Min historie fra Utøya 2011

[Kristoffernico]

Hei, mitt navn er Kristoffer. Jeg var på Utøya den 22.07.2011, jeg trenger ett sted å fortelle min historie! Jeg legger den her, det er min måte å bearbeide det som skjedde på.

 

Utøya 22.07.2011

Fire skudd gikk, kort tid etter jeg hadde ringt min mor og sakt at vi var trygge. Trodde først det var kinaputter eller salutter fra noen som ville skremme oss. Men når Jon (Far utøya) kom løpende ned mot campen, og sa “Spring”. Så løp jeg ned til teltet og bytta sko og fulgte Lisa Marie Husby ned til skolestua, gjennom hodet mitt gikk tankene om jeg skulle svømme, gjemme meg og i så fall hvor? Jeg tenkte gjennom utedo tanken, men når vi møtte Norsk Folkehjelp folkene ble vi leda inn i Skolestua. Jeg løp inn, tok av meg skoene, folk rundt var som alle som store spørsmålstegn. Jeg løp inn på rommet innerst til venstre og hev madrassene foran vinduet på rommet. Jeg hev meg ned på senga og gjemte meg bak skapet der inne. Med dyne og sovepose over meg, skøyv kofferter foran åpningen under senga for å gjemme de som var under der.

 

Tiden som gikk var med tanker, hvem var dette for en gal person? Er det flere? Hvorfor? Spørsmålene var mange, uten noen gode svar. Jeg skjønte etter hvert at spørsmål ikke roet meg ned, så jeg laget en liste i hodet mitt over alle jeg var glad i. Tenkte hvordan jeg skulle møte de når jeg møtte de! Jeg var streng med meg selv på å bruke “NÅR” og ikke “Viss/om”. Jeg så for meg hva jeg skulle gjøre, for Norge måtte jo være under angrep når lille utøya var angrepet. Så jeg skulle rømme til sverige og bunkere meg opp på hytta til familien, med våpen og utstyr.

 

Det var mye hysjing og stillheten brutt av en mobil som irriterte meg var forferdelig! Tiden gikk og helikopter lydene sammen med politisirenene og roping om politi var lettende, men samtidig. Hvordan skal de komme seg hit? Det er for tjukk tåke til å lande og skulle de svømme eller? De hadde jo ingen sjans til å nå oss før vi var døde. Tanken om døden dukket opp og aksepten kom raskt, men jeg skulle se svinet i øynene og han skulle skyte meg i hode. Var mer redd for å dø av bombe eller granat enn å bli skutt.

 

Han var innom skolestua, to skutt ble avfyrt inn og hylende folk kom rømmende inn i rommet som inneholdt 4 eller 5 personer til at vi var 10. Døra ble lukket og lufta ble tung, mer redsel gikk gjennom folkene i skolestua nå. Samme stilling med skeiv rygg på skrått opp mot en planke var ubehagelig og jeg ville flytte kroppen, men hver bevegelse gjorde folk sure. Gjemte meg under dyna og ville sove, sove over det hele. Kanskje det å sove ville gjøre at jeg “våknet” fra dette marerittet. Men fikk ikke lov til å sove, viste at det ikke var bra, men ville sove allikevel! En av jentene som lå under senga fikk klaustrofobi og måtte frem, dette var ubehagelig. Dette laget lyd, hva om han hørte oss? Tankene virret rundt, hvordan kunne jeg varsle mor og far?

 

Plutselig knuste det en rute, folk hylte. Jeg tenkte nå “dette er mitt siste minutt, livet har vært godt”. Folkene som storma inn ropte “bevæpnet politi” og en mann kom i døråpningen, lyset rundt han gjorde at han virket som gud, vi så den røde prikken fra laser sikte og en lettende følelse gikk når de var flere og ikke skøyt oss. Jeg sendte kjapt en melding til mamma der det sto “Kristoffer lever!!!!!!”. Videre hadde politiet spørsmål “har han vært her?” “vært her inne?” Vi svarte “han har ikke vært her inne, men han var utenfor å skøyt inn” de spurte om noen var skadet. Og en jente hadde ett lett skudd sår ved albuen. Ellers var det sjokk skadde, noe rødt som så ut som blod lå på bakken, trodde det verste om en av mine nærmeste som skalv. Heldigvis var hun bare sjokk skadd.

 

Gleden gikk gjennom meg når jeg fikk se en og en av AUFerene jeg ikke viste var der inne. Men behovet for å ringe mamma var viktig, jeg ringte mamma, sa jeg levde foreløpig, men vi var ikke trygge, jeg kunne dø. Til slutt sa jeg at jeg er glad i henne og ba henne varsle videre.

Nå måtte jeg på do, men vi hadde jo ikke noe toalett der, så det var bare å holde meg. To politi var igjen i huset med oss. En sikta ut og den andre snakka med oss.

Jeg husker brannalarmen gikk og panikken gjenoppsto. Men politiet slo den sund med sitt slagvåpen. Jeg var så slimete at jeg spurte en av folkehjelp damene om det var noe drikke der. Jeg fikk drikke litt juice. Det lukta krutt og vi fant de to hullene inne i hoved rommet.

Jeg husker etter en lang tid at vi fikk stille opp på to rekker og ble fulgt til MS Torbjørn. Vi fikk beskjed om at om vi gjorde noen brå bevegelser skøyt de oss. Så ringte mobilen, så la den være!

 

Når vi gikk gjennom holdt jeg på å miste shortsen og spurte om jeg fikk ta den på meg ordentlig igjen. Det fikk jeg, men politi mannen sammen med meg ble mer på vakt. Gjennom skogen prøvde vi også gjøre oss klare på hva vi kunne ende opp med å se. Spurte politi mannen om det var ett stygt syn og vi fikk til svar “det er alltid stygt når folk blir skutt”. Når vi kom ut av skogen, så vi politi på ne over alt og når vi passerte infohuset så va terroristen. Han var kald og uberørt. Når vi gikk om bord i båten så jeg Jon, takket han for at han varslet oss og ga han en god klem! Vi så tre som var såret som ble fraktet i en annen båt. Men det så ut til at de skulle overleve. Jeg var mest opptatt av at de andre ikke skulle se så mye! Følte meg fortsatt ikke trygg der jeg var.

 

Men det var godt når vi begynte å forlate øya, så noe som lignet på en kropp i vannet, men unnlat å se på det! Jeg sto sammen med en jente som fikk holde handa mi og klemme så mye hun ville! Når vi kom mot land på, ble det hyling og skriking. For der lå det døde personer under laken. Vi gikk opp, minst en båre til hver av oss på båten! Ambulanser til hver og helikopter til fire. Vi gikk gjennom en rask “check in” og legesjekk før vi satt oss på bussen som skulle ta oss bort.

 

Mvh.

Kristoffer

[Den Ukjente]

Dette er UTROLIG sterkt og lese, Kristoffer! Tror ingen av oss som ikke var der på noen som helst måte kan forestille oss hvordan du og de andre som var på Utøya har hatt det, hvordan dere har kjent på omgivelsene osv.

 

Ingen burde egentlig oppleve noe som dette, INGEN. Men når du først har opplevd det, høres det bra ut at du skriver her hva som skjedde, for å bearbeide det.

 

Jeg mistet en av kammeratene mine på Utøya. Har fått bearbeidet det ved å snakke, snakke med folk jeg kjenner. Venner, familie alt!

 

- Eirik

[Kristoffernico]

Dette er UTROLIG sterkt og lese, Kristoffer! Tror ingen av oss som ikke var der på noen som helst måte kan forestille oss hvordan du og de andre som var på Utøya har hatt det, hvordan dere har kjent på omgivelsene osv.

 

Ingen burde egentlig oppleve noe som dette, INGEN. Men når du først har opplevd det, høres det bra ut at du skriver her hva som skjedde, for å bearbeide det.

 

Jeg mistet en av kammeratene mine på Utøya. Har fått bearbeidet det ved å snakke, snakke med folk jeg kjenner. Venner, familie alt!

 

- Eirik

 

Dette sammen med å snakke med alle som vil høre det, familie, venner og ikke minst etterlatte som jeg kjente gjennom vedkommende som døde har hjulpet meg masse!

[Aalton]

Takk for at du delte din historie med oss, sterkt å lese dette.

[cyclo]

Takk. Jeg tror at slike innlegg på nett kommer til å være av uvurderlig verdi for fremtidens generasjoner.

 

Jeg har forøvrig flyttet posten din til vår egen kategori om terrorangrepet, slik at den får den oppmerksomheten den fortjener. (Historie-kategorien er en smal og lite aktiv kategori)

[Coffey]

Takk for at du skrev dette. Er nærmest umulig å forestille seg hvordan det må ha vært å være der, det er jo en hendelse som aldri skal skje. Men slike historier som din egen gir en idé om hvilke mareritt det må være.

[Luske_Ludvig]

Takk for at du delte dette. Scener fra Utøya har fart utallige ganger gjennom hodet mitt selv om jeg ikke var der. Mørket er intens.

Endret 9. september 2011 av Luske_Ludvig

[Pjassop]

Det er spesielt å lese slike fortellinger. Kanskje du burde vurdere å opprette en blogg? Da kan du liksom lagre teksten for fremtiden (selv om den også blir liggende her).

 

Vi fikk beskjed om at om vi gjorde noen brå bevegelser skøyt de oss. Så ringte mobilen, så la den være!

Dæven.

[Couchfighter]

Dette var sterkt å lese, Kristoffer, takk for at du delte dine opplevelser på Utøya med oss. Håper det går bra med deg.

[Trollface]

Sterkt å lese

Endret 25. september 2011 av Trollface

[Quote]

Bra du får det ut. Det hjalp meg uvurderlig mye da jeg fant min døde bestekamerat som 14-åring.

 

Sterk historie.

[cyclo]

No «off topic» er splittet ut fra tråden. Vennligst ha respekt for disse trådene, og ikke benytt dem for å diskutere hva man syns om slike tråder eller annen generell diskusjon. Start heller en egen tråd om man ønsker å diskutere slikt.

[Kristoffernico]

Tusentakk for all støtte! Det varmer.