Grinemomenter i spill

[Brokenone]

En gang. Sommeren 07, spilte gjennom FFVII på emulator. Slo Sephiroth, ending sequensen kom, ikke enda, men idet STAFF ROLL slo til kom tårere.

 

Og der ble jeg sittende en stund.

 

EDIT: Kom på en gang til. Jeg kom over endingen til Supermario 64 på youtube, og uansett hvor mann man prøver å være, så... ja...

Endret 12. februar 2009 av Lurv1

[Toroto92]

Enda et spill jeg synes var veldig trist er The Legend of Zelda: Twilight Princess.

 

 

Når endelig Midna forlater Link. Et utrolig trist øyenblikk det der

 

[iharal3]

Eg har aldri grått av noke spill men det var nokre rørande scenar i Lost Odyssey

[teletubbiekid]

Ang. Lost Odyssey. Vil jeg like spillet hvis jeg ikke fikk noe ut av den første novellen? Har lest at det har så bra historie og bla bla bla, men hvis det bare er slikt tårevått skvip så er jeg usikker på om det i det hele tatt er noe vits å fullføre det.

 

Jeg har forsovet aldri grini av et spill som jeg kan huske. Det spillet som har gjort størst følelsesmessig inntrykk på meg må ha vært Star Wars KOTOR, ettersom jeg fikk svi for alle de onde gjerningene jeg gjorde.

 

Det var ikke noe gøy når Mission døde...

 

Endret 13. februar 2009 av teletubbiekid

[Sparks50]

Har aldri grenet på grunn av ett spill, men har vært noen triste stunder en sjelden gang, når man for en gangs skyld har ett spill med god historie.

 

Har også vært noen triste stunder i militærsimulatorene OFP og Armed Assault. Jeg spiller Coop på en stor server der, og der er det INGEN respawn når du dør. Oppdragene kan ta mange timer å gjennomføre, og som sagt er det ingen respawn. Så hvis noen av lagkameratene dine dør så kuttes øyeblikkelig all voice communication til han/henne.

 

På grunn av dette blir du knyttet til de på laget ditt(lag=squad, for de som ikke har vært i forsvaret) fordi du trenger dem for å overleve oppdraget.

 

Under en operasjon hadde laget mitt klart seg kjempefint gjennom gjennom mye kamphandlinger, og vi rykket fremover over ulendt terreng i Strykeren vår(pansret personellkjøretøy) som vi alle sitter i.

Når vi når en liten bakke(langt vekke fra andre lag) ser skytteren i Strykeren plutselig noen mennesker borte ved horisonten. Jeg går ut av Strykeren for å kikke nærmere på disse med kikkert, mens Strykeren kjører litt opp i bakken for å nå skuddposisjon.

 

Plutselig slår det en eksplosjon ned og dytter karakteren min ned i liggende, og når jeg har snudd meg, er Strykeren med alle på laget redusert til brennende vrakgods av en RPG. Nå begynner menneskene i horisonten å skyte, og jeg løper tilbake hvor vi kom fra. Var ikke akkurat veldig høyt oppe når jeg kontaktet ledende offiser over voicecom og fortalte at jeg var eneste gjenlevende av laget og at jeg var på flukt.

Endret 13. februar 2009 av Sparks50

[Statuen]

Er ikke veldig overrasket over at flertallet av eksempel her er fra japanske spill, da grining er omtrent akkurat det jeg forventer av typen folk som spiller slikt.

Hehe som trådstarter så syntes jeg at utsegn som dette ikke er altfor gærne å putte inn. Jeg er ikke enig i det han sier men han må vel få si meningene sine. Den største off topicen var alle replisa som den quoten fikk. Med andre ord ser d ut som jeg og er en av dem... hmm. For prøve å finne et trist momtent da... Ble litt sjokket i FFIV da

Skjul

Parom og Porom ble til stein.. men det gikk jo greit

[Khogn]

Er ikke veldig overrasket over at flertallet av eksempel her er fra japanske spill, da grining er omtrent akkurat det jeg forventer av typen folk som spiller slikt.

Haha! Jeg kunne ikke vært mer enig. Flott å se at jeg for en gangs skyld ikke er alene mot alle når det gjelder japanske emo-spill.

 

Det blir uansett aldri veldig mandig når de mannlige karakterene som skal være tøffest i et spill ser ut som bimboer på 14.

Endret 13. februar 2009 av Khogn

[JoeDohn]

Vendepunktet i World in Conflict syns jeg faktisk var ganske gripende, satt med en skikkelig klump i halsen under den scena.

 

 

Når Bannon ofrer seg og sine for å distrahere russerne nok til at de blir tatt med i bombenedslaget.

 

[Essem]

Er ikke veldig overrasket over at flertallet av eksempel her er fra japanske spill, da grining er omtrent akkurat det jeg forventer av typen folk som spiller slikt.

Festleg utspel. Kva type folk spelar denne typen spel, meinar du?

 

Kay

Vel, han regner sikkert med at alle som spiller japanske spill er emoer eller har andre følelsesmessige problemer. Jeg ser ikke helt sammenhengen.

[Krøllalfa99]

Mafia da? Husker ikke helt detaljert for det er så lenge siden, men det var bra rørende da han ene fyren hjalp "kona mi" å stikke av med barnet. Noen som husker?

[KayAU]

Haha! Jeg kunne ikke vært mer enig. Flott å se at jeg for en gangs skyld ikke er alene mot alle når det gjelder japanske emo-spill.

 

Det blir uansett aldri veldig mandig når de mannlige karakterene som skal være tøffest i et spill ser ut som bimboer på 14.

At hovudpersonane ikkje er spesielt...maskuline i mange JRPG-ar er eg fullstendig einig i. Men å gå derfrå til å trekke konklusjonar om maskuliniteten til dei som spelar JRPG-ar er synest eg blir for dumt. Mi meining er at ekte mannfolk ikkje treng å gjere so mykje for å framstå som eller føle seg maskuline. Eg trur at det er hankjønn som er litt usikre på seg sjølv og sin eigen kjønnsidentitet som først og fremst føler eit behov for å framheve kor maskuline dei er, kor interesserte dei er i øl, fotball, bil og puppar, og kor lite interesserte dei er i alt som dei ser på som feminine interesser. Ekte mannfolk, derimot, er ikkje redde for å drive med noko som kjem litt utanfor den typiske machomann-stereotypen. Som til dømes JRPG-ar.

 

Kay

[Khogn]

Joa Kay, jeg er forsåvidt enig med deg. Men der lå ikke poenget mitt.

 

 

Det jeg mente er at JRPG gjør alt for å vekke det feminine i spilleren, uansett kjønn. Grineaspektet er bare én av elementene utviklerne spiller på, og det at heltene (heltinnene?) ser ut som prepubertale bærter er også en annen... Det er derfor ikke så overraskende at nesten kun disse spillene blir nevnt i denne tråden. Selv synes jeg det er ekstremt vanskelig å finne et spill som får en til å grine og det blir i hvert fall ikke disse JRPG som bare irriterer meg og gjør meg kvalm nettopp fordi de svetter av falske emo-følelser. "Ooooh please" har vært en setning som jeg har brukt ofte de få gangene jeg har spilt JRPG.

 

Men hey, "smak og behag" som det heter. Det hadde vært kjedelig om alle var enige på forumet. Fallout 3, Fahrenheit og Mass Effect er synes jeg litt mer subtile når det gjelder følelseavdelingen. Men uansett... den dagen jeg griner pga. et spill skal du få lov til å kaste meg på sjøen

 

 

PS: Hva er så mandig med fotball, forresten? Svette menn som pleier å klemme hverandre i ny og ne er ikke det mest "heterofile" jeg kommer på.

[Gormers]

Er enig i at en del av Lost Odyssey scenene kunne bli litt vel melodramatisk. Men i den scenen jeg snakker om hadde liksom folka en grunn til å være så grinete som de var.

 

Som jeg allerede har nevnt, Prince of Persia: the sands of time var ganske gripende uten å overdrive noe som helst av den fantastiske dialogen mellom prinsen og farah.

[KayAU]

@Khogn

 

Eg ser poenget ditt, og forstår sjølvsagt at JRPG ikkje fengar alle.

 

Sjøv brukar eg å irritere meg litt over feminine hovudpersonar i forkant av lansering og i starten av spelet, men etter ei stund venner eg meg til det, og let meg rive med av alt det andre eg likar med sjangeren. Ein JRPG er for meg eit langt eventyr der ein får reise til masse vakre og forskjellige stader, samstundes som der foregår er ei interessant historie, fortalt med storslåtte filmsekvensar, og ofte med flott musikk. I tillegg er der gjerne ein god del småaktivitetar og sidespor ein kan utforske, noko som bidreg til å gi ei meir variert oppleving. Det er rett som du seier, at dei har det med å smøre litt tjukt på, men for min eigen del klarar eg å tolerere det. Og det er ikkje alltid det er like framtredande. Final Fantasy 12, til dømes, synest eg hadde relativt lite melodramatiske karakterar, i alle fall for å vere ein JRPG.

 

 

PS: Hva er så mandig med fotball, forresten? Svette menn som pleier å klemme hverandre i ny og ne er ikke det mest "heterofile" jeg kommer på.

Eg veit ikkje, har berre eit inntrykk av at det å vere fotballinteressert høyrer til den maskuline stereotypen. Sjølv har eg inga interesse for sporten.

 

Kay

[deaktivert443556]

Jeg ble aldri ferdig med HL2:Ep2, men nå vet jeg i hvert fall hvordan det slutter... Jeg rotet det så jævlig til mot slutten av det siste brettet, så lagret jeg på et tidspunkt som skulle vise seg å være veldig lite gunstig. Motivasjonen holdt ikke til å begynne brettet på nytt, og det skal mye til før jeg sparker liv i denne hesten igjen.

 

Jeg har ikke felt tårer over et spill før (utenom i sinne kanskje), men slutten på Mafia synes jeg var trist…

[Khogn]

PS: Hva er så mandig med fotball, forresten? Svette menn som pleier å klemme hverandre i ny og ne er ikke det mest "heterofile" jeg kommer på.

Eg veit ikkje, har berre eit inntrykk av at det å vere fotballinteressert høyrer til den maskuline stereotypen. Sjølv har eg inga interesse for sporten.

Ja det er sant, men jeg tror at dette har forandret seg en del de siste årene. Det er stadig mer kvinner/jenter som interesserer seg skikkelig for fotball slik at "fanbasen" for denne sporten er i dag ganske jevnt fordelt over kjønnene.

 

Men men... nå er vi helt klart off-topic.

[Camrot_InnleggNO]

Spill er da et medium på lik linje med filmer og bøker. Jeg anntar ingen har store motsetninger for at en film kan vekke tårene hos noen mennesker, og da er det helt rimelig et spill kan gjøre det samme. I og med spill er interaktive er potensialet for innlevelse enda større.

 

Lost Odyssey har flere tårevåte sekvenser. Det er langt fra tilfeldig at det spillet er nevnt flere ganger i tråden, da en så godt fortalt og engasjerende historie i et jrpg er sjelden vare. Da spillet jevnlig serverer deg korte og godt skrevet noveller som er ment for å vekke følser, er det nesten ikke til å unngå at noen tar til tårene. Jeg var i hvertfall tårevåt flere ganger.

 

Shenmue kan også nevnes, det er et spill som så og si kun fokuserer på historien, og er til dags dato det spillet som minner mest om en interaktiv film i grunn (mer enn MGS-serien). Særlig trist er spillet derimot ikke, selv om det har et par sekvenser. Spillet er likvel ekstremt engasjerende, og spiller du gjennom begge spillene kommer du garantert til å bli emosjonelt påvirket. Selv felte jeg en tåre da spillet brått tok slutt, dette er en spillopplevelse man ønsker aldri tok slutt.

Endret 13. februar 2009 av Camrot

[Statuen]

Men men... nå er vi helt klart off-topic.

satt litt å smålo gjennom dette her

[bear^_InnleggNO]

Enda et spill jeg synes var veldig trist er The Legend of Zelda: Twilight Princess.

 

 

Når endelig Midna forlater Link. Et utrolig trist øyenblikk det der

 

Ah så enig så enig.

 

 

Etter alt man har vært gjennom, fra motvillige sammarbeidspartnere til nære venner, er avskjeden så "endelig" når speilet knuser. Snufs.

 

[Joakim vas Normandy]

Tja, har vel aldri egentlig grått av spill, men merket jeg ble litt trist i de fleste av drømmene i Lost Odyssey.

 

De fleste av mennene i Lost Odyssey lingner da vel ikke på fjortisberter? Ser ut som vanlige slasker spør du meg. Tolten kan være litt femi, ellers er det heller normalt der i gården gitt.