Har du noensinne vurdert eller forsøkt å ta livet ditt?

[Venelite]

Enig med deg. Stort sett er de som har fortalt meg at selvmord er egoistisk de som har masse venner, fine hus, masse penger og drar på lange ferier flere ganger i året.

 

Er ikke alle som er så heldige at de til og med får en tekstmelding på slike dager. Det er ufattelig tungtvindt å være helt på egen hånd, og da spesielt i høytider. ett halvt år igjen til julaften og min bursdag. Hurra ( nei.. )

ojda,ille.

 

..og nå for tiden er det ju epost,sms å allt så det er ikke akkurat vanskelig.

Ser ut som vi har bursdag omtrent i den samme tiden,er jeg gående kunne jeg slenge avgårde en mail eller sms,kan ikke love jeg er gåendes da

 

(hadde for så vitt noe i den duren 90-95,men det var för gsm og dagens internet og tyst fast-telefon og ingen nmt telefon,men det er ikke vesentlig.)

 

Virker som vanlige slitere kan skjønne greia,og de som virkelig har resurser ser ut at bli avslappet etter hvert.

 

Erfaringsmessigt er de som har litt mer de verste,siden jeg bare kan snakke om erfaring er det givetvis ikke bestandig slik,men ofte nok.

 

Selv var jeg kok-forbannet første tiden når mennesker jeg brydde meg om tok livet sitt,men med tiden kom forståelsen,i det minste skjønne litt hvorfor og allt det der.

 

Nei det er jo ikke vanskelig med dagens teknologi, men når man ikke har noen hvem skulle man da fått det fra selv om det er relativt enkelt å sende?

 

Skulle ønske jeg bare kunne falle død om akkurat nå.

[Caissa]

Jeg har forsøkt ja, opptil flere ganger.

Jeg er ikke deprimert eller har psykiske problemer eller noe slikt.

 

Jeg er bare lei og trist. Jeg er snart 30, har ennå ikke opplevd glede i livet mitt. Hver dag er den samme, ikke noe å gjøre på, ikke har jeg nok penger til noe, og ikke kommer det til å bli bedre.

 

Jeg har arvet ganske masse dårlige gener, for det er masse meg kroppen og utseendet mitt som er grusomt å ha. Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg er bare født sånn.

 

Jeg kommer aldri til å tjene nok penger til å faktisk kunne leve litt, jeg er dømt til å alltid leie en shabby hybel, leve på andres nåde. Poteter er heldigvis billig.

Folk tror at jeg er så dum som jeg ser ut som, men nå skal jeg skryte av meg selv, jeg er smartere enn de fleste jeg kjenner. Jeg har så masse jeg vil gjøre, vil si og diskutere, men ingen vil høre på.

 

Jeg lever alene, og kommer alltid til å gjøre det. Her sitter jeg i den sofaen som ble ødelagt for 2 år siden og som er støttet opp med noen esker. Jeg har alltid visst at jeg kom til å ende opp alene, så det er ikke noen overaskelse. Men man passer jo ikke inn noen steder, man skal ha mann og hus og barn og hjem og en volvo.

 

Vi som ikke kan få det er visst noen tapere. Selv om man ikke har valgt det selv. Hva har man da å leve for?

 

Får veldig vondt av deg.

[Cerasus]

Aldri forsøkt, aldri følt noen dragning til det.

Føler meg utrolig heldig som klarer å se det fine og gode ved livet i alle situasjoner. Selv når det raser som verst. For klart det kan være jævlig tungt innimellom.

 

For meg kan viljen til å leve kan opprettholdes av noe så enkelt som å kjenne sommerbrisen på huden, eller hvor deilig det er å le av Big Bang Theory, eller å kjenne varmen av en kakao i hånda...Banalt, men godt. Jeg er nok i tillegg litt herdet, har en barnlig måte å betrakte verden på, og muligens hatt litt flaks også, jeg vet ikke.

 

Kjenner to som har forsøkt. Ingen av dem har klart det. Takk og lov for meg! For jeg er så glad og takknemlig for å ha dem i livet mitt.

Endret 27. juli 2012 av Cerasus

[Cerasus]

Dobbel.

Endret 4. august 2012 av Cerasus

[ManiacTogy]

Har slitt med mye dritt både med helse og hjemme, har krysset hjernen min å ta den "lette" veien.. Men så har jeg funnet noe i livet jeg liker å gjøre, noe å se fram til hver dag, noe jeg aldri kan bli god nok i. Selv om man går gjennom mye dritt, så gjelder det å ha håpet oppe, ha noe å se fram til, ha noe man føler man kan!! Jeg har mange kvaliteter andre drømmer om, ikke for å skryte av noe slags. Men det gjelder bare å finne seg selv, være deg selv.. Man lever bare en gang, hvorfor ta livet sitt? Hva får man igjen? Visst man ikke går gjennom det kjipe, har man ingenting å se fram til.. Har tatt mer fysisk smerte gjennom livet, mer enn andre ikke kan forestille seg. Men jeg har alltid tenkt at det er alltid noen som har det verre, så hvorfor klage? Jeg lever enda å er takknemlig for det!

 

Så før dere som vil ta livet deres, jeg vet ingenting om hva dere har opplevd.. Men det er nok alltids noen som bryr seg om deg.. Bare bry deg litt du og, finn noe å gjøre, noe du trives med )

[Bruker-97420]

Jeg har flott familie, gode venner, kjekk jobb, og nok av fritidsysler/hobbyer, men jeg venter fortsatt på den dagen jeg kan ta livet mitt.

[Lena:))]

Jeg har aldri vudert å ta live mitt, jeg ble mobbet my på barneskolen, men aldri kunne jeg ha tatt live mitt... Da ville de ha vunnet. Jeg tar dagene som kommer, og jeg har blitt sterk av mobbinga fra barneskolen. jeg har det bra nå. med mange venner osv. Men jeg vil aldri glemme dagene fra barneskolene, de har tatt stor plass i livet mitt. Jeg ble mobbet for å være feit. jeg startet på handball, fotball, turn osv. ble kjempe tynn. men det hjalp ikke. For meg hjalp det og stå opp og ikke ta den dritten mere. jeg hadde også ei vennine som også ble plaget. Hun har det forsatt ikke bra. hun har fortalt meg at hun sto med kniven i handen og var klar til å drepe seg selv. Hun gjorde heldigvis ikke, men jeg er redd for at hun gjør det en dag. Så vis du kjenner noen som sliter, og vil ta livet sitt. må du støtte de. Jeg bruker mye av dagene mine med å trøste denne vennen. Ingen fortjener å føle seg som crap. vis du er glad i noen så sier du det! Det er viktig! : - ) håper ikke dette ble tamt å lese, men følte for å si noe.

[Horrorbyte]

Har jeg vurdert det? Ja, mange ganger. Men jeg konkluderer alltid med at jeg har noe å leve for. Jeg er ikke religiøs, og tror ikke det er noe etter dette livet. Bare hvile - en evig stillhet uten noe som helst. Og ærlig talt, så synes jeg at det vil være temmelig idiotisk å avslutte livet nå. Det er så mye å jeg kan gjøre. Så mye jeg kan oppleve. Hvile jeg kan gjøre senere.

 

Jeg har aldri prøvd å ta mitt eget liv, og har ingen umiddelbare planer om å gjøre det heller. Men jeg ser ikke nødvendigvis på det som det verste man kan gjøre. Det er bare så meningsløst å gjøre det i (forholdsvis) ung alder. Sånn sett mener jeg selv at jeg har et sunt forhold til døden. Jeg er ikke redd for å dø, men for pokker - det haster ikke!

[AnonymDiskusjon]

Jeg har levd et godt liv. Er ikke den mest sosiale og den som har flest venner, men de vennene jeg har er utrolig gode. Jeg har en god familie som støtter meg i alt. Jeg var positiv og så lyst på framtiden.

 

Så slo min aller beste venn, kjæreste og mange års samboer opp med meg. På dagen. Uten forvarsel. Og flyttet ut.

 

Det var som å bli slått i hodet med et balltre. De første 6 mnd. er et stort hull. Husker ikke stort. Fløt bare gjennom som i en trance. Tenkte både 1, 2 og 3 ganger på at det enkleste bare hadde vært å gjøre det slutt.

 

Men heldigvis har jeg de vennne og den familien jeg nevnte til å begynne med. Og heldigvis har jeg den oppfatningen her i livet at det ikke alltid er det enkle som er det riktige. Av og til er det det riktig man må gjøre, selv om det er tøft. Og tøft er det. Har kjempet og slitt meg gjennom de siste 3 årene, og er nå i stand til å leve et "normalt" liv igjen. Men det har kostet. Har bygget opp en mur rundt følelsene mine for å slippe å bli så såret igjen. Vet aldri om jeg er i stand til å stole 100% på ei jente igjen

 

Poster som anonym da det er veldig vanskelig å sette ord på dette... Anonym poster: 7e5c3a13f5245f99d662b47e6c61f728

[Emancipate]

Noe jeg ikke forstår er hvordan folk kan si at de prøvde å ta livet sitt, men ikke lykkes. Hvordan går det an? Det må da være den enkleste sak av verden, etter det jeg har lest, som jeg ikke skal sitere her. Kanskje mange egentlig ikke vil dø, men heller ikke ha det livet de har, og dermed så blir det noe midt i mellom?

 

Jeg forstår meg heller ikke på dette med at h*n "bare" ville ha oppmerksomhet. Oppmerksomhet er ikke "bare", men faktisk en nødvendighet for å ha det bra. Alle har et behov for å bli sett, sett på ordentlig. Kjærlighet er det optimale, men kan man ikke få det er oppmerksomhet en god erstatning ... men man kan aldri få nok av en erstatning.

Endret 1. august 2012 av Tåkelur

[Gjest medlem-82119]

Det handler stort sett om at man blir funnet i tide til å reddes. Uansett om man tar piller, kutter seg eller henger seg kan man bli funnet i tide.

Mange velger også metoder som er mest mulig smertefrie, f.eks ta så mye piller at man dør mens man sover. Det gir jo masse tid for å bli funnet.

Kanskje mange egentlig ikke vil dø, men heller ikke ha det livet de har, og dermed så blir det noe midt i mellom?

Ja, for mange så stemmer nok det.

 

Jeg forstår meg heller ikke på dette med at h*n "bare" ville ha oppmerksomhet.

Man kan ha det jævlig i livet uten at noen legger merke til det. En person som mobbes på skolen f.eks gidder ofte ikke prøve på å få det stoppet fordi systemet er så dårlig. Det ender bare med at den som mobbes må bytte skole. Da er det ofte mer effektig å bli sett og hørt med et selvmordsforsøk. Da settes også andre ressurser inn, og man får også mer respekt enn om man tyster. For enkelte vil selvmordsforsøk for å få oppmerksomhet (les: bli sett og hørt) være den eneste måten de kan nå frem. Dessverre.

[Bruker-97420]

Noe jeg ikke forstår er hvordan folk kan si at de prøvde å ta livet sitt, men ikke lykkes. Hvordan går det an? Det må da være den enkleste sak av verden, etter det jeg har lest, som jeg ikke skal sitere her. Kanskje mange egentlig ikke vil dø, men heller ikke ha det livet de har, og dermed så blir det noe midt i mellom?

 

Jeg forstår meg heller ikke på dette med at h*n "bare" ville ha oppmerksomhet. Oppmerksomhet er ikke "bare", men faktisk en nødvendighet for å ha det bra. Alle har et behov for å bli sett, sett på ordentlig. Kjærlighet er det optimale, men kan man ikke få det er oppmerksomhet en god erstatning ... men man kan aldri få nok av en erstatning.

 

I min situasjon, der jeg kuttet opp pulsårene mine, ville jeg dø. Virkelig. Jeg planla det hele en hel kveld, og jeg la alt til rette - jeg rydda og vaska leiligheten, passa på at katten hadde mat, skrev brev til foreldrene mine og mine søsken. Jeg trodde virkelig jeg var klar for å dø. Men "heldigvis" skjønte jeg, før jeg blødde ihjel, at jeg egentlig ikke ville påføre mine foreldre den skrekken og sorgen en gang til.

[leonthine]

veldig vanskelig for familien og de pårørende, men vet ikke om jeg er enig i at det er egoistisk i den forstand vi vanligvis oppfatter ordet. Støtter på ingen måte selvmord, men tror det er mange gråsoner, noen ganger ser folk ingen utvei, f.eks ved terminalt syke (men det er nok igjen litt utenfor det trådstarter sikkert vil ha debatt om.)

Endret 12. august 2012 av leonthine

[løyneren]

Jeg er ikke sikker på hva jeg egentlig synes om det med å ta livet av seg, utenom at det selvfølgelig er trist at personen har tatt ett slik valg pga di pårørende, og trist at det menneska hadde det så vondt at det ikke ville leve lenger.

 

Men om det er egoistisk?

Ja på en måte mener jeg det er veldig egoistisk.

Men samtidig så er det vel bare vondt å leve om man hele tiden har det vondt å ikke vil mer?

 

Nei føler med alle som har opplevd slik!