

 

Ok, du har opplevd en del ting som sikkert oppleves som fælt og urettferdig, men det kan du ikke ta ansvar for. Det du imidlertid kan ta ansvar for er hvordan du reagerer på det du har opplevd og det du sliter med. Vi er alle dødelige og det er en stor risiko å leve, hvorfor skal du ta alle sorger på forskudd og katastrofetenke? Det er viktig å skille mellom ekte katastrofer, som du må håndtere, og de tenkte, som du kan la ligge. Det er sjeldent lurt å forberede seg på det verste. Hvorfor det da? Jo, fordi du kan aldri fjerne det tunge ved ekte katastrofer og du vil ved å ta alle sorger på forskudd komme inn i ekte katastrofer helt utslitt og uten styrke til å takle de. Tror du har godt av å revurdere denne tankegangen din og nettopp dette er noe du kan få hjelp til hos LHL på Røros.

 

Snakker du med fastlegen din på mandag så får du sikkert plass der over nyttår. Lykke til!

 

Jeg har som sagt absolutt mye å hente her, og jeg skal utforske LHL sine tilbud nærmere i uken som kommer. Tusen takk for tipset!

 

Vet ikke om det betyr så mye, du aner ikke hvem jeg er, og vil sikkert aldri gjøre det heller. Men jeg vil ønske deg all hell og lykke videre i livet.

 

Tusen takk for det! Det betyr faktisk mye å vite at noen tenker på en.

[Solaar]

Jeg mente overhodet ikke å beskylde deg for å være sippete altså, var bare en tanke om hvilke feller det er så alt for lett å gå i. Ellers tror jeg mange vil kjenne seg en igjen i det du beskriver. Jeg håper det ordner seg for deg, ha en flott søndag

[Delvis]

I tillegg må man gå på sterke medisiner som legger restriksjoner på livet videre. Det er heller ikke som å sette i en ny motor i en bil, etter noen år vil det nye hjertet måttes bytte ut igjen.

 

Nå har jeg ikke hørt om mange som får nytt hjerte. Per Arne Olsen nestlederen i Frp fikk det, og det ser til at det gikk veldig greit for han.

Visste ikke at man må bytte det om igjen hvis det først fungerer, men dette har du sikkert undersøkt.

 

Lykke til hvertfall

[Kaeso]

Visste ikke at man må bytte det om igjen hvis det først fungerer, men dette har du sikkert undersøkt.

 

Jeg har vært så dum at jeg har utdannet meg til sykepleier, noe som gjør til at jeg har fått enda større innsikt i disse tingene. På en måte er jeg forundret over at kroppen min i det hele tatt klarer å fungere.

[Budeia]

Som tidligere nevnt er det et valg om man vil gi opp, eller om man vil være tøff og satse videre.

Du befinner deg i en vanskelig situasjon, og det krever en del å fortsette med livsgnisten i behold.

 

Noen ganger hjelper det å tenke på andre som har det verre, som de syke som bor i fattige land. Hva med de syke som opplever en kald vinter uten sjanse til å varme opp boligen sin?

Det å være plassert i en konsentrasjonsleir er en annen tøff utfordring. Viktor Frankl har skrevet ei bok om dette, hvordan han så at det var mulig å overleve ved tro, i tilsynelatende umulige omgivelser.

Hvordan kunne han bevare positiviteten i et miljø der han gikk tynnkledd og sultende om vinteren, uten sokker?

Mange som ikke klarte å bevare troen på livet i konsentrasjonsleiren, bukket under. Hvordan kunne man bli satt på en slik prøve uten å bli sur og bitter for det?

Men noen konsentrerte seg om å bevare håpet, og det gikk ofte bedre med dem.

[Kaeso]

Som tidligere nevnt er det et valg om man vil gi opp, eller om man vil være tøff og satse videre.

Du befinner deg i en vanskelig situasjon, og det krever en del å fortsette med livsgnisten i behold.

 

Noen ganger hjelper det å tenke på andre som har det verre, som de syke som bor i fattige land. Hva med de syke som opplever en kald vinter uten sjanse til å varme opp boligen sin?

Det å være plassert i en konsentrasjonsleir er en annen tøff utfordring. Viktor Frankl har skrevet ei bok om dette, hvordan han så at det var mulig å overleve ved tro, i tilsynelatende umulige omgivelser.

Hvordan kunne han bevare positiviteten i et miljø der han gikk tynnkledd og sultende om vinteren, uten sokker?

Mange som ikke klarte å bevare troen på livet i konsentrasjonsleiren, bukket under. Hvordan kunne man bli satt på en slik prøve uten å bli sur og bitter for det?

Men noen konsentrerte seg om å bevare håpet, og det gikk ofte bedre med dem.

 

Nja. Jeg tror alle som har hatt tøffe perioder i livene sine vet at man blir så egosentrert at man ikke kunne brydd seg mindre om det finnes sultne barn i Afrika, mennesker som sover ute om natten til og med i Oslo, og at det finnes personer som har værre sykdommer enn det en selv har. Når alt kommer til alt så er vel menneskerasen ekstremt egoistiske. De eneste livene som virkelig betyr noe for meg er jo mitt eget og de jeg er glad i.

 

Når det kommer til å bevare troen så er jeg enig. Mister man håpet så mister man alt. Likevel er ofte slik at de negative tankene overskygger de positive.

[vidor]

I forhold til alternativene du har tatt opp skriver du ikke noe om pacemaker.

Har du vurdert pacemaker ?

Vil ikke det redusere risikoen i forhold til hjertetranspalntasjon betraktelig ?

[Gjest Bruker-95147]

 

1: Ta en risikabel operasjon som kanskje vil hjelpe mye, eller den hjelper bare kanskje litt. I verste fall dør jeg på operasjonsbordet midt i 20-årene.

2: La være å ta operasjonen, leve et liv med kondisjonen til en 75 år gammel mann med langtkommen KOLS, med en konstant frykt for at hjertet skal slutte å slå.

 

 

eller bare la naturen flyte fritt, og ikke henge seg selv opp i noe som helst