Finnes permanent lykke?

[Parkbenk]

Dette er ingen sytetråd, men jeg må ærlig stadfeste at jeg lever et liv jeg i skrivende stund ikke er spesielt fornøyd med. Jeg er ikke direkte deprimert, men jeg føler at livet beveger seg på en middelmådig og forutsigbar linje med svake opp og nedturer som sjeldent varer lenge verken den ene eller andre veien.

 

"Problemet" mitt er at jeg kan huske tilbake til en tid, for 4-5 år siden, hvor livet jeg levde virkelig var lykkelig. Hvor livet var basert i en slags grunnleggende følelse av lykke og tilfredshet. Selvfølgelig fantes det, akkurat som nå, dager som var bedre og dårligere enn andre, men selve grunnlinja i livet lå mange hakk høyere enn hva den gjør nå. Men så spør jeg meg selv om jeg egentlig bare husker de gode dagene og de lykkelige øyeblikkene? For man husker jo aldri det som ikke skiller seg ut. Man husker en fantastisk film, et forferdelig måltid eller en svært pinlig situasjon, men man glemmer fort det normale, det hverdagslige og det forventede. Er det slik at jeg om nye 4-5 år vil tenke tilbake på 2011 som en god tid?

 

Hva føler dere egentlig? Hvis dere fjerner den gledelsesfølelsen (dere eventuelt måtte ha) som dukker opp etter å ha kapret drømmejobben, av å være nyforelsket eller å ha oppnådd et personlig mål. Er dere grunnleggende lykkelige eller er dere lykkelige fordi dere er på en midlertidig opptur? Grunnen til at jeg oppretter en bruker på et forum og stiller dette spørsmålet er jo fordi jeg sliter veldig med å finne ut om permanent lykke faktisk eksisterer eller om det er kun hjernen og minnene mine som spiller meg et nostalgisk puss. Folk sier jo støtt og stadig at de er lykkelige og fornøyde, men kan jeg egentlig stole på dem? Selv om jeg kan oppleve genuine øyeblikk med lykke sammen med disse personene, kan det jo godt hende at de selv returnerer til den samme hverdagen jeg opplever. De færreste vil jo innrømme at de lever streite liv som alle andre, så når man endelig møtes fokuserer man jo selvsagt på det som er bra. De vil jo helst, forståelig nok, tegne et godt bilde av seg selv. Jeg spør meg stadig om livet egentlig skal bare være helt greit, og så får man heller ta vare på de oppturene og gode dagene som kommer. Men hvis den varende, kontinuerlige lykken faktisk finnes, den de reklamerer for der ute, så bør jo det være noe å hige etter. Jeg klarer bare ikke fastslå om det er en midlertidig illusjon eller om det er en tilstand man kan oppnå og faktisk bevare.

 

Det ble kanskje litt rotete og uforståelig, men problematikken gnager på meg. Hvis det er noen som har noen synspunkter rundt dette temaet vil det vært veldig interessant.

Endret 22. mai 2011 av Parkbenk

[eejlis]

Veldig interessant det du sier, men er faktisk ikke sikker på om det finnes. Selv tror jeg aldri jeg har følt meg lykkelig over en virkelig lang periode, men det kommer og går sammen med "ulykkeligheten". Derfor gjelder det å nyte det fullt ut de periodene man faktisk føler lykke. Jeg tror nok at du kanskje har glemt det hvis det var perioder i livet der du var mindre lykkelig, men det ikke var noe virkelig ille, og at du heller bare husker de stundene som var over gjennomsnittet bra.

[Hippocleides]

Ja.

 

Start her: How to Be Happy.

[Stulle]

Nei. Adaptasjon gjør at lykke ikke er perpetuell.

[Tå.]

Hva er "lykke"?

 

Uansett: "Life is what you make of it"

[OJ Doe]

Jeg tror det blir færre og færre i dag som opplever lykke over tid. Tidligere kunne man oppleve lykke ved å ha en jobb å gå til, et hjem å komme hjem til, og noen å være glad i. Det vi faktisk definerer som livets enkle gleder. I dag er veldig lite enkelt. Vi prøver å løse vanskelig problemstillinger i jobben, og dette kan tære på en i ukevis, og når en løser problemet er man glad en kveld, før man får en ny problemstilling dagen etter. Vår innsats for en flott utdannelse med god lønn fører til stress og lange arbeidsdager. Når vi først nyter fruktene av arbeidet vårt, sitter man i en stol i hytteveggen på Hovden i tre dager i påsken, før vi må tilbake på jobb for å kunne beholde hytta på Hovden.

 

Mange i dag har arbeidet hardt for å finne lykken i de store øyeblikkene, men glemt at det er de små øyeblikkene som virkelig teller.

 

En etterpåklok mann sa en gang "Ikke visste jeg, at dagene som gikk var livet".

[eejlis]

Oscar har helt rett!

[Parkbenk]

Mange i dag har arbeidet hardt for å finne lykken i de store øyeblikkene, men glemt at det er de små øyeblikkene som virkelig teller.

 

For meg føles det motsatt. Jeg klarer å nyte de små øyeblikkene, men sliter med å finne en overhengende lykke i feks. arbeid, interesser eller i mine forhold til andre. Det er desverrre vanskelig å finne ut om det å gjøre noe annet vil endre noe permanent, eller om det kun, i beste fall, vil gi meg en kortvarig lykkeboost som til slutt vil ta meg tilbake til de små svingningene.

[Warz]

Personlig har jeg erfart at den største hindringen for lykke er jaget etter å være "normal".

 

For å være normal må du følge alle forventningene som stilles til deg om hva du skal/bør gjøre i livet ditt, du må tenke på hva andre mener om deg, passe på så du ikke skiller deg ut, aldri gjøre noe uten om det "vanlige", janteloven, du skal gå på skolen, få deg en jobb, stifte familie, hus, bil, kone, jobbe hele livet til du pensjonerer deg og til slutt ta kvelden.

 

Hele veien får du høre at du "må" gjøre ting. Men legg fra deg det. Det er ingenting du "må" gjøre. Det er konsekvenser for å ikke gjøre ting, men i bunn og grunn er det ingen ting du "må".

 

Et lykkelig menneske er en som skaper seg selv lykke. Ved å ta hensyn til andres meninger er du dømt til ulykke. Jeg hadde en barndom/ungdomstid hvor jeg som de fleste andre prøvde å passe inn i flokken ved å gjøre som alle andre samt ta hensyn til andres meninger om meg.

 

Det er først når jeg aksepterte meg selv for den jeg er og at jeg ikke trenger å bry meg om hva andre mener, at det er mitt liv og at jeg kan gjøre som jeg vil, at jeg ikke "må" gjøre noe som helst og at jeg ikke "trenger" det folk flest trenger at jeg virkelig har blitt lykkelig.

 

Jeg har nå vært lykkelig i mange år og det ser ikke ut til å ta slutt, tvert i mot blir jeg bare mer og mer lykkelig.

 

Det høres kanskje litt vagt ut, men i bunn og grunn bunner det vel ut i at du først kan bli lykkelig når du gjør nøyaktig det DU vil helt uten hensyn til hva slags forventninger samfunnet har til deg. Sett deg et mål og nyt veien ditt. Nyt det å bare være.

[Hyd]

Personlig har jeg erfart at den største hindringen for lykke er jaget etter å være "normal".

 

For å være normal må du følge alle forventningene som stilles til deg om hva du skal/bør gjøre i livet ditt, du må tenke på hva andre mener om deg, passe på så du ikke skiller deg ut, aldri gjøre noe uten om det "vanlige", janteloven, du skal gå på skolen, få deg en jobb, stifte familie, hus, bil, kone, jobbe hele livet til du pensjonerer deg og til slutt ta kvelden.

 

Hele veien får du høre at du "må" gjøre ting. Men legg fra deg det. Det er ingenting du "må" gjøre. Det er konsekvenser for å ikke gjøre ting, men i bunn og grunn er det ingen ting du "må".

 

Et lykkelig menneske er en som skaper seg selv lykke. Ved å ta hensyn til andres meninger er du dømt til ulykke. Jeg hadde en barndom/ungdomstid hvor jeg som de fleste andre prøvde å passe inn i flokken ved å gjøre som alle andre samt ta hensyn til andres meninger om meg.

 

Det er først når jeg aksepterte meg selv for den jeg er og at jeg ikke trenger å bry meg om hva andre mener, at det er mitt liv og at jeg kan gjøre som jeg vil, at jeg ikke "må" gjøre noe som helst og at jeg ikke "trenger" det folk flest trenger at jeg virkelig har blitt lykkelig.

 

Jeg har nå vært lykkelig i mange år og det ser ikke ut til å ta slutt, tvert i mot blir jeg bare mer og mer lykkelig.

 

Det høres kanskje litt vagt ut, men i bunn og grunn bunner det vel ut i at du først kan bli lykkelig når du gjør nøyaktig det DU vil helt uten hensyn til hva slags forventninger samfunnet har til deg. Sett deg et mål og nyt veien ditt. Nyt det å bare være.

 

Du sier mye bra, prøver å leve på samme viset etter jeg studerte litt filosofi. Søren Kirkegaard har mye om dette, leve i angst, fortvilelse og leve i øyeblikket osv.

 

De fleste mennesker lever i fortvilelse i følge Kirkegaard, hvor han definerer fortvilelsen på følgende vis: Fortvilelse er å ikke ville være seg selv. "Selvet" er også noe han prater mye om, hva det egentlig er for noe.

 

De fleste mennesker prøver nettopp dette, å være noe annet, noen andre osv. Igjen er det flere former for fortvilelse.

 

En type er at du prøver veldig hardt for å være en bestemt type person, ideal osv. Og en annen type er at du prøver veldig og være deg selv, dette blir også feil, fordi med en gang du prøver og være deg selv så støter du deg selv vekk ved å prøve og være noen andre enn deg selv.

 

Nøkkelen til Kirkegaard er i korte trekk og leve i det han kaller tausheten og øyeblikket, og unngå fortvilelse med og akseptere øyeblikket, ikke vik fra det da du automatisk viker fra deg selv. Han nevner også at man ikke kan leve uten fortvilelse så lenge du ikke er kristen, her er jeg veldig uenig.

 

Så fortvilelsesbegrepet til Kirkegaard er verdt en liten titt om du føler livet er tungt, jeg lærte mye av det

Endret 31. mai 2011 av Hyd

[Parkbenk]

Og en annen type er at du prøver veldig og være deg selv, dette blir også feil, fordi med en gang du prøver og være deg selv så støter du deg selv vekk ved å prøve og være noen andre enn deg selv.

 

Men hvem/hva er deg selv? Det høres enkelt ut på papiret, men jeg vet ikke hvem denne "meg selv" er.

[Aleks]

Lykke er bare midlertidig fravær av lidelse.

[V.I.C]

Jeg har i de siste årene vært veldig lykkelig. Selvfølgelig har det vært vonde perioder med dødsfall, skader o.l men jevnt over lykkelig. De siste mnd etter bruddet med min eks, har jeg ikke vært fullt så lykkelig. Jeg har tenkt mye på det som har vært og kunnet blitt og dermed fokusert på de negative aspektene. Nå har jeg på nytt begynt å fokusere på meg selv, det jeg har som gjør meg glad og de mulighetene jeg har foran meg. Dermed føler jeg meg mer tilfreds og kanskje med tiden lykkelig igjen.

 

Det jeg tenker er at hvis man skal kunne oppleve seg lykkelig så må man ville det, man kan alltid finne noe negativt å fokusere på og dermed ikke føle seg lykkelig. Men man kan også definere seg selv på en måte som gjør en lykkelig. Jeg velger iallefall å fokusere på at jeg har god helse(med noen unntak), klarer studiene på en tilfredsstillende måte, har gode venner og liker friluftsliv. Jeg blir iallefall mer lykkelig av å tenke på det kontra å tenke på det jeg har mistet.

 

Så svaret blir vel gjerne at konstant lykke vil føler jeg ikke er så lett å oppnå nettopp fordi det er så mye som skjer i et menneskes liv som gjør en ulykkelig i øyeblikket. Men snakker vi om jevnt over lykkelig så tror jeg at mange har det slik:)

[nolongeravailable]

-snip-

Endret 26. april 2016 av coyote93

[nomore]

Eg tror at vi består av to indre makter. Egoet ditt og den faktiske deg.

 

Egoet er den som de fleste av oss er mest i kontakt med og som ofte oppleves som "meg". Egoet forteller deg historier om hva du ønsker deg, hva du mener om ting, hva du tror andre mener om deg, hvordan du tror du blir oppfattet, hva du ønsker deg, hvilke behov du har osv. Mens den egentlige deg er følelsene du kjenner i hjertet ditt. Kjærlighet, lykke og ro.

 

Om du lytter til deg selv vil du konstant høre en historie som alltid vil ha "mer". Egoet ditt er sjeldent fornøyd og sørger for å fortelle deg ting som gjør at du ønsker mer. Men dette er ikke virkelige behov eller ønsker, og det er sjeldent at man blir lykkelig av å gjøre hva egoet sier.

 

For eks når man ønsker seg en ny sofa, ny bil, ny mobil osv. I de fleste tilfeller er dette ikke fordi det gamle er ødelagt og ikke brukbart, men fordi man forteller seg selv historier om hvorfor man trenger det. Egoet beskriver en lykkelig følelse om hvordan det blir å pakke ut den nye tingen. Hvor godt det skal bli å bruke den, hvor mye bedre den fungerer enn det du har og hvor misunnelige andre blir.

 

Men når man så får det egoet ønsker seg så viser det seg at det ikke var slik du hadde sett for deg allikevel. Følelsen du trodde du skulle få kom aldri. Og etter ei stund forteller egoet ditt deg at den ønsker noe annet igjen. Og så gjentar det seg.

 

Lykke, mener eg, er å være fornøyd med den du er, det du har og det livet du lever. Lykke er å følge hjertet sitt, å kunne stenge ute egoet sitt og bare være.

 

Det er naturligvis lov å ønske seg ting selv om det er egoet som ønsker det. Penger nok, stort nok hus, trygg bil, en jobb man er glad i og lignende er bla helt relevante ønsker som er viktig. Forskjellen er at egoet vil alltid ha mer. Når du har penger nok så vil egoet ha mer. Har du et stort hus så vil egoet ha et større hus. Og slik fortsetter det.

 

For å skille på dette må man lytte på egoet sitt. Man må identifisere stemmen i hodet som ikke gjør deg lykkelig. For så lenge du lytter på den stemmen vil du aldri bli lykkelig. Man vil alltid ha mer.

 

Det som virkelig vil gjøre deg lykkelig er å lytte på hjertet ditt. Hva du, den egentlige deg, vil. Hva det er meningen at du skal med livet ditt, hva du skal jobbe med osv.

 

Hjertet ditt vil fortelle deg om du for eks er fornøyd med jobben din. Ikke alle har et behov for å elske jobben sin eller ha en meningsfyll jobb. For noen holder det å ha en jobb som gir ei lønn som gjør at man kan leve livet sitt slik man ønsker. For andre så må man ha en jobb man elsker, og da er kanskje ikke lønna så viktig lenger. Hva som er "rett" for deg er det hjertet ditt som forteller deg.

 

Og for å vite hva hjertet ditt forteller deg må du klare å identifisere egoet ditt, og lukke det ut. Først da vil man kunne lytte til hjertet sitt og deretter oppnå reell lykke.