Har du noensinne vurdert eller forsøkt å ta livet ditt?

[Dørslag]

Nei. Å ta livet sitt er i de fleste tilfeller irrasjonelt. Av to grunner:

 

1. Du kan ikke forutsi om livet ditt endrer seg drastisk i fremtiden.

 

2. Du skal uansett dø om noen tiår, for så å tilbringe milliarder av år som død. Hvorfor sånn hastverk?

 

De eneste unntakene må være hvis man uansett ikke har annet å se frem til enn smerte, men da må det være tilnærmet 100% sikkert, som at man har en dødelig sykdom eller sitter fanget i en ubåt på havets bunn.

 

1. Du kan ikke forutsi om livet ikke kommer til å endre seg drastisk heller.

 

2. Ja, du skal dø om noen tiår uannsett, så hvorfor ikke like gjerne ende det nå?

[Spartapus]

For all del, jeg stopper ingen.

 

Men det skal sies; min erfaring er at jo mer en person snakker om selvmord dess mindre sannsynlig er det at han/hun gjennomfører det, da det å eksponere seg på den måten i seg selv er et veldig stort rop om oppmerksomhet. Å søke oppmerksomhet er å gå aktivt inn for å endre å livssituasjonen sin, med andre ord har man fortsatt håp og et ønske om å leve.

 

De som faktisk ønsker å gjennomføre et selvmord holder det hemmelig og når det først skjer kommer det som lyn fra klar himmel. "Hvem kunne trodd det? Han/hun var jo så pen/vellykket/populær!" osv. er uttalelser som går igjen i disse sakene.

[Sexylubb1]

For all del, jeg stopper ingen.

 

Men det skal sies; min erfaring er at jo mer en person snakker om selvmord dess mindre sannsynlig er det at han/hun gjennomfører det, da det å eksponere seg på den måten i seg selv er et veldig stort rop om oppmerksomhet. Å søke oppmerksomhet er å gå aktivt inn for å endre å livssituasjonen sin, med andre ord har man fortsatt håp og et ønske om å leve.

 

De som faktisk ønsker å gjennomføre et selvmord holder det hemmelig og når det først skjer kommer det som lyn fra klar himmel. "Hvem kunne trodd det? Han/hun var jo så pen/vellykket/populær!" osv. er uttalelser som går igjen i disse sakene.

 

Dette var vel essensen av det jeg touchet borti i mitt første innlegg i tråden. En kan vel kanskje spørre seg om hvilke av de to typene selvmordskandidater som skader familier mest. De som hele tiden forsøker men alltid blir funnet i siste liten eller de som bare gjør ende på det?

[Spartapus]

De som holder alt hemmelig og så bare gjør ende på det får man ikke gjort så mye med, men man får kanskje en viss skyldfølelse hvis man er i nær familie og spør seg selv om man gjorde noe galt siden personen aldri åpnet seg om så alvorlige problemer.

 

Når det gjelder den typen som hele tiden prater om selvmord så er det litt mer komplisert i min erfaring. Noen har det virkelig ikke bra uten at det er deres skyld og burde absolutt få støtte, men mitt inntrykk er at det også er en hel del grinunger - rett og slett - som er ekstremt bortskjemte og blir deprimerte når livet ikke lever opp til deres forventninger: kanskje ble man ikke en stor kunstner, men måtte ta den kjipe butikkjobben for å betale regningene, osv. Jeg har kjent en god del av den siste typen og har en viss skepsis til alle som gnager på depresjoner og selvmord til enhver tid.

[Isbilen]

Joda, men folk som tror de er nødt til å bli anerkjente kunstnere for å få det godt her i livet har nok ganske dyptgående problemer som sytingen deres kun er et symptom på.

[Bruker-97420]

Etter mange år med depresjoner, angst og utrolig negativer tanker om meg selv (som er en del av depresjonen) klarte jeg ikke holde ut lenger. Jeg tok barberhøvelen og skjærte meg som he****te. Rett før jeg mistet bevistheten spurte jeg meg selv om dette virkelig var noe jeg ville. Og svaret var (som dere skjønner) at jeg ikke ønsket å dø. Jeg hadde to ganger tidligere skadet meg selv betraktelig,noe som resulterte med innleggelse, og jeg husker hvordan mine foreldre tok det, og ville ikke påføre dem noe mer sorg. Jeg ringte en venn som ringte politiet. De sto på døra rett etterpå og fikk meg til legevakta. Samtalen med venner og familie etterpå var helt jævlig, og jeg kommer aldri til å være så egoistisk igjen. Men jeg må si det - når man er i den situasjonen der man ikke ser noe løsning eller bedring har man rett og slett ikke så mange alternativer. Alt gjør vondt, og man vet ikke hvordan man skal komme ut av det. Jeg har fortsatt tanker om selvmord, men jeg kommer ikke gjøre noe før mine foreldre er borte.

[Bruker-97420]

Til den som skrev. Skrevet 15. juli 2012 - 05:06 - Kan du ta kontakt med meg?

[AnonymDiskusjon]

De jeg har kjendt har stort sett holdt kjeft for å så gjøre slag i saken.

Samme gjør jeg på akkurat det temaet men det blir ju litt åpenbart når man havner på legevakta med blodet flytende over det hele,ugreit at ro seg unna der gitt.

 

Er "anonyme" fora som dette,og hjelpetelefoner jeg har ringt en handfull ganger når det røyner på,gjerne om natta og da ringer man ju ikke folk om det er noen å ringe til,er vel en og annen som i teorien kunne blitt oppringt men man gjør det bare ikke.

Har et brukernavn men det er vel 2-3 st av slekt som veit hvem som er bak,så må passe på den litt,spesiellt siden jeg virkelig bryr meg om en av dem,heldigvis er hun tryggt plasert laaangt unna så hun finner meg ikke i alle eventualiteter.

 

Og nei,problemet er ikke materiellt,har det jeg trenger stort sett.

Om ikke annet sparer jeg til det,regninger blir betalt så allt levelig slikt.

 

Det er nok snakk om hjerte,sjel og at føle at man hører hjemme noe sted,trudde jeg muligens hadde funnet noe,men det var feil.

Så det er et svært hull der et eller annet sted,og ulike måter at tette det igjen har ikke fungert over tid,har null tro på at det endrer seg.

 

Før var tanken om at det skulle gå pent for seg,den tanken er skrinlagt.

Nå sliter jeg med at finne metode som gjør greia med at finne meg så grusom som over hode muligt,det kan svina ha.Vel og merke fortsatt en teoretisk øvelse.

 

Sist men ikke minst er hatet problematisk,er grunnlagt på at jeg dum som jeg var/er gav hjertet mitt til feil mennesker som tok det,spyttet på det og knuste det etterpå bit for bit et lite stykke hver gang.

Så etter mange år så kommer hatet og det er egentlig ikke plass til så mye annet,jævla slitsomt.

Og jeg er overveiende introvert så det skader bare meg.

Anonym poster: e025e526113cfba9e8b85ad33642ca4f Anonym poster: e025e526113cfba9e8b85ad33642ca4f

[bonkytonk]

Det virker som om selvmord oftest ses som et valg, men det er ikke den beste måten å forstå det på. Selv om absolutt alt vi gjør er valg, er ikke valgene nødvendigvis frie. Depresjon, f.eks, er en dødelig sykdom. Den ender aldri med at noen ikke "gidder mer" eller blir for egoistiske eller velger "letteste utvei". Slike tanker er symptomer, ikke eksempler på en svak personlighet. Noen ganger ender depresjoner eller andre psykiske lidelser med døden. Den som ser ned på mennesker som dør i selvmord aner ikke hva det vil si å lide så tungt.

 

I en depresjon kan man miste evnen til å sette seg inn i hvordan det er for de etterlatte. Selv om man visste at personen var psykisk syk er det forferdelig å miste noen på den måten. Jeg har både forsøkt og mistet folk i selvmord. I retrospekt ser jeg at det ikke handlet om egoisme, men at depresjonen fratok meg evnen til å tenke logisk, konstruktivt og omtenksomt.

 

Jeg tror psykiske lidelser nesten alltid er den direkte årsaken til selvmord.

 

Jeg opplever jo også i møtet med psykisk helsevesen hvordan selvmordskandidater møtes. En diger pose med fargerike piller er en vanlig løsning. Videre avfeies det med at, pytt-pytt, få deg en god natt søvn så er alt glemt imorgen. Siste møtet jeg hadde når jeg hadde med en selvmordskandidat, fikk vi beskjed om at for å få hjelp måtte personen prøve å ta livet. Personen ble altså bedt om å forsøke å ta livet sitt, av legen personen søkte hjelp hos. Problemet løst.

Det er heldigvis ikke slik alle steder.

Endret 21. juli 2012 av bonkytonk

[halnes1]

"Jeg tror psykiske lidelser nesten alltid er den direkte årsaken til selvmord"

 

Det kan jo være at mann er rett og slett er utslitt av å gå med store smerter og mye smertestillende i kroppen.

Skal love deg at det tærer på livsgnisten.

 

Der kan nok være mange grunner tror nå jeg men størstedelen har vel psykiske lidelser.

[Gjest medlem-82119]

Årsakene til at folk velger å enten forsøke eller lykkes i å ta livet sitt er mange, og skyldes mange livssituasjoner så man kan ikke skjære alle over en kam.

 

Noen har sykdommer som er uhelbredelige, noen har diagnoser som kronisk smertesyndrom og lignende. Noen blir mobbet. Noen er deprimerte. Noen slipper ikke inn i samfunnet. Noen holder ikke ut samfunnets jag etter effektivitet og penger. Noen er skamfulle for hvordan menneskene oppfører seg. Noen har psykiske problemer. Noen opplever ting i livet som knekker dem. Noen har vært gjennom overgrep og/eller voldtekt. Noen har "feil" legning, tro, politiske syn eller kjønn. Noen mislykkes i jobblivet. Konkurser. Skilsmisse. Tap av ære. Usanne beskyldninger. Dette er bare noen få grunner til at folk velger slike løsninger...skjønt det kan diskuteres om det "velges".

 

En sentral del er ofte at man ikke passer inn i det A4 samfunnet man har skapt med de regler og mål man er forpliktet å følge. Det er ikke lenger rom for å være annerledes eller ta andre valg enn flertallet. Det er også det at når man fokuserer så mye på et pengesamfunn, så legges det enorme krav til å lykkes økonomisk for å fungere i samfunnet. Har du penger nok kan du kjøpe det hus og bil du vil, blir du syk kan du kjøpe deg ut av helsekøen, og du kan leie folk til å passe barn og ta oppvasken. Skillet mellom de som "har" og de som "ikke har" blir veldig tydelig for de som "ikke har".

[trpolar]

Jeg har forsøkt og jeg sliter mye med selvmordstanker. Jeg hadde nok ikke vært her i dag hadde det ikke vært for at jeg får dårlig samvittighet for de som blir igjen. Men hvilket liv er det? Jeg har et liv jeg ikke unner noe andre. Det er helt j***** og det har det vært lenge lenge og jeg ser ingen utvei på det, men man prøver jo.. Folk kan si hva de vil om at selvmord er egoistisk, men jeg synes det er minst like egoistisk av andre som har det fint og la meg sitter her og ha det slik som jeg har det. Men dårlig psykisk helse er fryktelig tungt, som regel både for den det gjelder og de rundt. Det kan være vanskelig og gjøre noe med og ikke minst vanskelig og forstå.

 

Jeg vet ikke om jeg noen gang blir bra, men en ting er sikkert, vi har et alt for dårlig hjelpeapparat her i norge.

[trpolar]

Beklager dobbelpost

 

"Jeg tror psykiske lidelser nesten alltid er den direkte årsaken til selvmord"

 

Det kan jo være at mann er rett og slett er utslitt av å gå med store smerter og mye smertestillende i kroppen.

Skal love deg at det tærer på livsgnisten.

 

Der kan nok være mange grunner tror nå jeg men størstedelen har vel psykiske lidelser.

 

Men problemet er vell at fysiske eller andre problemer gjerne utvikler seg til og bli et psykisk problem etter hvert, nettopp fordi det tærer på psyken og ha vondt eller være sliten eller ha mye og tenke på.. Det er vell et definisjonsspørsmål

[Caissa]

Jeg har forsøkt og jeg sliter mye med selvmordstanker. Jeg hadde nok ikke vært her i dag hadde det ikke vært for at jeg får dårlig samvittighet for de som blir igjen. Men hvilket liv er det? Jeg har et liv jeg ikke unner noe andre. Det er helt j***** og det har det vært lenge lenge og jeg ser ingen utvei på det, men man prøver jo.. Folk kan si hva de vil om at selvmord er egoistisk, men jeg synes det er minst like egoistisk av andre som har det fint og la meg sitter her og ha det slik som jeg har det. Men dårlig psykisk helse er fryktelig tungt, som regel både for den det gjelder og de rundt. Det kan være vanskelig og gjøre noe med og ikke minst vanskelig og forstå.

 

Jeg vet ikke om jeg noen gang blir bra, men en ting er sikkert, vi har et alt for dårlig hjelpeapparat her i norge.

 

Skjønner hva du mener.

En som sto meg veldig nær tok selvmord, og det tok mange år før jeg greide å se at personen hadde det veldig, veldig tungt.

Nå unner jeg personen hvilen, freden og å få slippe alt strevet.

Det var en lang vei å gå hit, jeg hadde mye sinne og følte lenge at det var ufattelig urettferdig gjort mot oss som ble igjen. Men nå forstår jeg, jeg har tilgitt, og jeg unner personen det.

Man kan ikke leve for andre. Det går ikke.

[jaxawier]

Typiskt at de menneskene som lirer av seg at selvmord er egoistisk,dvs mot dem,ellers om året så sitter dem i husene sine med sin familie,går på jobb med gode kolleger slik jeg har forstått det,far på båttur eller på hytta.

Og de obligatoriske sydenturene,noen av dem har hus og greier der nede.

Om det ikke er andre aktiviteter som jeg sjeldent er invitert på,ut å spise er vel det eneste jeg hvert skuttår blir invitert med på stort sett.

 

Så er det jul og bursdag og da får man noen sms´r,hyggelig det,en gang i året.Ellers steker man i sitt eget fett alene.

 

Tilbake til om det er egoistiskt at ta selvmord, trur det rubbar deras cirklar om det goda.hyggelige samfundet der dem selv gir tilbakemelding om deras vesentlige bidrag, at det finnes mennesker som synes det falska,glatte,dobbelmoralistiske og forljugna livet er så utenkbart at dem heller avslutter hele greia,er ikke noe de takler for da er plutselig ikke deres lille bobble så perfekt lenger.

 

Uttryckt på en annen måte, om de behandler meg som noe katten har dratt in i større delen av livet kan de stå og grine sine krokodiltårer på graven,sen håper jeg man kommer tilbake som et spøke så man kan gi litt tilbake,det siste var en spøk,hadde vart noe karma over den dog.

[Venelite]

Typiskt at de menneskene som lirer av seg at selvmord er egoistisk,dvs mot dem,ellers om året så sitter dem i husene sine med sin familie,går på jobb med gode kolleger slik jeg har forstått det,far på båttur eller på hytta.

Og de obligatoriske sydenturene,noen av dem har hus og greier der nede.

Om det ikke er andre aktiviteter som jeg sjeldent er invitert på,ut å spise er vel det eneste jeg hvert skuttår blir invitert med på stort sett.

 

Så er det jul og bursdag og da får man noen sms´r,hyggelig det,en gang i året.Ellers steker man i sitt eget fett alene.

 

Tilbake til om det er egoistiskt at ta selvmord, trur det rubbar deras cirklar om det goda.hyggelige samfundet der dem selv gir tilbakemelding om deras vesentlige bidrag, at det finnes mennesker som synes det falska,glatte,dobbelmoralistiske og forljugna livet er så utenkbart at dem heller avslutter hele greia,er ikke noe de takler for da er plutselig ikke deres lille bobble så perfekt lenger.

 

Uttryckt på en annen måte, om de behandler meg som noe katten har dratt in i større delen av livet kan de stå og grine sine krokodiltårer på graven,sen håper jeg man kommer tilbake som et spøke så man kan gi litt tilbake,det siste var en spøk,hadde vart noe karma over den dog.

 

Enig med deg. Stort sett er de som har fortalt meg at selvmord er egoistisk de som har masse venner, fine hus, masse penger og drar på lange ferier flere ganger i året.

 

Er ikke alle som er så heldige at de til og med får en tekstmelding på slike dager. Det er ufattelig tungtvindt å være helt på egen hånd, og da spesielt i høytider. ett halvt år igjen til julaften og min bursdag. Hurra ( nei.. )

[jaxawier]

Enig med deg. Stort sett er de som har fortalt meg at selvmord er egoistisk de som har masse venner, fine hus, masse penger og drar på lange ferier flere ganger i året.

 

Er ikke alle som er så heldige at de til og med får en tekstmelding på slike dager. Det er ufattelig tungtvindt å være helt på egen hånd, og da spesielt i høytider. ett halvt år igjen til julaften og min bursdag. Hurra ( nei.. )

ojda,ille.

 

..og nå for tiden er det ju epost,sms å allt så det er ikke akkurat vanskelig.

Ser ut som vi har bursdag omtrent i den samme tiden,er jeg gående kunne jeg slenge avgårde en mail eller sms,kan ikke love jeg er gåendes da

 

(hadde for så vitt noe i den duren 90-95,men det var för gsm og dagens internet og tyst fast-telefon og ingen nmt telefon,men det er ikke vesentlig.)

 

Virker som vanlige slitere kan skjønne greia,og de som virkelig har resurser ser ut at bli avslappet etter hvert.

 

Erfaringsmessigt er de som har litt mer de verste,siden jeg bare kan snakke om erfaring er det givetvis ikke bestandig slik,men ofte nok.

 

Selv var jeg kok-forbannet første tiden når mennesker jeg brydde meg om tok livet sitt,men med tiden kom forståelsen,i det minste skjønne litt hvorfor og allt det der.

[mango90]

Viktig tema.

 

Jeg har forsøkt flere ganger, og siden jeg er den jeg er, har jeg naturligvis mange venner som sliter like mye som meg.

 

Jeg regner med at det går bra å legge ut litt info her, selv om det er en åpen debatt med mennesker med forskjellige opplevelser av dette.

 

Jeg prøve å ta pulsåra en gang - ble sendt på legevakta, lappa sammen og sendt rett hjem igjen. Venninna mi har tatt overdose med medisiner to ganger og det samme skjedde begge gangene - hun ble sendt til legevakt for overvåkning på medisinsk avdeling (mtp puls, hjerte, osv), og etter et par dager ble hun sendt hjem uten så mye som en samtale med en psykolog.

 

Mange velger denne utveien, selv om jeg personlig ikke kjenner noen som har tatt livet av seg, men det er vel ikke så rart da man ikke møter hjelp når man ber om det.

[mango90]

Og dette med at selvmord er egoistisk - jeg mener i bunn og grunn at; NEI, det er det ikke.

 

Hvis noen har det så vondt at de ikke vil leve lengre, så burde det si noe om livskvaliteten til den personen. Ikke bare er det i null, men det går i minus. Når det er vondt å leve.

 

Det å forvente at andre skal leve for at du skal ha det bra - DET er egoisme. Jeg synes alle bør å bestemme over eget liv, og man kan jo for så vidt mene hva man vil om det, men ingen som ikke har vært der selv kan forstå.

[Jason P. C.]

Jeg har forsøkt ja, opptil flere ganger.

Jeg er ikke deprimert eller har psykiske problemer eller noe slikt.

 

Jeg er bare lei og trist. Jeg er snart 30, har ennå ikke opplevd glede i livet mitt. Hver dag er den samme, ikke noe å gjøre på, ikke har jeg nok penger til noe, og ikke kommer det til å bli bedre.

 

Jeg har arvet ganske masse dårlige gener, for det er masse meg kroppen og utseendet mitt som er grusomt å ha. Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg er bare født sånn.

 

Jeg kommer aldri til å tjene nok penger til å faktisk kunne leve litt, jeg er dømt til å alltid leie en shabby hybel, leve på andres nåde. Poteter er heldigvis billig.

Folk tror at jeg er så dum som jeg ser ut som, men nå skal jeg skryte av meg selv, jeg er smartere enn de fleste jeg kjenner. Jeg har så masse jeg vil gjøre, vil si og diskutere, men ingen vil høre på.

 

Jeg lever alene, og kommer alltid til å gjøre det. Her sitter jeg i den sofaen som ble ødelagt for 2 år siden og som er støttet opp med noen esker. Jeg har alltid visst at jeg kom til å ende opp alene, så det er ikke noen overaskelse. Men man passer jo ikke inn noen steder, man skal ha mann og hus og barn og hjem og en volvo.

 

Vi som ikke kan få det er visst noen tapere. Selv om man ikke har valgt det selv. Hva har man da å leve for?