Trenger hjelp, depresiv kamerat

[The_Tom]

Hei.

Greia er det jeg har en kamerat som sliter litt for dagen, eller har slitt mye i det siste. Og jeg forstår hvorfor. For i det han sier, er det mye trøbbel. kort liste:

• Han er overvektig
  
• Han har kviser
  
• Han er ikke akkurat Brad Pit
  
• Han har diabetes (noe som hindrer han i å drikke øl, eller bli med på lengre reiser, uten å ta sprøyte emdisiner.)
  
• Han har astma, ganske intensivt
  
• Han sitter mye på PCn, men ikke forum osv.
  
• Han har få venner, kan ikke påpeke flere enn meg faktisk.
  
• Han blir avvist av andre. - Et eksempel er når jeg klarer å dra han med på paintball. Må jeg overtale de andre jeg spiller paintball med, før jeg tar han med.
  
• Han har ingen biologisk slektning som lever, han bor i fosterhjem
  
• han kommer ikke akkurat overens med forsterfamilien, han driver å ser etter et annet sted å bo atm.
  

Når han nevnte denne listen spurte han meg rett ut. "Hvorfor skal jeg leve? Jeg vil ta selvmord."

Jeg ble litt paff, men hvis han tar selvmord belaster han meg 1000 ganger så mye. Og det sa jeg jo til han.

 

Er det noen som har tips og råd til hva jeg kan gjøre? Jeg prøver jo selvfølgelig å dra han med på kino, bowling, ja.. flest mulig aktiviteter og ting å gjøre. Men han blir fort 'busy' og han sover veldig ofte. Men jeg vet han bare ikke orker eller ikke vill.

[fiberkanin]

Desverre er dette et problem ingen andre enn ham selv kan fikse, eneste omverden kan gjøre er å gi han et puff i riktig retning.

Det har du allerede gjort, du har forsøkt å sosialisere ham og få han med ut.

Hadde jeg vært såpass langt nede, ville jeg oppsøkt psykolog.

Psykologer er personer som kan høre på hva som helst, uten at du trenger å uroe deg for at h*n skal fortelle det videre (taushetsplikt) eller synes det du sier er sjukt, flaut, idiotisk eller kjedelig.

Han må snakke med noen og reflektere over hva faen han skal gjøre neste gang.

 

Anyho, utseende har ikke så mye å si, du kan være styggere enn dodraugen men fortsatt ha et sosialt liv og nyte livet.

Men det er klin fuckings umulig for ham å finne noen som liker ham hvis han ikke engang liker seg selv.

 

Du har sannsynligvis kjent han før han ble såpass deppa, finn en hjernekrymper som kan lire ut hva som fikk ham til å dale og gi ham en grunn til å komme opp igjen.

Han vil nok neppe utsette deg for hvorfor eller hva som gjør han nedfor.

 

Men hey, om han ikke tror på ordtaket "fall 9 times, get up 10" så for all del, la han ligge.

 

mine 2 cents.

[dag1234]

Det synes jeg var et veldig godt innlegg.

 

Hvis en person ikke liker eller respekterer seg selv, er det vanskelig for andre å like og respektere vedkommende. Da må den det gjeder begynne med seg selv, jobbe med å øke egenomsorgen, selvrespekten og egenverdien, vise at han er en viktig person i livet sitt. Sånn vil han kunne få respekt og alminnelig vennlighet tilbake fra andre mennesker. For som regel er det slik at man får igjen det man sender ut.

 

Hvis personen innerst inne er overbevist om at han eller hun ikke er verd noe, og ikke vil gi slipp på den oppfatningen, er det vanskjelig for andre å endre på det.

 

Dag

[maikzor]

Hvor gammle er dere?

[Hugo_Hardnuts]

Lurer også på det siste der, men siden du skriver at han bor i fosterhjem antar jeg at både du og han er under 18 (et sted mellom 16-18?). Å ha venner som uttrykker at de ikke ser vitsen med å leve er tøft og det er veldig bra at du viser at du bryr deg - det hjelper nok mer enn du aner. Fortsett og snakke med fyren og inkluder han.

 

Jeg tenker dog at du bør oppfordre og hjelpe han til å oppsøke hjelpeapparatet. Det er mange veier inn dit. Alle ungdomsskoler og videregående skoler har helserådgivere/sosiallærere man kan oppsøke, i kommunene finnes det ungdomskontor i tilknytning til helsestasjonene, og ellers kan man også gå til fastlegen. For mange er de to førstnevnte de som oppleves som lettest å gå til. Tenker du enten kan prøve å få med deg kameraten din dit eller ta en tur dit selv for å lufte bekymringen din, eller evt. la han ta turen alene hvis han ønsker det. Folkene der er etter min erfaring gode på å ivareta ungdommer og evt. få dem henvist videre til rette instans hvis det er behov for det. Man skal ikke trenge timeavtale hverken hos helserådgiver eller på ungdomskontoret.

 

Ellers er det slik at når man er over 16 har man selvbestemmelsesrett ift. egen helse og man trenger derfor ikke noen tillatelse fra foreldrene sine til å oppsøke slik hjelp hvis det skulle bli et tema.

 

Lykke til

[BuffyAnneSummers]

Gi beskjed til fosterforeldrene hans. Det er mulig at de kan gjøre mer fra sin side for å gjøre ting enklere for han, og de kan få han innlagt med hjelp av barnevernet hvis det er nødvendig.

[The_Tom]

takker for tipsene. Når det kommer til alder og dette, så er jeg 19 og han fyller 18. Går i trinnet under meg.

 

Nå kommer russetiden og eksamen for meg, noe som innebærer mye fyll og mindre tid til han. Har pratet med han ang. dette og nå er det bare å krysse fingrene å håpe på det beste. For som fiberkanin sier:

Men hey, om han ikke tror på ordtaket "fall 9 times, get up 10" så for all del, la han ligge.

trur nemlig den tiende gangen er tung.. Får håpe på det beste

[Priest32]

Ville bare si tre ting..

-Lykke til med kompisen..

-Tror kanskje det å si at det er 1000 ganger verre for deg om han gjør "noe", så vil det virke "en smule" egoistisk overfor ham. Da overser man liksom hans problemer, og trekker frem seg selv.

 

-Akkurat det er desverre en ting som ofte dukker opp. Dvs når det er snakk om selvmord, så trekker ofte folk frem "Tenk på meg/oss/dem som blir igjen"..

"Så egoistisk å ta livet sitt"

I etterkant, hvis noe skjer, så hender det ofte at folk synes synd på seg selv. Fremfor den som faktisk er gått bort. Da kan vi spørre hvem som er egoistisk...